Skansgarden
| Skansgarden | |
|---|---|
| |
| Skansgarden ligger på østsida av Vingersjøen. Foto: Oskar Aanmoen (2025)
Foto: Atelier Rude (1971) | |
| Alt. navn: | Skansgården, Skansgaarden, Skandsgaarden |
| Først nevnt: | 1577 |
| Rydda: | Før svartedauden. |
| Sted: | Vinger, Kongsvinger, Innlandet. |
| Sokn: | Vinger sokn. |
| Fylke: | Innlandet |
| Kommune: | Kongsvinger |
| Gnr.: | 6 |
| Bnr: | 5 |
| Type: | Gardsbruk |
| Adresse: | Skansgårdsvegen 18. |
| Postnummer: | 2211 |
Skansgarden er en storgard (gnr. 6/5) i Kongsvinger kommune. Eiendommen ligger ved E16 på østsida av Vingersjøen, ca. fire kilometer øst for Kongsvinger by.
Hovedbygningen, med valma tak og tre polygone gavler, ble oppført rundt 1800. Den er freda.
Ifølge Norske Gaardnavne (NG) er uttalen /ska´nnsgałen/. Dette er grunnen til at den offisielle skrivemåten er Skansgarden, og ikke Skansgården (som er mye brukt lokalt).
Navnets betydning er usikker. I NG heter det: «Har mulig sit Navn efter en i de gamle Grændsekrige her anlagt Skandse. Dette bliver dog tvivlsomt, naar Gaarden nævnes saa tidlig som 1578.»
Nyere forskning beviser teorien. Da urolighetstiden med Sverige pågikk var det en skanse der, det samme var det på Skinnarbøl og Overud også. Alle en del av det store forterrenget til Kongsvinger festning. Vi vet at skansen var firkantet, den var lukket og forsterket med en såkalt palisade. En vegg av spisse tømmerstokker. Kun en gang har det vært kamper her, ved skansen. Det var den 18. mai 1808. Da norske kaptein Nægler jaget vekk svenskene etter at de hadde tatt skansen og gården noen uker før. Skansen som lå her ble fjernet en gang kort tid etter 1814.
Historie
Eldre historie
På gården har det vært folk og aktivitet i over 1.000 år.
I norsk sen-middelalderen var gården et Calips-gods, det vil si at gården har vært i eie under rikskansler Oluf Calips på 1500-tallet.
Den første brukeren vi kjenner til herfra — som vanlig er det fra manntallet for bygningsskatten 1593/94 vi har navnet, han het Berger (også skrevet Byrge og Børge), og han var lensmann. Han eide ikke noe i Skansgården selv, men var ellers svært velstående.
I sør grenser garden mot Skinnarbøl, en annen storgard.
I Arneberg-slektens eie
I 1577 kjøpte lensmann Arne Alfsen Arneberg fra Solør gården og den ble da lensmannsgård og tingsted. Arneberg-familien fra Solør eide gården til litt innpå 1700-tallet. Deler av kjelleren til hovedbygget, som for øvrig er fredet, er fra 1600-tallet. Mens bygget vi ser i dag kom til tidlig på 1800-tallet. På det meste hadde gården 20 husmannsplasser, det sier litt om størrelsen og betydningen.
I 1611 eide Haldor Anset i Åsnes 1 hud, det vil si omtrent en firedelpart. I 1635 og utover skattla Arne Holmen i Grue for en fjerding hud eiet i Skansgården. Men på den tid ble lensmannens navn borte fra skattelistene der.
Fra omkring 1627 hadde man også delt bygselen med en annen, nemlig Arne Arnesen. Dette var en sønn av en tidligere lensmann Arne Finstad i Løten. Han hadde tidligere vært på Ramberg i Vang, hvor han trolig var svigersønn. Arne Arnesen skattla nemlig i sin tid for 6 huder odelsgods i denne gården, og det må han nok helst ha hatt med konen. Ellers skattla han på samme tid for 1¼ skippund i Skansgården, 1 skippund i Drognes i Nes og for parter i flere andre gårder, blant annet i Sæter i Grue.
