Predikat

Denne artikkelen trenger kjelder.

Predikat (intetkjønn; av latin s. n. praedicatum, avledet av v. praedicare predikere, forutsi, bekjentgjøre), tidligere stavet prædikat, er et navnetillegg som opptrer i form av preposisjoner som enten innleder et slektsnavn, for eksempel de Gyldenpalm, eller binder to slektsnavn sammen, for eksempel Munthe af Morgenstierne. Predikatene af, de og von er vanlige i Norge. I tillegg finnes blant andre à og van. I noen slektsnavn kombineres predikat med determinativer, for eksempel von der Lippe. Det er heller uvanlig at predikat også opptrer som prefiks, for eksempel Desmercières.

Sammenliknet med andre land, har predikater begrenset utbredelse i Norge. Predikater er likevel en viktig del av nyere norsk navnekultur og -historie, og lenge inngikk predikater i statens offisielle politikk på området. Særlig på 1700-tallet ble mange slekter tildelt predikater som de og von, vanligvis i forbindelse med nyadling. Mens predikater vanligvis forbindes med Norges adel, da med betegnelsen adelspredikat, finnes de også i andre stender. I mange områders lokalhistorie finnes personer og familier som har benyttet predikat. For eksempel i Sogndals historie er slekten Knagenhjelm (tidligere de Knagenhielm) knapt til å unngå.

Mens noen predikater er ankommet gjennom innvandring, har andre predikater hjemlig opprinnelse, det vil si at de oppstod og ble tatt i bruk i Norge. I begge tilfeller er predikater som idé kulturimport fra kontinentale Europa, som også norsk middelalders titler og heraldikk hentet inspirasjon fra.

Historie

Som kulturfenomen har predikater opprinnelse i tidlig middelaldersk og høymiddelaldersk adel i kontinentale Europa. Slektsnavn var ofte sammenfallende med navnet på en slekts len eller bosted. Slik amalgamasjon av slektsnavn og bostedsnavn gjorde seg aldri gjeldende i Norge. Mens man kun har begrensede kunnskaper om hva slags ættenavn eller -henvisninger middelalderske adelsslekter i Norge opererte med, viser aktstykker at de i hovedsak skilte mellom slektsnavn på den ene side og bostedsnavn på den annen. Aktstykker viser også at adelsslekter var tilbøyelige til å navngi hverandre etter stamfedre og liknende, for eksempel bulsunger (sønner av Bulse) i Røde bok fra slutten av 1300-tallet. Både for adelsslekter som kun hadde patronymikon og for adelsslekter som bar fast slektsnavn, kom bostedsnavn i tillegg. Etter fastsatt mønster, Nomen Nescio til X, skrev de seg vanligvis til sine setegårder, som landet hadde flere av. I motsetning til kontinentale aristokrater, som på grunnlag av sine len nøt forholdsvis stor selvstendighet, var adelen i Norge mer avhengig av kongstjeneste; adelens makt var ikke bygget på store jordsamlinger.

Særlig på og etter 1500-tallet innvandret tyske og tyskættede menn for å innta len, embeter og andre stillinger i Norge. Med slik innvandring kom også slektsnavn med predikater, først og fremst von. En var lensherre Preben von Ahnen (1606–1675) fra Pommern i dagens Tyskland. Vel så viktig var hollandske og nedersaksiske områders handel med norske byer, det vil si kjøpsteder og ladesteder. Noen slekter derfra slo seg ned i Norge. Videre har flere små og store hendelser utenfor Norges grenser medvirket til innvandring. For eksempel gjorde Frankrikes interne konflikt mellom katolikker og reformister (hugenotter), herunder Nantes-ediktets opphevelse i 1685, at franskspråklige og herunder vallonske slekter – og slektsnavn – forflyttet seg til Danmark og Norge. En slik hugenottslekt var de Créqui dit la Roche.

Under det kongelige enevelde (1661–1814) oppstod en ny adel som i motsetning til den gamle og da tilsidesatte adel uttrykkelig var blitt skapt av kongelig nåde. Trolig under påvirkning av fransk og tysk hoffkultur ble det ved nyadling vanligere å motta predikater som de, von og senere af sammen med sitt gamle eller nye slektsnavn, og i Norge hadde predikater på mange måter sin storhetstid på 1700-tallet. Ved nyadling fantes i hovedsak tre fremgangsmåter for fastsettelse av navn:

• Man fikk beholde sitt borgerlige navn og mottok kun predikat, som i tilfellet Oluf Borch Schouboe, adlet som Oluf Borch de Schouboe.
• Man fikk sitt borgerlige navn beriket og mottok predikat, som i tilfellet Niels Knag, adlet som Niels de Knagenhielm.
• Man fikk nytt adelsnavn og mottok predikat, som i tilfellet Hans Hagerup, adlet som Hans Hagerup de Gyldenpalm.

