Edvard Schønberg (1831–1905)

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Edvard Schønberg.
Foto: Ukjent/Oslo Museum

Edvard Schønberg (født 1831 i Arendal, død 14. juni 1905 i Kristiania) var blant annet bestyrer ved Fødselsstiftelsen i Kristiania og professor i medisin ved Det Kongelige Frederiks Universitet i Kristiania. Han ble en viktig foregangsmann innen studiet av obstetrikk og gynekologi i Norge.

Slekt og familie

Han var sønn av Edvard Rebach Schønberg (1802–1886) underfogd i Arendal og Valborg Marie f. Aanonsen. Foreldrene ble gift i 1829. Moren var datter av "musicus" i Arendal, Henrik Schønberg, og Maren Brinch Wrensted. Barndomshjemmet hans i Arendal gikk under navnet Schønbergs hus og hadde matrikkelnummer 268a i 1893.[1]. Hans søsken var: Henriette Margrethe (f. 1830), Maren Elisabeth (f. 1834), Caroline Grønbeck Lund (f. 1836), Carl Johan (f. 1840), Emil (1844–1876), Waldemar (f. 1848) og Oscar (f. 1850). Sistnevnte bror endte sin karriere som tollkasserer i Drammen (1911–1921).

Han ble gift i 1860 med Olivia Christiane Antoinette Fangen (1836-1913). Hun var datter av sogneprest Anton Wilhelm Fangen (født 25. oktober 1799 i Kristiansand, død 17. februar 1872) til Vestre Aker og Oline Christiane Brede (født 25. oktober i Kristiania, død 15. mars 1866 i Vestre Aker).[2] Edvard og Olivia fikk seks jenter, og visstnok én sønn:

Christiane Schønberg (g. Dreyer) (1861-), Wilhelmine Schønberg (1864-1936) tok i 1902 over C. Bonnevies husholdningsskoles lærerindekurs i Kristiania, Henriette Schønberg Erken (1866-1953), var husstellærer og skrev kokebok. Mathilde Schønberg (1866-1923), skrev kokebok. Ingeborg Emilie Schønberg (1871-16. juli 1955) og Valborg Schønberg (g. Jacobsen) (1873- 24. mai 1931).

Liv og virke (1848-1905)

Han ble student ved universitetet i Kristiania i 1848, og etter å ha bestått såkalt andreeksamen tok han fatt på medisinstudiet samme sted.[3] Ifølge Johan Gottfried Conradi sin nekrolog over Schønberg, så skal han ha blitt sengeliggende med tyfus under eksamenslesingen.[4] I et forsøk på å helbrede sykdommen utsatte han studiene og reiste med et emigrantskip til Québec i Canada. Her reiste han rundt i både Canada og USA, og hadde et kortere opphold i England, før han returnerte til Norge i 1855. Etter hjemkomsten gjenopptok han medisinstudiene og avla embetseksamen i 1857.[5]

I perioden etter embetseksamen utførte han tjeneste ved Rikshospitalet og ved Fødselsstiftelsen (1857-1859). Dette skulle bli begynnelsen på hans arbeid ved Fødselsstiftelsen, en institusjon han skulle være knytt til resten av livet. Han ble først turnuskandidat ved stiftelsen og var samtidig lege ved Krigsskolen (1859). Han ble deretter assistentlege ved Gaustad sykehus (1859-1860), som han kombinerte med å være praktiserende lege i Christiania, fattiglege i Aker og hjelpelærer på jordmorskolen (1860-1863). Han var reservelege ved Fødselsstiftelsen i Akergata fra 1863 til 1866, og ble i 1867 eksaminator ved jordmorskolen. I 1864 hadde han også en stilling som kopist i indredepartementets medisinalkontor.

