Tyskernes kommunikasjonssenter på Kjeller


Tyskernes kommunikasjonssenter på Kjeller bekrefter at Kjeller tidlig under krigen var utpekt som en hovedbase for tysk flyaktivitet i Norge. Plassen var klart ønsket som sentral base for flyvedlikeholdet, men det var også her man ville etablere en best mulig radiokontakt med egne fly i Sør-Norge, Finland og Danmark. Dette er beskrevet i kapitlet Kjeller flyplass skulle få luftvarslingssentral. I det følgende skal vi ta for oss de tekniske spesifikasjonene og en meget dramatisk aksjon ved krigens opphør.

Rombeantennen på Riis hentet fra den autentiske dokumentarfilmen «Flukten fra hakekorset».
Tegning av luftvarslingssentralens fjellanlegg, hentet fra Riksarkivet. Tysk tekst lyder Felshohlbau Kathedrale, eller ”Fjelltunnelanlegget Katedralen”. Katedral har her intet med kirke å gjøre, det nyttes som et faguttrykk for fjellhaller. Beliggenhet langs Fetveien nær Kjellerholen, rett under Nittebergtoppen. Tekst i tittelfeltet: Organisation Todt, Einsatsgruppe Wiking. Bearbeidet av Per Høstland.
Lahaugmoen inngikk med all sannsynlighet i tyskernes kommunikasjonssenter. Her en kartanimasjon av nyere dato.
Dompa er godt synlig i øvre venstre hjørne på dette flyfotoet fra 1943.

Feldpostnummer 24619 Radaranlage Skedsmo ”Sägefisch”

Det er på det rene at det i områdene rundt Kjeller fantes flere antenneanlegg og tilhørende bygninger som inngikk i et større tysk kommunikasjonssenter. Vi er sikre på Riis, Nitteberg, Dompa og «Kathedralen», men det kan også ha vært tilknyttede antenner på steder som Lahaugmoen og Solberg ved grensen mot Nittedal.

I en oversikt over tyske feltpostadresser finner vi en adresse med navnet Sägefisch. Sägefisch var kallenavnet på kommunikasjonssystemet T 52 Geheimschreiber der også betegnelsen Teleprinter chiffermaskin (STURGEON) inngår.

T-52 var en elektromekanisk chiffermaskin for teleprintersignaler (teleks), utviklet av firmaet Siemens og Halske rundt 1930. Det var en av de viktigste chiffermaskinene i den tyske hæren under andre verdenskrig, og ble brukt sammen med gåtedelen Lorenz SZ-40 og senere T-43. Etter krigen ble maskinen brukt i en rekke land, inkludert Frankrike og Nederland.

Maskinen kalles ofte G-Schreiber, eller Geheimschreiber («hemmelig forfatter»), men det offisielle navnet var SFM eller Schlüsselfernschreibmaschine (chiffer teleprinter). T-52 trafikk var kjent som Sägefisch (sagfisk) av tyskerne og ble kalt STURGEON av de allierte kodeknekkerne på Bletchley-parken (BP) ifølge Krypto Museum.

Geheimschreiber var en tysk fjernskriver som også krypterte. Den ble produsert av Siemens & Halske og brukt til å sende topphemmelige meldinger under andre verdenskrig. Kjente typer var: T52B, T52C, T52CA og T52. Det er kjent at de fleste av disse meldingene ble dekryptert av Sverige, som systematisk avlyttet meldingene.

I oversikten «Funkmeß (ortungs)stellungen in Norwegen», utarbeidet av Deutsches Atlantikwall-Archiv, er det i tillegg til Kjeller kun to steder i Norge der T52 GefStd er registrert, nemlig Bardufoss og Stavanger. Med bakgrunn i at det tyskerne hadde intensivert fremdriften av det store «Kathedral»-prosjektet taler alt i retning av at tyskerne satset sterkt mot å bruke Kjeller som sitt kommunikasjons- og ledelsessenter. Endringer i krigssituasjonen inklusiv nedleggingen av virksomheten som tyskerne hadde hatt i Rovaniemi var selvsagt tungtveiende momenter for de beslutningene som her ble gjort.

