Fornorskingspolitikken

Fornorskingspolitikken ble fra omkring 1850 det rådende syn på statens politikk overfor samer og kvener. Den tiltok i styrke fram mot 1870, og ble drevet helt fram til 1950-åra. Det var særlig i Finnmark og Nord-Troms at fornorskingspolitikken ble sett på som et viktig redskap. Den ble først innført i skolen, og ble etter hvert utvida til mange andre områder. Overfor rom og romani ble det drevet en liknende politikk; kjent som assimileringspolitikken og omtalt nærmere i egen artikkel. Mens politikken først baserte seg på ideer om nasjonal identitet, kom sosialdarwinistiske og rasebiologiske tanker etter hvert sterkt inn.

Bakgrunn

Fram til 1850 hadde man hatt en stadig vekslende politikk overfor minoritetene i nord. I perioder ønska man å bevare minoritetenes kultur og språk gjennom ei akkulturasjonslinje, og til andre tider ville man assimilere dem inn i det norske samfunnet. Sistnevnte linje ble liggende noenlunde fast fra omkring 1850, og fra omkring 1870 var det svært få norske politikere som kom med innvendinger mot den.

Begrepet fornorsking ble brukt allerede fra starten av, og hadde for politikerne en positiv klang. Det ble en del av nasjonsbyggingsprosjektet, og skulle også bidra til å sikre grensene i nord ved å omskape den nomadiske befolkninga med bånd til flere land til en bofast, norsk befolkning.

Det er viktig å være klar over at når vi bruker begrepet minoritet, er dette i betydningen nasjonal minoritet – samer og kvener er minoriteter i eget land. Men lokalt var de ikke nødvendigvis det; mange steder var det samisk eller kvensk flertall, eller de to gruppene utgjorde til sammen et flertall. Selv i byer som Vadsø var det rundt 1870 kvensk flertall.

Språket og skolen

Språket var det første en gikk til angrep på. Gjennom 1800-tallet ble det gradvis færre skoler som brukte samisk eller kvensk i undervisninga. Det var lenge lov å bruke det i kristendomsundervisninga og som hjelpespråk i norskundervisninga. Det førte til at det i praksis også ble en del morsmålsundervisning. På mange skoler gikk samisk og kvensk mer og mer ut av bruk, og i 1898 kom den såkalte Wexelsenplakaten. Dette var en språkinstruks forfatta av Venstre-politiker og kirkeminister Wilhelm Andreas Wexelsen (1848–1909). Det ble ikke nedlagt noe uttrykkelig forbud mot minoritetsspråkene, men den praktiske konsekvensen av instruksen var at det med et par unntak ble slutt på bruk av dem i skolen. Unntakene var Karasjok og Kautokeino, der det fortsatt var nødvendig å bruke samisk i kristendomsundervisninga.

I 1902 ble Bernt Thomassen tilsatt som skoledirektør i Finnmark. Han ble den første skoledirektøren på fylkesnivå, og hans viktigste oppgave var å koordinere og kontrollere fornorskingsarbeidet. Thomassen satt i stillinga til 1920, og la ned mye arbeid i dette. Et tiltak han var spesielt opptatt av var bygging av internatskoler. Ved å erstatte de mindre, lokale skolene med internatskoler fikk man samiske og kvenske barn og ungdommer vekk fra de eldre generasjonene og inn i et miljø der norsk språk og kultur ble framheva.

Motreaksjoner

Fornorskingspolitikken førte til reaksjoner, særlig fra samer. Spesielt var det mange som reagerte på at man ikke lenger fikk kristendomsundervisning på samisk. I 1904 ble avisa Sagai muitttalægje etablert. Den ble gitt ut fram til 1912, og hadde hele tida en tydelig brodd mot fornorskingspolitikken. Det første samiske landsmøtet ble på initiativ fra Elsa Laula Renberg arrangert i Trondheim i 1917, og også der ble det klart at det å ta vare på språk og tradisjoner var en sentral kampsak.

Den finske fare

For kvenene sammenfalt intensiveringa av fornorskingspolitikken omkring 1870 med økt finsk innvandring. I 1860-åra var det hundersnød i Nord-Finland og Nord-Sverige, men langt bedre forhold i Nord-Norge. Dermed kom mange over grensa, og bidro til å gjøre den kvenske delen av befolkninga til ei langt større gruppe, og til og med til majoritetsbefolkning på flere steder. Dette førte til at norske politikere ble engstelige for at finsk nasjonalisme skulle føre til ideer om et Stor-Finland. Den finske fare var et begrep som ble brukt i samtida, og den ble oppfatta som en reell trussel mot norsk suverenitet i nord.

