 Jacob Aall Faye som ung mann Jacob Aall Faye (født 21. mars 1857 i Sande, død 2. desember 1921 i Øvre Eiker) var prest. Han var sokneprest i tre forskjellige prestegjeld i Nordland mellom 1888 og 1915, Værøy, Øksnes fra 1894 og Vefsn fra 1902. Han gjennomlevde strabasiøse tjenestereiser og trekkfulle gamle prestegårder, og fikk etter hvert store helseutfordringer. Av helsemessige årsaker søkte han seg til Eiker prestegjeld, hvor han var fra 1915 til 1921.
Han var gift med Sara, født Havig, som han møtte da han som ung student var huslærer i Vefsn hos hennes familie. De fikk 9 barn, og trass i stadige økonomiske utfordringer også minst 2 pleiebarn. Ved hans død skrev menigheten i Vefsn, hvor han hadde tjent lengst, blant annet: «Faye var et hjertens godt menneske, som Vilde alle vel, en folkets mand av bedste slags».
Mens han var lærer talte han flere ganger både i kirke og bedehus, og ønsket prestetjeneste. Biskopen skal ha oppfordret ham til å søke Værøy, noe han gjorde. Han ble sokneprest i Værøy prestegjeld i 1888. Sønnen Gunnar skriver om han at «han var en ordentlig landkrabbe før han kom til Værø... ...Men han ville dele folkets kår. I åpen båt som sin egen høvedsmann krysset han havstykket mellom Værø og Røst, og folk spådde at han ville kjøre seg ned. Les mer …
Hans Poulsen Egede (født 31. januar 1686 i Harstad, død 5. november 1758 på Falster i Danmark) går gjerne under hedersbetegnelsen Grønlands apostel.
Han var sønn av Kirsten Jensdatter Hind og sorenskriver Povel Hansen Egede,
prestesønn fra Danmark som hadde flyttet til Harstad-gården.
Egede fikk sin første opplæring hjemme av sin onkel Peder Hind, kapellan på Sandsøy i Trondenes sogn. Senere kom han til presten Niels Schielderup i Hamarøy, som ga gutten innføring i gresk, hebraisk, latin og teologi. Eksamen tok han ved Universitetet i København i 1705.
Kapellan i Lofoten
Hans første kall var som residerende kapellan i Torsken på Senja. Senere overtok han kallet i Vågan i Lofoten i 1708 og ble der til 1718. Egede forteller selv at tanken om å reise som misjonær til Grønland første gang slo ned i ham etter han var kommet til Vågan. Han visste at før svartedauen var der 280 norrøne gårder på Grønland og 16 kirker. Hvorfor ikke reise som misjonær til den gamle norske kolonien på Grønland?
Men det tok ikke lang tid før problemene tårnet seg opp for den nye Vågan-presten. Han nektet å gifte seg med enken etter sin forgjenger, slik sedvanen var. Og han kom på kant med sin overordnede, sognepresten i Lødingen. Les mer …
 Gjertrud Rasch og Hans Egede, minneplate på Korskirken i Bergen. Foto: Aslak Kittelsen (2012) Gjertrud Nielsdatter Rasch (født 1673 på Kveøya, død 21. desember 1735 på Grønland) var misjonær på Grønland sammen med sin ektemann Hans Egede. Selv om hun var svært aktiv i misjonsarbeid og diakonalt arbeid på Grønland, og selv om det i stor grad var takket være henne at Hans Egede i det hele tatt kunne reise til Grønland, har hun stort sett havna i skyggen av sin mann. For eksempel har verken Norsk misjonsleksikon eller Norsk biografisk leksikon eget oppslag på Gjertrud Rasch; hun er kun omtalt i artiklene om ektemannen.
Ekteskapet med Hans Egede var i utgangspunktet arrangert, men samtidig ser det ut til at det også lå et element av fritt valg bak det. Niels Rasch hadde forretningsforbindelser til fogd og sorenskriver Povel Hansen Egede i Harstad. Det var forøvrig han som dømte i saken mot Johanne Nilsdatter i 1695. Han sønn Hans Egede var i prestelære hos onkelen Peder Hind, som var sokneprest til Kvæfjord. Povel Egede døde og etterlot seg gjeld i 1706, og dermed ble alliansen mellom slektene enda viktigere.
