Bybrannen i Oslo 1624

Hallvardskatedralen var en av mange bygninger som ble sterkt skadd av brannen.

Foto: Pål Giørtz

Bybrannen i Oslo 1624 var en storbrann som den 17. august 1624 la størstedelen av Oslo i aske, og dermed praktisk talt utslettet middelalderbyen. Etter brannen bestemte Christian IV at byen skulle gjenreises på vestsiden av Bjørvika, nær Akershus slott og festning. Den nye byen fikk navnet Christiania, mens den bebyggelsen som dukket opp der byen før hadde ligget beholdt navnet Oslo. Området som brant tilsvarer i stor grad Gamlebyen.

Fem kvinner - Sissel Nilsdatter, Karine Clemetsdatter, Eline Stensdatter, Birgitte Ekeberg og Ingrid Kristen Kværner - fikk skylden for brannen. Disse ble anklaget for å ha drevet med trolldom. De tre første av dem ble henrettet ved halshugging. De må dermed ha blitt frikjent for trolldomsanklagene, men dømt for noe annet. De to sistnevnte ble frikjent.

Skadene

I et brev til kongen undertegnet av borgermester Søffren Mogensen og medlemmene av byens råd ble skadene beskrevet. De fleste bolighus var ødelagt, bare noen få sto igjen. Hallvardskatedralen og sjøbodene hadde blitt flammenes rov, med alt innhold. Grunnmuren til byens sognekirke og rådhuset sto igjen. Oslo Hospital, Bispeborgen og Oslo Katedralskole overlevde brannen, skolen med store skader. Kjellere var også i stor grad uskadet.

Ettertiden viste at Hallvardskirken ikke kan ha vært helt utbrent, for den ble brukt i lang tid etterpå. Den siste begravelsen inne i kirken fant sted hele 30 år etter brannen, i 1654.

Gjenreising

Brent tre funnet under arkeologisk utgravning. Brannlaget er datert til 1624. Trebiten er på Norsk Maritimt Museum.

Foto: Chris Nyborg (2024).

I sitt brev til kongen søkte borgermesteren og rådet om tillatelse til å gjenreise byen på samme sted. De ba også allernådigst om å få slippe å betale skatt i noen år framover. Begrunnelsen for å ville bygge opp byen på samme sted var at mange av grunnmurene og kjellerne sto, så man ville spare både tid og penger på å bygge samme sted.

Kongen ville det annerledes. Både bønder og borgere klagde på avgjørelsen om å flytte byen. Flere gårder rundt festningen måtte eksproprieres, og folk hadde ikke råd til å starte helt på nytt. Det ble ikke gitt tillatelse til noen gjenoppbygging på branntomtene, men vinteren var på vei og det ble noe bygging uten tillatelse. Etter bybrannen i 1567 ble det også besluttet å gjenoppføre byen ved festningen, men den gang ble ikke beslutningen gjennomført.

I den nye byen, Christiania, ble gateløpene anlagt etter et rutenett, det som nå er kjent som Kvadraturen. Gatene i nord/sør-retning ga kanonene på Akershus festning skuddhold gjennom hele byen langs disse, noe som viste seg viktig under Karl XIIs 39 dagers lange beleiring av Akershus i 1716.

Byen som brant beskrives gjerne som en renessanseby; den var resultatet av gjenoppbygging etter 1567-brannen, og mange bygninger var oppført i renessansestil. Da den nye byen ble grunnlagt ble det også gjenoppført en del renessansebygg, og nå kunne man også gjennomføre kvadratursystemet og dermed skape en by organisert etter moderne prinsipper. Det ble innført murtvang i byen for å forhindre nye storbranner.

Da den nye byen var opprettet ble området der Oslo hadde ligget lagt ut som ladegård for Oslo. Det var lenge et jordbruksområde, med bare noen få bygninger som bispegården, Oslo ladegård, Saxegården og Oslo Hospital. Først langt inn på 1800-tallet begynte det å komme bebyggelse i større skala i området hvor byen hadde ligget.

Litteratur

• Byens brannhistorie på Brannmuseets hjemmesider
• Borgermesterens beskrivelse av skadene og søknad om gjenreising, datert 20. september 1624. Gjengitt på Tore Vigerusts hjemmeside, henta 2013-10-04
• Oslo domkirke, Ministerialbok I (1648–1704), på Digitalarkivet (Statsarkivet i Oslo)

• Reinton, Per Olav: "Byen som brant for syndens skyld", Svein Sandnes Bokforlag: 2020.