Vastaberget søndre under Skansgården

Sideversjon per 28. mai 2022 kl. 10:16 av Per tore (samtale | bidrag) (Omarbeidet og gjort tilføyelser.)

Husmannsplassen Vastaberget søndre under Skansgården i tidligere Vinger kommune var trolig jevngammel med den nordre husmannsplassen i Vastaberget.  

Vastaberget søndre/vestre
Vastadberget søndre skilt 2021.jpg
Vingersruta, flyktningeruta fra årene 1942 - 1945, passerer forbi begge plassene i Vastaberget. Finnskogen Turistforening har merket deler av Vingersruta som tursti.
Foto: Tor Solbergseter (2021).
Alt. navn: Vastaberget vestre
Først nevnt: 1692
Sokn: Vinger
Fylke: Innlandet (Hedmark)
Kommune: Kongsvinger
Gnr.: 6
Bnr: Umatrikulert
Type: Husmannsplass
Kart som viser beliggenheten til plassene plassene Vastaberget vestre og Vastaberget. I sør-vest ses Bendikstorpet. Kartverkets navn på Harptj. er Harpetjennet. Kartverkets historiske arkiv (1884).

Første kjente bruker var etterslekt av Iver Pasainen født omkring 1634 i Sverige og muligens død i Sverige i 1740 – 106 år gammel. Iver var gift med Anne Örjansdotter Purkainen født i 1629 og døde i her Vastaberget søndre i 1715.

Sønnen Sigfrid Iversen (omkring 1667 – 1713) er nevnt her i 1692. Han og hustruen som er ukjent, hadde datteren Anne som var gift med Johan Rysanen. Vi kjenner til to av Sigfrids brødre.

Den ene var Ole født omkring 1776. Han var i sitt først ekteskap var gift med Valborg Larsdotter (1664 – 1711 i Vastaberget) og i 1719 med enke Anne Pålsdatter fra Jenshaugen. Den andre broren var Iver som var gift med Anne Johansdotter (1671 – 1718) og som enkemann med Kari Paulsdatter (1665 – 1737). Etterkommerne til Iver Pasainen var fortsatt på Vastaberget da oldebarnet Iver Johansen ble født her i 1751.

Noe senere forsøkte Johan Johansen Penntikkäinent og Anne Henriksdatter Mulikka å sette bo i Vastaberget, men ble avvist da de ikke hadde noen avtale og ble fortsatt boende på naboplassen Bendikstorpet i sørvest.

De neste her ble i stedet Johannes Paulsson født omkring 1724 i Sverige og Kari Mattisdatter født 1732 på Trøen i Brandval. De hadde giftet seg i 1755 og sammen hadde de barna Kari (1754 på Trøen), Erik (1758 på Femoen), Johan (1762 i Opåskjølen), Mattis i 1765 og Erik i 1770. De to yngste var født her i Vastaberget.

Johan og Kari ble oppsagt i 1773 og Johannes og familien flyttet til Lønhøiden midtre hvor de fikk sønnen Johan i 1775. Fra rettssaken da Johannes Paulsen ble sagt opp, går det fram at års­avgiften for hver av plassene i Vastaberget den gang var 8 riksdaler.

Sønnen Erik Johannesen som var født i 1770 og gift med Kersti Henriksdatter, skal ha hatt Vastaberget noen år før de flyttet til Knauserud, og plassen ble etter det liggende øde i lang tid. Det er ingen nevnt her før i 1865 da plassen ble brukt av ekteparet, Peder Pedersen født 1818 på Masterud øvre og Olea Pedersdatter Vaissinen født 1828 i Lystadberget søndre i på Brandval Finnskog.

På Vastaberget hadde de i 1865 sådd 2 skjepper bygg, 1¼ tønne blandkorn og satt 1½ tønne poteter. De hadde 4 kyr, 8 sauer og 4 geiter.

Ektefellene var barnløse, og da Peder døde i 1868, giftet Olea seg samme året med Hans Hansen født 1841 fra Ramtjernåsen. I 1870 utvandre ekteparet til USA.

De neste som var her, Martin Olsen (1843 – 1891) fra Lystadberget nordre og sambygdingen Maren Larsdatter født 1842 på Eikbråten. De hadde barna Olivia født i 1866, Laura Andrea i (1869 – 1870), Ida i 1871, Karl Olaf i 1873, Laura Andrea i 1875, Maren (1879 – 1885) og Gunder Marius i 1883. Alle barna med unntak av de to yngste var født i Vastaberget,

Familien hadde i 1875 2 kyr, 2 kalver og 7 sauer, sådde 2 tønner korn og satte 2½ tønner poteter. I tillegg til å drifte jorda arbeidet Martin også med ”tømmerhugning”.

I 1900 er samme familie fortsatt i Vastadberget. Maren er nå "Husmandsenke med Jord", og bedriver også hus- og fjøsstell som tidligere. Den yngste sønnen, Gunder Marius, bor sammen med moren og arbeider som tømmerhogger og fløter. Plassen var fraflyttet i 1910, og i 2021 er alle spor etter plassen visket ut bortsett fra ei grop etter en mulig liten jordkjeller.

Kilder og litteratur