Øverstkommanderende for det tyske flyvåpen i Finland

Denne posisjonen var underlagt «Fliegerführer 4» fra september 1944 til desember 1944. Da ble kommandoen overført til Dresden. Det er noe uklart om 5. luftflotte er underlagt kommandoenheten Fliegerfûhrer 4.

Øverstkommanderende for det tyske flyvåpenet i Finland ble dannet 02.11.43 i Rovaniemi fra Stab/Feldluftgau Finland. Fliegerführer Nord (Vest) ble etablert på Kjeller juni 1944. Luftflotte 5 ble underlagt fra 20. september 1944 til desember 1944. Øverstkommanderende for det tyske flyvåpen i Finland ble underlagt 20. september 1944 til 19. desember 1944. Da ble enheten flyttet til Dresden, og ble Stab/Luftgau-Kommando XVI. 5. luftfartsdivisjon fortsatte på Kjeller fra desember 1944 til mai 1945, med blant annet følgende enheter: • Transportskvadron/Fl.Fü.4, 6.44 - 9.44 • Flyberedskap/Fl.Fü.4, 6.44 - 9.44

Air News-divisjonen 82

Underlagt øverstkommanderende i Finland. Under denne enheten lå følgende enheter:

Stab/Ln.Abt.82 ny 1./Ln.Abt.82 fra 4./Luftgau-Nachrichten-Regiment Moskau 2./Ln.Abt.82 fra 1./Luftgau-Nachrichten-Regiment Norwegen 3./Ln.Abt.82 fra 5./Luftgau-Nachrichten-Regiment Norwegen Norwegen Norwegen.

Antenneanlegget på Riis dokumenterer at det var et stort kommunikasjonssenter på Kjeller – jfr. at det også var en feldpostadresse på Kjeller som hadde denne fullstendige betegnelsen: 3281 L 779 4004 E Luftflotte 5-Kdo-Radiosondenszug Kjeller B Også fjellanlegget langs Fetveien, «Kathedralen», som fremdeles var under bygging 8. mai 1945, er med på å dokumentere kommunikasjonssenteret – likeledes flere støpte fester for store antenner på toppen rett over hallen, nær gården Vestre Nitteberg.

Ut fra foranstående er det naturlig å trekke følgende konklusjoner: 1. Spesialistene ved anlegget må være de som omtales i Tore Prysers omtaler i sin bok Fra varm til Kald krig. 2. Enheten må ha vært underlagt Kjeller fra juni 1944 til 8. mai 1945. Pryser mener de hadde overvåking av russisk kommunikasjon som sitt hovedfokus.

Dompa

Ut fra de bygningene som er synlig på bilder - spesielt et engelsk spionbilde fra 1943 - kan vi konstatere at bygningene i Dompa ble bygget av tyskerne. Etter alt å dømme ble bygningene benyttet til ionosfæreforskning, ref. Ionosfæreforskning_på_Kjeller.

Som det framgår av artikkelen arbeidet dr. Dieminger og dr. Rawer med forskning både på Kjeller og Tromsø. Ifølge biografien til dr. Dieminger var han opptatt av radiokommunikasjon og navigasjon for fly, jfr. dette utdraget fra biografien: „Fra 1934 ledet han "Sondergruppe Funk" ved Luftwaffes testområde i Rechlin, hvor han utviklet og testet radionavigasjonsprosedyrer. I 1937 besto han statseksamen for å bli flykonstruktør, og tok ulike typer flysertifikater. I 1942 ble Dieminger direktør for sentralkontoret for radiorådgivning, hvis hovedkvarter i 1943 ble flyttet til Leobersdorf nær Wien. Beregningsmetodene de utviklet med basis i Karl Rawers kode ble viktige for en vellykket militær utnyttelse av kortbølgekommunikasjon. I 1944 ble Dieminger fungerende direktør for Fraunhofer-instituttet, grunnlagt av Karl-Otto Kiepenheuer i Freiburg. I løpet av utviklingsperioden flyttet det militære sentralkontoret til Ried im Innkreis.“ Dette slår vel fast at virksomheten lå under Luftwaffe.

