Polarskuta Belgica

Mal:Thumb høyre En av verdens mest berømte polarskuter hviler på bunnen av Harstad hamn. Skuta ble bygd i Svelvik i 1884 og døpt «Patria». «Patria» ble kontrahert av det Christiania-baserte selskapet A/S Patria. Hun var 35 meter lang, 7 meter bred og med en brutto tonnasje på 263 tonn. Hun var bygd for fangst av nebbhval/bottlenose, en tannhval på opptil 10 meter. Fangsten av denne hvalarten startet i Norge i 1883, da det viste seg at spekket var av en høyere kvalitet enn vanlig hvalspekk. Oljen fra bottlenose ble brukt til kremer i farmasøytisk industri og til spindelolje for «finere» instrumenter. «Belgica»var barkrigget med tre master. 118 fot lang, 25 fot bred og 13,5 fot fra kjøl til shelterdekk. Baugen ble forsterket med ekstra solide jernribber, både under og over vannlinjen. Bottlenosefangere drev fangsten i kombinasjon med selfangst. Derfor var baugen på «Belgica»spesielt forsterket under vannflata, slik at hun kunne ta seg fram i isen ved å skli opp på isen og knuse den med skipstyngden. Tonnasjen var 263 tonn, og framdriftssystemet var en 35 hestekrefters dampdrevet maskin. Hvalfangst var i skuddet på slutten av 18O0-tallet, og en rekke skuter ble bygd og utstyrt for dette formålet. I 1885, da «Belgica»dro ut på fangst for første gang, gikk 22 skip fra Sør-Norge ut på feltene. I 1896, da fangsten var på topp, fanget 61 skuter hele 2864 dyr.

Spesielt rik historie

Vraket på 22 meters dyp er et populært mål for distriktets sportsdykkere. Skuta var det første skipet som det ble overvintret fra i Antarktis. I utlandet er hun mer kjent enn vår egen «Fram». Fridtjof Nansen og Roald Amundsen møttes for første gang på dekket av «Belgica». I 1905, 1907 og 1909 var skuta på vitenskapelig oppdrag i Nordishavet. Forretningsmannen Kristian Holst, Harstad kjøpte fartøyet i 1918 for å bruke det som en flytende flskeforedlingsfabrikk. 20. mai 1940 ble skuta senket i Brurvika på Harstad hamn under et tysk bombeangrep. Sommeren (2005) ble dens rike historie behørig omtalt i en artikkel utgitt av Scott Polar Research Institute ved Universitetet i Cambridge. Artikkelen ble ført i pennen til den maritime historikeren Kjell-Gudmund Kjær fra Karlsøy i Troms.

Polarskute

Navnet «Belgica» fikk hun i 1896 da belgieren Adrien de Gerlache kjøpte henne for 50.000 norske kroner som nå (2016) tilsvarer i overkant av 3,7 millioner. Skipet ble umiddelbart omdøpt til Belgica. Framnes Mek. Verksted i Sandefjord fikk jobben med å bygge om skuta til å gjøre tjeneste som fartøy for vitenskapelige polarekspedisjoner. Arbeidet ble ledet av skipets konstruktør; Johan Chr. Jacobsen. Fridtjof Nansen var en av mange som besøkte skuta mens den lå ved skipsverftet. Der hilste han blant annet på en av mannskapet, en totalt ukjent mann ved navn Roald Amundsen. Våren 1897 var hun utrustet og ombygd for en ekspedisjon til Antarktis. Kostnadene beløp seg til 40 000 kroner, som i dag (2016) tilsvarer nær tre millioner. Den belgiske sjøkapteinen benyttet tida i Norge til å lære seg litt norsk og bli bedre kjent med snø, is og kulde. Ja, han lærte seg også å gå på ski. 25 juni 1897 kastet Belgica loss. Med et mannskap på åtte mann, hvorav fem norske matroser, satte hun kurs for Antwerpen. Egentlig skulle utferden skjedd dagen før, med flere hundre tilskuere inkludert et kor som skulle avgi konsert i anledning begivenheten. Tåke ga en dags utsettelse, og med langt færre tilskuere til stede forlot den staselige hvitmalte skuta med gul skorstein Sandefjord havn. Belgica lignet mer på en yacht enn et polarekspedisjonsfartøy, der hun gled ut av havna.

