Valentine Rostin-Svendsen: Forskjell mellom sideversjoner
Ingen redigeringsforklaring |
m (Robot: Erstatter mal: Reflist) |
||
| (9 mellomliggende versjoner av 4 brukere er ikke vist) | |||
| Linje 1: | Linje 1: | ||
<onlyinclude>{{thumb|Valentine Rostin RMF.B.209.jpg|Valentine Rostin i 1906.|[[Ringve musikkmuseum]].}} | |||
{{thumb|Valentine Rostin RMF.B.209.jpg|Valentine Rostin i 1906.|[[Ringve musikkmuseum]].}} | '''[[Valentine Rostin-Svendsen]]''' (født 22. november 1887 i Moskva, død 8. oktober 1940 i [[Oslo]]) var en norsk-russisk operasanger. Hun turnerte mye i Norge i åra 1916 og 1917, og høstet stort bifall, ikke minst for en opptreden i [[Trondhjem Teater]] i desember 1917: Her kom hun på kort varsel inn i hovedrollen i operaen «La Traviata» av Giuseppe Verdi. På nyåret ble hun gift med teaterets kapellmester, [[Morten Svendsen (1877—1959)|Morten Svendsen]] (1877—1959), og de bodde og arbeidet sammen i Norge og Tyskland i mange år.</onlyinclude> | ||
'''[[Valentine Rostin-Svendsen]]''' (født 22. november 1887 i Moskva, død 8. oktober 1940 i [[Oslo]]) var en norsk-russisk operasanger. Hun turnerte mye i Norge i åra 1916 og 1917, og høstet stort bifall, ikke minst for en opptreden i [[Trondhjem Teater]] i desember 1917: Her kom hun på kort varsel inn i hovedrollen i operaen «La Traviata» av Giuseppe Verdi. På nyåret ble hun gift med teaterets kapellmester, [[Morten Svendsen (1877—1959)|Morten Svendsen]] (1877—1959), og de bodde og arbeidet sammen i Norge og Tyskland i mange år. | |||
Valentine Rostin-Svendsen var storesøster til [[Victoria Bachke]] (1896—1963), som grunnla [[Ringve Museum]] sammen med ektemannen. | Valentine Rostin-Svendsen var storesøster til [[Victoria Bachke]] (1896—1963), som grunnla [[Ringve Museum]] sammen med ektemannen. | ||
== Tidlig liv == | ==Tidlig liv== | ||
{{thumb|Valentine Rostin RMF.VBc.II.100.jpg|Musisering i hjemmet, Valentine Rostin på fiolin akkompagnert av mor på flygel.|[[Ringve musikkmuseum]].}} | |||
Valentine Rostin ble født i [[Moskva]], og var datter av Sonja (Sophie) Heineman Semjonova (død 1914) og overingeniør ved de russiske statsjernbanene Mikhail Rostin (1854–1926). Faren var av fransk slekt, og hadde tatt utdannelsen sin i [[Frankrike]], og Valentine og de åtte søsknene hennes vokste opp tospråklige med fransk som hjemmespråk. Familien Rostin dyrket musikk i hjemmet, og alle barna lærte å synge eller spille instrument. Profesjonell karriere var det derimot ikke snakk om – lillesøster Victoria fortalte mange år senere at | Valentine Rostin ble født i [[Moskva]], og var datter av Sonja (Sophie) Heineman Semjonova (død 1914) og overingeniør ved de russiske statsjernbanene Mikhail Rostin (1854–1926). Faren var av fransk slekt, og hadde tatt utdannelsen sin i [[Frankrike]], og Valentine og de åtte søsknene hennes vokste opp tospråklige med fransk som hjemmespråk. Familien Rostin dyrket musikk i hjemmet, og alle barna lærte å synge eller spille instrument. Profesjonell karriere var det derimot ikke snakk om – lillesøster Victoria fortalte mange år senere at | ||
{{sitat|Ingen av oss barna fikk lov til å bli yrkeskunstnere. Det var ikke god tone i «bedre» familier. Da Valentine allikevel bestemte seg for å bli operasangerinne, lød det ramaskrik hjemme hos oss.<ref>Voigt, side 19.</ref>}} | {{sitat|Ingen av oss barna fikk lov til å bli yrkeskunstnere. Det var ikke god tone i «bedre» familier. Da Valentine allikevel bestemte seg for å bli operasangerinne, lød det ramaskrik hjemme hos oss.<ref>Voigt, side 19.</ref>}} | ||
