 Utsikt mot Røros fra Småsætran, ved rutas start. Foto: Louise Brunborg-Næss (2019)
Den historiske vandreruta Malmveien følger DNTs merkede sti fra Røros til Langen Gjestegård ved porten til Femundsmarka. Ruta er knapt 50 km lang og har overnattingsmuligheter på Marenvollen og Fjølburøsta. Fra Røros på 667 moh. går ruta gjennom lettgått fjellterreng med høyeste punkt på 900 moh., og langs furukledte sand- og grusmoer. De eldste sporene etter folk langs Malmveien er mange tusen år gamle. Landskapet i deler av ruta er preget av furumoer og langstrakte egger ( eskere). Disse landskapsformene ble dannet på slutten av siste istid, for ca. 10 000 år siden. Langs vann og vassdrag som Feragen, Langtjønna og Femunden er det en rekke spor etter menneskelig aktivitet. På de tørre, selvdrenerede grusmoene langs vassdragene var det fine boplasser og gode fiskemuligheter. Her finnes spor etter bålplasser, skjørbrent stein og kvartsavslag fra tiden 4000-1700 f.kr. ( neolitikum). Kvarts ble brukt til å lage pilspisser, kniver og andre nødvendige redskaper. Les mer …
 En av de syv fangstgropene langs stien. Opprinnelig ville disse ha vært både dypere og brattere enn hva de fremstår som i dag. Foto: Rudi A. Mikalsen/Samediggi. Jakt på villrein er ett av temaene som formidles langs historisk vandrerute Reisadalen. I fjellene rundt Reisadalen er det mange spor etter jakt og fangst på villrein. Ved foten av Boazoroavvi går stien rett i kanten av en grop for fangst av villrein. Denne gropa er en av syv fangstgroper på lokaliteten.
Fangstanleggenes formål er ganske enkelt å få et dyr til å falle ned i gropa, og ikke komme seg opp igjen. Derfor er gropene lagt i trekkrutene for reinen, og sperrer disse slik at dyrene ikke kommer forbi uten at noen går i fangstgropene. Gropene har vært både dypere og brattere enn slik de fremstår i dag. Fangstgropene på denne lokaliteten representerer trolig en liten gruppes behov for å skaffe mat til sitt eget livsopphold. Vi kjenner også til anlegg med flere hundre groper og lange sperregjerder, for eksempel i Varanger.
Les mer …
 Kyr på Stølsvidda i Vestre Slidre. Foto: Svein Erik Ski Den historiske vandreruta Stølsruta i Valdres går fra Tisleia på Stølsvidda i Nord-Aurdal kommune, gjennom Vestre Slidre til Hugastølen og Vang sentrum/Ellingbø gard ved Vangsmjøse i Vang kommune. Ruta knytter stølene sammen. Her har folk og dyr ferdes i uminnelige tider. Her finnes spor etter kontinuerlig bruk fra steinalderens veidekultur fram til i dag.
Stølsruta ligger i Valdres Natur- og Kulturpark og er en av flere Historiske vandreruter lansert av Riksantikvaren og Turistforeningen i samarbeid.
Dette er beitedyras rike. Her har folk og beitedyr levd sammen sommer etter sommer i uminnelige tider og skapt det kulturlandskapet du ser i dag. Planter og dyr har gjennom flere tusen år tilpasset seg denne høstingskulturen, og mange sårbare og utrydningstruede arter finnes nettopp her. Dyra går fritt her oppe, og velger å komme hjem til melking. Samspillet mellom dyr og menneske er en gjensidig pakt. Les mer …
Det var røyklukten som først gjorde at brannen ble oppdaget. Brannen på bordtomtene brøt 4. mai 1819 ut i en plankestabel ved Akerselva og ble varslet omkring kl. 1215, midt i middagstiden. At de fleste var dratt hjem for å spise forklarer nok også hvorfor ingen døde i brannen. Ved midnatt var brannen slukket. All planken som hadde vært lagret der var blitt til aske. Bare lukten av den sure røyken var igjen. Skadene ble som i samtiden anslått til mellom 250 000 og 500 000 spesciedaler.
Kort etter at brannen ble varslet ble det avfyrt brannskudd fra Akershus, storklokken i Vor Frelsers kirke begynte å kime, og et rødt brannflagg ble heist og pekte mot bordtomtene på Vaterland. Flammene stod raskt høyt i været. Folk kom strømmende til – brannkorpset, garnisonen fra festningen, vognmannslauget og frivillige fra alle samfunnslag med det de hadde av brannsprøyter, vogner og bøtter. Ved midnatt var brannen slukket. Lukten av våt brannrøyk må ha preget byen som satt igjen i sjokk.
Les mer …
Stod du ved det som i dag kalles Plata på slutten av 1700-tallet, ville du kanskje kjent duften av roser. Området var en del av Paléhaven som var haven til Paléet, det mest fornemme huset i Christiania, bygget mellom 1744 og 1758.
Roselukten kom trolig fra blomsterbeddene nærmest huset. Det var også et orangerie, et enetasjes bygg med oppbygget solskjerm over midtpartiet som lå midt på den østre langsiden av hagen. Der var det appelsin- og andre frukttrær. Det var og en allé med lindetrær som en midtakse. Denne endte i en paviljong, med en søylebåren svalgang på fire sider, som hang ut over vannet i havnebassenget. Les mer …
Murane er en godt bevart, 1,7 km lang strekning av den gamle veien som ble bygget i 1853 som forbindelse mellom Norsjø og Vestvannene ( Bandak, Kviteseidvatnet og Flåvatn) frem til Bandak-Norsjøkanalen ble åpnet mellom Ulefoss og Strengen i 1892. Veien gjorde det mulig å passere Vrangfoss og andre fosser og stryk mellom Norsjø og Flåvatn. På denne strekningen måtte all last på land to ganger; mellom Saltevje og Grotevje, og mellom Nomestrand og Eiestrand. Denne veien er et godt eksempel på eldre teknikker som ble brukt ved veibygging, med blant annet naturstensmurer og stabbestener. Da det ble demmet opp ved Hogga sluser ble den gamle veien satt under vann. Den nye veien er lagt over den gamle, men enkelte steder er det mulig å se deler av den gamle der den stikker lenger ut.
Mye av kommunikasjonen i Telemark foregikk vannveien, hjuldampere trafikkerte Norsjø med passasjerer og last og tømmer ble fløtet. Veien, slik den ligger der i 2009, ble ferdigstilt i 1892 og var lenge den eneste veien mellom Lunde og Flåbygd. Først på slutten av 1970-tallet ble den erstattet av en ny vei. Veien inngår i «Vegvalg», Statens vegvesens nasjonale verneplan for veger – bruer og vegrelaterte kulturminner. Les mer …
| 
