Elisabeth Reiss

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk

Aasta Elisabeth Reiss (født 14. juni 1902 i Kristiania, død 8. mars 1970 på Lillehammer) var pianist og kabaretartist.

Familie

Hun var datter av musikkteoretiker og komponist Georg Reiss og Elisabeth f. Dymling (1861–1920), søster av skuespiller Thorleif Reiss og gjennom ham onkel til Helge Reiss. Som liten bodde hun i Pilestredet 81.

Hun var gift to ganger, først mellom 1928 og 1943 med lege Alf Georg Færden (1881–1972). I 1944 giftet hun seg med overlege på Lillehammer sykehus, hamarsingen Einar Murstad (1892–1968).

Klassisk pianist

Elisabeth Reiss gikk tidlig i undervisning hos den i sin samtid store klaverpedagog Nils Larsen som underviste henne gratis på grunn av hennes store talent. Han ga henne følgende avskjedsattest i 1919:

Frk. Elisabeth Reiss har i over tre aar været min elev. I 1916 kunne hun til nød spille en Mozart Sonate. I 1917 spilte hun offentlig Mozarts D-dur koncert (Kroningskoncerten), og i 1918 – ligeledes offentlig – Beethovens G-dur koncert med Orkester. Dette illustrerer hendes fremgang og hennes arbeidsevne. Hun er en aldeles ypperlig Bach spiller, og har utprægede evner og skarp sans for moderne musik og dens raffinerende klangvirkninger. F. eks. kompositioner av Reger o.a. Hun er alsidig og ikke bare «klaverbegavet» – og jeg vil betegne hende som et straalende talent.

Reiss debuterte på klaver allerede i 1917 i Logens store sal med Mozarts D-durkonsert (K175) med Nationaltheatrets orkester, dirigert av Gustav Fr. Lange og året etter fremførte hun Beethovens G-durkonsert med fullt orkester. I 1920 fikk hun stipend for studier i Paris og Wien, og tilbake i Norge tok hun undervisning hos Bokken Lasson i kabaretstil, mens hun fortsatt ga klaverkonserter og høstet meget gode anmeldelser, særlig hennes fremføring av verker av Max Reger, Maurice Ravel og Claude Debussy.

Etter en konsert i 1928 med Oslo-Filharmonien og debutanten Odd Grüner-Hegge som dirigent skrev Harald Sæverud om henne i Aftenposten:

Det var i beste forståelse med komponisten den unge dame førte an i denne lek mellem strålende melodier og lystige rytmer, godt understøttet av orkester og dirigent.

Kabaretartist

Elisabeth Reiss utviklet sin egen stil og i 1937 forbløffet hun publikum med å debutere for andre gang, denne gangen med en egen solokabaret. Tidligere teatersjef Bjørn Bjørnson skrev umiddelbart etterpå i Oslo-pressen:

Jeg føler trang til offentlig å uttale meg om den kunstneriske begivenhet som jeg opplevet forleden aften. Det Elisabeth Reiss viste oss av sin kunst, den improviserte, den lydhøre, som gjennom henne fikk en fremragende tolkning, betyr en helt ny genre på et podium i skandinaviske land.

Hun skrev selv en rekke av de svært satiriske tekstene, med utgangspunkt i aktuelle situasjoner og samfunnsdebatt. Slik sett gir tekstene hennes gode tidsbilder. Blant øvrige bidragsytere på tekstsiden var blant andre Johan Borgen, Vilhelm Dybwad, André Bjerke, Inger Hagerup, Alf Hartmann, broren Thorleif Reiss og Piet Hein.

Blant komponister fikk hun bidrag fra størrelser som Pauline Hall, Kåre Siem og Finn Ludt. Forestillingene ble gjennomført i høyt tempo, med gjøglerier og stadige rolleskifter. Reiss var både inspirert av og hadde mye til felles med Victor Borge og hun ble en av forløperne til dagens stand-up-stil.

Litteratur

Eksterne lenker


Creative Commons License Denne artikkelen er helt eller delvis basert på artikkelen «Elisabeth Reiss» fra Wikipedia på bokmål og riksmål og kan kopieres, distribueres og/eller endres slik det er angitt i lisenstekst for cc-by-sa 3.0. For en liste over bidragsytere til den opprinnelige artikkelen, se endringshistorikk knyttet til den opprinnelige artikkelen. For en liste over bidragsytere til denne versjonen, se endringshistorikk knyttet til denne siden.
Artikkelen bør gjennomgås med tanke på tilpasninger til lokalhistoriewiki.no. Se Hjelp:Forskjeller fra Wikipedia for mer informasjon.