Fra 1867 til 1868 hadde han offentlig stipend og var på vitenskapelige utenlandsreiser i henholdsvis Danmark, Tyskland og Frankrike. Slike turer gjennomførte han også på 1890-tallet. Han begynte å holde forelesninger om fødselsvitenskap og kvinne- og barnesykdommer ved universitetet i perioden 1868-1869, I 1870 ble han lærer på jordmorskolen, og i I 1871 ble han oppnevnt som medlem av kontrollkommisjonen for "Oslo Sindssygeasyl", det vil si, Gaustad sykehus.[6]. Også senere i livet skulle han komme til å befatte seg med kommisjonsarbeid, blant annet i 1890, da han ble oppnevnt til Den kongelige skolekommisjon som hadde i mandat å revidere «det højere skolevesen» i Norge. [7] Fra 1872-1873 var han konstituert overlege på Fødselsstiftelsen og barnehospitalet. [8]. Han var medlem av Frimurerlosjen fra 1864.

I 1875 tok han doktorgraden med en avhandling om tverrleie og skulderfødsel, altså innenfor obstetrikk. Han var dermed blant de fem første som avla doktorgraden i medisin ved Det Kongelige Frederiks Universitet. [9]. Allerede samme år ble han utnevnt til professor i medisin, med forpliktelse om å forelese om fødselsvitenskap samt «Fruentimmer- og børnesygdomme», med tiltredelse i januar 1876.[10]

Samtidig som han ble professor i medisin, overtok Schønberg rollen som overlege og bestyrer på Christiania Fødselsstiftelse. Disse stiftelse hadde brokete rykter og var kontroversielle i den offentlige debatten. Det skyldtes spesielt at de tidvis hadde ganske høy dødelighetsprosent - både for mor og barn - og spesielt barselfeberen ser ut til å ha vært en hyppig morder ved disse institusjonene.[11] Schønbergs formann, Frans Christian Faye, hadde brukt mye tid og krefter på å finne løsninger for å bekjempe barselfeberen, og Schønberg mente å kunne påvise at han hadde lykkes med dette ved å vise til synkende dødelighet ved institusjonen i perioden 1867–1868.[12] Dødeligheten ved stiftelsen var fremdeles høyere enn for fødsler ellers i byen, men Schønberg konkluderte med at fødselsstiftelsene ikke lenger fortjente klengenavnet «morderanstalter».[13] Den komparativt høyere dødeligheten forsøkte han å forklare med at mange av de fødende på institusjonen stammet fra byens fattigere samfunnslag.

I 1879 opprettet Schønberg en poliklinikk for syke barn, men denne ble avviklet da den ikke kunne innlemmes som en del av Rikshospitalets barneavdeling.[14]. Han opprettet deretter en poliklinikk for gynekologi i 1884. I tillegg til sine embetsoppgaver som lege og professor, var Schønberg formann i Det Medicinske Selskab fra 1875 til 1893. Han var også redaksjonsmedlem i Norsk Magazin for Lægevidenskaben fra 1867 til 1875 I 1885 ble han tildelt St. Olavs orden for fortjenestefull embetsvirksomhet, og innen sin død i 1905 hadde han blitt kommandør av St. Olavs orden og oppnevnt til Nordstjerneordenes 2. klasse. I Schønbergs tid som professor fantes det ikke noen lovpålagt aldersgrense fra avståelse av stillingen. Han ble derfor sittende i stillingen som professor omtrent frem til sin død. I flere verk er han beskrevet som en konservativ kraft på universitetet, som i stor grad var distansert fra sine studenter.[15]

