Foss (Nes på Romerike)

Fra lokalhistoriewiki.no
(Omdirigert fra Foss (Nes, Akershus))
Hopp til: navigasjon, søk
Foss og omegn i Amtskartet fra ca 1830. Glomma renner i øverste venstre hjørne. Gårsnavnet Skirset er falt ut. Området dekkes av et nettverk av gårdsveier med tildels betydelige avvik fra senere veistruktur. På kartet ser vi tydelig avmerket to kverner og to sagbruk i de to fossene nedenfor Kjærnsmotjernet. Lenger nord var det kvern ved Aulibekken, før den neste kverna er avtegnet ved Bodingbekken, nord for kartutsnittet. Inne på Skogen er en rekke setre som senere har forsvunnet. Blant dem er "Steens"-setra ved nordenden av Steinstjern.

Foss er matrikkelgård nummer 204 i Udnes sogn i Nes på Romerike. I middelalderen ble Foss regnet til Aulibingen og Auli sogn, som hadde egen prest. Navnet er skrevet Forsse i Raudeboka 1394, Ffoss 1514 og 1528, Foes 1594, Fos 1838, fra 1578 Foss. Gården hadde fra 1836 løpenr. 325 og matrikkelnr. 200, tidligere matrikkelnr. 159. Foss var fra tidligmoderne tid regnet som halvgård og var soldatgård.

Navn og plassering

Gårdsnavnet tilhører klassen av usammensatte naturnavn i ubestemt form, den eldste navneklassen vi har. Gården ligger på tidligere havbunn omkranset av gårder med navn som i hovedsakelig peker tilbake før kristen middelalder. Husergårdene ligger i sør og vest med sitt usammensatte kulturnavn i flertall, og grensen følger en fordypning fra skogkanten til fylkesvei 175, før den følger denne nordover. I vest ligger de to Skirsetgårdene, opprinnelig en seter navngitt etter det som kan ha vært et eldre navn på Sloråa, ‘’Skir’’ eller ‘’Skira’’. Grensen følger fylkesveien til Sloråa (Slora) i nord. Mot nord grenset Foss til gården Kjærnsmo (sammensatt naturnavn) langs Sloråa og Kjærnsmotjernet. I øst er det skog.

Fylkesveien, tidligere riksvei, følger forbi Foss i all hovedsak traseen til tidligere bygdevei. Ved veiens høyeste punkt finnes et gravhaugfelt med fem bevarte hauger på Skirsets, Krikens og Foss' grunn, og antyder at veifaret har vært en gammel gjennomfartsåre. Sannsynligvis er det denne veien biskop Jens Nilssøn i 1597 brukte på sin visitasreise fra Aurskog via Auligårdene til Nes prestegård.[1]

Ved matrikkelforarbeidene i 1723 het det at Foss hadde kvern til husnytte og innimellom kunne male for naboene. Jorden var måtelig men noe frostlendt. Brukeren kunne så 2 ½ tønne blandkorn og 7 ½ tønne havre og høste 30 lass høy, noe som plasserte gården på høyde med det vanlige i distriktet. Også dyreholdet lå nær gjennomsnittet, med tre hester, 13 storfe, seks sauer og åtte geiter. Kjøring var en viktig inntektskilde på Romerike, og et såpass stort hestehold var vanlig. [2]

Landskyld og eierskap

I Biskop Eysteins jordebok, nedtegnet i 1393, het det at "Aulini kirkia" hadde ett øre i skyld, mens to parter på henholdsvis to og ett halvt øre gikk til å holde prestens bord.[3] Prestebordets og kirkens 3 1/2 øresbol utgjorde kun en brøkdel av gårdens samlede verdi, men vi vet ikke noe om hvem som eide resten. Bygdeboka opererer med en samlet skyld på omkring 28 øre i middelalderen.[4] Det begrunnes ikke med annet enn at den må ha vært fullgard, men det krever ikke at gården var større enn to markebol (16 øresbol). Selv om gården er oppgitt to ganger blant prestebordets eiendommer, er det i seg selv ikke tilstrekkelig til å anta at gården har vært delt.

I tidligmoderne tid hadde gården kornskyld på 1 3/4 skippund (35 lispund), i 1661 redusert til 1 5/8.[5] I 1838 ble landskylden omregnet til 6 skylddaler 1 ort 22 skilling og fra 1886 17 mark 78 øre.