Valentine begynte altså å studere klassisk sang ved konservatoriet i Moskva, og siden var hun ved den keiserlige operaen i Petrograd. To av søstrene hennes ble også profesjonelle musikere: Serafima ble harpist, mens Elisabeth ble cellist. | Valentine begynte altså å studere klassisk sang ved konservatoriet i Moskva, og siden var hun ved den keiserlige operaen i [[Petrograd]]. To av søstrene hennes ble også profesjonelle musikere: Serafima ble harpist, mens Elisabeth ble cellist. | ||
I mars 1914 reiste Valentine og Victoria Rostin fra Russland. De reiste først til Frankrike, siden skilte de lag: Victoria reiste til [[Sveits]] på sanatorium, mens Valentine dro til [[Italia]] for å videreutdanne seg ved konservatoriet i Milano. Kort tid etter brøt første verdenskrig ut, og så vel kontakt med foreldrene som pengeforsendelser hjemmefra opphørte. Søstrene Rostin reiste sammen til [[Danmark]], der Valentine knyttet kontakt med en impresario som gav henne oppdrag i hele Skandinavia.<ref>Voigt, side 20-21.</ref> | I mars 1914 reiste Valentine og Victoria Rostin fra Russland. De reiste først til Frankrike, siden skilte de lag: Victoria reiste til [[Sveits]] på sanatorium, mens Valentine dro til [[Italia]] for å videreutdanne seg ved konservatoriet i Milano. Kort tid etter brøt første verdenskrig ut, og så vel kontakt med foreldrene som pengeforsendelser hjemmefra opphørte. Søstrene Rostin reiste sammen til [[Danmark]], der Valentine knyttet kontakt med en impresario som gav henne oppdrag i hele Skandinavia.<ref>Voigt, side 20-21.</ref> | ||
== De første Norgesturneene == | ==De første Norgesturneene== | ||
Valentine Rostin var antakelig noenlunde etablert i Danmark i 1916, for dette året ser hun ut til å ha besøkt Norge for første gang. Den 16. februar 1916 annonserte ''Morgenbladet'' henne som «Den russiske Sangerinde Mademoiselle Valentine Rostin fra den keiserlige Opera i Petrograd», og meddelte at hun skulle opptre den 24. februar i [[Brødrene Hals’ konsertsal]] i [[Kristiania]]. ''Aftenposten'' utdypet samme dag at hun «skal være en udmerket repræsentant for den moderne russiske sangkultur og har paa sit repertoire selvfølgelig fortrinsvis russiske sange.»<ref>''Morgenbladet'', 16. februar 1916, side 5. {{nb.no|NBN:no-nb_digavis_morgenbladet_null_null_19160216_98_85_1}}. ''Aftenposten'', 16. februar 1916, side 2. {{nb.no|NBN:no-nb_digavis_aftenposten_null_null_19160216_57_88_2}}.</ref> | Valentine Rostin var antakelig noenlunde etablert i Danmark i 1916, for dette året ser hun ut til å ha besøkt Norge for første gang. Den 16. februar 1916 annonserte ''Morgenbladet'' henne som «Den russiske Sangerinde Mademoiselle Valentine Rostin fra den keiserlige Opera i Petrograd», og meddelte at hun skulle opptre den 24. februar i [[Brødrene Hals|Brødrene Hals’ konsertsal]] i [[Kristiania]]. ''Aftenposten'' utdypet samme dag at hun «skal være en udmerket repræsentant for den moderne russiske sangkultur og har paa sit repertoire selvfølgelig fortrinsvis russiske sange.»<ref>''Morgenbladet'', 16. februar 1916, side 5. {{nb.no|NBN:no-nb_digavis_morgenbladet_null_null_19160216_98_85_1}}. ''Aftenposten'', 16. februar 1916, side 2. {{nb.no|NBN:no-nb_digavis_aftenposten_null_null_19160216_57_88_2}}.</ref> | ||