For flere av de norske distriktslegene kunne nok Schønberg oppfattes som bakstreversk, og lite villig til å tilrettelegge for effektiv bruk av jordmødre ute på landsbygdene. Et slikt syn kommer blant annet til syne i diskusjonen om hvorvidt jordmødre skulle få opplæring i å benytte seg av tang ved vanskelige fødsler. Debatten hadde sin opprinnelse i at tolv distriktsleger på Vestlandet hadde, sammen med overlege H. Vogt i Christiania, sendt inn et forslag om at jordmødrene på landet skulle få opplæring i å bruke en bekkenkrummet tang. Denne tangen var ikke veldig avansert, men likevel til stor nytte i fødsler hvor det var vanskelig å få ut barnet. Dette forslaget hadde likevel blitt blokkert av Schønberg og det Medisinske fakultet, som mente at jordmødrene hovedsakelig skulle brukes i normale fødsler, og dermed ikke hadde bruk for slike redskaper.[16] Overlege Vogt, og en av distriktslegene, kom med hvert sitt motsvar til avslaget i 1881.[17] Den anonymiserte distriktslegens innlegg ble publisert i "Tidsskrift for praktisk medicin", og han vektla at Schønbergs konklusjon var basert på «ubevislige paastande og usynlige Fremtidsutsigter».[18]. Hovedkritikken mot Schønberg gikk ut på at han tilsynelatende manglet bakkekontakt med forholdene ute i de store landsdistriktene. Legen hevdet videre at bygdeallmuen sjelden benyttet jordmødre ved vanlige fødsler, men at de heller benyttet seg av distriktets «kloge hjælpekoner». Det betydde at jordmødrene først ble kontaktet når fødselen hadde blitt vanskelig, og dermed ble de ofte kontaktet for sent. Dette førte igjen til at mange opplevde å miste enten barn, mor, eller begge deler ved jordmorfødsel, som igjen hadde negativt utslag på allmuens tillitt til jordmoren. Distriktslegen sto dermed fast ved at det ville telle positivt både for jordmødrenes evne til å bistå i fødselen, og for deres generelle rykte på bygda, dersom de fikk tilgang på bekkentang og andre redskaper. Innlegget fra den anonyme distriktslegen fikk støtte fra lege A. G. Nørregaard i Haugesund, som trakk frem konkrete eksempler på hvordan opplæring i tangbruk kunne redde liv ute i distriktene.[19]. Til tross for press fra distriktene forble man skeptiske til at jordmødre skulle få opplæring i å bruke tang. Denne skepsisen kom for eksempel til syne hos komiteen som utarbeidet ny jordmorlov i 1898, noe som trolig skyldtes at Schønberg var medlem av komiteen.[20]

Schønberg engasjerte seg også i de pågående diskusjonene om ugifte mødre og uekte barn som foregikk på 1890-tallet. Med sin kompetanse og ekspertise var han spesielt opptatt av spørsmålet om abort og såkalt fødsel i dølgsmål. Det vil si tilfeller hvor moren holdt svangerskapet skjult, for å enten sette bort eller drepe barnet etter fødselen. Det har blitt estimert at 13,5% av barna i Kristiania var født utenfor ekteskap i år 1900, og mange av disse ble satt bort til pleiemødre mot betaling.[21] Dødeligheten blant disse bortsatte barna var mye høyere enn gjennomsnittlig, og opp mot 30% av dem døde før de hadde fylt ett år. Med utgangspunkt i sitt omfattende arbeid med spedbarnsdødelighet slo Schønberg, sammen med sunnhetsinspektør Hjalmar Normann Berner i Kristiania, tilbake mot påstandene om at de bortsatte barna bevisst ble neglisjert av sine pleiemødre slik at de skulle dø. Schønberg og Berner mente at en slik praksis ville være i et fullstendig motsetningsforhold med det de forsto som den norske, barnekjære, folkesjelen. Dette romantiserende bildet av det norske folks barnekjærhet fikk noen harde møter med virkeligheten. Blant annet i 1901, da et nettverk av seks pleiemødre i Kristiania ble dømt for systematisk å ha drept fosterbarna de hadde tatt til seg.[22] Man kjenner til mange eksempler på slike nettverk fra europeisk historie, og praksisen omtales ofte som «baby farming» eller «englefabrikker».