Samtidig ble Hans Egede trukket mellom to forsøk på å arrangere ekteskap. Han hadde avlagt teologisk embetseksamen i 1705, og i 1707 ble han beskikket til kapellan i Vågan prestegjeld. Da han kom dit ble det forventa at han skulle gifte seg med enka etter den forrige presten, Dorothea de Fine. Dette var en vanlig ordning, for presteenker hadde rett på underhold fra prestegjeldet. Dersom den nye presten gifta seg med enka slapp man dette, og det lå i kortene at man ble belønna med et sokneprestkall. Hans Egede valgte allikevel å gifte seg med den 13 år eldre Gjertrud Rasch. Dorothea de Fine ble deres nabo på¨enkesetet, og skal ha skapt vansker for ekteparet under deres tid i Vågan, der de var til 1718. Les mer …
 Den tidligere prestegården etter salget i 1906. Hovedbygningen t.v. er den gamle storstuebygningen. Den lange bygningen til høyre for hovedbygningen inneholdt blant annet den gamle sameskolen. Dagligstuebygningen som stod i vinkel med storstuebygningen er revet. T.h. sees Rørstad kirke. Eier: Riksantikvaren (også kalt Folden prestegård) på Rørstad i nåværende Sørfold kommune var prestegård for det gamle Folden prestegjeld fram til 1906. Prestegården var i sin tid det største gårdsbruket i Folden prestegjeld, men ble forbigått av gårdsbruket ved Kjerringøy handelssted utover siste halvdel av 1800-tallet. Stedet lå sentralt til ved utløpet av fjorden Sørfolda og med kortest mulig avstand til fjordbunnene i både Nord- og Sørfolda. Prestegården lå like ved den gamle Rørstad kirke fra 1761. Før den nåværende kirken har det stått flere kirker på samme sted og trolig har det stått kirke på stedet alt i middelalderen. Den første kjente kapellan på Rørstad var Maurits Madsen Rasch som kom til gården i 1598. Erich Werlauff ble den første sognepresten på Rørstad i 1770 etter utskillelsen fra Bodø prestegjeld. Like før 1900 flyttet den siste presten fra Rørstad og prestegården ble solgt til private i 1906, etter at det var bygget ny prestegård i Røsvik [1]. Ved salget ble gården splittet opp i en rekke mindre bruk og mesteparten av den gamle bebyggelsen er med årene revet. Les mer …
 Ole Tobias Olsen med St. Olavs-ordenen, som han ble tildelt i 1919. Foto: Ukjent fotograf. Ole Tobias Olsen (født 18. august 1830 i Dunderlandsdalen i Rana, død 6. juli 1924 i Kristiania) var prest, jernbanetjenestemann, lokalpolitiker, fotograf og folkeminnesamler, ofte betegnet som Nordlandsbanens far. Han tok teologisk embetseksamen som 35-åring, og var mangeårig sogneprest i Hattfjelldal, hvor han også en tid var ordfører. Han virket også tidlig som fotograf, og en rekke av hans fotografier fra hovedstaden og landet ellers er bevart.
Ole Tobias Olsen ble født på gården Bjellånes i Dunderlandsdalen, hvor han vokste opp i en stor søskenflokk. 17 år gammel ble han omgangsskolelærer i hjembygda. Han gikk siden på Tromsø seminar hvor han tok lærerprøven. Fra sommeren 1852 var han lærer og organist i Hadsel i Vesterålen. Her var han i fire år, før han ble ansatt som lærer i almueskolen i Christiania i 1856.
Som 30-åring tok han examen artium i 1860, og i 1865 tok han teologisk embetseksamen og praktisk-teologisk eksamen året etter. Da han ikke fikk noen prestestillinger levde han av privatundervisning og var fotograf, en av de første kjente hovedstadsfotografene. En rekke av hans fotografier fra hovedstaden og landet ellers, er samlet hos Oslo Museum og Nasjonalbiblioteket. Han ble ansatt ved jernbanedirektørens kontor i 1873, der han først arbeidet som kartograf/teknisk fotograf, og senere som assistent ved konstruksjonskontoret. Det ser ut til at det var i denne perioden at han oppfant en metode for blåkopiering. I denne perioden la han fram tanker om å bygge Nordlandsbanen fra Meråkerbanen og videre nordover. Les mer …
| 
