Norges Socialdemokratiske Ungdomsforbund

Norges Socialdemokratiske Ungdomsforbund blei grunnlagt den 20. juni 1903 som ungdomsorganisasjonen til Det norske Arbeiderparti. Kimen til den landsdekkende organisasjonen var Kristiania Socialdemokratiske Ungdomslag, som hadde blitt grunnlagt i 1900. Hovedinitiativtakeren var Jacob Laurentius Vidnes.

Som så mange andre poltiske ungdomsorganisasjoner var NSU ofte mer radikalt enn moderpartiet. I forordet til Arvid G. Hansens bok om NSU, Den Røde ungdom i kamp og seier : Norges kommunistiske ungdomsforbund gjennem 20 aar, skriver forfatteren: «Ungdomsbevægelsen har helt fra første stund repræsentert en retning inden arbeiderbevægelsen, en stadig sterker og mere utpræget revolutionær retning. Hver gang det var fare for at partiet skulde bli et "søndagsparti" som i ord eller handling fornegtet klassekampens linje var ungdommen på vagt, og fordi ungdommens samvittighet altid var ren var der kraft og magt baade i dens begeistring og i dens harme.» Hansen trekker fram ungdomsforbundet som den del av arbeiderbevegelsen som framfor noen bekjempa reformisme og brøt med borgerlig ideologi.

Historikk

Fra starten av var NSU prega av ungsosialismen, en retning som ligger anarkosyndikalismen nær. Fenomentet var spesielt tydelig i Kristiania. Dette førte til en splittelse i 1909. Først brøt medlemmer som var tro mot Arbeiderpartiet ut og danna Arbeiderpartiets Ungdomsforbund, og så brøt ungsosialistene ut og grunnla Norges Ungsocialistiske Forbund. Da ungsosialistene gikk, ble Arbeiderpartiets Ungdomsforbund innlemma i NSU.

I stridene i partiet under og etter første verdenskrig sto NSU på venstresida. I 1921 skifta NSU navn til Norges Kommunistiske Ungdomsforbund. I og med at navnet Norges Socialdemokratiske Ungdomsforbund ble ledig, ble det tatt i bruk av ungdomsorganisasjonen til Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti. Det nye NSU skifta i 1926 navn til Norges Sosialistiske Ungdomsforbund.

I 1923 brøt Norges Kommunistiske Parti ut av Arbeiderpartiet, og ungdomsorganisasjonen fulgte NKP. Det er derfor naturlig å sette et skille der, og omtale organisasjonens videre historie under Norges Kommunistiske Ungdomsforbund – selv om navneendringa hadde kommet et par år tidligere. I og med at NKU brøt ut, sto Arbeiderpartiet uten noen ungdomsorganisasjonen, noe som førte til at Venstrekommunistisk Ungdomsfylking ble grunnlagt i 1924. Denne ble i 1927 sammenslått med det nye NSU og fikk navnet Arbeidernes Ungdomsfylking.

For lettere å få oversikt kan vi sette opp denne rekka av organisasjoner på en mer skjematisk måte:

• 1903: Norges Socialdemoraktiske Ungdomsforbund grunnlagt som DNAs ungdomsorganisasjon.
• 1909: Arbeiderpartiets Ungdomsforbund oppretta av partitro utbrytere fra NSU. Norges Ungsocialistiske Forbund oppretta av ungsosialistiske utbrytere fra NSU. Arbeiderpartiets Ungdomsforbund inn i NSU igjen.
• 1921: NSU skifta navn til Norges Kommunistiske Ungdomsforbund. Det gamle navnet ble tatt i bruk av en ny organisasjon, se Norges Sosialistiske Ungdomsforbund.
• 1923: Norges Kommunistiske Ungdomsforbund brøt med DNA og fulgte NKP.
• 1924: Venstrekommunistisk Ungdomsfylking oppretta som ny ungdomsorganisasjon under DNA.

Kristianialaget

Annonse for stiftelsesmøtet i Kristianialaget. Fra Social-Demokraten 4. januar 1900

Grunnlaget for den opprinnelige politiske linja til NSU ble i stor grad lagt i forbindelse med stiftelsen av Kristiania Socialdemokratiske Ungdomslag i 1900. Den som aller mest satte sitt preg på prosessen var Jacob Vidnes, som skrev i Social-Demokraten. I november 1899 skrev han om behovet for en revolusjonær ungdomsorganisasjon i Norge. Han fikk støtte fra flere andre, og den 4. januar 1900 ble det trykt en stor annonse med invitasjon til stiftelsesmøte. Underskriverne var Vidnes, Harald Hansen, Olav Kringen og Anders Buen. Møtet ble holdt den 10. januar i Kristiania Arbeidersamfunds lokaler, og Vidnes holdt der en programtale hvor han skisserte den ideologiske linja.