I løpet av våren hadde hun flere konserter i både Kristiania og [[Bergen]], med variert program, og mange av dem akkompagnert av pianisten [[Rolf Brandt-Rantzau]]. Den store, russiske dirigenten Vasilij Safonov fikk høre Rostin for første gang i Kristiania den 1. mars 1916, og ble så begeistret at han sa følgende ord: «Hendes Stemme og hendes Sjæl vil føre hende over hele Verden».<ref>''Morgenbladet'', 2. mars 1916, side 2. {{nb.no|NBN:no-nb_digavis_morgenbladet_null_null_19160302_98_113_1}}.</ref> Safonovs bevingede ord ble sitert utallige ganger i ulike norske aviser over de neste åra. | I løpet av våren hadde hun flere konserter i både Kristiania og [[Bergen]], med variert program, og mange av dem akkompagnert av pianisten [[Rolf Brandt-Rantzau]]. Den store, russiske dirigenten Vasilij Safonov fikk høre Rostin for første gang i Kristiania den 1. mars 1916, og ble så begeistret at han sa følgende ord: «Hendes Stemme og hendes Sjæl vil føre hende over hele Verden».<ref>''Morgenbladet'', 2. mars 1916, side 2. {{nb.no|NBN:no-nb_digavis_morgenbladet_null_null_19160302_98_113_1}}.</ref> Safonovs bevingede ord ble sitert utallige ganger i ulike norske aviser over de neste åra. | ||
| Linje 21: | Linje 23: | ||
I oktober samme år, etter å ha tatt København «med storm» kom Rostin tilbake til Norge, og i løpet av denne måneden holdt hun konserter i Kristiania, Bergen, [[Haugesund]], [[Stavanger]], [[Ålesund]] og [[Trondheim]]. Denne gangen hadde hun [[Sverre Jordan]] med seg på piano.<ref>''Aftenposten'', 12. september 1916. {{nb.no|NBN:no-nb_digavis_aftenposten_null_null_19160912_57_468_2}}. ''Norske Intelligenssedler'', 27. september 1916. {{nb.no|NBN:no-nb_digavis_norskeintelligenssedler_null_null_19160927_154_266_1}}.</ref> Ved ankomst til Bergen sjarmerte hun en reporter i ''Morgenavisen'' med sin «Sprogkyndighed»: «Hendes Sprogkyndighed lod til at være lige stor som hendes Sangkunst. Jeg havde belavet mig paa russisk og fik de bedste Prøver paa udmærket fransk, tysk og svensk, og stort mere kan man jo ikke forlange, selv paa Bergens Jernbanestation.»<ref>''Morgenavisen'', 9. oktober 1916, side 4. {{nb.no|NBN:no-nb_digavis_morgenavisen_null_null_19161009_15_271_1}}.</ref> | I oktober samme år, etter å ha tatt København «med storm» kom Rostin tilbake til Norge, og i løpet av denne måneden holdt hun konserter i Kristiania, Bergen, [[Haugesund]], [[Stavanger]], [[Ålesund]] og [[Trondheim]]. Denne gangen hadde hun [[Sverre Jordan]] med seg på piano.<ref>''Aftenposten'', 12. september 1916. {{nb.no|NBN:no-nb_digavis_aftenposten_null_null_19160912_57_468_2}}. ''Norske Intelligenssedler'', 27. september 1916. {{nb.no|NBN:no-nb_digavis_norskeintelligenssedler_null_null_19160927_154_266_1}}.</ref> Ved ankomst til Bergen sjarmerte hun en reporter i ''Morgenavisen'' med sin «Sprogkyndighed»: «Hendes Sprogkyndighed lod til at være lige stor som hendes Sangkunst. Jeg havde belavet mig paa russisk og fik de bedste Prøver paa udmærket fransk, tysk og svensk, og stort mere kan man jo ikke forlange, selv paa Bergens Jernbanestation.»<ref>''Morgenavisen'', 9. oktober 1916, side 4. {{nb.no|NBN:no-nb_digavis_morgenavisen_null_null_19161009_15_271_1}}.</ref> | ||
== «La Traviata» i Trondheim == | ==«La Traviata» i Trondheim== | ||