Antarktis

16. august 1897 lettet Belgica anker for Antarktis. Overfarten til Sør-Amerika gikk greit, men på turen fra Ildlandet inn i det østlige Antarktis kom de inn i en kraftig storm som førte til at en av de norske matrosene falt over bord og omkom. Dette var bakgrunnen for at Wiencke Island ble oppkalt etter matros Carl-August Wiencke fra Kristiania. De skulle utforske østkysten og forsøke å komme seg så langt sør som overhodet mulig. Vinteren planla de å gjøre undersøkelser i Stillehavet for så å seile til vestkysten for der å nå den magnetiske sydpolen. De endte likevel opp med å bli innefrosset på østkysten. Dette var kanskje ikke planlagt, men i ettertid vet man å fortelle at verken de Gerlache eller Amundsen da så noe problematisk i dette forholdet. Amundsen noterte seg at «Det begynder at bli interessant». Etter måneder innefrosset i isen begynte imidlertid forholdene å tære på folket. Flere skal ha skrevet sine testamenter, mens andre gikk til sengs. Amundsen og dr. Frederick Cook, skipslegen som mønstret på i Rio de Janeiro holdt stand, overtok ledelsen av skuta. Forholdene til tross, forskningen gikk sin gang. For Roald Amundsen ble dette til «livets polarskole». Han tok til seg alt, og slik ble grunnlaget lagt for en nitid planlegging av hans seinere polarekspedisjoner. Han og dr. Cook systematiserte utprøvingen av utstyr, teknikker, ernæring og hvordan været, kulden og oppholdet i isødet virket inn på mannskapene. Da Amundsen anbefalte sel og pingvinkjøtt for å stanse utviklingen av skjørbuk, fikk det en særs dårlig mottagelse, men da folk så at verken Amundsen eller Cook ble syke, klarte de å få stanset utviklingen hos de andre og. Belgica lå innesperret i isen i 12 samfulle måneder. Først den 14. mars 1899 klarte de å komme ut i åpen sjø. Da de kom frem til Sør-Amerika, fikk mannskapene meldt fra til omverden at de var i live, og dermed var også Belgia med sin knapt 7 mil lange kystlinje blitt en polarforskningsnasjon.

To ulike ledertyper

5. november 1899 anløp Belgica Antwerpen, og mannskapene ble da feiret som helter. Kong Leopold adlet de Gerlache til baron. De øvrige fikk hedersbevisninger. Men Amundsen hadde i rein harnisk sagt opp sin stilling som førstestyrmann da han ble klar over at om skipper de Gerlache døde, så ville en av belgierne få tittel og stilling som kaptein, motsatt hva tilfellet normalt ville vært; at førstestyrmannen overtok. Riktignok deltok Amundsen i festlighetene ved tilbakekomsten, men han tilga aldri de Gerlache «overgrepet», og de to forble da også livslange uvenner. Amundsen deltok ikke i festivitasen november-desember 1899. Han er ikke nevnt i noen av de mange rapporter omkring medaljeutdelingene osv i forbindelse med dette storslåtte arrangementet. Amundsen var faktisk da på en noe lang sykkeltur; til Sør-Europa (!) hvorfra han reiste til Amerika ved inngangen til 1900. Men heller ikke Cook deltok på festen, men av andre grunner; han var da i USA.

Arktis

I perioden fra 1901 til 1904 ble skuta igjen engasjert i sel- og bottlenose-fangst. Christian Halvorsen ble engasjert som skipper og de øvrige mannskapene var også norsk. Nå ble hun også chartret av Baldwin-Ziegler-ekspedisjonen hvis formål var å nå Nordpolen. Flere skip var engasjert i prosjektet der Belgicas oppgave var å etablere stasjoner på Øst-Grønland og legge ut depoter for ekspedisjonen. Denne ekspedisjonen ble en fiasko. Men hval- og selfangsten gikk rimelig bra. Bottlenose-oljen og spekket var fortsatt etterspurt og ga bra fortjeneste. Imidlertid falt bunnen ut av dette markedet også. Belgicas siste hval-sesong ble avsluttet i 1904.

Selfangst havarister og forskning

Sommeren 1905 chartret hertugen av Orléans Belgica med de Gerlache som kaptein og med norsk mannskap. Formålet var å komme «lengst nord», samt en tur innom Svalbard og få kartlagt Øst-Grønland, der ei landstripe seinere fikk navn etter hertugen. Utreisehavn var Tromsø. Men i Bergen kom marinezoologen Einar Kofoed om bord med proviant og utstyr for vitenskapelige undersøkelser. Her ble hun også malt for tredje gang – fra vannlinja til mastetopp. 3. juni 1905 seilte Belgica ut fra Tromsø og fire dager seinere så de Bjørnøya. Hertugen ville gjerne se hvalbåtene og det flytende raffineriet i Bellsund, men fjorden var blokkert med is. De la seg til i Smeerenburgfjorden på Spitsbergen for å vente på bedre vær, her var det at kaptein Henrik Jonas dukket opp. Selfangstskuta «Svanen» hadde forlist, og mannskapet hadde berget seg i land. Det ble besluttet å anta Jonas som islos på Belgica. Men mannskapet hans ble værende igjen – for å bli plukket opp på returen, to uker seinere. Kofoed og de Gerlache fikk nå gjennomført deler av sitt vitenskapelige arbeid, det ble hentet opp prøver av havbunnen med trål og skraper. 29. juni ble Svanens mannskap med sine tre hvalrossbåter, tønner med huder og hvalrosskinn lastet om bord før man satte kursen mot Grønfjorden hvor håpet var å støte på selfangere eller turistskip som kunne ta havaristene til Hammerfest. 5. juli møtte de hvalfangeren «Hvidfisken» som tok havaristene med til Hammerfest for 200 kroner, i dag (2016) tilsvarer det 13 000 kroner.

