Wilhelm Kaarbø

Mal:Thumb høyre Wilhelm Schjelderup Olsen Kaarbø (født 29. juni 1811 i Lesja kommune, død 5. april 1876 i Harstad) var gårdbruker, poståpner, dampskipsekspeditør og fiskeeksportør i Harstad. Han var gift med Martine Mikoline Simonsdatter Kildal, født 9. januar 1828, død 17. juni 1903. De hadde 10 barn, hvorav ett, Rikard Kaarbø, som med sine mange samfunnsprosjekter er regnet som Harstads grunnlegger. Dog bør det nevnes at den unge Rikard arvet en veldrevet gård og en betydelig forretningsvirksomhet etter faren.

Fikk opplæring på Røkenes gård

Etter at Wilhelm Kaarbøs far i 1828 solgte slektsgården på Lesja, tok familien føderåd på gården, men faren forlot familien rett etter dette, og Wilhelm var så gårdgutt en tid. I 1830 dro han og Ole Tande nordover som skrepphandlere og spillemenn. Ole spilte fløyte og Wilhelm fiolin. De havnet i Trondenes, og Wilhelm fikk arbeid på Røkenes gård (antakelig fordi han var i slekt med Jacob Normann på Schjelderup-siden). Etter at han slo seg ned i Harstad, tok han navnet Kaarbø etter farsgården. Også Ole Tande hadde navnet sitt fra gården han kom fra. Han ble for øvrig gift på Berg.

På Røkenes arbeidet Wilhelm med gårdsdriften og på gårdens krambu. Han hadde rede på håndverk, særlig husmaling og dekorasjonsmaling (rosemaling). Han praktiserte også husmaling rundt på bygda mens han arbeidet på Røkenes. I 1838 etablerte han vadmelspresse og fargeri ved Botnelva i Harstadbotn.

Kaarbøgården

I 1841 kjøpte han gården Øvre Harstad av Michael Fredrik Kildal for 455 spesiedaler og sendte bud etter sin mor, Ragnhild (1790-1851) og sine tre søsken i Lesja. (Skjøte fikk han i 1842, og etter hvert fikk gården navnet Kaarbøgården). Faren hadde forlatt gården og familien og det er uvisst om moren hadde midler etter salg av gården i Lesja og på den måten kanskje kunne hjelpe sønnen å finansiere den store investeringen. (Lesja bygdebok er uklar om dette.)

De bodde først en tid på Røkenes før de flyttet inn i Øvre Harstad. Før Kaarbø overtok, fødde gården 6 melkekyr, men under Kaarbø ble gården et mønsterbruk med stor aktivitet. I 1870 var det blitt 18 kyr, og det var drevet opp 50 mål åker og 230 mål eng. Kaarbø kjøpte også i 1848 (skjøte 24. april 1848) en gård i søndre del av Storvassbotn. Meningen var å drive gårdsenheter til seterdrift. Men allerede etter to år solgte han gården og etablerte seter helt sør på eiendommen. (Ruinene etter Wilhelmseter var fortsatt synlige 2018.). Denne parsellen ved Kvantoa var bygslet av staten.

Fiskeeksport, post- og dampskipsekspedisjon

Til tross for at Kaarbø kom fra en innlandsbygd, ville han i tillegg til gårdsdriften drive maritim virksomhet og bygslet ei sjøtomt på Klubbskjæret som lå på «Klokkereiendommen», hvor han bygde brygge og pakkhus. Først kjøpte han tørrfisk og klippfisk for eksport i samarbeid med Rasmus Holmboe, Tromsø, senere ble fiskeproduktene produsert ved et anlegg på Hamnesodden. Han saltet også sild i de gode sildeårene på 1860- og 1870-tallet. Dette ble en stor aktivitet, og det ble kjøpt inn notbruk og båter. Silda ble saltet i egenproduserte tønner. Produksjonen av disse ble så plasskrevende at den ble flyttet til låven på Kaarbøgården.

Da dampskipstrafikken begynte å gjøre seg gjeldende med rutetrafikk på kysten, var Harstadhamn sentrum for ekspedisjon av båtene. Her var det kjøpmann og gjestgiver Peder Aas Rockmann (også kalt Per Aas) som tok seg av den forretningen. De store dampskipene ble ekspedert ute på havna med føringsbåter.

Etter hvert ble det behov for en fast ekspeditør, og da var det Wilhelm Kaarbø som fikk konsesjon på post- og dampskipsekspedisjon siden han i 1864 hadde bygd brygge og bryggehus i Harstadsjøen med plass til varer.

Bryggehuset

Bryggehuset var kontor for post- og dampskipsekspedisjonen også etter at sønnene Rikard Kaarbø og deretter Einar Kaarbø hadde overtatt. Rikard hadde også sitt ordførerkontor her. Sønnen Agnar Kaarbø hadde en tid tegnekontor i 2. etasje, hvor han tegnet maskinkonstruksjoner. Senere ble det i første etasje innredet butikk, hvor sønnesønnen Torfin Kaarbø hadde sitt glassmagasin. Det har også vært kafédrift i huset. Huset ble av enka etter Rikard Kaarbø, Anna Elisabeth Kaarbø, testamentert til Legatet, som bygde sin vesentligste økonomi på det. Huset ble revet midt på 1960-tallet.

Kaarbøs naust ble byens første «kulturhus»

I 1865 overtok Wilhelm Kaarbø en sjøtomt av naboene Henrik og Erik Torbergsen. Denne tomta lå like ved brygga. Prisen var fem spesiedaler. Det heter seg at Kaarbø i tillegg hadde malt kirkesleden til brødrene Torbergsen som betaling. Men i salgsdokumentene ble eiendommen ikke oppmålt skikkelig, og i 1914 ble det en konflikt om grensene med en rettsprosess som varte i 20 år.

På tomta ble det oppført et stort naust som bl.a. også brukt til festlokale, hvor Wilhelm Kaarbø var felespiller og spilte opp til dans. Naustet hadde kai og var stort, sannsynligvis bortimot 150 kvm. Det gikk under navnet «Rødnaustet». Man kan godt si at dette var byens første kulturhus før Harstad Arbeidersamfund ble påbegynt i 1889.

Den 5. juni 1893 stod denne kunngjøringen i Senjens Folkeblad: «Theater: Publikums Opmerksomhed henledes paa den udmerkede Forestilling Søndag Aften fra Kl. 7 til 10 i Hr. Kaarbøs Nøst.»

Fire av Wilhelm Kaarbøs sønner ble også dampskisekspeditører. Rikard Kaarbø i Harstad, Ole Kaarbø i Svolvær og Wilhelm Kaarbø i Kabelvåg. Den fjerde, Mikal Kaarbø, ble ekspeditør i Henningsvær. Han avløste sin onkel (bror av WK), Erik Olsøn Kaarbø, som hadde kommet til Henningsvær allerede ca 1850.

Wilhelm Kaarbø er gravlagt på Trondenes, mens Martine Mikaline er gravlagt på familiens gravsted på Kaarbøgården. Dette gravstedet ble opprettet etter Wilhelms død.

Kilder

• Conradi, Thor: «Lesjagutten som ble fiskeeksportør og dampskipsekspeditør i Harstad». Årbok for Harstad 2000.
• Informasjon fra Kristian Holst, Harstad.
• Kjelland, Arnfinn. Bygdebok for Lesja. Utgitt 1987.
• Bjørkenes, Bergljot og Margareth Jensen: Folk og slekt i gamle Trondenes. Harstad 1997.