Fiskvåg

Fiskvåg er et sted i Saltdal og var tidligere en egen gård. Gården Fiskvåg ved Fiskvågvannet, rundt 1 kilometer fra fjordbotnen, må ha vært ganske stor etter nord-norske forhold. Landskylden som gården betalte i 1386 var på 6 våger og 2 pund. (I tørrfisk vil dette si ca. 120 kg.) Gården strakk seg helt fra Høyarfall ned til fjorden, alt det som i dag er Rognan-sentrum og Skansen, i øst strakk den seg til Saltdalselva ved Saltnes. Lensregnskapen fra 1612 nevner to brukere på gården, nemlig Skipper Oluff Johannesen og Morten Christensen. Morten Christensen er Saltdalens første prest og kalles «herr Morten», sannsynligvis er han dansk. På denne tiden hadde Saltdal egentlig felles prest med Skjerstad, men dette var en upraktisk ordning fordi presten skulle roes over fjorden til søndagspreken én gang i måneden. Denne presten betale skatter og avgifter for å bo på gården til presten i Bodø som har rettighetene. Da denne presten dør rundt 1646, ønsker saltdalingene seg både prest og egen kirke. Dette blir innvilget og det blir bestemt at også den nye presten skal bo på Fiskevåg. For å spe på prestens beskjedne inntekt forpliktet allmuen seg til å betale såkalt juleskjenk. Denne består av et kjøttlår og 8-12 lys annethvert år fra hver mann, samt 32 shilling hvert år.

Liv Krane skriver i sin artikkel i Saltdalsboka 1994 at på denne tiden var hele det som i dag er Rognan-sentrum en utmark for Fiskevåg gården, og at det neppe bodde noen mennesker ut mot fjordbotnen. Imidlertid mener hun at det er sannsynlig at det på denne tiden var en rekke buer og naust langs Rognan-fjæra, dette fordi fjorden var hovedferdselsåren. I buene og naustene arbeidet folk med båtene og overnattet når det falt seg slik.

Ved Fiskvågvatn, nøyaktig én kilometer fra havet, var det i tidligere tider forbindelse til havet. Helland nevner at eldre folk sa at en kunne ro fra havet og opp til dette vannet. Det sies at det var en dyp renne inntil fjellet som var farbar med båt, men at et mektig jordskred fylte rennen. Mens rennen var farbar var det jektehavn her, noe som har gitt navn til Store og Lille Jægtbakken. Imidlertid viser nyere forsking utført ved Universitetet i Tromsø, at det neppe har vært forbindelsen mellom Fiskvågvannet og havet siden vikingtiden, altså rundt år 1000.

Jektefart var transport fra Nord-Norge til Bergen med tørrfisk, i retur fikk bygdene ettertraktede varer som var umulig å produsere i Nord-Norge, eller for eksempel korn som det ikke ble produsert tilstrekkelig av. Denne transporten var organisert som såkalte bygdefar, det vil si at én jekt foretar transporten på vegne av en hel bygd. Den første sikre opplysning om en bygdefarordning i Salten har en fra Saltdalen i 1666.

Bygningene på Fiskevåg ble etterhvert i dårlig stand og prestene som bor der på 1600- og 1700-tallet klager stadig over trange kår. Dette endrer seg når Saltdal blir eget kirkesogn i 1770. Fiskevåg blir nå etablert som prestegård, og i 1829 blir en ny hovedbygning satt opp. Bygningen settes opp i tømmer, og snekker, maler og murmester blir lønnet for arbeidet, mens resten utføres som pliktarbeid av bygdens folk. I 1885 er denne bygningen for liten og en ny og større bygning blir ført opp. Den gamle bygningen blir solgt til baker O. Spørck for 800 kroner og han bygger denne opp som hotell på Rognan. Dette hotellet brant imidlertid ned etter noen få år, mens den nye prestegårdsbygningen fremdeles er bolig for presten i Saltdal. På begynnelsen av 1800-tallet har Fiskevåg hele ni husmannsplasser.