I ettertiden har Schønberg også blitt kjent for at han, sammen med de andre professorene ved Det medisinske fakultet, blokkerte opptaket av kvinnelige studenter til medisinstudiet i 1881–1882. Forslaget om å tillate kvinnelige medisinstudenter ble først fremmet for Stortinget i 1881, med henvisning til at dette allerede var vanlig praksis i flere europeiske land. I forbindelse med høringen ble Det medisinske fakultetet bedt om å gi en uttalelse, hvor det andre utkastet ble ført i pennen av Schønberg. I uttalelsen fremmet professorene sitt syn om at kvinner manglet de nødvendige kognitive evnene for å være leger, og at de i tillegg ville slite med de psykiske belastningene i yrket. Professorene skrev:

«Lægens Kald fordrer desuden mere end Kundskaber; det fordrer en vis sindig og rolig Overveielse, en Fasthed i Karakteren og Viljen, en vis Rolighed og Ligevegt i Tanken, som Kvinden oftere savner eller ialfald kun vanskelig tilegner sig. Til Gjengjæld har Kvinden andre egenskaber, der gjør hende særlig skikket til den egentlige sygepleie, som er et Felt, hvortil hun af Naturen ligefrem er henvist, men hvortil der ikke kræves noget egentlig Studium.»[23]

Schønbergs datter, Henriette Schønberg Erken, ga også uttrykk for farens konservative kvinnesyn i et intervju, hvor hun fortalte at faren «[v]ille bare at vi [døtrene] skulle sitte hjemme, så han kunne telles oss».[24] Professorene ved Det medisinske fakultet fikk viljen sin i første omgang, men i 1887 ble Marie Spångberg innskrevet som student i medisin ved universitetet i Christiania. Seks måneder senere var det fire kvinnelige medisinstudenter.

Den tilsynelatende utømmelig arbeidskapasiteten som Schønberg hadde vist tidlig i livet, skulle koste ham på hans eldre dager. Mot slutten av sitt liv var han mye syk og sengeliggende, og han måtte slutte med praksisundervisning. Han døde av hjertestans i 1905. I kjølvannet av hans bortgang ble det publisert nekrologer i både aviser og vitenskapelige tidsskrift. Felles for dem alle var at de var fulle av lovord om Schønbergs viktige arbeider innenfor barne- og kvinnesykdommer, samt hans lange engasjement og innsats for Christiania Fødselsstiftelse.

Utgivelser

Schønberg forfattet en rekke skrifter og denne listen må (foreløpig) regnes som ufullstendig.

  • 1866 - "Statistiske Undersøgelser angaaende den operative Fødselshjælp i Norge i Tidsrummet 1853 til 1863," Norsk Magazin for Lægevidenskaben bd. 20.
  • 1875 - Om tverleiets behandling og skulderfödselen. Studier i födselsvidenskabens historie (med særlig henyn til den dansk-norske og norske medicinalhistorie) og i den praktiske födselshjelp. Christiania: Alb. Cammermeyer, 1875.
  • 1877 - "Forløsningstangens betydning for og første indførelse i fødselshjælpen." Norsk magazin for Lægevidenskaben s. 197.
  • 1887 - "Et askolytisk skjævt Bækken." Norsk Magazin for Lægevidenskaben, 1887, 4. rekke, 48. årgang, 3. bind, s 1-7.
  • 1887 - "Kristiania Fødselsstiftelse 1818-1837-1887 med Beretning om Fødselsstiftelsens Virksomhed 1ste Juli 1884 til 31te December 1886," Norsk Magazin for Lægevidenskaben, 1887, 4. rekke, 48. årgang, 3. bind, s 201-267.
  • 1887 - "Kristiania Fødselsstiftelse 1818-87, med beretning 1883-86," Norsk Magazin for Lægevidenskaben.
  • 1886 - Bidrag til Eklemsiens Belysning 39 sider.
  • 1887 - Fra Børnepolikliniken i det gamle Rigshospital. 13 sider.
  • 1892 - "Svek." Særtrykk av Norsk Magazin for Lægevidenskaben. 36 sider.
  • 1897 - Oversigt over den norske medicinske literatur i det nittende aarhundrede, inngikk som et særtrykk av Henrik Jægers Illustreret norsk literaturhistorie.
  • 1897 - Lærebog for jordmødre. Kristiania: Aschehoug
  • 1897 - "Jordmodervæsenet og Jordmoderundervisningen i Norge før og nu", Tidsskrift for jordmødre 1897, vol. 3, nr. 6, s. 65-70.
  • 1899 - Lærebog i den operative fødselshjelp. Kristiania: H. Aschehoug & co., 1899.
  • 1903 - Medicinenes historie. Kristiania: Cammermeyer, 1903.