{{thumb|Valentine Rostin RMF.B.158.a-b.jpg|Rostin som Violetta i «La Traviata», fotografiet har påskrift og signatur fra sangeren.|[[Jens Carl Frederik Hilfling-Rasmussen]]/[[Ringve musikkmuseum]].}} | {{thumb|Valentine Rostin RMF.B.158.a-b.jpg|Rostin som Violetta i «La Traviata», fotografiet har påskrift og signatur fra sangeren.|[[Jens Carl Frederik Hilfling-Rasmussen]]/[[Ringve musikkmuseum]].}} | ||
| Linje 31: | Linje 33: | ||
«La Traviata» gikk gjentatte ganger i løpet av den neste måneden, og avskjedsforestillinga fant sted på nyåret, tirsdag den 8. januar 1918.<ref>''Nidaros'', 8. januar 1918, side 6. {{nb.no|NBN:no-nb_digavis_nidaros_null_null_19180108_17_7_1}}.</ref> Kort tid etter meldte Trondheimsavisene at Valentine Rostin og kapellmester Morten Svendsen var forlovet, og den 24. januar ble de gift hos notarius publicus.<ref>{{digitalarkivet|pv00000000976357|Valentine Rostin|Ministerialbok for Trondheim prestegjeld, Ila sokn 1896-1932 (1601M3)}}.</ref> Lillesøster ''Vitorschka'' var sannsynligvis med på storesøsters turneer, og hun var i alle fall med til Trondheim på senhøsten 1917. Her ble hun etter hvert kjent med [[Christian Anker Bachke]], som eide garden [[Ringve]] på [[Lade]], og de giftet seg i 1920. | «La Traviata» gikk gjentatte ganger i løpet av den neste måneden, og avskjedsforestillinga fant sted på nyåret, tirsdag den 8. januar 1918.<ref>''Nidaros'', 8. januar 1918, side 6. {{nb.no|NBN:no-nb_digavis_nidaros_null_null_19180108_17_7_1}}.</ref> Kort tid etter meldte Trondheimsavisene at Valentine Rostin og kapellmester Morten Svendsen var forlovet, og den 24. januar ble de gift hos notarius publicus.<ref>{{digitalarkivet|pv00000000976357|Valentine Rostin|Ministerialbok for Trondheim prestegjeld, Ila sokn 1896-1932 (1601M3)}}.</ref> Lillesøster ''Vitorschka'' var sannsynligvis med på storesøsters turneer, og hun var i alle fall med til Trondheim på senhøsten 1917. Her ble hun etter hvert kjent med [[Christian Anker Bachke]], som eide garden [[Ringve]] på [[Lade]], og de giftet seg i 1920. | ||
== Senere opptredener i Norge == | == Senere opptredener i Norge== | ||
I løpet av de neste åra hadde Valentine Rostin-Svendsen flere opptredener i Norge, særlig operaopptredener i Trondheim. I 1919 satte teateret opp «Faust» av Charles Gounod, der Valentine skulle synge Margarethe, mens ektemannen Morten var kapellmester. Hun skulle egentlig synge denne rollen i januar, men på grunn av ei tids sjukdom premierte hun ikke før 5. februar. Hun høstet stort bifall, en anmelder i Trondhjems Adresseavis skrev at «Fruens lødige, farve- og nuancerike stemme kom glimrende til sin ret i Margarethes parti.» Forestillinga gikk fram til og med fredag 7. mars. <ref>''Trondhjems Adresseavis'', 6. februar 1919, side 3. {{nb.no|NBN:no-nb_digavis_trondhjemsadresseavis_null_null_19190206_153_36_1}}. ''Dagsposten'', 8. mars 1919, side 4. {{nb.no|NBN:no-nb_digavis_dagspostentrondheim_null_null_19190308_43_66_1}}.</ref> | |||
== Til Tyskland == | ==Til Tyskland== | ||