For å motvirke dette ble fornorskinga av kvener intensivert, grensebevoktninga ble styrka, og det ble satt i gang tiltak for å få flere norske bureisere i Finnmark. I 1902 kom en lov om salg av jord i Finnmark, der det kom krav om at kjøperen ikke bare skulle være norsk statsborger, men også at han måtte ha norsk som dagligspråk. Det ble anlagt veier til de norske bosetningene, mens kvenske og samiske bosetninger ble nedprioritert.

Parallelt med utbygging av grenseforsvaret, ble det også bygd ut flere internatskoler og kirker. For politikerne ble kulturinstitusjonene viktigere enn militærinstallasjonene; de sistnevnte kunne provosere finner og russere, og man var derfor forsiktig med å få for langt med militær opptrapping. Kulturinstitusjonene kunne på sin side bidra til å fornorske kvener og de nyankomne finske innvandrerne, og dermed svekke finske krav.

Avslutning av fornorskingspolitikken

Etter andre verdenskrig ble fornorskingspolitikken gradvis nedtrappa. Mye av den ble nokså raskt avslutta fra statens side, men Wexelsenplakaten ble stående helt til 1963. Lokalt fortsatte også lærere og andre å jobbe etter de gamle prinsippene. Det var flere ting som bidro til denne endringa. En ting var at Nord-Troms og Finnmark var i fullstendig kaos etter krigen. Det meste var ødelagt, og store deler av befolkninga hadde blitt tvangsevakuert. Det viktigste var å få gjenoppbygd landsdelen, ikke hvilket språk de som bygde snakka. En annen ting var at deler av det store fornorskingsprosjektet, og særlig da de rasebiologiske og sosialdarwinistisk motiverte delen, nok ga en del politikere flau smak i munnen etter fem år med nazistisk styre. Selv om holdningene til samer og kvener ikke var endra i samfunnet generelt, var det flere politikere som var villige til å ta til motmæle.

Gjennom 1950-åra ble det drevet et arbeid både blant norske politikere og samiske og kvenske påvirkere for å sikre en ny politikk. I 1956 til 1959 arbeida Samekomiteen med en innstilling, som ble behandla av Stortinget i 1963. Med den behandlinga ble fornorskingspolitikken formelt avslutta.

Virkninger i ettertid

Det at man avslutta fornorskingspolitikken førte ikke til at det over natta ble gitt morsmålsundervisning i skolene, eller at offentlig forvaltning tok i bruk samisk eller kvensk i møte med minoritetene. Først og fremst var det en endring som førte til at man ikke lenger påla alle å snakke norsk, men det skulle ta lang tid før det virkelig ble lagt til rette for minoritetsspråkene. En generasjon lærere måtte skiftes ut, ved naturlig avgang, og man måtte få inn samisk- og kvensktalende lærere. Lærebøker måtte skrives, og skjemaer oversettes og trykkes. Fortsatt i 2010-åra er det mange tilfeller hvor samer og kvener opplever at det ikke er tilgang til tolk på offentlige institusjoner og at enkelte offentlige skjemaer ikke foreligger på alle språk.

En annen konsekvens er at flere generasjoner hadde blitt fratatt viktige deler av sin identitet. Dermed hadde de heller ikke kunnet formidle den videre til neste generasjon. I mange familier hadde man klart å ta vare på språket muntlig, men de eldste hadde ikke nødvendigvis lært å lese eller skrive samisk eller kvensk, og dermed kunne de heller ikke videreformidle det til de yngre. Mange hadde også mista kontakten med slektas tradisjonelle levevis, noe som ikke uten videre kan rettes opp.

Ved åpninga av Sametinget i 1989 ba Olav V om unnskyldning for fornorskingspolitikken. Hans sønn og etterfølger Harald V gjentok dette i sin tale til Sametinget i 1997. Den første unnskyldninga fra en sittende statsminister kom fra Kjell Magne Bondevik i nyttårstalen 1999.

Litteratur og kilder

• Zachariassen, Ketil: Fornorskingspolikken overfor samar og kvenar, Norgeshistorie.no.
• Fornorskingspolitikk i Store norske leksikon.