Gudmund Danielsen Haukås (1800–1849)

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk

Gudmund Danielsen Haukås (født 1800 i Tysvær, død 1849 i Illinois) var en av de første utvandrerne til Amerika. Han reiste med sluppen Restauration fra Stavanger i 1825. Gudmund ble senere en sentral person blant mormonerne i Illinois.

Oppvekst

«Gudmund Danielsen Hugaas» ble født eller døpt (kirkeboka skiller ikke mellom kategoriene) 9. mars 1800 i Skjold prestegjeld.[1] Han vokste opp med fem eldre søsken og en yngre bror på gården Haukås ved Førlandsfjorden. Foreldrene var Daniel Johansen og Brita Hansdatter.[2] Folketellingen i 1801 oppgir at den eldste broren, Johannes, var innrullert som matros i flåten.[3] Om han senere tjenestegjorde under napoleonskrigene, vites ikke, men i 1816 fikk Johannes som odelssønn skjøte på gården.[4] Den yngre broren Gudmund måtte søke annen inntekt.

J. Hart Rosdail, som skrev et omfattende verk om alle som reiste med Restauration i 1825, hevder at Gudmund flyttet fra Tysvær til Rennesøy og videre til Stavanger i 1820, der han jobbet som tjenestegutt, i tillegg til å være hjulmaker.[5] Rosdail oppgir dessverre ingen kilde, og grunnlaget for disse påstandene kan heller ikke spores annet enn fra omtalen om Gudmund som hjulmaker – dette er å lese hos Rasmus B. Anderson.[6] Det er mulig at han oppholdt seg i Stavanger og der ble interessert i den forestående utvandringen i 1825, men det er også mulig at han fremdeles bodde på hjemgården, som lå i nærheten av mange av gårdene hvor 1825-utvandrerne kom fra. Det som virker sikkert, er at av de 20 som utvandret fra Tysvær med sluppen Restauration i 1825, var det bare de to ungkarene, Gudmund Haukås og Jørgen Heskja, som ikke var i familie med kvekere og kvekersympatisører.[7]

Utvandring

Kanskje hadde Gudmund brukt sine ungdomsår på sjøen? Hans eldre bror hadde vært innrullert som matros i flåten og var antakelig erfaren sjømann. I 1825 var det Gudmund som ble valgt ut blant utvandrerne til å fungere som en av tre matroser ombord på Restauration.[8]

Rosdail påstår at Gudmund ble forelsket i 15 år gamle Gurine Madland underveis på den tre måneder lange overfarten.[9] Det finnes ingen måte å vite dette på og Rosdail oppgir heller ingen kilder. Gudmund kan like gjerne ha vært inspirert til å reise på grunn av et eksisterende forhold til Gurine, som var datter til en av de andre utvandrerne ombord, nemlig Tormod Madland.

Gudmund og Gurine giftet seg i Murray i delstaten New York, der sluppfolket bosatte seg. Rosdail hevder at de giftet seg 15. juni 1826, mens Rasmus B. Anderson, nærere i tid og i personlig kontakt med utvandrerne og deres umiddelbare etterkommere, hevder at ekteskapet ble inngått i 1827. Hverken Rosdail eller Anderson oppgir kilder.[10] Videre hevder Anderson at ekteparet fikk ti barn, mens Rosdails slektstavle kun oppgir syv.[11] Gurine, som i Amerika tok navnet Julia, døde ifølge Rosdail på julaften 1846.[12]

Fra New York til Illinois

Da Julia døde, var ekteparet for lengst bosatt i Midtvesten. Han og Julia var blant de første som reiste fra kolonien i New York og vestover, i 1834. Cleng Peerson var blant dem som hadde speidet ut et område for nordmennene året før, og i 1834 flyttet seks familier vestover. Gudmund og Julia bosatte seg på et jordstykke ved siden av Jacob Andersen Slogvig.[13] Gudmund og Jacob var svogere: de hadde giftet seg med henholdsvis Julia og Serine Tormodsdatter Madland.

Av Rasmus Anderson blir Gudmund betegnet som en lærd mann. Han praktiserte angivelig som doktor og Andersen hadde selv pratet med folk som hevdet å ha vært Gudmunds pasienter.[14] Hans bibelkunnskaper ble anerkjent av George P. Dykes, en ordinert eldste og «sytti» («Seventy») i mormonersamfunnet, som fra 1839 hadde vokst frem i Illinois, i den nye bosetningen Nauvoo. I 1843 skrev Dykes et brev der han beskrev det første møtet med Gudmund og flere andre nordmenn i Fox River-bosetningen:

«One year since, I visited a settlement of Norwegians in La Salle county, Illinois, and baptized five, and ordained one elder, when I left them for about one month; then returned and organized the branch, and called it the La Salle Branch of the Church of Jesus Christ of Latter Day Saints, and ordained brother Goodman Hougus, elder, a man of strong mind, and well skilled in the scriptures; he can preach in Norway, Sweden and Denmark, having an understanding of their languages.»[15]

Blant mormonerne

Ifølge Dykes, skal Gudmund altså ha blitt ordinert som den andre eldste blant nordmennene i Illinois, en gang på våren 1842. Den første til å bli ordinert, ser ut til å ha vært Ole Heier. Han ble siden valgt til president for forsamlingen, ifølge Dykes. Dykes hevder videre at ett år senere, da han skrev, var de norske mormonerne 58 i tallet. Gudmund og en av de andre konvertittene, J. R. Anderson, hadde vært på reise til den norske bosetningen i Lee County i Iowa og oppholdt seg der i tre uker i januar 1843. Der hadde de døpt ti stykk og ordinert en prest. Deretter hadde Gudmund og Heier besøkt de norske i Wisconsin.[16]

I juni 1844 ble mormonernes leder, Joseph Smith, skutt og drept. Brigham Young, som president av de tolvs råd, tok ledelsen av kirken. Young og to brødre besøkte forsamlingen i La Salle 23. oktober 1844. George P. Dykes ble ordinert til høyprest for den norske forsamlingen og Reuben Miller til biskop. Av Gudmund og svogeren, Jacob, kjøpte Young et stort landområde hvor byen «Norway» skulle anlegges.[17] I 1953 fant Rosdail byplanen i La Salle Countys arkiver. Denne er gjengitt i Rosdails bok og viser at to av gatene skulle hete «Young» og «Hougas».[18]

En av de andre tidlige norske konvertittene, Canute Peterson, skrev i sin selvbiografi i 1900 at ti acres av eiendommen til Gudmund ble satt av til å bygge et tempel. Ifølge Peterson, skal Brigham Young ha erklært at den nye byen skulle bli «a gathering place for the Scandinavian people, and that they would build the temple on the site selected also that in this temple they would have the privilege of giving and receiving the Endowments in their own language.»[19]

Videre forteller Peterson om misjonsreisen som han og Gudmund i november ble forespurt om å gjøre til Wisconsin. Peterson forteller hvordan de klarte å organisere enda en avdeling av kirken i Muskego, men at de ikke gjorde særlig inntrykk i Koshkonong.[20]

Presten Johannes Wilhelm Christian Dietrichson, som hadde blitt ordinert til prest for utvandrede nordmenn, skrev flere brev hjem til Norge og sammenfattet siden sine opplevelser i en reiseskildring utgitt i 1846. Her omtaler han Gudmund som «highpriest after the order of Melchisedek in the church of Jesus Christ of Latterday-Saints», altså «Ypperstepræst efter Melkchisedeks Orden i Jesu Christi Kirke af den Sidste Dags Hellige». I tillegg skal han ha blitt oppnevnt til «den høieste Mormonbiskops 'Counsel' (Raadgiver) i de verdslige Sager, som vedrøre Kirken». Gudmund «besidder den Naadegave at kunne tale med Tunger», forteller Dietrichson videre.[21]

Dietrichson var selv øyenvitne til Gudmund og Petersons besøk i Koshkonong. Slik skildret han misjonsforsøket: «Efter en lang Indledningstale, hvori Ypperstepræsten [Gudmund] gjorde mange Undskyldninger for, at han var en ulærd Mand, forsikrede at han ikke foragtede men høiagtede Lærdom sagde, at han, uden at lokke Nogen, kun i Korthed vilde fremlægge sin Troesgrund, læste saa op Eph. 4 Cap. og 1 Cor. 12 Cap.,forlod derpaa strax Texten, og rørte sammen en heel Deel snart af det Gamle snart af det nye Testamente, uden at vi fik høre det Mindste af hans Troe eller Troesgrund». Dietrichson, som var utpreget skeptisk til frikirkelighet overhodet, hevder å ha motsagt Gudmund, men behandlet både ham og Peterson siden med all mulig høflighet, «for ei at give dem den fjerneste Anledning til at ride paa den Kjephest, som de ogsaa altid bruger til Beviis for deres Læres Sandhed, at de spottes, hades, og forfølges af alle».[22] I likhet med Dietrichsons offentlige kritikk av Gudmunds prediken, skal også Gudmund ha hatt sine innvendinger under en gudstjeneste som Dietrichson forrettet: «Da Gudstjenesten var til Ende, reiste Ypperstepræsten Gudmund sig og sagde: 'jeg vilde tale nogle Ord i Anledning af det, Præsten har sagt, om Folket vilde stoppe et Øieblik; i alfald stopper vel Præsten'. Heraf tog jeg imidlertid ingen Notits, men gik, da jeg ikke ansaae det for Ret at indlade mig i unyttig Strid med en Mand, hvem jeg baade under hans Ophold paa Koshkonong og Dagen i iforveien i et Besøg, jeg gjorde ham, forgjæves havde søgt at overbevise om Sandheden.» Presten selv skal ikke ha sett Gudmunds reaksjon, men «Efter hvad jeg siden hørte, skal Ypperstepræsten bleg og skjælvende have raset mod mig og hvad jeg havde sagt, – og det blev mig fortalt, at der var raabt efter mig, da jeg, idet jeg gik, trængte mig gjennem Folkemassen: 'Han gjør som Skrubben, naar han har dræbt saa flyer han;' hvortil en Anden naivt nok skal have svaret: 'han fik dog altsaa dræbt da.'»[23]