Valentine og Morten Svendsen flyttet etter hvert til [[Tyskland]] og bosatte seg i [[Aachen]]. I løpet av verdenskrigen og den russiske revolusjonen hadde familien Rostin blitt spredt for alle vinder, og faren, Michael Rostin, kom til Tyskland sammen med dattera Serafima og to sønner. Han bodde ei stund i [[Berlin]] før han kom til Aachen, der han døde i 1926. I Aachen sang Valentine for byens opera, senere startet hun en «Gesangschule» sammen med ektemannen. <ref>Voigt, side 36-37.</ref> Valentine og Morten Svendsen fikk to sønner, som vokste opp i Tyskland. Den ene av dem, [[Victor Rostin-Svendsen (1919-2000)|Victor Rostin-Svendsen]] (1919-2000), ble siden fiolinist og dirigent. I et intervju i Morgenbladet i 1937 fortalte hun at det var nokså mange nordmenn i Aachen for tida, «hele fjorten studerende», og familien Rostin-Svendsen var noe av et midtpunkt for det vesle, norske miljøet: | Valentine og Morten Svendsen flyttet etter hvert til [[Tyskland]] og bosatte seg i [[Aachen]]. I løpet av verdenskrigen og den russiske revolusjonen hadde familien Rostin blitt spredt for alle vinder, og faren, Michael Rostin, kom til Tyskland sammen med dattera Serafima og to sønner. Han bodde ei stund i [[Berlin]] før han kom til Aachen, der han døde i 1926. I Aachen sang Valentine for byens opera, senere startet hun en «Gesangschule» sammen med ektemannen. <ref>Voigt, side 36-37.</ref> Valentine og Morten Svendsen fikk to sønner, som vokste opp i Tyskland. Den ene av dem, [[Victor Rostin-Svendsen (1919-2000)|Victor Rostin-Svendsen]] (1919-2000), ble siden fiolinist og dirigent, mens den andre, Harald Svendsen, ble barnelege på Lillehammer.<ref>Voigt, side 38.</ref> I et intervju i Morgenbladet i 1937 fortalte hun at det var nokså mange nordmenn i Aachen for tida, «hele fjorten studerende», og familien Rostin-Svendsen var noe av et midtpunkt for det vesle, norske miljøet: | ||
{{sitat|De fleste går på den berømte vevskole der nede, og alle ferdes mer eller mindre hjemme hos oss hvor de får spekesild, flatbrød og annen norsk kost. Spør om de er glade over det. Vi har norske studenter til middag tre og fire ganger i uken – på den måten holder vi også kontakten med vårt hjemland vedlike.<ref>''Morgenbladet'', 12. mai 1937, side 6. {{nb.no|NBN:no-nb_digavis_morgenbladet_null_null_19370512_119_126_1}}.</ref>}} | {{sitat|De fleste går på den berømte vevskole der nede, og alle ferdes mer eller mindre hjemme hos oss hvor de får spekesild, flatbrød og annen norsk kost. Spør om de er glade over det. Vi har norske studenter til middag tre og fire ganger i uken – på den måten holder vi også kontakten med vårt hjemland vedlike.<ref>''Morgenbladet'', 12. mai 1937, side 6. {{nb.no|NBN:no-nb_digavis_morgenbladet_null_null_19370512_119_126_1}}.</ref>}} | ||
== Hjemme igjen, dødsfall og minne == | == Hjemme igjen, dødsfall og minne== | ||
{{thumb|Gravminne Rostin-Svendsen.jpg|Valentine Rostin-Svendsen og ektemannen ligger på Lade kirkegård.|Aslak Kittelsen (2021).}} | |||
Sitatet over mer enn antyder at Valentine Rostin-Svendsen nå følte seg minst like norsk som russisk, og i slutten av trettiåra kom familien flyttende tilbake til Norge, denne gangen til Oslo. Ekteparet fortsatte å drive sangundervisning, som de averterte for senest i februar 1940.<ref>''Aftenposten'', mandag 19. februar 1940. {{nb.no|NBN:no-nb_digavis_aftenposten_null_null_19400219_81_91_2}}.</ref> | Sitatet over mer enn antyder at Valentine Rostin-Svendsen nå følte seg minst like norsk som russisk, og i slutten av trettiåra kom familien flyttende tilbake til Norge, denne gangen til Oslo. Ekteparet fortsatte å drive sangundervisning, som de averterte for senest i februar 1940.<ref>''Aftenposten'', mandag 19. februar 1940. {{nb.no|NBN:no-nb_digavis_aftenposten_null_null_19400219_81_91_2}}.</ref> | ||
