 HISTORISK GRUNN: Fjellsjøene Gjende og Bygdin og fjellområdene omkring er på mange vis både DNTs og den norske fjellturismen sin vugge. Foto: Thor Håkon Ulstad/Fjellfilmfestivalen Historisk vandrerute Jotunheimen
Eg er som vel du veit, ein fjellets mann,
og derfor dreg til fjells so tidt eg kan,
å friska meg på fly og bratte bryn
og sjå ikring meg alle store syn.
Slik starter Aasmund Olavsson Vinje - mannen som ga Jotunheimen sitt navn - sitt kjente dikt «Pantebrev». Diktet var Vinjes bidrag til opprettelsen av Den Norske Turistforening, og dermed også til utviklingen av sti- og hyttenettverket som man i dag kan følge i Jotunheimen: Fra Gjendesheim via de historierike turisthyttene Memurubu, Gjendebu og Torfinnsbu til Fondsbu går man fotsporene til noen av de mest markante personlighetene i nyere norsk fjellhistorie. Etter å ha stiftet bekjentskap med Jo Gjende, Ibsens Peer Gynt, Tre i Norge ved to av dem, Gjendine Slålien og Edvard Grieg, møter man på Fondsbu igjen Aasmund Olavsson Vinje i form av en steinbyste som skuer ut over hans kjære Jotunheimen. Les mer …
 Tollboden. Denne ble oppført i 1790 etter en brann på bryggen i 1785. Den stod til 1895, da den ble erstattet med det nåværende bygget Tollboden og tollageret ved siden av må ha vært et av de stedene i Christiania hvor det på 1700-tallet luktet mye – og mest spennende. Gjennom tollboden passerte nemlig alle lovlig innførte varer som ankom byen sjøveien. Og siden byens handel økte gjennom århundret, luktet det trolig rett og slett også mer enn andre steder.
Av særlig duftende varer som ankom i gradvis økende mengder var kaffe, krydder eller tobakk. Disse var pakket i sekker og poser, eller kom i bunter, ruller og kasser som lukten lett sivet ut av. Det meste av varene passerte raskt gjennom tollboden og til kjøpmannen. Noe ble likevel liggende i opplag på tollpakkhuset. Passerte man pakkhusets trevegger, kunne man snuse inn lukten av alt som lå der.
Det ble i løpet av 1700-tallet i økende grad mulig for Christianias befolkning å snuse inn, og smake, varer som kaffe og ulike sorter krydder. Økt global handel brakte slike varer til Europa, og via steder som København, London og Amsterdam kom de til Christiania. Den økte tilgjengeligheten gjorde at prisene sank og flere gradvis kunne oppleve lukter og smaker fra fjerne steder.
Les mer …
Det var røyklukten som først gjorde at brannen ble oppdaget. Brannen på bordtomtene brøt 4. mai 1819 ut i en plankestabel ved Akerselva og ble varslet omkring kl. 1215, midt i middagstiden. At de fleste var dratt hjem for å spise forklarer nok også hvorfor ingen døde i brannen. Ved midnatt var brannen slukket. All planken som hadde vært lagret der var blitt til aske. Bare lukten av den sure røyken var igjen. Skadene ble som i samtiden anslått til mellom 250 000 og 500 000 spesciedaler.
Kort etter at brannen ble varslet ble det avfyrt brannskudd fra Akershus, storklokken i Vor Frelsers kirke begynte å kime, og et rødt brannflagg ble heist og pekte mot bordtomtene på Vaterland. Flammene stod raskt høyt i været. Folk kom strømmende til – brannkorpset, garnisonen fra festningen, vognmannslauget og frivillige fra alle samfunnslag med det de hadde av brannsprøyter, vogner og bøtter. Ved midnatt var brannen slukket. Lukten av våt brannrøyk må ha preget byen som satt igjen i sjokk.
Les mer …
Turistvegen over Folgefonna er en fottur som følger i sporene etter de europeiske turistene som flokket til fjord-Norge fra midten av 1800-tallet. Turen går fra Sundal i Mauranger til Sørfjorden i Hardanger over Folgefonna. Ruta er en av flere Historiske vandreruter lansert av Riksantikvaren og Turistforeningen i samarbeid.
Turen starter i Sundal ved Maurangerfjorden. Hit kom turistene med store dampbåter. Fra Sundal følger man det første stykket den gamle Isvegen opp Bondhusdalen. Vegen ble anlagt i forbindelse med is-uttakning fra Bondhusbreen (brearm til Folgefonna) på 1860-tallet og går helt fra brygga i Sundal og opp til Bondhusvatn på vestsiden av Bondhuselva . Noen hundremeter nedenfor Bondhusvann deler veien seg, og turistvegen tar av mot venstre, krysser Bondhuselva og følger «Keiserstien» (på kartet: Gardshammarvegen) oppover den bratte Hillerslia mot Gardsahammarstølen. Opp det bratteste snirkler stien seg i 18 fine hårnålssvinger: stien ble anlagt på denne måten for at turistene skulle komme seg opp til breen på hesteryggen. Fra Gardshammarstølen er det en fantastisk utsikt mot fjorden. Les mer …
Murane er en godt bevart, 1,7 km lang strekning av den gamle veien som ble bygget i 1853 som forbindelse mellom Norsjø og Vestvannene ( Bandak, Kviteseidvatnet og Flåvatn) frem til Bandak-Norsjøkanalen ble åpnet mellom Ulefoss og Strengen i 1892. Veien gjorde det mulig å passere Vrangfoss og andre fosser og stryk mellom Norsjø og Flåvatn. På denne strekningen måtte all last på land to ganger; mellom Saltevje og Grotevje, og mellom Nomestrand og Eiestrand. Denne veien er et godt eksempel på eldre teknikker som ble brukt ved veibygging, med blant annet naturstensmurer og stabbestener. Da det ble demmet opp ved Hogga sluser ble den gamle veien satt under vann. Den nye veien er lagt over den gamle, men enkelte steder er det mulig å se deler av den gamle der den stikker lenger ut.
Mye av kommunikasjonen i Telemark foregikk vannveien, hjuldampere trafikkerte Norsjø med passasjerer og last og tømmer ble fløtet. Veien, slik den ligger der i 2009, ble ferdigstilt i 1892 og var lenge den eneste veien mellom Lunde og Flåbygd. Først på slutten av 1970-tallet ble den erstattet av en ny vei. Veien inngår i «Vegvalg», Statens vegvesens nasjonale verneplan for veger – bruer og vegrelaterte kulturminner. Les mer …
| 
