Forside:Kulturminneløyper

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Om Kulturminneløyper
Kulturminneløyper var en av satsingene under kulturminneåret 2009. Løypene ble satt opp både som en digital formidling av kulturminner som veiledning til vandringer mellom kulturminnene. Kommuner, fylker, institusjoner og frivillige satte opp løyper. De kan være basert på temaer, som industrielle eller førhistoriske kulturminner, eller de kan ta for seg et geografisk område.   Les mer ...
 
Smakebiter fra artikler
Tjæremiler i Reisadalen er ett av temaene som formidles langs historisk vandrerute Reisadalen. Tjære var den største handelsvaren i Reisadalen i Nordreisa kommune, og var en viktig inntektskilde for familiene. Prosessen fra begynnelse til slutt, det vil si fra brytinga av ved til brenning av mila, tok omlag ett år og krevde kunnskap, samarbeid og hardt arbeid.

Gjennom hele prosessen krevdes samarbeid – og ikke minst kunnskap om hvor tjæremila skulle ligge, hvordan den skulle bygges og hvor varmt det måtte være for å få tjæra ut av treet uten at det ble så varmt at veden tok fyr. Det var først og fremst kvenene som brakte med seg kunnskapen om hvordan man kunne produsere tjære av fururøtter. Tidligere skal folk fra Reisadalen ha blitt omtalt som tervalantalaisia - tjærekvener. Det var et stort behov for tjære, særlig til impregnering av båter og til dels også fiskeredskaper og garn. Tjæra ble også brukt som medisin mot forkjølelse.

Ofte lå mila langt fra bebyggelsen, noe som vises i de mange tjæremilbunnene langs vandreruta. Store avstander påvirket ikke bare selve byggingen og brenningen av mila, men også transporten av tjæra ned fra dalen. Fra Imo ble tjæra hentet med hest og slede på vinterstid, og deretter videre fra Nedrefoss med tømmerflåte om våren. Vanligvis fikk man 20-25 tønner per flåte nedover elva. Det var en risikofylt transport da det fantes mange vanskelige steder å forsere i elva. Tjærebrenninga gikk mot slutten på 50- og 60-tallet med unntak av et fåtall miler i Reisadalen i senere år. Kulturminnene som vitner om næringa, tjæremilene, er imidlertid svært tallrike og antakeligvis den kulturminnetypen det finnes flest av i den skogkledde dalbunnen.

Eksterne lenker

Kilder

  • Sophus Aars: Erindringer fra mitt liv i skog og paa elv. Kristiania 1916
  • Emil Hansen: Nordreisa bygdebok, Nordreisa kommune, 1957
  • Bente Imerslund: Kvenske stedsnavn i Nordreisa, Nordreisa kommune, 1993
  • Reisa nasjonalpark: Reisa nasjonalpark 1986-2016.
  • Sonja Westrheim: Registreringer av fastekulturminner i Reisavassdraget, Tromsø 1981


Historiske vandreruter logo.png Artikkelen Kulturminneløyper inngår i prosjektet «Historiske vandreruter». Målet med dette prosjektet er å øke kjennskapen til og bruken av gamle ferdselsruter med både kulturhistoriske og friluftslivsmessige kvaliteter. Den Norske Turistforening (DNT) og Riksantikvaren samarbeider om prosjektet.[3] Lokalhistoriewikis brukere kan fritt redigere og utvide artikkelen.
Flere artikler finnes via prosjektforsida og denne alfabetiske oversikten.

Koordinater: 69.1977346° N 22.3940912° Ø

  Les mer …

Kulturminner fra reindrifta i Reisadalen er ett av temaene som formidles langs historisk vandrerute Reisadalen. Reisadalen og fjellområdene rundt er vår- og høstbeiteland for store reinflokker som trekker gjennom områdene på sin ferd mellom sommerbeiter ved kysten i Nordreisa, Kvænangen og Kåfjorden og vinterbeiter ved Kautokein/Guovdageaidnu. Dette er et flyttmønster som går langt tilbake i tid. Mange av kulturminnene du kan se langs den historiske vandreruta, spesielt på strekningen Imo - Ráisjávri, er tilknyttet den reindriftssamiske historien. Kulturminner
Én av mange registrerte árran i Reisadalen. Det er fort gjort å gå forbi teltboplasser og árran dersom de er gjengrodde.
Foto: Rudi A. Mikalsen/Sametinget
Den vanligste kulturminnetypen er árran, som er den samiske benevnelsen for et steinsatt ildsted i lávvu eller gamme. Árran er ovale eller rektangulære i formen, og gjerne åpne i kortenden.Mange av disse er godt synlige på overflaten, selv om de er flere hundre år gamle. En nøyaktig datering av boplassen er som oftest kun mulig gjennom dateringer av trekull fra ildstedet. Gjennom utgravninger av reindriftssamiskeboplasser vet vi at slike árran har vært i alminnelig bruk siden 1400-tallet, men det fins også dateringer tilbake til 600-tallet (eldre jernalder).   Les mer …

Kyr på Stølsvidda i Vestre Slidre
Foto: Svein Erik Ski

Den historiske vandreruta Stølsruta i Valdres går fra Tisleia på Stølsvidda i Nord-Aurdal kommune, gjennom Vestre Slidre til Hugastølen og Sørre Hemsing ved Vangsmjøse i Vang kommune. Ruta knytter stølene sammen. Her har folk og dyr ferdes i uminnelige tider. Her finnes spor etter kontinuerlig bruk fra steinalderens veidekultur fram til i dag.

Stølsruta ligger i Valdres Natur- og Kulturpark og er en av flere Historiske vandreruter lansert av Riksantikvaren og Turistforeningen i samarbeid.

