Sara Faye (1857–1944)

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Sara og Jacob Aall Faye
Jacob Aall Faye kom som ung student til Vefsn hvor han var huslærer hos Saras familie.

Sara Elise Severine Nergaard Faye (født Havig 14. september 1857 i Vefsn, død 7. september 1944 i Halden) var prestekone.

Unge år

Hun var datter av Dorthea Karstine, født Nergaard, og Christian M. Havig. Faren var lensmann i Vefsn, ordfører og stortingsrepresentant. Hun hadde mange søsken, blant dem Fredrik Havig og Thorleiv Nergård Havig.

Hun møtte Jacob Aall Faye mens han var huslærer hos hennes familie i Vefsn 1877–79. Han ble cand. theol. i 1884, og skal etter eksamen ha oppsøkt en eldre sokneprest som trengte personlig kapellan. Etter sigende fikk ikke Faye stillingen siden han var forlovet med Sara, hennes far var venstremann og medlem av riksretten.[1]

Bodø og Værøy

De ble gift 10. juli 1885, de neste tre årene bodde de i Bodø hvor han var lærer. De to første barna, Gudrun og Andreas, ble født her.

I 1888 fikk Jacob Faye sin første prestestilling som sokneprest i Værøy prestegjeld. Værøy var et værhardt prestegjeld, og Jacob Faye var «sin egen høvedsmann» og krysset havstykket mellom Værøy og annekset Røst alene i åpen båt.[1] Det må ofte ha vært som det heter i Johan Bojers Den siste viking, «heime satt de i otte og uvisse».

Mens de var på Værøy kom fire nye barn, Ragnar, Signe, Christian og Arne, til verden. Familien tok også til seg to unge jenter. Karen bodde hos dem helt til hun selv ble gift i Mosjøen. Gunnar Faye nevner ikke den andre ved navn, men skriver at hun døde i barnealder.[2] I folketellingen i 1891 nevnes en Kristine Johnsen, født 1880, som pleiedatter hos dem.[3] Lina Bergmann, f. 1861 i Nesna, nevnes også som «Logerende hørende til familien».[3]

Våningshuset på Værøy prestegård var i en svært dårlig forfatning, og ble kondemnert da familien Faye dro fra Værøy i 1895.[2]

Øksnes

Dødsannonse for sønnen Andreas

I 1894 fikk Jacob Faye nytt kall som sokneprest i Øksnes prestegjeld. Her hadde forgjengeren Kristian Erhardt Koren nylig fått satt opp nye hus på Øksnes prestegård, så det var antakelig et langt mer bekvemt hjem enn det de hadde hatt på Værøy. Det var likevel vanskelige år for bygda, fiskeriene slo feil både i 1897 og 1898 og dette førte til nedgangstider, konkurser og fraflytting. Dette gikk også utover prestefamilien, inntektene sviktet og Faye måtte ta opp relativt store lån.[4][5]

I Øksnes kom to nye barn til verden, Eli og Anton, men sønnen Andreas døde her 10 år gammel i juni 1897.

I 1900 omfattet husholdningen foruten presteparet og deres sju barn pleiedatteren Karen Nilsen (f. 1886 på Værøy) og Lydia Pedersen (f. 1886 i Øksnes), om Lydia er ikke anført annet enn «forsørges av Hf» (husfaderen).[6]

Sønnen Gunnar Faye siterer lensmannen i Øksnes, som fortalte at «prestefruen, en datter av den bekjendte lagtingspresident og lagmann Havig i Vefsn, var en sjelden klok og fin, og høyt dannet dame, som han hadde all aktelse for.»[2] Gunnar Faye skriver videre:

Vi andre hadde den samme forståelse av prestefruen som lensmannen. Jeg vil bare tilføye: Fru Faye virket stille og beskjeden i sin heim. Ute i selskap var hun aldri. Hun tok seg især av å øve en god oppdragelse for sin store barneflokk og lede barna på den rette vei, og møte sin mann med et godt smil og oppmuntrende ord når hun forsto at noe gikk han imot. Både tilreisende og bygdefolk var alltid velkomne og nød godt av gjestfriheten i prestegården, til tross for at den økonomiske evne hos presten Faye var i knappeste laget.[2]

Vefsn

Den nye prestegårdsbygningen fra 1905, fotografert rundt 1910
Foto: Johan J. Svendsen