Vidnes trakk fram ungdomsorganisasjonens rolle som kamporganisasjon. Arbeiderne måtte sjøl føre kampen, men samtidig kunne en ikke forvente at de som måtte kjempe for føda kunne ha tid og krefter til å vie seg helt til klassekampen. Ungdommens energi måtte til for å bistå partiet og fagforeningene, og for å røske opp i en bevegelse som stio i fare for å stagnere. Ungdomsforbundet måtte stå klart på revolusjonens side mot reformismen: «Vi unge er revolutionære og ynder ikke noget reformfusk!».

Forbundet skulle ta imot medlemmer fra alle samfunnsklasser; det var ikke tilhørighet til en fagforening som avgjorde, men viljen til å kjempe. Vidnes la også vekt på at ungdomsforbundet måtte legge seg på avholdslinja, fordi alkoholen sto som et av de største hindrene for arbeiderklassens frigjøring.

Kristianialaget tiltrakk seg mange aktivister, og det ble raskt klart at man måtte jobbe for å danne en landsomfattende ungdomsorganisasjon. Det ble oppretta lag flere steder i byen, og etter hvert også andre steder. Gjennom tidsskriftet Sneplogen og heftet Under fanerne nådde man mange. Redaktørene av 1. mai-heftet Under fanerne var Olav Kringen og Kyrre Grepp, da under navnet Olav Kyrre-Olsen. Blant skribenter kan nevnes Halvdan Koht, Oscar Nissen, Ole O. Lian og Ivar Sæter. I november 1901 begynte utgivelsen av månedstidsskriftet Det tyvende Aarhundrede med Olav Kringen og Einar Li som redaktører og Ole O. Lian som ulønna ekspeditør. Gjennom dette tidsskriftet ble det drevet et målretta arbeid for å opprette et landsomfattende forbund.

1903–1906

Antimilitarismen var en sentral sak for ungdomsforbundet. Disse «frimerkene» ble trykt i 1914.

Våren 1903 holdt Vidnes foredrag hvor han utfordra Arbeiderpartiet, og i april vedtok laget på Grünerløkka en uttalelse der de oppfordra medlemmene i ungdomslaget til å melde seg inn i Arbeiderpartiet for å få innflytelse på partiets retning. En av stridene i Arbeiderpartiet på denne tida sto omkring spørsmålet om en allianse med Venstre, og for ungdomslaget betydde en slik allianse en seier for reformismen. Svaret var å innkalle til stiftelsesmøte for NSU den 20. juni 1903.

Det var Drammen Socialdemokratiske Ungdomslag som var vertskap for stiftelsesmøte. Ungdomslagene i Kristiania, Larvik og Trondheim sendte representanter. Fra lagene i Bergen og Stavanger kom det ingen. Det ble lagt fram to forslag til vedtekter, et fra Drammen og et fra Kristiania. Det tok hele natta å komme til enighet om ordlyden i vedtektene, men man kom i mål. Carl Øien ble forbundets første formann, mens Randolf Arnesen ble viseformann. Øien trakk seg etter bybrannen i Ålesund 1904; han måtte prioritere å reise hjem til Ålesund for å være med på gjenreisinga av byen. Arnesen gikk dermed inn som leder.

Etter et års drift hadde man 1017 medlemmer fordelt på fjorten lokallag. Det fantes også noen ungdomslag som sto utafor NSU, men som langt på vei førte samme kamp.

En strid som nokså raskt begynte å blusse opp, særlig i Trondhjems Socialdemokratiske Ungdomslag, var forholdet til ungsosialismen. Denne ideologiske retningen var sterkt influert av anarkosyndikalismen, og sto dermed i opposisjon til Arbeiderpartiets parlamentariske linje. Flere av medlemmene i Trondheim var, til tross for at vedtektene fastslo at man skulle følge Arbeiderpartiet, skeptiske til ungsosialistenes innflytelse. En av de som var negative var Martin Tranmæl, som nylig hadde blitt leder at amtspartiet; han mente at særorganisasjoner kunne være negativt, og at en ungdomsorganisasjon egentlig var overflødig. Trondheimslaget ble stående i NSU etter en lang og opprivende debatt.