Arne Arnesen hadde også søsteren Maren som ble gift med Arne Helgesen Gile i Vang. Deres datter Birgitte ble omkring 1623 gift med sønnen til Hof Torstein Kolbjørnsen Arneberg, som var fra Berger i Grue. Mellom sønnen, som var Paul Torsteinsson Arneberg, trelasthandler i Christiania, som igjen hadde sønnen Torstein Paulsen, og svigersønnen Bendt Clausen, eide de halve gården som loddeiere i Skansgården. Det samme gjaldt sønnene til Arne Arnesen og Torstein, var også Sørumspresten Jens Christophersen, som hadde prestedatteren Anna Colbjørnsdatter i Nord-Odal og Haldenprestene Peder og Hans Colbjørnssønner. Alle disse var eiere av hele eller deler av Skansgården som vi vet om, Arne Alfsen på Stor-Finstad.
Men tilbake til Arne Arnesen. Han var en rik mann da han kom til Skansgården, men her gikk det nok nedover med ham. Fra 1633 og utover fikk han en hel del gjeldsskrivinger mot seg, dels også som medarving, og det gikk så langt at han ikke ble kjent verdt for 20 daler som han stod som kausjonist for i en arvesak. Selv om han nok måtte stille av husets mynt, sølv, hovedøsken og noen små dyr, så nevnes det at han i 1638 satte husholdningen sin i hendene på svogeren, Arne Holmen, og trakk seg tilbake til den halve gården etter faren.
Etter hvert må det ha vært landskyld av Skansgården. Presten hadde med andre ord fått en del av bruket utleid. Etter 1649 er ikke Arne Arnesens navn å finne i skattelistene i forbindelse med Skansgården.
Nils Skansgården var lensmann i Vinger etter han kom tilbake til gården, og stort mer å si om det enn at han i 1687 måtte svare for tre fanger som hadde rømt fra arresten han hadde hjemme, er det ikke. De to ble gjort ansvarlige for rømmingen, var dog ikke lensmannen, men de som skulle holdt vakt over fangene, og dette kunne vente seg forsømmløsen, var gapestokk.
Nils Skansgården satt neppe godt i det økonomisk noen gang, og atskillig motgang fikk han også den tid han midlertidig måtte flytte bort. I 1681 lånte han noen penger på det han eide i Norsenga, og året etter måtte han selge halvdel av gården i pant for en gjeld på 202 daler til trelasthandler Paul Torsteinsen i Christiania. Det gikk ikke lenger enn at han ville. Det begynte nå for alvor å bli surere etter tomtig, og ikke minst etter at det viste seg at hans sønner tapte mot sine onkler ved Nor. Derfor vet vi også mange som søkte å kjøpe bruket hans.
Ennå i 1690 hadde Nils skjøte over eiendommen, og sammen med Amund og Arne Overud på Hans Østbøl stilte det han etter kontrakt med trelasthandler i Christiania om at alt det skogen som kunne drives fra skogene både under Skansgården, Overud og Østbøl, skulle disse kjøpmenn «være de nærmeste til å beholde». Men det dette ene kontrakten med Paul Torsteinsen samt den tid vi kjenner ved det senere skjøtet fra 1694 viser, er at eiendommen i Skansgården til brukelighet, i 1694 var tatt som vederlag i boet etter Nils Skansgårdens part.
Etter en periode med mange eierskifter og spekulasjon rundt Skansgården, ble gården delt mellom ulike eiere. Anders Simensen og Ole Trulsen hadde hver sin del, men Anders tapte sin eiendel etter en tvist og pantsetting. Etter Anders’ død, gikk hans del videre til datteren Anne, som giftet seg med borgermester Hans Muste. Dette førte til videre eierskapstvist og arvestrid om Skansgården.
Hans Trulsen, sønn av en tidligere eier, forsøkte å sikre kontroll og tok over deler av gården gjennom kjøp og rettssaker. Hans og hans bror drev gården sammen, men støtte på økonomiske problemer og fikk ikke eiendommen formelt tinglyst, da de ikke klarte å oppfylle kjøpsforpliktelser. Tvister rundt rettigheter og gjeld førte til at enka etter Vilhelm Nilsen og senere Jørgen Antonissen (som også ble økonomisk presset) mistet kontroll. Anne Muste tok over halve gården etter hvert, og mange års konflikter gjorde eiendomsforholdene rundt Skansgården svært uoversiktlige.