| Linje 44: | Linje 50: | ||
Den 8. oktober 1940 forlot Valentine Rostin-Svendsen denne verden. Hun ble bisatt fra [[Gamle krematorium]] i Oslo fire dager senere, og siden stedt til hvile på [[Lade kirkegård]]. [[Jan Voigt]], Victorias etterfølger på Ringve, forteller at «Hennes grav var aldri uten blomster så lenge Victoria levde.»<ref>Voigt, side 45.</ref> | Den 8. oktober 1940 forlot Valentine Rostin-Svendsen denne verden. Hun ble bisatt fra [[Gamle krematorium]] i Oslo fire dager senere, og siden stedt til hvile på [[Lade kirkegård]]. [[Jan Voigt]], Victorias etterfølger på Ringve, forteller at «Hennes grav var aldri uten blomster så lenge Victoria levde.»<ref>Voigt, side 45.</ref> | ||
== Referanser == | ==Referanser== | ||
<references /> | |||
== Litteratur == | ==Litteratur og kilder== | ||
*[[Peter Andreas Kjeldsberg|Kjeldsberg, Peter Andreas]]: «[https://nbl.snl.no/Victoria_Bachke Victoria Bachke]» i ''Norsk biografisk leksikon''. | *[[Peter Andreas Kjeldsberg|Kjeldsberg, Peter Andreas]]: «[https://nbl.snl.no/Victoria_Bachke Victoria Bachke]» i ''Norsk biografisk leksikon''. | ||
*[[Jan Voigt|Voigt, Jan]]: ''Fru Victoria til Ringve''. Utg. Cappelen. Oslo. 1984. {{nb.no|NBN:no-nb_digibok_2008060604017}}. | *[[Jan Voigt|Voigt, Jan]]: ''Fru Victoria til Ringve''. Utg. Cappelen. Oslo. 1984. {{nb.no|NBN:no-nb_digibok_2008060604017}}. | ||
*{{WP-lenke|Morten Svendsen|nb}}. | *{{WP-lenke|Morten Svendsen|nb}}. | ||
*{{hbr1-1|pv00000000976357|Valentine Rostin-Svendsen}}. | |||
[[Kategori:Personer]] | [[Kategori:Personer]] | ||
| Linje 63: | Linje 70: | ||
{{bm}} | {{bm}} | ||
{{DEFAULTSORT:Rostin-Svendsen, Valentine}} | {{DEFAULTSORT:Rostin-Svendsen, Valentine}} | ||
{{F1}} | |||
Nåværende revisjon fra 8. mar. 2024 kl. 10:11
Valentine Rostin-Svendsen (født 22. november 1887 i Moskva, død 8. oktober 1940 i Oslo) var en norsk-russisk operasanger. Hun turnerte mye i Norge i åra 1916 og 1917, og høstet stort bifall, ikke minst for en opptreden i Trondhjem Teater i desember 1917: Her kom hun på kort varsel inn i hovedrollen i operaen «La Traviata» av Giuseppe Verdi. På nyåret ble hun gift med teaterets kapellmester, Morten Svendsen (1877—1959), og de bodde og arbeidet sammen i Norge og Tyskland i mange år.
Valentine Rostin-Svendsen var storesøster til Victoria Bachke (1896—1963), som grunnla Ringve Museum sammen med ektemannen.
Tidlig liv
Valentine Rostin ble født i Moskva, og var datter av Sonja (Sophie) Heineman Semjonova (død 1914) og overingeniør ved de russiske statsjernbanene Mikhail Rostin (1854–1926). Faren var av fransk slekt, og hadde tatt utdannelsen sin i Frankrike, og Valentine og de åtte søsknene hennes vokste opp tospråklige med fransk som hjemmespråk. Familien Rostin dyrket musikk i hjemmet, og alle barna lærte å synge eller spille instrument. Profesjonell karriere var det derimot ikke snakk om – lillesøster Victoria fortalte mange år senere at
| Ingen av oss barna fikk lov til å bli yrkeskunstnere. Det var ikke god tone i «bedre» familier. Da Valentine allikevel bestemte seg for å bli operasangerinne, lød det ramaskrik hjemme hos oss.[1] | ||
Valentine begynte altså å studere klassisk sang ved konservatoriet i Moskva, og siden var hun ved den keiserlige operaen i Petrograd. To av søstrene hennes ble også profesjonelle musikere: Serafima ble harpist, mens Elisabeth ble cellist.
