Østlandsk

Fra lokalhistoriewiki.no
(Omdirigert fra Austlandsmål)
Hopp til navigering Hopp til søk

Østlandsk er ei gruppe dialekter som snakkes på Østlandet, det vil si fylkene Østfold, Akershus, Oslo, Hedmark, Vestfold, Buskerud og deler av Oppland og Telemark. Det er stor spennvidde innafor dette området, og man deler gjerne inn i tre hovedgrupper: sørøstlandsk, midtøstlandsk og nordøstlandsk.

Hovedgruppene

Sørøstlandsk snakkes i området sør for Oslodistriktet, på begge sider av Oslofjorden.

Midtøstlandsk snakkes i Oslodistriktet samt på det meste av Romerike og Ringerike.

Nordøstlandsk snakkes nord for Oslodistriktet.

Det er til dels store forskjeller mellom de tre gruppene, som allikevel har så mange felles trekk av det er hensiktsmessig å omtale dem under fellesbegrepet østlandsk. Grensene mellom de tre gruppene kan være uklare. I Follo finner man for eksempel både sørøstlandsk og midtøstlandsk, og det ser til dels ut til at det er orientering mot Østfold eller Oslo som avgjør hvilken gruppe de enkelte bygdemålene havner i.

Målmerker

Verbbøyning

Nordøstlandsk har kløyvd preteritum og perfektum partisipp av a-verb, f.eks. å bake - bakar - baka - baka og å vaske - vaske(r) - vaske - vaske. I midt- og sørøstlandsk finner vi ikke denne kløyvinga.

Nordøstlandsk har også kløyvd presens, f.eks. bakar og vaske(r). Fra gammelt av var det også slik i de midtøstlandske målene, men dette har stort sett forsvunnet til fordel for -er i alle a-verb. Sørøstlandsk har ikke kløyvd presens. Den eldre endinga -ær er der i ferd med å erstattes av -er.

Østlandsk har som hovedregel kløyvd infinitiv, med unntak av noen sørlige Østfold-mål der alle infinitiver ender på -e.

Nordøstlandsk har enstava presensformer av sterke verb, f.eks. bit og grev. Midtøstlandsk og sørøstlandsk har to stavelser, biter og graver/græver.

Preteritum av sterke verb av typen bryte har i Oslodistriktet og de fleste sørøstlandske mål diftongen øy, som i brøyt og røyk.

Substantivbøyning

I bestemt form flertall av hankjønnsord finner vi følgende mønster: Nordøstlandsk har endelsen -a i alle ord, f.eks. vegga, stola, beta. I midtøstlandsk har en endelsen -ane i svake hankjønnsord som ender på -a i ubestemt form entall, f.eks. betane og stegane. Ellers har en endelsen -a; vegga og stola. Sørøstlandsk har endelsen -ane eller -æne; veggane og stolane.

I nordøstlands er preposisjonsstyrt dativ fortsatt i bruk i enkelte mål, f.eks. i båta (entall) på Mjøsen eller hoss a'Per og n'Kari. Dette målmerket er på vikende front, spesielt i byer og tettsteder, og mange som bruker det har dativen bare i enkelte ord og ikke som et gjennomført system.

Andre målmerker

Palatalisering forekommer i nordøstlandsk, som i mæinn og kæill. Midt- og sørøstlandsk har ikke palatalisering; mann og kall/kæll.

Gammelnorsk hv- har i sørøstlandsk stort sett blitt v-, men vest for Oslofjorden forekommer også gv- som i gvit og gvass Midtøstlandsk har stort sett v-. Nordøstlandsk har i hovedsak kv-, med unntak av Solør- og Kongsvinger-området som har (g)v-.

Personlig pronomen første person entall uttales i Osloområdet og i de fleste sørøstlandske mål med diftong, jæi, når ordet har trykk. I trykklett stilling blir uttalen gjerne nærmere . Nordøstlandsk har ikke diftong, je.

Nektingsadverbet ikke forekommer i flere former. I nordøstlandsk heter det itte. I midtøstlandsk er det ikke i fra Oslo og sørover. Itte brukes en del på Romerike og Ringerike, men ser ut til å være på vikende front. I en del sørøstlandske mål heter det ikke, men en finner også formen ente i noen sørlige mål, spesielt i sørøst, og ikkje i noen mål i sørvest.

Monoftongering forekommer i et østlig belte i området, som i hovedsak dekker områdene langs svenskegrena, det vil si Østerdalen, østlige mjøsbygder norderover til Ringsaker og deler av Østfold. Solør og Odalen ligger innafor dette beltet, men har ikke monoftongering.

Tjukk l forekommer i alle østlandske dialekter, som hovedregel også i ord med norrøn -rd; bord -> boL og hard -> haL. De har to andre l-lyder, som i bil og bål. Den tynner av disse, som i bil, blir i store deler av Østfold og også i deler av Vestfold brukt hyppigere enn ellers i området, og spisses gjerne også mer («Østfold-l'en»).

Skriftspråk

Et stort flertall av dialektbrukerne har bokmål som hovedform. Formene jeg/je og ikke/itte (se ovafor) er viktige i den forbindelse, fordi de knytter østlandsk opp mot bokmålet. Østlandsk reisning forsøkte i mellomkrigstida å få inn flere østlandske former i nynorsk, uten å ha særlig stort hell med dette. Særlig i verb- og adjektibøyning finner man en rekke former der nynorsk ligger tettere enn bokmålet på østlandsk, for eksempel verb som får i-endelse. Det finnes aktive målmiljøer i området, som gjerne henter medlemmer både blant innfødte og innflyttere.

I noen områder, spesielt i Hedmark, har det vært noe tradisjon for å skrive på dialekt. Forfattere som Alf Prøysen, Einar Skjæraasen og Hans Børli er blant de som har gjort Hedmarksdialekter kjent og som til en viss grad har gitt dem en høyere status.

Tilstand

Mange varianter av østlandsk er under hardt press, spesielt i og tett på byer og tettsteder. Faktorer som har bidratt til dette er stor innflytting til regionen og nærheten til Osloregionen hvor sosiolekter basert på talemålsnormering opp mot bokmål/riksmål står sterkt. Bruken av riksmål eller konservativt bokmål som skriftstandard har også bidratt til å trekke målførene i en spesiell retning, der målmerker som a-endelser i substantiv og i-endelser i verb svekkes.

Det er også mulig at en medvirkende faktor er at mange av disse dialektene har stått svakt i utgangspunktet, fordi de ligger tett på et standard østnorsk og har blitt oppfatta som lite interessante å ta vare på. Østlandsk reisning hadde det i hvert fall som en av sine målsetninger å få aksept for at også de østlandske dialektene var verdifulle å ta vare på.

Kilder

  • Vigeland, Bjørn: Dialekter i Norge: målmerker med språkhistoriske forklaringer. Utg. Universitetsforlaget. Oslo. 1981.