Dietrichsons skildringer er partiske, men gir likevel et sjeldent nært blikk på hva en norsk mormonerleder kunne foreta seg i utvandringens første år og hvordan motstanden mot den norske statskirken ga seg til kjenne blant utvandrede nordmenn. Fra Dietrichson, og også fra enkelte andre kilder, hevdes det at Gudmund var blitt utnevnt til yppersteprest.[24] Antakelig stemmer dette, ettersom yppersteprester kunne ha ansvaret for å lede et tempel – og et tempel var planlagt bygd på Gudmunds eiendom.

Etter Joseph Smiths død i 1844, forsøkte flere å føre kirken videre under egen ledelse. En av disse var James J. Strang. Gudmund og en del av de andre norske mormonerne gikk over til Strangs parti for en periode. Disse mormonerne utgjorde stort sett dem som valgte ikke å følge Brigham Young videre vestover til Utah. I 1848 kom Youngs utsending, George W. Bratten, til menigheten i Fox River, og vant tilbake nordmennene for Youngs parti. Gudmund skal ha lovet å utvandre vestover. Ett år senere, 18. april 1849, dro 22 av de norske mormonerne i Fox River mot Utah, men da var Gudmund ikke med dem.[25]

Mange av mormonerne i Midtvesten organiserte seg i den såkalte Reorganiserte Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige, under Joseph Smiths sønns ledelse. Gudmund og andre gjenværende nordmenn i Fox River skal ha sluttet seg til Joseph Smith III.[26] Ifølge Anderson, var Gudmunds eldste sønn, Thomas, predikant i dette trossamfunnet ved slutten av 1800-tallet. Menigheten han preket for, skal ha vært på rundt 140 medlemmer.[27] Det er usikkert om denne menigheten fremdeles da var organisert i Fox River-området.

Initiativ til norsk avis

Selv om Gudmund var sterkt engasjert i mormonersamfunnet, var han ikke frakoblet det norske miljøet i Fox River for øvrig. I 1846 tok Gudmund og haugianeren, Ole Olsen Hetletvedt, initiativ til å starte opp en norskspråklig avis i Midtvesten – det som ville ha vært den aller første. Gudmund skal ha blitt valgt til «Præsident» for foretaket, og avisa skulle hete «De norskes Opmærksomhed». Innholdet skulle være både verdslig og kristent, men da «de undertryktes Ven» og med hovedsakelig «Evangeliske efterretninger baade Inden og Udenlandske».[28] Bortsett fra gjengivelsen av bladets «Constitution», vites ingenting om dette bladet og om det noen sinne ble trykt.

Nytt ekteskap og død

I Fox River giftet Gudmund seg på nytt, nå med Kari Christophersdatter Hervig. Hun var søsteren til Henrik Hervig og Bertha Nelson Hersdal, som også var med på reisen med sluppen Restauration. Ifølge Rosdail ble ekteskapet inngått 26. juni 1847, og Kari fikk en datter, Caroline Cecelia, som ble født 4. februar 1850. Kari døde i april 1852.[29]

Gudmund døde før datteren ble født. En gang mellom 27. juli og 3. august, da hans og flere andre nordmenns dødsfall ble rapportert i avisa Ottawa Free Trader, døde Gudmund av kolera.[30] En pågående koleraepidemi tok livet av mange nordmenn i Midtvesten, inkludert flere av dem som hadde reist med Restauration og nå befant seg i Fox River. Hans Tønnesen Steene, som da var på reise i Midtvesten og som siden, i 1856 utga sine reiseskildringer i Norge, fortalte at han hadde truffet enken etter Gudmund. Hans «Endeligt sagdes at være slet», skrev Steene – noe som rimeligvis kunne vært sagt om alle som dør av sykdommen.[31]