Antimilitarisme ble tidlig et viktig felt for NSU. Unionsstiden begynte virkelig å tilspisse seg, og man så en tiltagende militarisering av Norge. Kampen mot militarisme hadde flere aspekter. Militærvesenet var overklassens våpen mot arbeiderne, og i 1902 hadde man brukt militæret for å beskytte gruvespekulantenes interesser i Dunderlandsdalen og for å kue fiskere i Nord-Norge. Man så i andre land at militæret ofte ble brukt ved arbeidskonflikter, og signalene var tydelige også i Norge. Skulle en revolusjon lykkes, måtte militærvesenet rustes ned. En annen side ved antimilitarismen var motstanden mot krig mellom nasjoner, som var ødeleggende for tanken om en forent arbeiderklasse. Premierløytnant Michaeø Puntervold skrev en plamflett som ble trykt opp i 20 000 eksemplarer og fordelt på ekserserplassene rundt om i landet. Den antimilitaristiske holdninga slo for NSU som helhet ikke over i ubetinga pasifisme. Puntervold ville ikke uten videre legge ned det nasjonale forsvaret, men demokratisere det i form av en folkevæpning etter sveitsisk mønster.

I 1904 deltok NSU på en konferanse arrangert av det svenske søsterforbundet. Der hadde man hatt den samme ideologiske kampen som i Norge, og forbundet hadde allerede blitt splitta i et sosialdemokratisk og en ungsosialistiske forbund. På konferansen forsøkte man å finne en måte å samle dem på, og det ble vedtatt en resolusjon som skulle legge til rette for dette.

Hjemme i Norge sto DNA sammen med de andre partiene i kravet om oppløsning av unionen med Sverige. NSU støtta dette, men var samtidig helt klare på at det viktigste var å unngå en krig mellom Norge og Sverige. Det ble samarbeida med ungdomsbevegelsen i Sverige og Danmark, for å legge press på politikerne der. I Sverige oppfordra ungdomsforbundet tl vernepliktsstreik og generalstreik under krisa etter oppløsningsvedtaket 7. juni 1905. På NSUs landsmøte i Porsgrunn i 1905 ble antimilitarismen framheva som viktigste sak. En debatt om bekjempelse av religion ble utsatt, slik at man kunne drøfte spørsmålet grundigere i Det tyvende Aarhundrede. Det ble også vedtatt en resolusjon der man ga full støtte til oppløsningsvedtaket, men samtidig krevde at monarkiet måtte erstattes av en republikk.

På høsten 1905 ble det strid i DNA, da Alfred Eriksen, Oscar Nissen, Johan Scharffenberg og flere andre gikk mot Karlstadforliket. Eriksen sa rett ut at han heller ville ha krig med Sverige enn demilitarisering av grensebefestningene. NSU gikk rett i strupen på Eriksen, og omtalte ham og hans krest som «mænd inden det socialdemokratiske parti der offentlig opptrær som de nationalistiske sabelrasleres haandlangere». Eriksen fikk støtte under et massemøte i Kristiania Arbeidersamfund, og klarte å trumfe gjennom en resolusjon mot Karlstadforliket. På DNAs landsmøte i 1906 hadde mange ungdommer fått mandat gjennom sine lokale partilag, og de brukte muligheten til å kreve en langt strengere disiplin i partiet. Eriksen trua med splittelse, men kravet om disiplin fikk et klart flertall. På dette landsmøtet vant NSU også sin første store seier da de fikk gjennomslag for en antimilitaristisk linje i DNA. Generalstreik som kampmiddel ble også drøfta. Dette var noe som spesielt var viktig for ungsosialistene. Sigwald Lian, som hadde blitt kjent med anarkismen gjennom Kristofer Hansteen, tok opp dette spørsmålet, men han gjorde det ikke til noen kampsak, og det ble med en kort drøfting. Flere representanter var ikke helt avvisende, men fikk utsatt saken til et senere landsmøte. I 1909 begynte DNA å opplyse om generalstreiken som mulig våpen, og først i 1918 ble revolusjonær masseaksjon innlemma i programmet.

1906–1909

Etter landsmøtet i 1906 begynte ungsosialistene å markere seg sterkere. Påvirkning fra Sverige, hvor ungsosialisme og anarkosyndikalisme sto og står sterkere enn i Norge, var en faktor. Anarkisten Kristofer Hansteen hadde holdt flere foredrag på Kristianialagets møter, og hans påvirkning var vel så viktig. Hansteen døde i mars 1906, men innen det hadde han påvirka mange medlemmer av NSU. En annen som hadde påvirkningskraft var Hans Jæger. Han var med i redaksjonen i Social-Demokraten, men var mer anarkist enn sosialdemokrat. NSU ga ut Socialismens ABC av Jæger, ei bok som hadde blitt avvist av DNA.

...fortsettelse følger, andre oppgaver kaller...

Litteratur

• Hansen, Arvid G.: Den Røde ungdom i kamp og seier : Norges kommunistiske ungdomsforbund gjennem 20 aar. Utg. Norges kommunistisike ungdomsforbunds forlag. Kristiania. 1923. Mal:Bokhylla.
• Norges Socialdemokratiske Ungdomsforbund på Wikipedia på nynorsk