Økonomiske problemer
Rundt 1713 døde Lars Antonissen, som hadde vært i økonomiske problemer og skyldte leilendingsavgift. Dette avsluttet en periode der Skansgården hadde vært i hans og brorens hender. Skansgården ble da overtatt av bygselsmannen Vilhelm Nilsen, som også brukte gården selv.
En oppstilling følger eierskap og slektsledd, fra Einar Skansgården (nevnt ca. 1612) til senere slektsledd inkludert Truls Olsen, Hans Trulsen og etterkommere som også satt med pant og eiendomsrett i Skansgården. Det nevnes at Hans Trulsen pantsatte sin del, og senere eierskifter førte til at Peder Nilsen i 1728 kjøpte en part.
Michael Sundt, en offiser ved Kongsvinger festning, solgte Skansgården i 1720 til Jørgen Torsteinsen Kongshaug. Jørgen hadde familiær tilknytning til tidligere eiere og ønsket å kjøpe tilbake familieeiendom. Han betalte 1150 riksdaler og fikk også kjøpsvilkår som sikret familien retten til å kjøpe tilbake eiendommen «så lenge der er tilbake finnes». Kjøpet ble utfordrende, da gården var pantsatt, men han fikk til slutt skjøtet i 1722. Noen eiendomskonflikter med Kongshaug-familien i Grue fortsatte, men han beholdt til slutt kontroll over gården.
Colletts involvering
Collett & Leuch, et kjent handelshus og långiverfirma i Christiania, dukker opp i 1728 da Jørgen Torsteinsen forsøkte å bevare sin eiendomsrett til Skansgården. På dette tidspunktet hadde han pådratt seg stor gjeld (800–1000 daler), og for å unngå å miste gården helt, inngikk han en avtale med Collett & Leuch. Firmaet tok da pant i den gamle obligasjonen som opprinnelig hadde sikret hans familie eiendomsretten – men nå på nye vilkår. Dette var et forsøk fra Jørgen på å beholde kontroll over gården gjennom refinansiering, men det ser ut som han likevel mistet eiendommen kort tid etter, da det ble holdt tvangsauksjon og andre tok over.
Jørgen Torsteinsen fikk Skansgården i pant etter farens død, men sleit økonomisk og måtte selge unna skog og eiendomsrettigheter. Erik Mogensen og senere Haagen Nielsen krevde inn gjeld mot eiendommen. Rundt 1740 ble Jørgen fratatt Skansgården etter at han ikke klarte å oppfylle forpliktelser.
Rettstvister og oppløsning av godset
I 1755 ble gården solgt på auksjon til Brede Gulbrandsen Hvaleby. Senere kjøpte Paul Jørgensen Skansgården, og pantsatte det meste av eiendommen for å finansiere kjøpet. Jørgen Poulsen tok over og satset på skoghandel, men gjeld og økonomiske problemer førte til nye tvister og krav. I Vinger var det problemer med manglende innbetalinger fra flere, og Jørgen Poulsen ble omtalt som en som alltid betalte sent og ofte manglet kontanter. Fra 1769 var han i konflikt med flere lokale bønder og måtte forsvare seg i retten.
På 1770-tallet ble Jørgen Poulsen involvert i flere rettstvister, blant annet med Ola Lofthus og Peder Nøkleby, grunnet gjeld, hestekjøp og forvirring rundt eierskap og grenser ved Skansgården. Økonomiske problemer tvang ham til å selge unna deler av eiendommen, og han ble dømt til å betale erstatning for flere forhold, inkludert for feilaktig anmeldelse av Amund Gjøsegården for mordforsøk.