I mars 1914 reiste Valentine og Victoria Rostin fra Russland. De reiste først til Frankrike, siden skilte de lag: Victoria reiste til Sveits på sanatorium, mens Valentine dro til Italia for å videreutdanne seg ved konservatoriet i Milano. Kort tid etter brøt første verdenskrig ut, og så vel kontakt med foreldrene som pengeforsendelser hjemmefra opphørte. Søstrene Rostin reiste sammen til Danmark, der Valentine knyttet kontakt med en impresario som gav henne oppdrag i hele Skandinavia.[2]
De første Norgesturneene
Valentine Rostin var antakelig noenlunde etablert i Danmark i 1916, for dette året ser hun ut til å ha besøkt Norge for første gang. Den 16. februar 1916 annonserte Morgenbladet henne som «Den russiske Sangerinde Mademoiselle Valentine Rostin fra den keiserlige Opera i Petrograd», og meddelte at hun skulle opptre den 24. februar i Brødrene Hals’ konsertsal i Kristiania. Aftenposten utdypet samme dag at hun «skal være en udmerket repræsentant for den moderne russiske sangkultur og har paa sit repertoire selvfølgelig fortrinsvis russiske sange.»[3]
I løpet av våren hadde hun flere konserter i både Kristiania og Bergen, med variert program, og mange av dem akkompagnert av pianisten Rolf Brandt-Rantzau. Den store, russiske dirigenten Vasilij Safonov fikk høre Rostin for første gang i Kristiania den 1. mars 1916, og ble så begeistret at han sa følgende ord: «Hendes Stemme og hendes Sjæl vil føre hende over hele Verden».[4] Safonovs bevingede ord ble sitert utallige ganger i ulike norske aviser over de neste åra.
I oktober samme år, etter å ha tatt København «med storm» kom Rostin tilbake til Norge, og i løpet av denne måneden holdt hun konserter i Kristiania, Bergen, Haugesund, Stavanger, Ålesund og Trondheim. Denne gangen hadde hun Sverre Jordan med seg på piano.[5] Ved ankomst til Bergen sjarmerte hun en reporter i Morgenavisen med sin «Sprogkyndighed»: «Hendes Sprogkyndighed lod til at være lige stor som hendes Sangkunst. Jeg havde belavet mig paa russisk og fik de bedste Prøver paa udmærket fransk, tysk og svensk, og stort mere kan man jo ikke forlange, selv paa Bergens Jernbanestation.»[6]
«La Traviata» i Trondheim
Året etter, i 1917, holdt Valentine Rostin igjen flere konserter i Norge, til gode skussmål. Sent i dette året gjorde hun en opptreden som skulle bli avgjørende for resten av livet hennes. Trondhjems Teater under ledelse av Morten Svendsen skulle nemlig sette opp operaen «La Traviata» av Giuseppe Verdi, men sangeren som skulle synge hovedrollen Violetta hadde meldt forfall. Til slutt fikk de inn Rostin til erstatning. Operaen hadde premiere mandag 10. desember, og Dagsposten meldte at kvelden hadde vært «en avgjort succes», ikke minst takket være den russiske divaen:
| De forventninger man stillet til Valentine Rostin efter de prøver hun i koncertsalen hadde git paa sin fremragende sangstemme, var ikke smaa. Om det end maa sies, at Violettas parti ikke ligger til rette for fruen, gav hun dog ved sin fortrinlige sangkunst og sit dramatiske spil en uforglemmelig præstation. Særlig scenen med Alfreds far og sidste akt, hvor hendes enestaaende sotto voce kom til sin ret, var helt betagende.[7] | ||
«La Traviata» gikk gjentatte ganger i løpet av den neste måneden, og avskjedsforestillinga fant sted på nyåret, tirsdag den 8. januar 1918.[8] Kort tid etter meldte Trondheimsavisene at Valentine Rostin og kapellmester Morten Svendsen var forlovet, og den 24. januar ble de gift hos notarius publicus.[9] Lillesøster Vitorschka var sannsynligvis med på storesøsters turneer, og hun var i alle fall med til Trondheim på senhøsten 1917. Her ble hun etter hvert kjent med Christian Anker Bachke, som eide garden Ringve på Lade, og de giftet seg i 1920.