I 1902 ble Faye sokneprest i Vefsn prestegjeld, på Saras hjemsted. Det var sikkert godt å flytte til kjente omgivelser nær familie og venner, med prestegården Dolstad var i svært dårlig forfatning. De flyttet inn i et hus som allerede i 1883 var vurdert som kassabelt, men likevel fortsatt var i bruk. Det var på mange måter Værøy om igjen, men her nådde de fram. Huset ble kondemnert, og de kunne flytte inn i nytt hus i 1905.[7]

Jacob Aall Faye ønsket i utgangspunktet å drive prestegården selv, men etter et par år søkte han likevel departementet om å få forpakte driften bort. Han oppga som hovedgrunn at Sara hadde falt og skadet en fot før jul 1903, «saaledes at hun forst nu saavidt er oppe, men paa lange tider strengt forbudt at gjøre noget. At drive en gaard, naar husmoderen ikke kan forestaae huset selv, vil vitstnok være umulig for en prest....».[8]

Det gir forsåvidt mening at husmoderens innsats i hus- og gårdsdrift var viktig, men det virker merkelig at soknepresten hadde store forventninger til konas arbeidsevne vinteren 1903/04. 18. januar 1904, 47 år gammel, fødte nemlig Sara sitt niende barn, sønnen Gunnar.

Familiens økonomi var anstrengt, og de drev det sønnen Gunnar beskrev som «det rene pensjonat» i prestegården for å spe på inntektene.[9] I 1914 ble Faye innvilget lønnsøkning på grunn av sin anstrengte økonomi.[5]

Etterhvert slet Jacob Aall Faye mye med helsen, og hadde flere opphold ved Sandefjord bad på grunn av isjas. Han søkte om å «forflyttes sydover» av helsegrunner, og ble i 1915 sokneprest i Eiker prestegjeld.[10]

Øvre Eiker og siste år

De kom til Eiker i 1916, og Faye var sokneprest der til han fikk avskjed av helbredsgrunner sommeren 1921. Han døde i desember samme år.

Sara og den yngste sønnen Gunnar flyttet til Oslo, der de «fikk flytte inn i møblerte leiligheter.»[10] Senere bodde hun hos sin yngste datter Eli i Trysil. Gunnar var en tid i Kina som lærer og misjonær, da han kom hjem til Norge flyttet moren inn hos ham. De bodde først i Egersund og siden i Halden.

Gunnar var gift med Astrid Hope, datter av Ludvig Hope. Hope satt på Grini fangeleir fra 13. mai 1943 til 30. august 1944. Sensommeren 1944 fikk familien endelig tillatelse til å besøke ham der, men det oppsto en krangel mellom dem og en av de norske fangevokterne som førte til at Astrid ble arrestert, og selv måtte tilbringe fire måneder på Grini.[11] Ludvig Hope slapp ut 30. august 1944 uten at datteren Astrid ble satt fri. Da fikk Sara Faye hjerneblødning og døde kort tid etter. Hun ble begravet 14 september 1944 i Eiker.

Referanser

  1. ↑ 1,0 1,1 Faye (1996) s. 106
  2. ↑ 2,0 2,1 2,2 2,3 Faye (1996) s. 107
  3. ↑ 3,0 3,1 Sara Fage, f. Havig i folketelling 1891 for Værøy herred fra Digitalarkivet
  4. ↑ Borgos (1992) s. 483
  5. ↑ 5,0 5,1 Stortingsforhandlinger. Oslo. 1914. Digital versjon på Nettbiblioteket. s. 124
  6. ↑ Sara Havig Faye i folketelling 1900 for Øksnes herred fra Digitalarkivet
  7. ↑ Skorpen (2017) s. 483
  8. ↑ Skorpen (2017) s. 486
  9. ↑ Faye (1996) s. 110
  10. ↑ 10,0 10,1 Faye (1996) s. 112
  11. ↑ Faye (1992)

Kilder


Artikkelen Sara Faye (1857–1944) er oppretta gjennom delprosjektet Prestefolk i Nordland

Lokalhistoriewikis brukere kan fritt redigere og utvide artikkelen. Det vil ofte være mer relevant informasjon i oppgitte kilder enn det som er gjengitt, og det kan finnes stoff i bygdebøker og lignende.

Hentet fra «https://lokalhistoriewiki.no/index.php?title=Sara_Faye_(1857–1944)&oldid=2756416»