 Bred sti i høstlyng på vidda. Postruta i nærheten av Ravnastua. Foto: Louise Brunborg-Næss (2021) Postruta mellom Alta og Karasjok er en historisk vandrerute og merket fottur over Finnmarksvidda, og er en del av et stinett over vidda som har vært brukt til ulike formål i mange tusen år. De mange kulturminnene langs ruta forteller om tidlig menneskelig tilstedeværelse, og at vandringene i området har vært en del av ulike praksiser og liv på vidda gjennom mange generasjoner.
Den opprinnelige postruta over vidda var ikke én lineær rute, men en del av et postrutenett som har variert med type transport, vær, flom og forflytning av mennesker. Alta og omegn turlag (AOT) har ansvaret for en etablert T-merka ruta mellom Østerelvdalen og Ravnastua, og betegnelsen Postruta er brukt for å knytte denne til den historiske bruken. I arbeidet med å oppgradere ruta og gi den status som historisk vandrerute, har stipendiater fra UiT samlet historisk materiale og ruta har blitt remerket av frivillige. Les mer …
 En av de syv fangstgropene langs stien. Opprinnelig ville disse ha vært både dypere og brattere enn hva de fremstår som i dag. Foto: Rudi A. Mikalsen/Samediggi. Jakt på villrein er ett av temaene som formidles langs historisk vandrerute Reisadalen. I fjellene rundt Reisadalen er det mange spor etter jakt og fangst på villrein. Ved foten av Boazoroavvi går stien rett i kanten av en grop for fangst av villrein. Denne gropa er en av syv fangstgroper på lokaliteten.
Fangstanleggenes formål er ganske enkelt å få et dyr til å falle ned i gropa, og ikke komme seg opp igjen. Derfor er gropene lagt i trekkrutene for reinen, og sperrer disse slik at dyrene ikke kommer forbi uten at noen går i fangstgropene. Gropene har vært både dypere og brattere enn slik de fremstår i dag. Fangstgropene på denne lokaliteten representerer trolig en liten gruppes behov for å skaffe mat til sitt eget livsopphold. Vi kjenner også til anlegg med flere hundre groper og lange sperregjerder, for eksempel i Varanger.
Les mer …
 Postruten Christiania-Trondhjem sammenfaller i store trekk med pilegrimsruten. var kanskje den viktigste å få på plass etter hvert som behovet for postformidling økte. Både kongemakt og kirkens administrasjon vokste, og behovet for sikker forsendelse av skriftlige dokumenter og meldinger ble stadig tydeligere. En kopibok fra bispesetetet i Bergen har en oversikt over brev sendt i årene mellom 1337 og 1342 som viser at det foregikk en omfangsrik korrespondanse mellom ledende menn i landet som krevet ombæring av brevbud. Betalingen for slike tjenester varierte mye avhengig av omstendighetene og hvem som utførte tjenesten. Lensregnskaper for Akershus 1557-58 viser eksempler på at brevbud kunne bli betalt 1 daler for en reise til Trondhjem, 3 daler for reise ril Bergen og 4 daler til Danmark. For brev av stor diplomatisk betydning kunne godtgjøringens størrelse komme opp i 60 daler. Katolske kirkeledere tungt representert i riksrådet innså at Norge burde organisere en posttjeneste til å erstatte bruk av budstikker, kurerer og leilighetsskyss av brev. De kom med et konkret forslag om å opprette en postrute mellom Christiania og Trondhjem i 1525. Les mer …
 Hester på beite på den nordligste Bergeløkka. Foto: Mette Martinsen) Håvet har navnet sitt etter et «håv», det vi si ei høyde det går en eller flere veier over.
Løkkene i Håvet på Kongsberg utgjør det største sammenhengende løkkeområdet som er bevart i Kongsberg. Her ligger det til sammen sju løkker omkranset av steingjerder. Dette er de fire Bergeløkkene i sør og Turistløkka og de to Sandesløkkene i nord. I tillegg ligger to av byens best bevarte fegater her. Dette er Nålmakerganga ovenfor Bergløkkene, og Veslehåvet, som går mellom Sandnesløkkene og Turistløkka. Løkkene har hatt mange forskjellige eiere opp gjennom årene, men på 1960- og 70-tallet blei de kjøpt opp av Kongsberg kommune. Fram til 1980-årene brukte Hjalmar Dahlen løkkene som beite for hestene sine. I skrivende stund forpaktes løkkene av Runar og Anne Lise T. Lande som har husdyr beitende her om sommeren. Les mer …
 Kjøkkenutstyr kan også være kulturminner, som dette bakstejernet fra Nordmøre. «Dagliglivets kulturminner» er tema for Kulturminneåret 2009.
Foto: Olve Utne Kulturminneåret 2009 er et markeringsår som skal gjennomføres i 2009 for å gi arbeidet med å verne og bevare kulturminner et løft. Under kulturminneåret 1997 hadde man en kulturminnestafett der hver kommune i landet plukket ut et kulturminne de ville fremheve. Det viste seg at svært mange valgte nyere kulturminner, fra beste- og oldeforeldres generasjoner. Dette fokuset på minner som såvidt befinner seg utenfor manns minne førte til at man bestemte at temaet for Kulturminneåret 2009 skal være «Dagliglivets kulturminner».
Anbefalingen om å ha et nytt kulturminneår kom fra Stortinget i Stortingsmelding nr. 16 (2004–2005), Leve med kulturminner. Regjeringen tok imot anbefalingen, og har uttrykt et ønske om at markeringen skal gjennomføres som et samarbeid mellom frivillige, organisasjoner og det offentlige.
Markeringen skal ikke bare fokusere på de materielle kulturminnene, men også på slikt som sanger, historier og personlige minner. Gjennom året skal 52 kulturminner få en spesiell presentasjon, et for hver av årets uker. Les mer … | .JPG)