Referanser

  1. ↑ Frithjof Foss, Arendals Byes Historie 1893/1998 s. 322.
  2. ↑ Kitty Fangen, Slegten Fangen, s. 5.
  3. ↑ Det Kongl. norske Frederiks universitets matricul, s. 98–99.
  4. ↑ Gottfried Conradi, Nekrolog over Professor dr. med. Edvard Schønberg, s. 731
  5. ↑ En kort biografi finnes i Maria Berg Reinertsen, Henriette Schønberg Erken: En norgeshistorie sett fra kjøkkenbenken s. 24.
  6. ↑ Norsk Magazin for Lægevidenskaben 1871, s. 710.
  7. ↑ Norsk skoletiende 1890, s. 477.
  8. ↑ Medicinsk revue 1905, vol 22, s. 200–203.; Conradi, "Nekrolog over Edvard Schønberg", s. 731-734.
  9. ↑ H. Hopstock, De 50 første medicinske doktorpromotioner ved det kongelige Frederiks Universitet i Kristiania, s. 42.
  10. ↑ Norske Universitets- og Skole-Annaler 1877 s. 2.
  11. ↑ Jan Groven Grande, "To rom i min mors hus", s. 14.
  12. ↑ Grøn, Det norske medicinske selskab, s. 46.
  13. ↑ Jf. Groven Grande, "To rom i min mors hus", s. 15.
  14. ↑ Betænkning fra det medicinske fakultet 1866, s. 333.
  15. ↑ Nils Andreas Quisling, "Professor dr. med. Edvard Schønberg", 74.
  16. ↑ Scønberg og Det medisinske fakultets begrunnelse skal være publisert i Norske Magazin for Lægevidenskap 10. hefte 1879.
  17. ↑ Vogts innlegg finnes i Norsk Magazin for Lægevidenskaben, se Litteratur og kilder.
  18. ↑ Anonym, "Om intrumenthjælp i Jordemoderpraxis, s. 194.
  19. ↑ G. Nørregaard, "Hvorlænge?", s 177-181.
  20. ↑ Aud Farstad, På liv og død. Distriktjordmødrenes historie, s. 153.
  21. ↑ Arentz-Hansen, "Kvinder med begavelse for lægevirksomhed", s. 127.
  22. ↑ Samme som over s. 128.; Se også Marko Kovacevic, Hard Times, Hard Choices.
  23. ↑ Jf. Arentz-Hansen, "Kvinder med begavelse for lægevirksomhed" s. 18.
  24. ↑ Notaker, Henriette Schønberg Erken, s. 3