Avtalen om bombemål i Norge

 
Bombemål i Norge_under_andre_verdenskrig

Avtalen av 20.11.44 mellom den engelske og norske regjering spesifiserer mål i Norge som det var enighet om at engelskmennene kunne bombe. Som det fremgår av avtalen er Kjeller nevnt som bombemål assosiert med GAF (German air force). På det tidspunktet avtalen ble inngått var imidlertid flyreparasjonsvirksomheten avviklet etter ødeleggelsene som følge av bombingene 18.11.43 og 29.04.44. Tyskerne var imidlertid i gang med å etablere et større kommando- og kommunikasjonssenter, jfr. byggingen av Kathedralen og Antenneanlegget på Riis i artikkelen Kjeller_Flyplass_skulle_få_luftvarslingssentral. Bakgrunnen for avtalen er beskrevet i en artikkel på nettsiden til arcanorvegica.no.

Norske eksil-myndigheter startet tidlig med arbeidet for å ha innflytelse på seleksjonen av hva som skulle angripes i Norge. Oppgaven var lagt til Forsvarets Overkommando (FO II og FO IV), i samarbeid med SOE og E-kontoret i utenriksdepartementet. Dette ble den utøvende kraften for å verne om norske interesser. Det viste seg at flere av målene som ble bombet ville ha stor betydning for Norge ved en fredsslutning. Eksempler på dette var fiske- og landbruksvirksomheten. Et annet eksempel som er nevnt er angrepet der Knaben molybdengruver, tungtvannsanlegget på Vemork og flyverkstedene på Kjeller var oppført som de primære bombemålene. USAAF B-17 Flying Fortress satte kursen mot Norge 16. november. Kjeller var imidlertid dekket av skyer, så denne bombeflygruppen gikk mot sitt sekundære mål: Kraftverket på Vemork. Dette skulle få konsekvenser og et etterspill, for bombene traff både kraftstasjonen på Vemork og gjødselfabrikken til Hydro på Rjukan.

Fra norsk side ble det reagert kraftig på angrepet mot Vemork, som var avmerket på Station List som mål som var planlagt angrepet på annen måte og derfor ikke skulle bombes. Enda verre var bombingen av gjødselfabrikken på Rjukan, som ikke sto på listen i det hele tatt. Bombingen av Kjeller er nevnt her, men var å betrakte som militært mål. Artikkelen omhandler ikke bombingen av Kjeller 29. april 1944. Som det fremgår av artikkelen var det et stort press fra norske eksilmyndigheter om å få til en avtale. Hele artikkelen kan leses ved å gå inn på arcanorvegica.no.

Den langtekkelige prosessen ble avsluttet med en endelig formalisert avtale mellom norske og britiske myndigheter om «selection of bombing targets in Norway» 20. november 1944:

At Kjeller så sent som i november 1944 står som bombemål assosiert med RAF (luftwaffe) må bety at det ikke er verkstedene og eller flyplassen som skal bombes, for verkstedene er på dette tidspunkt flyttet annetsteds. Den nærliggende konklusjonen må da være at det er radiokommunikasjonssenteret med ionosfæreforskningen i Dompa som er målet. Subsidiært måtte det være ønsket om å forsinke arbeidet med fjellanlegget «Kathedralen» for kommunikasjonssenteret under Nittebergtoppen.

Sluttkommentar

Hva visste FOTU? (Forsvarets Overkommandos Tekniske Utvalg (FOTU) i London.) Her var blant andre Finn Lied. Han var utdannet innen elektronikk.


Kilder



  Inngår i prosjektet Kjellerhistorien, der det legges ut artikler og bilder i Kjellers historie fra starten i 1912 til i dag. Lokalhistoriewikiens brukere kan fritt redigere og utvide artiklene. Flere artikler finnes på prosjektets forside og i denne alfabetiske oversikten.