Senere opptredener i Norge
I løpet av de neste åra hadde Valentine Rostin-Svendsen flere opptredener i Norge, særlig operaopptredener i Trondheim. I 1919 satte teateret opp «Faust» av Charles Gounod, der Valentine skulle synge Margarethe, mens ektemannen Morten var kapellmester. Hun skulle egentlig synge denne rollen i januar, men på grunn av ei tids sjukdom premierte hun ikke før 5. februar. Hun høstet stort bifall, en anmelder i Trondhjems Adresseavis skrev at «Fruens lødige, farve- og nuancerike stemme kom glimrende til sin ret i Margarethes parti.» Forestillinga gikk fram til og med fredag 7. mars. [10]
Til Tyskland
Valentine og Morten Svendsen flyttet etter hvert til Tyskland og bosatte seg i Aachen. I løpet av verdenskrigen og den russiske revolusjonen hadde familien Rostin blitt spredt for alle vinder, og faren, Michael Rostin, kom til Tyskland sammen med dattera Serafima og to sønner. Han bodde ei stund i Berlin før han kom til Aachen, der han døde i 1926. I Aachen sang Valentine for byens opera, senere startet hun en «Gesangschule» sammen med ektemannen. [11] Valentine og Morten Svendsen fikk to sønner, som vokste opp i Tyskland. Den ene av dem, Victor Rostin-Svendsen (1919-2000), ble siden fiolinist og dirigent, mens den andre, Harald Svendsen, ble barnelege på Lillehammer.[12] I et intervju i Morgenbladet i 1937 fortalte hun at det var nokså mange nordmenn i Aachen for tida, «hele fjorten studerende», og familien Rostin-Svendsen var noe av et midtpunkt for det vesle, norske miljøet:
| De fleste går på den berømte vevskole der nede, og alle ferdes mer eller mindre hjemme hos oss hvor de får spekesild, flatbrød og annen norsk kost. Spør om de er glade over det. Vi har norske studenter til middag tre og fire ganger i uken – på den måten holder vi også kontakten med vårt hjemland vedlike.[13] | ||
Hjemme igjen, dødsfall og minne
Sitatet over mer enn antyder at Valentine Rostin-Svendsen nå følte seg minst like norsk som russisk, og i slutten av trettiåra kom familien flyttende tilbake til Norge, denne gangen til Oslo. Ekteparet fortsatte å drive sangundervisning, som de averterte for senest i februar 1940.[14]
For fru Rostin-Svendsens del skulle ikke det nye oppholdet i hjemlandet vare lenge: I løpet av 1940 ble hun sjuk, og etter hvert var hun innlagt på Radiumhospitalet. Lillesøster Victoria Bachke fikk tillatelse fra general Kitzinger til å bli med et Junker-fly fra Trondheim til Oslo, slik at hun kunne få tatt et siste farvel med storesøstera som hadde brakt henne til Trondheim.
Den 8. oktober 1940 forlot Valentine Rostin-Svendsen denne verden. Hun ble bisatt fra Gamle krematorium i Oslo fire dager senere, og siden stedt til hvile på Lade kirkegård. Jan Voigt, Victorias etterfølger på Ringve, forteller at «Hennes grav var aldri uten blomster så lenge Victoria levde.»[15]
Referanser
- ↑ Voigt, side 19.
- ↑ Voigt, side 20-21.
- ↑ Morgenbladet, 16. februar 1916, side 5. Digital versjon på Nettbiblioteket. Aftenposten, 16. februar 1916, side 2. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- ↑ Morgenbladet, 2. mars 1916, side 2. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- ↑ Aftenposten, 12. september 1916. Digital versjon på Nettbiblioteket. Norske Intelligenssedler, 27. september 1916. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- ↑ Morgenavisen, 9. oktober 1916, side 4. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- ↑ Dagsposten, 11. desember 1917, side 5. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- ↑ Nidaros, 8. januar 1918, side 6. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- ↑ Valentine Rostin i Ministerialbok for Trondheim prestegjeld, Ila sokn 1896-1932 (1601M3) fra Digitalarkivet.
- ↑ Trondhjems Adresseavis, 6. februar 1919, side 3. Digital versjon på Nettbiblioteket. Dagsposten, 8. mars 1919, side 4. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- ↑ Voigt, side 36-37.
- ↑ Voigt, side 38.
- ↑ Morgenbladet, 12. mai 1937, side 6. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- ↑ Aftenposten, mandag 19. februar 1940. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- ↑ Voigt, side 45.
Litteratur og kilder
- Kjeldsberg, Peter Andreas: «Victoria Bachke» i Norsk biografisk leksikon.
- Voigt, Jan: Fru Victoria til Ringve. Utg. Cappelen. Oslo. 1984. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Morten Svendsen på Wikipedia på bokmål og riksmål.
- Valentine Rostin-Svendsen i Historisk befolkningsregister.