Dette er beitedyras rike. Her har folk og beitedyr levd sammen sommer etter sommer i uminnelige tider og skapt det kulturlandskapet du ser i dag. Planter og dyr har gjennom flere tusen år tilpasset seg denne høstingskulturen, og mange sårbare og utrydningstruede arter finnes nettopp her. Dyra går fritt her oppe, og velger å komme hjem til melking. Samspillet mellom dyr og menneske er en gjensidig pakt.

Selv om dette er en historisk rute, er stølskulturen fremdeles levende. Antall støler i Norge har på 100 år blitt redusert fra ca 50000 til 900, og i 2018 var ca 190 støler i drift i Valdres. Her ligger de fleste støler sammen i stølslag i stølsgrender. Det er drift i de fleste stølslagene, og beitene blir brukt til både sau, amme- og melkekyr, amme-og melkegeiter og hester. På Fløten på Stølsvidda i Nord-Aurdal finner du det største stølslaget på 44 støler. Dette er kanskje det stølslaget i Nord-Europa. I dag er bare én av stølene i drift med melkeproduksjon.

  Les mer …

{{{2}}}

For en soldat tilknyttet Akershus festning på 1700-tallet var lukten av lær velkjent. Ikke bare var skoene og støvlene hans av lær, også belter, geværremmer, bandolær og patrontasker (og noen knapper). Mye av artilleriets utstyr hadde lærkomponenter, for ikke å glemme alt av seletøy og saler til artilleriet og kavaleriets hester. Utstyret måtte også jevnlig vedlikeholdes og pusses, blant annet med fett som blandet seg med lukten av læret. Læret som sko og annet utstyr ble laget av, var blitt garvet. For Christiania var garving og skinnarbeid vokst frem som en viktig næring i løpet av 1700-tallet. På slutten av 1700-tallet var det mellom 15 og 20 garverier i drift. Mange av garverne var blant de mer velstående borgerne, som garverfamilien Berner. Da enken Dorte døde i 1738, var det i huset til sammen 3000 huder og skinn i ulike stadier av bearbeiding.

Uten garving vil hud og skinn tørke, bli stive og raskt råtne. Under garvingen ble kjøttrester og slintrer skarpt av, og rålæret lagt i groper eller kar, først med kalkvann, og senere med bark og vann. I løpet av de vel seks til åtte, tidvis tolv ukene rålæret lå i disse vannene skjedde den kjemiske prosessen som kalles garving. For garverfamilien Berner hadde alt forarbeidet med læret skjedd i deres hus i Kirkegata 13. Garvingen foregikk i kjelleren, verkstedet var i første etasje og på loftet ble læret hengt til tørk. For naboene, og familien selv, må luktet av gamle, råtne kjøttrester og våt, muggen pels ha vært ganske ram.   Les mer …

Mot breen fra Bondhus
Turistvegen over Folgefonna er en fottur som følger i sporene etter de europeiske turistene som flokket til fjord-Norge fra midten av 1800-tallet. Turen går fra Sundal i Mauranger til Sørfjorden i Hardanger over Folgefonna. Ruta er en av flere Historiske vandreruter lansert av Riksantikvaren og Turistforeningen i samarbeid.

Turen starter i Sundal ved Maurangerfjorden. Hit kom turistene med store dampbåter. Fra Sundal følger man det første stykket den gamle Isvegen opp Bondhusdalen. Vegen ble anlagt i forbindelse med is-uttakning fra Bondhusbreen (brearm til Folgefonna) på 1860-tallet og går helt fra brygga i Sundal og opp til Bondhusvatn på vestsiden av Bondhuselva . Noen hundremeter nedenfor Bondhusvann deler veien seg, og turistvegen tar av mot venstre, krysser Bondhuselva og følger «Keiserstien» (på kartet: Gardshammarvegen) oppover den bratte Hillerslia mot Gardsahammarstølen. Opp det bratteste snirkler stien seg i 18 fine hårnålssvinger: stien ble anlagt på denne måten for at turistene skulle komme seg opp til breen på hesteryggen. Fra Gardshammarstølen er det en fantastisk utsikt mot fjorden.

Fra Gardshammar dreier ruta østover mot turisthytta Breidablikk ved brekanten. Da ruta ble anlagt på 1800-tallet gikk turistene opp på breen herfra, men fordi breen har trukket seg såpass mye tilbake er det blitt for ulendt å ta seg inn på breen herfra, og man går derfor videre langs breearmen til Fonnabu. Herfra er det mulig å ta seg over breen til Holmaskjær, det nærmeste stedet for «fast grunn under føttene» på den andre siden.

  Les mer …

Hester på beite på den nordligste Bergeløkka.
Foto: Mette Martinsen)

Håvet har navnet sitt etter et «håv», det vi si ei høyde det går en eller flere veier over.

Løkkene i HåvetKongsberg utgjør det største sammenhengende løkkeområdet som er bevart i Kongsberg. Her ligger det til sammen sju løkker omkranset av steingjerder. Dette er de fire Bergeløkkene i sør og Turistløkka og de to Sandesløkkene i nord. I tillegg ligger to av byens best bevarte fegater her. Dette er Nålmakerganga ovenfor Bergløkkene, og Veslehåvet, som går mellom Sandnesløkkene og Turistløkka. Løkkene har hatt mange forskjellige eiere opp gjennom årene, men på 1960- og 70-tallet blei de kjøpt opp av Kongsberg kommune. Fram til 1980-årene brukte Hjalmar Dahlen løkkene som beite for hestene sine. I skrivende stund forpaktes løkkene av Runar og Anne Lise T. Lande som har husdyr beitende her om sommeren.   Les mer …
 
Eksterne ressurser
 
Kategorier for Kulturminneløyper
 
Andre artikler