Nytt land

28. juli oppdaget de Gerlache og hertugen ei hittil ukjent øy, som ble gitt betegnelsen «Ile de France», som også er betegnelse på en region i Frankrike som omkranser Paris. De gikk i land og fikk plantet det franske flagget, hvorpå hertugen døpte stedet Cape Philippe og landskapet fikk navnet Terra de France. Ferden gikk videre nordover, og 31. juli nådde de 780 16` N, som den gang var lenger nord enn noen tidligere vitenskapelig ekspedisjon hadde vært. Det ble laget skisser av kysten så langt som til 790 N. En ny banke ble oppdaget mellom kapp Bismarck og kapp Philippe om lag 12 mil fra kysten. Den var fra 34 til 50 favner dyp, og ble gitt det klingende navnet «Belgica-banken». Banken strekker seg langt ut mellom Grønland og Svalbard.

Belgica-stredet

Hun besøkte blant annet Nordøst-Grønland, Karahavet, Svalbard og Franz Josefs land. I 1905 satte hun en rekord da ingen andre forskningsskip tidligere hadde vært så langt nord på Nordøst-Grønland. I 1907 prøvde skuta å gjennomføre et forskningsprogram i Karahavet (Russisk Arktis). Planen var blant annet å kartlegge havbunnen i området. Men hun gikk seg fast i ismassene, og programmet ble ikke gjennomf6rt. Noen områder på kloden vår er oppkalt etter skuta. Som for eksempel Belgica-stredet i Sørishavet, og Belgica-banken i Nordishavet.

Omdøpt til «Isfjord»

I 1916 kom «Belgica» igjen på norske hender. Det Norske Spitsbergensyndikat (senere Store Norske Spitsbergen Kulkompani) kjøpte henne for 135.000 kroner, og omdøpte henne til «Isfjord». De trengte et skip som kunne frakte kull mellom Svalbard og Norge. Etter noen strabasiøse turer ble det klart at skipet ville trenge store modifikasjoner og reparasjoner for å kunne fortsette trafikken nordover.

Flytende fiskeforedling

Her kom Kristian Holst inn i bildet. Mens «Isfjord» lå ved Tromsø Skipsverft, bestemte han seg for å kjøpe skuta. Holst var selv storimportør av kull. I 1918 overtok han skroget med motor og døpte henne tilbake til navnet fra polartiden, «Belgica», og konverterte henne til en flytende fiskeforedlingsenhet. Vinterstid deltok hun i Lofotfisket. Skrei ble saltet og lagt i rommet. Torskerogn ble lagret i tønner og solgt som agn til den spanske sardinindustrien. Skipets kjele produserte steam til trankokeriet på shelterdekket over maskinrommet. Utenfor lofotsesongen lå hun til kai i Harstad, brukt som lagringsfartøy for diverse fiskeprodukter.

Roald Amundsens skip

Roald Amundsen reiste i tiden etter første verdenskrig rundt på foredragsturné om sin sørpolsekspedisjon. Under besøk hos Holst-familien fikk han se sitt gamle ekspedisjonsskip igjen, der hun 1å for anker i Harstad. På slutten av 1930-tallet ble maskinen tatt ut av skipets buk. En liten dampmaskin ble installert som drivkraft for kullvinsjen.

Dramatisk endelikt

«Belgica» så ut til å ende sine dager som flytende kull-lager. Men slik skulle det ikke gå. I de hektiske maidagene i 1940, mens de allierte og tyske styrkene sloss ved Narvik-fronten, ble «Belgica» beslaglagt av britene. I løpet av kort tid ble hun gjort om til ammunisjonslager. Britene tauet henne til Brurvika, hvor hun ble ankret opp. 20. mai angrep seks tyske bombefly Vestlandske Petroleumscompanis depot i Harstad. En Heinkel 111 oppdaget «Belgica» og gikk til angrep. Bombene traff ikke, men sjokkbølgene alene var nok til å forårsake alvorlige lekkasjer i skroget. «Belgica» sank hurtig og forsvant. Til dags dato er det ikke kjent om hun var det sekundære målet for de tyske bombeflygerne, eller om hun ble offer for et tilfeldig angrep.

Endelig lokalisert

«Belgica» lå uoppdaget på havets bunn til 1990. Da ble hun funnet av lokale sportsdykkere på 22 meters dyp. I første omgang var de ikke klar over hvilket skip det var snakk om. Men «Belgica» ble snart identifisert grunnet sine solide jernspanter. Hennes siste eier, Kristian Holst ga hennes originale anker til Polarmuseet i Tromsø. På grunn av den eksplosive lasten har en berging aldri vært vurdert. Mye tyder derfor på at båten forblir i sin grav på Harstad hamn.

Kilder

• Angelsen, Kjell Magne: «Mer berømt enn 'Fram'» i Harstad Tidende 29. okt. 2005
• De Schrevel, Olivier (Belgia): Om festen i Antverpen 1899: Epost - med henvisning til Amundsens selvbiografi.
• Årbok for Harstad 2009