Eiersituasjonen er ukjent fram til begynnelsen av 1600-tallet. I 1616 oppgis den grunnrike gammelfogden Peder Knudssøn (Wincke) (ca. 1545 - ca. 1631) på Toten som bygselrådig eier.[6] Danskfødte Peder hadde i sitt ekteskap med Gunhild Monsdotter (cirka 1552 - 1634), enka etter Oslo-rådmannen Ole Reiersson og datterdatter av lagmann Dyre Sevaldsson, samlet seg en mengde garder på Østlandet. Det lar seg ikke gjøre å fastslå når Foss kom inn i hans samling, om den var Gunhilds morsarv, var kommet inn i Ole Reierssons tid, eller var noe Peder selv hadde kjøpt.

Peders part var senest i 1625 overdratt til Oslos siste ordfører, Søren Mogenssøn (ordfører 1615-24). Søren var etterfølgeren etter, og rådmann under, Peder Knudssøns bror Antonius Knudssøn.[7] Sannsynligvis var det denne parten som i 1641 var gått over til Albert Albertssøn Pytt i Christiania[8][9] og utgjorde ett skippund med bygselrett. Denne parten var i 1647 gått over til Albert Pytts enke, Anne.

Den andre parten av garden var lenge bondegods. I 1624 satt Nils Bliksrud i Høland med 15 lispund,[10] en part som i 1641 var overtatt av Marte Bliksrud, i 1647 Ole Tormodsen Bliksrud. I 1651 hadde sogneprest Engebret Madsen i Aurskog overtatt Ole Bliksruds part, mens brukeren Amund Foss senest 1657 innløste parten som bygselretten fulgte. Herr Engebret sikret seg også sistnevnte part, begge som pantegods. Herr Engebret ble dømt fra kall og eiendom i 1661, og godssamlingen gikk på auksjon samme år. På auksjonen fikk Kristoffer Olsen tilslaget på Foss og overtok straks etter åsetet på gården.

Brukere på 1600-tallet

Det ser ut til at Foss var i bruk gjennom ødetida i senmiddelalderen. Asmund var bruker i 1514 og 1528, Gunder 1593. Erik oppgis som bruker i 1600 til 1626. I 1611 skattet Erik også av tjeneren Iver på halv lønn. Halv lønn tilsier at Iver ikke var fullvoksen, men landskattelistene er notorisk upålitelige og svært mangelfulle i sin registrering av tjenere, og det ble aldri skattet for ham igjen. I 1628 var Hans bruker og han nevnes ennå i 1643. Deretter ser gården til å ha stått uten bruker noen år.

Amund Foss finnes som skatteyter fra 1646. I 1657 hadde Amund og familien en besetning et par hester, seks storfe (kun melkekyr?), tre sauer og en gris.[11] De ekstra skattebelastningene under Krabbefeiden ser imidlertid ut til å ha tæret hardt på familieøkonomien, og i 1658 het det at gården var av "besidderen opgiffuen for sin Armod skyld".[12] Vi finner igjen Amund som skatteyter året etter og fram til 1662. I 1661 ga han tiende på en halv tønne blandkorn og tre tønner havre.[13]

Kristoffer Olsen hadde som nevnt kjøpt Foss og tatt gården i bruk allerede i 1661. Han ble oppgitt som 30 år i 1664, og familien hadde hjelp av tjeneren Christoffer Andersen på 12 år. Brukeren hadde i 1666 sønnen Erland på 3 år.[14]

...

1699-1715 leilendingsgods

På nyåret 1715 ble leilendingen på Foss, Siver Andersen, begravd ved Udnes annekskirke.[15] 76-åringen etterlot seg enka Kari Larsdatter og fire voksne barn, og skiftet etter ham gir oss et innblikk i situasjonen for en leilendingsfamilie på begynnelsen av 1700-tallet. Det var i utgangspunktet ikke påkrevd offentlig skifte, for alle arvingene var fullmyndige. Antakelig var det et gjeldskrav som gjorde at slikt skifte allikevel ble holdt. Jordeieren, enka etter toller og tømmerhandler Hendrik Lachmann (død 1707) i Christiania, hadde nemlig et krav på 68 rd 3 ort 16 s, blant annet for utestående landskyld. Kravet som utgjorde hele ¾ av skiftets netto resultat på 89 rd 1 ort 14 s, ble bestridt.

Siver Andersen og Kari Larsdatter hadde fått leilendingskontrakt på Foss i 1699 fra R. Bache. Som gårdbrukere på Foss fikk de plassert alle de fire barna som vokste opp på gårder i bygda. Datteren Gudlaug kom til nabogården Kjærnsmo, den eldste sønnen Anders kom til Grøndal, Hans kom til Finholt og det ble den yngste sønnen Nils som skulle ta over Foss. Nils hadde nok i praksis overtatt gårdsbruket i forbindelse med at han giftet seg flere år tidligere, men formelt forble han i mange år morens medbruker. Førstebygselen var en betydelig avgift til jordeieren, så leilendingsfamiliene forsøkte i det lengste å utsette betalingen av hele eller deler av avgiften.

