Philip Henrik Hansteen: Forskjell mellom sideversjoner
Ingen redigeringsforklaring |
Ingen redigeringsforklaring |
||
| Linje 1: | Linje 1: | ||
'''[[Philip Henrik Hansteen]]''' (født [[30. mars]] [[1817]], død [[13. juni]] [[1911]] i [[Kristiania]]<ref>Lindstøl, Tallak: ''Stortinget og statsraadet 1814-1914'', 1914, B.2, del.2, s. 1012</ref>) var en jurist fra | '''[[Philip Henrik Hansteen]]''' (født [[30. mars]] [[1817]] i [[Moss]], død [[13. juni]] [[1911]] i [[Kristiania]]<ref>Lindstøl, Tallak: ''Stortinget og statsraadet 1814-1914'', 1914, B.2, del.2, s. 1012</ref>) var en jurist fra Moss, som endte sin karriere som assessor i [[Høyesterett]]. | ||
Han var sønn av tollinspektør [[Nils Lynge Hansteen (1782–1861)|Nils Lynge Hansteen]]. | |||
Etter å ha avlagt juridisk embetseksamen i [[1840]] jobbet han i to år som edsvoren fullmektig ved [[Moss sorenskriveri]]. Han oppnådde allerede i sitt første år å bli landskjent, idet han dømte løsgjengeren «Ole Mand» til å stå i [[gapestokken i Moss|gapestokken]]. Straffemetoden sto i loven inntil [[1848]], men den var i 1840 regnet som foreldet og var ikke lenger i bruk. Dommen vakte stor oppsikt, og ble angrepet og latterliggjort av blant annet [[Henrik Wergeland]]. Overretten stadfestet allikevel dommen, som ble den siste i sitt slag i Norge. | Etter å ha avlagt juridisk embetseksamen i [[1840]] jobbet han i to år som edsvoren fullmektig ved [[Moss sorenskriveri]]. Han oppnådde allerede i sitt første år å bli landskjent, idet han dømte løsgjengeren «Ole Mand» til å stå i [[gapestokken i Moss|gapestokken]]. Straffemetoden sto i loven inntil [[1848]], men den var i 1840 regnet som foreldet og var ikke lenger i bruk. Dommen vakte stor oppsikt, og ble angrepet og latterliggjort av blant annet [[Henrik Wergeland]]. Overretten stadfestet allikevel dommen, som ble den siste i sitt slag i Norge. | ||
Sideversjonen fra 17. mar. 2016 kl. 12:11
Philip Henrik Hansteen (født 30. mars 1817 i Moss, død 13. juni 1911 i Kristiania[1]) var en jurist fra Moss, som endte sin karriere som assessor i Høyesterett.
Han var sønn av tollinspektør Nils Lynge Hansteen.
Etter å ha avlagt juridisk embetseksamen i 1840 jobbet han i to år som edsvoren fullmektig ved Moss sorenskriveri. Han oppnådde allerede i sitt første år å bli landskjent, idet han dømte løsgjengeren «Ole Mand» til å stå i gapestokken. Straffemetoden sto i loven inntil 1848, men den var i 1840 regnet som foreldet og var ikke lenger i bruk. Dommen vakte stor oppsikt, og ble angrepet og latterliggjort av blant annet Henrik Wergeland. Overretten stadfestet allikevel dommen, som ble den siste i sitt slag i Norge.
I 1854 ble Hansteen sorenskriver i Sør-Østerdal, med sete på Elverum. Ved folketellinga 1865 bodde han på Elverum med sin kone Betsy Hansteen, f. Krumm, og fem barn. Han flyttet så over til Solør i 1869.
Etter ti år i Solør ble han i 1879 ekstraordinær assessor, det vil si dommer, i Høyesterett. Han ble etter kort tid fast assessor.
Ved folketellinga 1900 var han og tre av hans døtre bosatt i Majorstuveien 13 i Kristiania. Philip Hansteen var da enkemann og pensjonert høyesterettsdommer. Hans bodde samme sted ved folketellinga 1910, og hadde de samme tre døtrene boende hos seg. Det er i denne tellinge oppført at han hadde en pensjon på 3500 kroner.
Litteratur og kilder
- ↑ Lindstøl, Tallak: Stortinget og statsraadet 1814-1914, 1914, B.2, del.2, s. 1012
- Biografi i historikk for Glåmdal tingrett på domstol.no
- Filip Hansteen i folketelling 1865 for Elverum prestegjeld fra Digitalarkivet
- Philip Hansteen i folketelling 1900 for Kristiania kjøpstad fra Digitalarkivet
- Philip Hansteen i folketelling 1910 for Kristiania kjøpstad fra Digitalarkivet