Gravhaug
En gravhaug er en haug av jord, torv, grus og stein anbragt over et gravsted. Gravstedet kan inneholde flere graver, da gjerne med en primærgrav i midten og senere sekundærgraver lenger opp. Haugenes størrelse varierer betraktelig, sannsynligvis i forhold til den dødes status. Vanligvis er en gravhaug sirkel- og kuppelformet, og de kalles da rundhauger. Det finnes også ovale graver, kalt langhauger.
I Norge er gravhauger mest kjent fra jernalderen, mens gravrøyser – som er bygd opp kun av stein – er mest kjent fra bronsealderen. Gravhaugene var både til heder for den døde, og viktige maktsymbol i de gamle samfunnene. Der man finner de største gravhaugene var trolig sentrale samfunn med viktige funksjoner. Det synes også å være en sammenheng mellom disse samfunna og de stedene som med kristendommen senere fikk de største kirkene. Disse samfunna kan også kobles mot de områdene som hadde de beste jordbruksområdene.
Kongshauger og storhauger
Kongshauger er de største gravhaugene. De er bygget med dimensjoner rundt 40–50 meter i diameter og 5–10 meter i høyde. Slike graver ble bygget kun for personer med høy rang, men ikke nødvendigvis konger eller småkonger, det kan også dreie seg om personer med høy status og stor rikdom.
Noen av Borrehaugene, samt Oseberghaugen, Gokstadhaugen, Karnilshaugen og den store Raknehaugen er eksempler på kongshauger.
Storhauger er mindre enn kongshauger, fra 20–40 meter i diameter og fra 3–5 meter høye. Høvdinger og storbønder kunne bli gravlagt i slike hauger. Slike hauger forkommer oftere, og Eidehøvdingen fra Gloppen ble gravlagt i en slik. Gloppen kommune har flere slike storhauger ved prestegården på Vereide.
Historie
Det er i romersk jernalder, perioden fra omkring Kristi fødsel til 400, at gravhauger ble vanlige i Norge. Før dette brukte man heller røyser, og i førromersk jernalder var det vanlig med en enkel gravskikk der man la steiner eller en steinheller over kremasjonsrestene. Det kom i løpet av romersk jernalder flere storhauger og kongshauger (se over). Kremasjon var fortsatt vanlig, men det ble stadig mer vanlig med inhumasjon. Gravgods ble mer vanlig i denne perioden. Gravhaugene på Veien i Ringerike kommune og de på Vereide er fra denne perioden.
I folkevandringstida, fram til omkring år 550, fortsatte man med både kremasjon og inhumasjon. Det var stor variasjon i gravhaugene, fra 2 til 30 meter i diameter avhengig av personens status og rikdom. Fram til omkring 475 var det vanlig å gravlegge personen med brente dyrebein og bjørneklør; denne skikken falt så gradvis bort. Etter 475 ble også kremasjon mindre vanlig. Raknehaugen og Halvdanshaugen er fra folkevandringstida.
I merovingertida fram til omkring 800 ble det vanlig med en enklere gravskikk, og ved det ble det færre gravhauger. Kremasjon var fortsatt til en viss grad i bruk, med unntak av Nord-Norge der alle kjente graver fra perioden er inhumasjoner. Det finnes allikevel noen større hauger fra perioden, som Jellhaugen og de eldste av Borrehaugene.
Skikken med store gravhauger kom for fullt tilbake i vikingtida, fram til omkring 1050. Nå la man ofte dyr som hadde blitt ofra i haugen sammen med den døde, og gravgodset kunne være svært verdifullt. Skipsgravene som Oseberghaugen og Gokstadhaugen er fra denne perioden.
Mot slutten av vikingtida begynte kristendommen å feste seg i Norge, og med det kom nye gravskikker. Dermed ble det stadig færre nye hauger, og etter hvert tok kristen skikk helt over.
Kilder og litteratur
- Gravhaug på Wikipedia på bokmål og riksmål.
- Gravhaug i Store norske leksikon.