Kulturminner fra reindrifta i Reisadalen er ett av temaene som formidles langs historisk vandrerute Reisadalen. Reisadalen og fjellområdene rundt er vår- og høstbeiteland for store reinflokker som trekker gjennom områdene på sin ferd mellom sommerbeiter ved kysten i Nordreisa, Kvænangen og Kåfjorden og vinterbeiter ved Kautokein/Guovdageaidnu. Dette er et flyttmønster som går langt tilbake i tid. Mange av kulturminnene du kan se langs den historiske vandreruta, spesielt på strekningen Imo - Ráisjávri, er tilknyttet den reindriftssamiske historien.
Kulturminner  Én av mange registrerte árran i Reisadalen. Det er fort gjort å gå forbi teltboplasser og árran dersom de er gjengrodde. Foto: Rudi A. Mikalsen/Sametinget
Den vanligste kulturminnetypen er árran, som er den samiske benevnelsen for et steinsatt ildsted i lávvu eller gamme. Árran er ovale eller rektangulære i formen, og gjerne åpne i kortenden.Mange av disse er godt synlige på overflaten, selv om de er flere hundre år gamle. En nøyaktig datering av boplassen er som oftest kun mulig gjennom dateringer av trekull fra ildstedet. Gjennom utgravninger av reindriftssamiskeboplasser vet vi at slike árran har vært i alminnelig bruk siden 1400-tallet, men det fins også dateringer tilbake til 600-tallet (eldre jernalder). Les mer …
 Kart over veier og gamle stier i Aurlandsdalen. Se også detaljkart over ruten over Eisingaberget. Tegnet av Frode Inge Helland. Aurlandsdalen er et 40 km langt dalføre som ligger i Aurland kommune i Indre Sogn. Dalen er med sin dramatiske fjellnatur et naturskjønt turområde som blir besøkt av mange fjellvandrere hvert år. Nederst i dalen går E16 gjennom verdens lengste veitunnel. Utbygging av Aurlandselva og vannkraftsressursene i dalen ble vedtatt i 1969. Utbyggingen som fulgte på 1970-tallet førte til mindre vannføring i elva, endrede naturforhold, kraftige protester og en av de første store debattene om naturvern i Norge.
Aurlandsdalen er rundt 40 km lang (Geiteryggen-Vassbygdi), En av landet mest kjente turistløyper følger dalføret fra Geiteryggen rett innenfor grensen i Hol kommune nord-vestover til Aurlandsvangen nede ved Aurlandsfjorden i Sogn. Dalen smalner av til en trang, dramatisk vestlandsdal i forening med en frodig og artsrik natur og rike kulturminner i form av gamle gårder og støler. Artsrikdommen skyldes både mineralrik jord dannet av fyllitt i berggrunnen og kulturpåvirkning gjennom mange hundre år. Elven som renner gjennom dalen heter øverst Stemberdøla og i nedre del Aurlandselvi.
Les mer …
 Kyr på Stølsvidda i Vestre Slidre. Foto: Svein Erik Ski Den historiske vandreruta Stølsruta i Valdres går fra Tisleia på Stølsvidda i Nord-Aurdal kommune, gjennom Vestre Slidre til Hugastølen og Vang sentrum/Ellingbø gard ved Vangsmjøse i Vang kommune. Ruta knytter stølene sammen. Her har folk og dyr ferdes i uminnelige tider. Her finnes spor etter kontinuerlig bruk fra steinalderens veidekultur fram til i dag.
Stølsruta ligger i Valdres Natur- og Kulturpark og er en av flere Historiske vandreruter lansert av Riksantikvaren og Turistforeningen i samarbeid.
Dette er beitedyras rike. Her har folk og beitedyr levd sammen sommer etter sommer i uminnelige tider og skapt det kulturlandskapet du ser i dag. Planter og dyr har gjennom flere tusen år tilpasset seg denne høstingskulturen, og mange sårbare og utrydningstruede arter finnes nettopp her. Dyra går fritt her oppe, og velger å komme hjem til melking. Samspillet mellom dyr og menneske er en gjensidig pakt. Les mer …
 Illustrasjon fra boken "Vorstellung der sämtlichen Königl. Dänischen Armee" av Carl Bertram (1763). For en soldat tilknyttet Akershus festning på 1700-tallet var lukten av lær velkjent. Ikke bare var skoene og støvlene hans av lær, også belter, geværremmer, bandolær og patrontasker (og noen knapper). Mye av artilleriets utstyr hadde lærkomponenter, for ikke å glemme alt av seletøy og saler til artilleriet og kavaleriets hester. Utstyret måtte også jevnlig vedlikeholdes og pusses, blant annet med fett som blandet seg med lukten av læret.
Læret som sko og annet utstyr ble laget av, var blitt garvet. For Christiania var garving og skinnarbeid vokst frem som en viktig næring i løpet av 1700-tallet. På slutten av 1700-tallet var det mellom 15 og 20 garverier i drift. Mange av garverne var blant de mer velstående borgerne, som garverfamilien Berner. Da enken Dorte døde i 1738, var det i huset til sammen 3000 huder og skinn i ulike stadier av bearbeiding.
Uten garving vil hud og skinn tørke, bli stive og raskt råtne. Under garvingen ble kjøttrester og slintrer skarpt av, og rålæret lagt i groper eller kar, først med kalkvann, og senere med bark og vann. I løpet av de vel seks til åtte, tidvis tolv ukene rålæret lå i disse vannene skjedde den kjemiske prosessen som kalles garving. For garverfamilien Berner hadde alt forarbeidet med læret skjedd i deres hus i Kirkegata 13. Garvingen foregikk i kjelleren, verkstedet var i første etasje og på loftet ble læret hengt til tørk. For naboene, og familien selv, må luktet av gamle, råtne kjøttrester og våt, muggen pels ha vært ganske ram. Les mer …
 Hester på beite på den nordligste Bergeløkka. Foto: Mette Martinsen) Håvet har navnet sitt etter et «håv», det vi si ei høyde det går en eller flere veier over.
Løkkene i Håvet på Kongsberg utgjør det største sammenhengende løkkeområdet som er bevart i Kongsberg. Her ligger det til sammen sju løkker omkranset av steingjerder. Dette er de fire Bergeløkkene i sør og Turistløkka og de to Sandesløkkene i nord. I tillegg ligger to av byens best bevarte fegater her. Dette er Nålmakerganga ovenfor Bergløkkene, og Veslehåvet, som går mellom Sandnesløkkene og Turistløkka. Løkkene har hatt mange forskjellige eiere opp gjennom årene, men på 1960- og 70-tallet blei de kjøpt opp av Kongsberg kommune. Fram til 1980-årene brukte Hjalmar Dahlen løkkene som beite for hestene sine. I skrivende stund forpaktes løkkene av Runar og Anne Lise T. Lande som har husdyr beitende her om sommeren. Les mer …
| 