Referanser

  1. ↑ Skjold sokneprestkontor. AV/SAST-A-101847/H/Ha/Haa/L0001, kirkebok for perioden 1743–1802, Nasjonalarkivet (Stavanger).
  2. ↑ Dybdal-Holthe 1990, s. 75.
  3. ↑ Folketellingen i 1801 for Skjold prestegjeld.
  4. ↑ Dybdal-Holthe 1990, s. 75.
  5. ↑ Rosdail 1961, s. 10.
  6. ↑ Anderson 1896, s. 105.
  7. ↑ Langhelle 1997, s. 250.
  8. ↑ Rosdail 1961, s. 19.
  9. ↑ Rosdail 1961, s. 29.
  10. ↑ Rosdail 1961, s. 445; Anderson 1896, s. 100.
  11. ↑ Anderson 1896, s. 105; Rosdail 1961, s. 445–467.
  12. ↑ Rosdail 1961, s. 445.
  13. ↑ Rosdail 1961, s. 67–68.
  14. ↑ Anderson 1896, s. 105-–106.
  15. ↑ George P. Dykes, brev trykt opp i Nauvoos avis, Times and Seasons, 15. mai 1843, klipt inn og inkludert i mormonerkirkens krøniker, «Journal History».
  16. ↑ George P. Dykes, brev trykt opp i Nauvoos avis, Times and Seasons, 15. mai 1843, klipt inn og inkludert i mormonerkirkens krøniker, «Journal History».
  17. ↑ Andrew Jenson, «De første norske Hellige», Skandinaviens Stjerne, nr. 15, 51. årgang, 1. august 1902.
  18. ↑ Rosdail 1961, s. 107.
  19. ↑ Canute Peersons selvbiografi, ført i pennen i 1900, s. 14.
  20. ↑ Canute Peersons selvbiografi, ført i pennen i 1900, s. 15.
  21. ↑ Dietrichson 1846, s. 102.
  22. ↑ Dietrichson 1846, s. 103.
  23. ↑ Dietrichson 1846, s. 107–108.
  24. ↑ Løvenskjold 1848, s. 3; Steene 1856, s. 17.
  25. ↑ Mulder 1956, s. 55–59.
  26. ↑ Mulder 1956, s. 57.
  27. ↑ Anderson 1896, s. 399.
  28. ↑ Den Norske Rigstidende, 13. juni 1848 Digital versjon på Nettbiblioteket.
  29. ↑ Rosdail 1961, s. 467.
  30. ↑ Avisartikkelen er sitert i Rosdail 1961, s. 131; Anderson 1896, s. 106, påstår at Gudmund døde 28. juli.
  31. ↑ Steene 1856, s. 17.

Litteratur og kilder

  • Anderson, Rasmus B.. first chapter of Norwegian immigration (1821-1840). Utg. <R.B. Anderson>. 1896. Digital versjon på Nettbiblioteket
  • Dietrichson, Johannes Wilhelm Christian. Pastor J.W.C. Dietrichsons Reise blandt de norske Emigranter i "De forenede nordamerikanske Fristater". Stavanger: L. C. Kielland, 1846. Digital versjon på Nettbiblioteket.
  • Dybdal-Holthe, Nils. Tysvær: gard og ætt, bind 1, Tysvær sokn. Tysvær: Tysvær kommune, 1990. Digital versjon på Nettbiblioteket.
  • Langhelle, Svein Ivar. Tysvær. Utg. Tysvær kommune. 1997. Digital versjon på Nettbiblioteket.
  • Løvenskjold, Adam. Beretning om de norske Setlere i Nordamerika. Bergen: C. Rudolph, 1848. Digital versjon på Nettbiblioteket.
  • Gudmund Danielsen Haukås i Historisk befolkningsregister.
  • Mulder, William. «Norwegian Forerunners Among the Early Mormons». Norwegian-American Studies and Records, bind 19, s. 46–61. Northfield, Minnesota: Norwegian-American Historical Association, 1956.
  • Golf, Olav. Religiøse minoriteters utvandring. Utg. [O. Golf]. 1999. Digital versjon på Nettbiblioteket.
  • Rosdail, J. Hart. The Sloopers: Their Ancestry and Posterity; The Story of the People on the Norwegian Mayflower – The Sloop, «Restauration». Broadview, Illinois: Norwegian Slooper Society of America, 1961.
  • Steene, Hans Tønnesen. Beretning om en 3 Aars Reise i Amerika, foretagen i Aarene 1849 til 1852 iblandt de norske Emigranter i de forenede Stater i Nordamerika. Bergen: Fr. D. Beyer, 1856. Digital versjon på Nettbiblioteket.
Hentet fra «https://lokalhistoriewiki.no/index.php?title=Gudmund_Danielsen_Haukås_(1800–1849)&oldid=2840756»