Litteratur og kilder

  • Anonym, "Om intrumenthjælp i Jordemoderpraxis", Tidsskrift for praktisk medicin 1881, nr. 13, s. 194-200. Digital versjon på Nettbiblioteket.
  • Arentz-Hansen, Cecilie. "Kvinder med begavelse for Lægevirksomhed". Norges første kvinnelige leger, og tiden de virket i. Oslo: Cappelen Damm, 2018.
  • Betænkning fra det medicinske Fakultet i Anledning Forslaget om Gage for et nyt Professorat i Medicin. Tidsskriftet for Praktisk Medicin 1866, vol. 6 nr. 20, s. 331-338. Digital versjon på Nettbiblioteket.
  • Conradi, Gottfried. "Professor dr. med. Edvard Schønberg." Norsk Magazin for Lægevidenskaben 1905, årgang 66, 5. rekke, nr. 3, s. 731–734. Digital versjon på Nettbiblioteket.
  • Det Kongl. norske Frederiks Universitets Matrikul. Christiania. 1834. Digital versjon på Nettbiblioteket.
  • "Det kongelige norske Frederiks universitets aarsberetning for Aaret 1875" i Norske Universitets- og Skole-Annaler 1877, 3. rekke, vol. 14 s. 2. Digital versjon på Nettbiblioteket.
  • Fangen, Kitty. Slegten Fangen. Bergen: John Griegs trykkeri, 1927.
  • Foss, Frithjof: Arendals Byes Historie. Utg. Arendal historielag. Arendal. 1998. Digital versjon på Nettbiblioteket.
  • Farstad, Aud: På liv og død. Distriktsjordmødrenes historie. Oslo: Samlaget, 2016.
  • Grande, Jan: "To rom i min mors hus" : infeksjoner og deviasjoner i norsk kvinnemedisin ca 1850-1880. Utg. Senter for teknologi og samfunn, Institutt for tverrfaglige kulturstudier, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet. Trondheim. 2001. Digital versjon på Nettbiblioteket.
  • Grøn, Fredrik. Det norske medicinske selskab, 1833-1933 : festskrift ved selskapets 100-års jubileum. Utg. Selskapet. Oslo. 1933. Digital versjon på Nettbiblioteket.
  • H.K. Nekrolog over Professor Dr. Med. Edvard Schønberg. Medicinsk revue 1905, vol. 22, s. 200-203. Digital versjon på Nettbiblioteket.
  • Hopstock, H. "De 50 første medicinske doktorpromotionmer ved det kongelige Frederiks Universitet i Kristiania." Norsk Magazin for Lægevidenskaben 1905, årgang 66, 5. rekke, nr. 3, s. 1–60. Digital versjon på Nettbiblioteket.
  • Kovacevic, Marko. Hard Times, Hard Choices. Missing girls in Norway ca. 1735 to 1900. Doktorgradsavhandling, NTNU, 2024.
  • "Befordringer, Afgang, Bevillinger". i Norsk Magazin for Lægevidenskaben 1871, vol. 3, nr. 1, s. 710. Digital versjon på Nettbiblioteket.
  • Notaker, Henry. Henriette Schønberg Erken. Fra hustellærer til kokebokforfatter. Oslo: Aschehoug, 2008.
  • Nørregaard, G. "Hvorlænge? (Et kasuistisk Bidrag til Løsningen af Spørgsmaalet om vore Jordemødre bør tilstedes Brugen af Tang), Tidsskrift for praktisk medicin 3. årgang, nr. 12, s. 177-181. Digital versjon på Nettbiblioteket.
  • Quisling, Nils Andreas. "Professor, dr. med. Edvard Schønberg." Tidsskrift for jordmødre 1905, vol. 11 nr. 7.
  • Reinertsen, Maria Berg. Henriette Schønberg Erken. En norgeshistorie sett fra kjøkkenbenken. Oslo: Cappelen Damm, 2013.
  • "Skolenytt" i Norsk skoletiende 1890, nr. 22, s. 476–477. Digital versjon på Nettbiblioteket.
  • Vogt, H. "Instrumentalhjælp i Jordemoderpraxis," Norsk Magazin for Lægevidenskaben. 1881, 3. rekke, vol. 3, nr. 11, s. 257–271. Digital versjon på Nettbiblioteket.
  • Edvard Schønberg i Historisk befolkningsregister.
Hentet fra «https://lokalhistoriewiki.no/index.php?title=Edvard_Schønberg_(1831–1905)&oldid=2646505»