På kommandonivå i militæret var bruken av predikater utstrakt. Dette sees blant annet i listen over kommandanter på Fredriksten festning. I stort omfang ble hærledelsens medlemmer hentet fra dagens Tyskland, som blant annet hadde sterkere militære tradisjoner. I 1770-årene hadde bruken av predikatet von også funnet veien til offiserer, som i tilfellene Peder von Todderud, von Synnestvedt og von Heyerdahl. Forbildet var den prøyssiske hær, hvor tilnærmet alle offiserer var adelsmenn og bærere av dette predikatet.

På 1800-tallet valgte flere slekter, blant andre Aubert og Cappelen, å oppgi predikatet i sitt slektsnavn. Med flere forbehold kan den nedgående bruk av predikater sees i sammenheng med datidens dominerende ideologier, nemlig egalitarisme på 1800-tallet og varieteter av sosialistisk ideologi på 1900-tallet. På og etter 1900-tallet har et fåtall personer og familier gjenopptatt sin bruk av predikat. I tillegg har senere års innvandring, blant annet fra spansk- og portugisisktalende land, bidratt til økt bruk av predikater i Norge. I det sistnevnte tilfelle ser man også for Norges del helt nye varianter, nemlig predikater som kombinerer preposisjon og determinativer, for eksempel spanske del, som er en kontraksjon av de og el (determinativ for definitt singularis maskulinum), og portugisiske dos, som er en kontraksjon av de og os (determinativ for definitt pluralis maskulinum).

Gjennom tidene har personer og familier benyttet predikat uten å anse det som nødvendig å begjære offentlig anerkjennelse. Dette gjelder både virkelige navn, for eksempel Ørnulf af Fjordene Salicath, og dekknavn, herunder psevdonymer, for eksempel Hank von Helvete. Predikater finnes også i navn på fiktive personer, for eksempel Jens von Bustenskjold og Titten Tei André von Drei.

Når navn med predikat sorteres alfabetisk, sorterer man fra og med den første bokstav etter predikatet, for eksempel Thor von Ditten under D. Slektsnavn som består av flere navn, sorteres etter det første av navnene, for eksempel von Munthe af Morgenstierne under Mu. Når noen tiltales eller omtales med slektsnavnet alene, er det vanlig å utelate predikatet, for eksempel «Ditten var diplomat» (ikke «von Ditten var diplomat»). For slektsnavn som består av flere navn, anvendes kun hovednavnet, for eksempel «Morgenstierne var professor» (ikke «af Morgenstierne var professor» eller «von Munthe af Morgenstierne var professor»), men dette avhenger også av hva hver navnebærer ønsker. Sågar når et slektsnavn består av to navn som forenes med bindestrek, er det tillatelig at kun navnet som måtte være hovednavn anvendes, for eksempel «Rosencrone» (istedenfor «Hoff-Rosencrone»), noe som for øvrig sees i Henrik Wergelands sørgedikt om den i 1837 avdøde friherre til Rosendal:

Den gamle Bonde, haard og ru

som Folgefonden, græder nu;

thi død er Rosenkrone.

Varianter

Predikat	Eksempel på familier	Eksempel på personer
à	à Møinichen	Jens à Møinichen, Jens à Møinichen de Fine
af, av	af Geijerstam, Graff av Øhr, af Rosencrone	Ørnulf af Fjordene Salicath
de	d'Aubert, de Créqui dit la Roche, de Gyldenpalm	Johan Caspar de Cicignon, Oluf Borch de Schouboe
van	van Kervel, van Severn	Hans Rasmus van der Pfordten
von	von Cappelen, von der Lippe, von Munthe af Morgenstierne	Preben von Ahnen, Wilhelm von Hanno, Cecilie Christine von Schøller

I ytterst få tilfeller opptrer predikat også som prefiks, det vil si at predikat og slektsnavn samskrives. Et tilfelle i dansk og norsk felleshistorie er adelsnavnet Desmercières (des + Mercières), som henviser til en fransk handlegate Rue des Merciers. Her er des en kontraksjon av de og les (determinativ for definitt pluralis maskulinum). Slektsnavnet de Coucheron, som tidligere gikk ut av bruk i Norge, eksisterer i moderne form som Decoucheron.

Noen navn av tysk og fransk opprinnelse rommer ordene genannt (tysk; forkortes gen.) og dit (fransk), som i likhet med dictus (latin) lar seg oversette til kalt. På tysk kalles dette Vulgoname, det vil si «navn som man kalles». Et norsk innvandrerslektsnavn av dette slaget var de Créqui dit la Roche, hvor Créqui viser til stedet Créquy i nordlige Frankrike, mens la Roche er tilnavn, det vil si «av Créqui kalt la Roche».

Litteratur

• Den Store Danske: adelsprædikat
• Store norske leksikon: van, von