Han hadde også stadige konflikter med folk som tok tømmer eller hester fra eiendommen. I én rettssak ble han dømt for å ha kalt Amund Gjøsegården for "ondskapsfull gjerningsmann", og det ble konkludert at han forsøkte å skade Amunds ære. Skansgården ble etter hvert delt opp og tapt stykkevis, delvis solgt på auksjon. I 1781 ble det sluttført rettsforlik i Vinger prestegård der Jørgen Poulsen ble dømt til å betale erstatning og mistet enda mer eiendom.
Jørgen Poulsen fortsatte sine rettstvister, særlig med Amund og Ole Gjøsegården, om gjeld, eiendom og tinglysning. Mellom 1778 og 1783 ble det holdt flere tingsamlinger der Poulsen ble dømt til å betale erstatninger og sakskostnader, blant annet 131 daler for vakthold og 147 daler for rettsprosesser.
Han tapte også i lagmannsretten, og det ble fastslått at han skulle betale 102 daler i omkostninger. Jørgen ble beskrevet som en mann som stadig tok saker til retten, men sjelden vant. Kirkeretten viste at han hadde vært kirkeverge i Vinger fra 1758, men hadde ikke levert regnskap på ti år. Dette ble brukt mot ham som tegn på dårlig troverdighet og økonomistyring. Jørgen forsøkte å erklære god tro (bona fides) i flere saker, men domstolen festet ikke lit til dette. Mange i Vinger kirke og nærområdet hadde dårlig tillit til ham, og han ble ansett som en som brukte rettsapparatet taktisk, ofte uten å ha rett.
Nyere historie
Daværende Vinger kommune kjøpte den i 1890 og brukte den til gamlehjem.
Kommunen solgte garden til familien Rømcke Moe i 1907, men beholdt mesteparten av skogen (bnr. 1). Pr. 2020 består Skansgarden av omtrent 475 mål dyrka jord, 190 mål innmarksbeite, 1370 mål produktiv skog samt 170 mål annet areal.
Den 16. juni 2024 ble det avduket fire blå skilt på gården, et til selve gårdens historie samt til Jørgen Young, Jacob Nielsen og Maren Elisabeth Bang. Skiltene var privat bekostet, men ordnet av Kongsvinger-Vinger historielag. Skansgarden ble med det, den første gårdsbygningen som fikk blått skilt i Kongsvinger.
Blått skilt til Maren E. Bang.
Blått skilt til Jacob Nielsen.
Blått skilt til Jørgen Young.
Blått skilt til Skansgården.
Husmannsplasser
| Navn | Bnr. | Fradelt | Kommentarer |
|---|---|---|---|
| Bendikstorpet | 2 | Umatrikulert | |
| Brattberget | 2 | Umatrikulert | |
| Brenna | 7 | 1944 | |
| Haugen | 59 | Den eneste plassen som ble igjen under Skansgarden etter at gard og skog ble skilt i 1907. | |
| Knauserud | 6 | 1936 | |
| Kongetorpet | |||
| Lysen | 12 | 1947 | |
| Melandstorpet | 15 | 1948 | |
| Nytorpet | 8 | 1947 | Alt. navn: Nytorpet, nordre |
| Nytorpet, søndre | 9 | 1947 | |
| Punnerud | |||
| Sagli | 11 | 1947 | |
| Smedstad | 10 | 1947 | |
| Sniperud | 5 | Umatrikulert | |
| Tangerud | 5 | Umatrikulert | |
| Vastaberget | Den eldste plassen under Skansgarden? Finnen Nils Henriksen bodde her i 1686. | ||
| Vastaberget, søndre | |||
| Willumstorpet | Villandstorpet | ||
| Volden | |||
| Øyungen | 13 | 1947 |
Kilder og litteratur
- Faktaark fra Kartverket.
- Gardskart og arealopplysninger fra NIBIO.
- Matrikkelutkastet av 1950.
- Rygh, Oluf: Norske Gaardnavne.
- «Skansgården» i Store norske leksikon.
- Skansgaarden (gaard) i folketelling 1910 for Vinger herred fra Digitalarkivet
Videre lesing
- Lillevold, Eyvind: Vinger bygdebok (1), side 109-158. Utg. [Bygdebokkomitéen]. 1972. Digital versjon på Nettbiblioteket