Førerkort for motorkjøretøy
Førerkort for motorkjøretøy er et offentlig tildelt privilegium på å føre motorkjøretøy, som i hovedsak betyr motorvogn og motorsykkel. Ved forandringslov av 1892 til Lov om Veivæsenet af 1851 ble det innført bestemmelser som angikk motorisert trafikk, herunder bestemmelser om kjøring av bil. Men først med motorvognloven av 1912 kom det en alminnelig førerkortordning i Norge.
Lover om førerkort
Opprinnelig var bruk av motorvogner hjemlet i Lov om Veivæsenet af 15 September 1851, jf. forandringslov av 6 juli 1892. Etter loven kunne hvert amtsting blant annet fastrette regler for kjøring innenfor amtets grenser.
Blant annet vedtok Lister og Mandals amtsting den 12. april 1905 vedtekter for benyttelse af motorvogne paa offentlige veie inden amtet, som den 25. august samme år ble antatt ved kongelig resolusjon.[1] I vedtektenes kapittel III «Bestemmelser vedkommende motorvognens kjørsel og drift» finner man reglene om kjøretillatelse. For å få kjøretillatelse fra amtmannen måtte man først tilegne seg førercertifikat fra politiet. Dette fordret på sin side at man minst var 21 år gammel og at man for politiet og etter politiets kriterium hadde godtgjort at man hadde tilstrekkelig forståelse av vognens maskineri og tilstrekkelig øvelse til å hurtig og sikkert føre vognen. For å drive offentlig passasjertrafikk måtte man likevel minst være 25 år gammel. Videre skulle sertifikatet blant annet vise innehaverens fotografi.
I 1912 ble Lov om bruk av motorvogner av 21 juni 1912 (motorvognloven) vedtatt av Stortinget. Lovens kapittel III «Om motorvogns fører» stilte flere krav for å føre bil.[2] Bil kunne bare føres av den som minst var 18 år gammel, som etter førerprøve var blitt godkjent av politiet, og som således hadde mottatt certifikat. For å drive offentlig passasjertrafikk måtte man likevel minst være 21 år gammel. Lovens kapittel VI «Om motorcykler» gjorde samme bestemmelser gjeldende for motorsykkel. Lovens ikrafttreden ble satt til den 1. april 1913.
Etter forslag fra Arbeidsdepartementet ble Kongelig resolusjon av 18 mars 1913 (motorvognforskriften) deretter fastsatt av Statsrådet, som gav utfyllende bestemmelser til motorvognloven.[3] I avdeling C ble det opplistet en rekke krav til førerkortsøknaders form og innhold. Ved tillegg av den 19. juli 1915 ble det dessuten inntatt en bestemmelse som angikk vernepliktsforhold. Dermed hadde Norge fått sine første alminnelige bestemmelser for førerkort. Søknadspakken skulle inneholde følgende dokumenter.
- Søknad: Det skulle skrives egen søknad. I praksis kom dette til å skje med et tosidig søknadsskjema, nemlig skjema nr. VII «Andragende om førercertifikat».
- Fødselsattest: Fødsels-/dåpsattest fra søkerens sokneprest.
- Vandelsattest: Vitnesbyrd fra «to kjendte og troværdige mænd» om søkerens «paalidelighet og ædruelighet».
- Legeattest: Bekreftelse fra lege om at søkeren hadde tilstrekkelig god helse, herunder syn og hørsel.
- Kjørelærerattest: Bekreftelse fra godkjent kjørelærer på at søkeren hadde bestått tilstrekkelig opplæring.
- Vernepliktsbok: Vernepliktsbok eller tilsvarende.
- Fotografi: Såkalt «brystbillede i visitkortformat».
_vandel_og_helse.png)
Videre måtte søkeren bestå førerprøve. Dette skjedde under nærvær av en bilsakkyndig, som på denne tiden arbeidet i eller for politiet. Motorvognforskriften stilte flere krav til sakkyndiges kompetanse, habilitet med mer.[4] Blant annet måtte de erklære at de ikke hadde økonomiske interesser i bilbransje eller -industri.
Førerkorts utseende
Førerkort har hatt skiftende utseende. Motorvognforskriften av 1913 bestemte at politiet skulle utstede førercertifikat som bestod av sertifikatnummer, innehaverens personalia og innehaverens fotografi, som skulle forsynes med politiets stempel og med sertifikatnummer.[5]
Arkivsituasjon
Førerkortopplysninger finnes i dag ved de ulike statsarkivene. I hovedsak er det arkivet etter hvert politidistrikt som rommer slike opplysninger. De viktigste typene arkivmaterial er førerkortsøknader og førerkortlister (-protokoller, -registre). Førerkortsøknader samt vedlegg fra 1910- til 1940-årene er stort sett ikke bevart. Men det er førerkortlister, som gir elementære metadata om hvert førerkort.
Forholdsvis lite arkivmaterial er blitt utgitt. Lars Ove Wangensteen har gjennom Norsk Slektshistorisk Forening utgitt avbildede førerkortlister fra Hedmark og Oppland med vekt på Gudbrandsdalen, fra Oslo by og fra Halden by.[6] For Haldens del finnes det førerkortlister fra 1913 til 1954. Videre har Andreas Nordenstjerne utgitt De aller tidligste førerkortinnehavere på Helgeland (2014), som rommer metadata om førerkort nr. 1-200 fra Helgeland politidistrikt. I serien Førerkortsøknader på Helgeland har Nordenstjerne også utgitt avskrifter av enkeltvise førerkortsøknader.
Referanser
- ↑ Salicath, Fred. T., red. 1906. Norsk Lovtidende. Kristiania: Grøndahl & Søns bogtrykkeri. Digital versjon på Nettbiblioteket Sider 620 ff.
- ↑ Mejlænder 1920:3-4.
- ↑ Mejlænder 1920:21-24.
- ↑ Mejlænder 1920:22.
- ↑ Mejlænder 1920:23.
- ↑ Norsk Slektshistorisk Forening 2013. «Nærmere 9300 førerkort på nett». Senest endret 25. april. http://www.genealogi.no/node/585 (død lenke)
Litteratur
- Mejlænder, G. Otto 1920. Lov om bruk av motorvogner av 21 juni 1912 med tillæg av 20 mars 1920 Kristiania: Grøndal & Søns Boktrykkeri. Digital versjon på Nettbiblioteket