Ved hjelp av sine etter hvert voksne barn, hadde Siver og Kari foretatt en betydelig opprusting av husene på Foss. I åbotsforretningen som var påkrevd på leilendingsgårder ved brukerskifte het det at Siver selv hadde oppbygd 11 av 12 hus på gården. Oppbygd kan i denne sammenhengen både bety å sette opp nye og renovere eldre hus. Det eneste unntaket var en gammel kornlåve, som allerede hadde fått skiftet ut de nederste stokkene, og nå trengte en ny utskifting, nytt tak, møning, vindskier og panel på østre vegg. Taksponen var god nok, og kunne brukes på nytt. Det het at stuehuset var en gammel bygning. Den oppgis i skiftet med dagligstue og kove, og høres dermed ut til å ha vært en såkalt Akershusisk stue. Også den måtte få panel (sys) på østveggen av bakhon fra saga i nærheten. (Ennå i dag er kun østsiden av det drøyt 200 år gamle stabburet på gården som er panelt etter å ha vært utsatt for den hardeste slitasjen). Størhuset med påbygd nattstue var kassabelt. Kjellerbua trengte utskifting av den nederste stokken på nordsiden. To stabbur var i god stand. Et stort fjøs var satt opp 11 år tidligere, og grisehus for fem år siden. Et lite sauehus var i god stand, og det samme gjaldt stallåven med stall under. Kjølna og smia var ”dyktige” til sitt bruk. Seterhus er ikke omtalt.

Da skiftet ble avholdt ble det oppgitt to hester på Foss. Besetningen var på seks melkekyr, okse, tre fjorkalver og tre sommerkalver, foruten seks sauer, 15 geiter og seks griser. Antallet storfe antyder at tallene fra 1723-matrikkelen inkluderer kyr, okser, kviger og kalver, og at den kan regnes som forholdsvis pålitelig. Det var høstet 21 tønner 3 skjepper havre og ti tønner én skjeppe blandkorn, hvorav en fjerdedel allerede var fortært før Siver døde. Regnet etter 1723-matrikkelen gir det folltall i 1714 på fattige 2,8 for havre og 4 for blandkorn.

Til tross for at gården hadde skog nok til at det kunne drives salg, finnes det verken tømmer i skiftet eller andre tegn til at det ble drevet tømmersalg. Det salgbare tømmeret må dermed ha vært under jordeierens kontroll så langt det gjelder lovlig avvirking. Derimot finnes mange henvisninger til at brukeren på Foss har drevet kjørsel for jordeieren. Sannsynligvis dreier det seg hovedsakelig om kjøring av tømmer til sagbruket ved Kjærnsmo og kjøring av bord derfra og inn til Christiania. Ved siden av betalt landskyld, var det denne kjørselen arvingene mente var utelatt ved jordeierens beregning av sitt utestående.

Kvernbruket på Foss ser ut til å ha spilt en sentral rolle i distriktet fra eldre tid. Antakelig har det sammenheng med at mange av gårdene stod uten tilgang på bekker med fall nok til å drive egen kvern. I Sivers leilendingskontrakt fra 1699 ble det da også presisert at et kvernhus alltid hadde vært brukt under gården, og at Siver måtte bruke kvernen slik landsloven ga en leilending adgang til. I 1708 så han seg allikevel nødt til å vitnefeste at kvernen lå under gårdens landskyld etter at jordeieren skulle ha vært til sinns å feste bort kvernen separat. [16]

Nils Siversen og Mari Nilsdatter drev gården sammen til hun døde i 1724. Barn: 1. [sannsynligvis Siver, død før 1724] 2. Nils f. ca. 1709 3. [trolig Kari, død før 1719] 4. Dorthe f. ca. 1714 (i tjeneste hos onkelen på Finholt i 1724) 5. Kari, f. ca. 1719 6. Eli, f. ca. 1722

...

