 En av de syv fangstgropene langs stien. Opprinnelig ville disse ha vært både dypere og brattere enn hva de fremstår som i dag. Foto: Rudi A. Mikalsen/Samediggi. Jakt på villrein er ett av temaene som formidles langs historisk vandrerute Reisadalen. I fjellene rundt Reisadalen er det mange spor etter jakt og fangst på villrein. Ved foten av Boazoroavvi går stien rett i kanten av en grop for fangst av villrein. Denne gropa er en av syv fangstgroper på lokaliteten.
Fangstanleggenes formål er ganske enkelt å få et dyr til å falle ned i gropa, og ikke komme seg opp igjen. Derfor er gropene lagt i trekkrutene for reinen, og sperrer disse slik at dyrene ikke kommer forbi uten at noen går i fangstgropene. Gropene har vært både dypere og brattere enn slik de fremstår i dag. Fangstgropene på denne lokaliteten representerer trolig en liten gruppes behov for å skaffe mat til sitt eget livsopphold. Vi kjenner også til anlegg med flere hundre groper og lange sperregjerder, for eksempel i Varanger.
Les mer …
Stod du ved det som i dag kalles Plata på slutten av 1700-tallet, ville du kanskje kjent duften av roser. Området var en del av Paléhaven som var haven til Paléet, det mest fornemme huset i Christiania, bygget mellom 1744 og 1758.
Roselukten kom trolig fra blomsterbeddene nærmest huset. Det var også et orangerie, et enetasjes bygg med oppbygget solskjerm over midtpartiet som lå midt på den østre langsiden av hagen. Der var det appelsin- og andre frukttrær. Det var og en allé med lindetrær som en midtakse. Denne endte i en paviljong, med en søylebåren svalgang på fire sider, som hang ut over vannet i havnebassenget. Les mer …
 Postruten Christiania-Trondhjem sammenfaller i store trekk med pilegrimsruten. var kanskje den viktigste å få på plass etter hvert som behovet for postformidling økte. Både kongemakt og kirkens administrasjon vokste, og behovet for sikker forsendelse av skriftlige dokumenter og meldinger ble stadig tydeligere. En kopibok fra bispesetetet i Bergen har en oversikt over brev sendt i årene mellom 1337 og 1342 som viser at det foregikk en omfangsrik korrespondanse mellom ledende menn i landet som krevet ombæring av brevbud. Betalingen for slike tjenester varierte mye avhengig av omstendighetene og hvem som utførte tjenesten. Lensregnskaper for Akershus 1557-58 viser eksempler på at brevbud kunne bli betalt 1 daler for en reise til Trondhjem, 3 daler for reise ril Bergen og 4 daler til Danmark. For brev av stor diplomatisk betydning kunne godtgjøringens størrelse komme opp i 60 daler. Katolske kirkeledere tungt representert i riksrådet innså at Norge burde organisere en posttjeneste til å erstatte bruk av budstikker, kurerer og leilighetsskyss av brev. De kom med et konkret forslag om å opprette en postrute mellom Christiania og Trondhjem i 1525. Les mer …
 Kruttmølla. (oljemaleri fra 1837) er det trange dalsøkket som går fra Persløkka til Riegelsbakken på Kongsberg. Her finner vi fortsatt ruinene etter Sølvverkets gamle kruttmølle. Den ble anlagt i 1730-åra og var i drift til 1865. Her blei det først og fremst produsert krutt til Sølvverket, men også noe for salg. Kruttårnet var plassert et stykke unna resten av anlegget i tilfelle det skulle smelle … Like ved Kruttmølla går det en sti opp den bratte lia til høyre. Denne stien går til Snaprud-løkka. Les mer …
 Det fremste av dei to reinsdyra på Sagelv helleristningsfelt sett frå motsett side av elva. Foto: Olve Utne er eit helleristningsfelt ved Sagelva i Hamarøy kommune i Nord-Salten. Feltet inneheld to konturframstilte reinsdyr innslipt i naturlig størrelse. Begge desse er rista inn nedom kanten på det bratte svaberget fleire meter over elva. Det finst fleire ulike syn på dateringa av feltet — frå så tidlig som ca 7000 fvt. til så seint som 3000–2500 fvt. Dateringa av Sagelv helleristningsfelt er omdiskutert. Den tidligaste dateringsmodellen tek utgangspunkt i at steinalderfolket ikkje hadde dei taua ein treng for å henge nedover berget og riste inn reinsdyra, og at ristningane derfor må stamme frå den tida at havet stod heilt opp hit og ein kunne riste inn direkte frå båt. Les mer …
 Røyken fra Peterson & Søn var kilden til Mosselukta. Foto: Chris Nyborg Mosselukta var den beryktede lukta fra cellulosefabrikken M. Peterson & Søn i Moss, som gikk konkurs i 2012. Den satte tidligere et skarpt og vedvarende preg på byen. I nyere tid har pipene blitt forlenget, slik at det meste føres vekk og spres for alle vinder, unntatt når visse spesielle værforhold inntreffer. Dette kombinert med en sterk reduksjon av utslippene har ført til at Mosselukta er historie.
I Moss var det sulfat som var årsaken til lukta. Sulfatecelluslose framstilles ved at tømmer hugges til flis og kokes på 150 til 170 grader sammen med en kjemikalieblanding som kalles hvitlut. Koket bryter ned flisa og frigjør fibrene. Sulfat er en av hovedkomponentene i hvitluten. Sulfatcellusloseproduksjon er mer effektiv, og faktisk mindre forurensende enn andre måter å framstille cellulose på.
Produksjonen av sulfatcellulose begynte i 1883, omtrent samtidig som cellulosefabrikkene i Bamble og på Ranheim. Alle disse lokalsamfunnene fikk luktproblemer, men på grunn av den sentrumsnære beliggenheten ble mossefabrikken til plage for flere mennesker. Dette er trolig grunnen til at lukta i Moss er mer kjent enn tilsvarende lukt på andre steder med cellulosefabrikker. Tidligere ble lukta kalt Størmerlukta, da produksjonen var basert på patentene til ingeniør Henrik Christian Fredrik Størmer. Les mer … | 