1767-1808 selveietid

Nils Engebretsen (f. ca. 1728) og Rebekka Hansdatter (f. ca. 1741) overtok som eiere av Foss ved skjøte datert 29.12.1772, og flyttet antakelig inn på gården ved samme tid. Nils Engebretsen var fra øvre Øyset i Vinger og Rebekka var fra Hareton i Aurskog. Selveierne på Foss var betydelige skogeiere som kontrollerte flere gårdsbruk i området. I følge Eyvind Lillevold var Rebekka fra en av de rikeste familiene i Aurskog. I følge Lillevold hadde Nils visstnok allerede kjøpt Kjærnsmo og Foss i 1767, og samme år solgt dem til svogeren Christoffer Hareton. Nils kjøpte tilbake Kjærnsmo med kvantumsag og to kvernhus på auksjonen over Christoffer Haretons bo i 1772, før han i revolusjonsåret 1789 overdro alle sine eiendommer på Romerike til sønnen Engebret Øyset. [17] Avskjediget sersjant Nils og Rebekka er fremdeles registrert som gårdbrukere på Foss i 1801. I husholdet hadde de også Nils’ bror, enkemann og avskjediget sersjant Jørgen Engebretsen (f. ca. 1737). De hadde fire tjenere på gården, foruten ei lita jente i oppfostring for fattigkommisjonen. På gården bodde også husmannsparet Erik Larsen (f. ca. 1763) og Marte Olsdatter (f. ca. 1771), som drev mølla på Foss og hadde jord til å så to tønner korn.[18] Etter Nils' død overdro Rebekka sin halvdel av gården til parets eneste sønn, nevnte Engebret Øyset, mot 600 rd og føderåd for henne ved skjøte datert 24.8. tinglyst 2.11.1808.[19] I føderådskontrakten forbeholdt Rebekka bruken av gårdens hus og løsøre av «sænge, sængeklæde, borde, stole, kakkelovne med vidre», med disposisjonsrett over husmannsplassen «Kiernet».[20] Sønnen satt på Kjærnsmo, og i hans fravær beholdt hun dermed gården som sitt enkesete.

Sannsynligvis er det Nils og Rebekka som lot sette opp stabburet og bryggerhuset med drengestue som ennå står igjen på tunet. Hovedbygningen, en svalgangsbygning som ble revet omkring 1970, er antakelig også fra deres tid.

Husmannsplasser

Anders Foss omtales som husmann under gården i 1657, og skattet av et par kuer.[21]

Sagstua

Forsvunnet husmannsplass rett sør for utløpet av Kjærnsmotjernet. Plassen er kartfestet blant annet i 1775, 1800 og 1859. Antakelig var det her de bodde, husmannsfamilien som er registrert på gården i 1801: Erik Larsen (f. ca. 1763) og Marte Olsdatter (f. ca. 1771), var møllere og hadde jord til å så to tønner korn.[22]

Tjernet

Forsvunnet husmannsplass. Rebekka Hansdatter forbeholdt seg disposisjonsretten over denne plassen da hun avstod Foss til sin sønn i 1808.

Referanser

  1. Biskop Jens Nilssøns visitasbøger og Reiseoptegnelser 1574-1597, (red.) Yngvar Nielsen, Kra. 1885, s. 446
  2. 1723-matrikkelen, Foss
  3. Biskop Eysteins Jordebog, Chra. 1879, s. 478f. Motsatt hevdet Kirkeby 1969, s. 417 at kirken eide 1/2 øre.
  4. Kirkeby, Birger, Nes på Romerike. Gardshistorie, bd 5, Nes kommune 1969, s. 415.
  5. Landkommisjonen, Landskatt 1661.
  6. Jordebok Øvre Romerike og Solør 1616
  7. Sprauten, Knut, Oslo bys historie, bd 2, Cappelen 1992, s. 95
  8. Stattholderembetet, Jordebok 1641-42.
  9. Vigerust, Landskatt Kristiania 1631.
  10. Stattholderembetet, Jordebok 1624-26.
  11. Lensregnskapene, Kvegskatten 1657.
  12. Lensregnskapene, Kontribusjon 1658.
  13. Landkommisjonen, Tiendemanntall 1661.
  14. sogneprestens manntall 1664
  15. Nes prestegjeld, Ministerialisbok 1, s. 347
  16. Øvre Romerike sorenskriveri, skifteprotokoll 2, fol 531aff
  17. Eyvind Lillevold, Vinger bygdebok gards- og slektshistorie, bind 2 1975 s. 266ff
  18. Foss i folketelling 1801 for Nes prestegjeld fra Digitalarkivet.
  19. Skjøte, Pantebok 6, Øvre Romerike sorenskriveri fol. 341b
  20. Føderådskontrakt, Pantebok 6, Øvre Romerike sorenskriveri fol. 341b
  21. Lensregnskapene, Kvegskatten 1657.
  22. Foss i folketelling 1801 for Nes prestegjeld fra Digitalarkivet.

Koordinater: 60.0172° N 11.4083° Ø