Kjøpmann

Fra lokalhistoriewiki.no
(Omdirigert fra Handel)
Hopp til navigering Hopp til søk

Kjøpmann, handelsmann og detaljist er gjerne hovedbetegnelsene på personer som distribuerer varer fra produsent til konsument. Med andre ord utgjør kjøpmenn det vanlige sluttleddet i varedistribusjonen. Ordet brukes delvis også om grossister, som noen ganger opptrer som ledd mellom produsent og detaljist, og som dermed ikke selger rett til forbrukere.

For Norges del forbindes kjøpmenn gjerne med byer, hvor de som handlende borgerskap ikke bare har hatt egen sosiokulturell identitet, men også egne ting/domstoler og til tider status som egen stand. Fra kong Magnus Håkonssons bylov av 1276 til 1600-tallets merkantilistiske kjøpstadsprivilegier sees det en utvikling hvor handel – og dermed handelsmenn – tvinges inn i byene. Likevel har kjøpmenn også funnes utenfor byene: ikke bare med byborgere som bosatte seg på landet, men også i form av bonde- og omreisende handel.

Man kjenner til en rekke forskjellige arenaer for utveksling (bytte og handel), blant andre middelalderens markedsplass, 1700-tallets borgerleier i Nordland og dagens varehus. I hovedsak etter 2000 skjer handel også gjennom virtuelle butikker på internett, noe som for øvrig har avløst en annen form for fjernhandel, nemlig handel pr. postordre.

Faglig er norsk kjøpmannskultur i hovedsak før 1814 behandlet av forfattere som Ida Bull (Trondheim), Nils Andreas Ytreberg (Nordland og Troms) og Bård Frydenlund (Oslo).

Historikk

Historisk er det statsorienterte ideologier som har vist størst motstand mot kjøpmenn.[1] Fenomenet kjennes i lenssamfunn til alle tider og på alle steder, ikke minst i middelalderens Europa: på grunn av sin stilling på utsiden av det føydale hierarkiet ble kjøpmenn både uglesett av konge og adel, som betraktet dem som utfordrere, og av bønder, som betraktet dem som utbyttere.

Likevel fikk kjøpmenn et gjennombrudd i middelalderens Europa: fra 1000 til 1300 oppstod det en rekke byer som ble økonomiske sentra for handel i tillegg til byene som allerede var administrative sentra for kongemakt og for kirkemakt.[2] Noen slike byer vant en fri stilling innenfor eksisterende stater, mens andre gikk så langt som å erklære uavhengighet. Således finner man i middelalderen blant annet norditalienske og nordtyske bystater og et nettverk av økonomiske sentra langs Nordsjøen, herunder England i vest, Nederland i sør og Skandinavia i nordøst. Allerede før 1200-tallet var Norge, forstått som Bergen, del av en slik handelsregion. Grunnen til at dette skjedde i Europa, skyldes at Europa var oppstykket i utallige små og store stater uten noen reell politisk enehersker øverst, mens Asia var imperienes kontinent. Hos Andreas Aase (2013) heter det at Vest-Europas byer ble et «fristed der tiltakslyst, pågangsmot, handel og håndverk ble sosialt akseptert».[3] Til sammenlikning gikk Kina på 1400-tallet inn for å kvele den forholdsvis lille handelen som frem til da hadde utviklet seg, da riket ønsket å gjenopplive konfutsianske tradisjoner.[4]

Når det gjelder Øst-Europa, kom utviklingen til å gå motsatt vei: mens føydalismen i Vest-Europa enten var svekket eller forsvunnet da middelalderen gikk mot slutten, fikk den i Øst-Europa en oppblomstring, og staten med sine utallige tjenestemenn og klienter viste seg som sedvanlig som en kontraproduktiv kraft mot næringsliv: antallet livegne bønder økte, mens kjøpmenn nærmest forduftet. Blant annet ble alle bønder i Ungarn i 1514 erklært som adelens eiendom.[5] Også i Polen og i Russland tok livegenskapet seg opp: Polen beskrives i denne sammenhengen som «det rene helvete» for bønder.[6] Mangelen på kjøpmenn førte ikke bare til Øst-Europas alminnelige mangel på storbyer.[7] Kjøpmenns fåtallighet gjorde også at stater i Øst-Europa begynte å ansette jødeiske personer til å bestyre statens finanser.[8] Samspillet mellom føydale interesser og «pengejøder» skulle for øvrig bli en kime til senere antisemittisme, herunder fordommene om jøder som grådige kjøpmenn.

Fra 1350 begynte kjøpmenn i Vest-Europa å samarbeide med kongen.[9] På denne måten kunne kongen nemlig gjøre seg mindre avhengig av adelen, som militært var blitt så avleggs at de mest ble en utgift. Kongen begynte nå å se at handelsvirksomhet ikke bare gav økte skatteinntekter, men også mulighet for pengelån. For Norges del var det likevel ikke før eneveldets innføring i 1660 borgerskapet for alvor ble kongens politiske allierte. På 1600- og 1700-tallet la merkantilistisk politikk grunnlaget for byvekst: de fleste byene (kjøpstedene og ladestedene) i Norge oppstod på denne tiden. Samtidig vokste det frem en anselig kjøpmannsstand, herunder rike storkjøpmenn som satt med enerett til næringer som sagbruk og trelasthandel (jf. patrisiat). Byutvikling i Norge har med andre ord gått hånd i hånd med kjøpmenn. Eneveldets kjøpmann var imidlertid ikke av den kapitalistiske sorten, men hadde i praksis overtatt flere av privilegene som adelen hadde hatt.

Hollendertiden gav et oppsving for kjøpmannskap i Norge.

Motstanden har også hatt en religiøs dimensjon.[10] I middelalderen betraktet den katolske kirken handel som moralsk forkastelig, og la blant annet ned forbud mot renter i handel. Mye av katolisismens motstand ble videreført av Martin Luther, som kritiserte flere sider ved kjøpmannskap (jf. skriftet Von Kauffshandlung und Wucher av 1524). Fra tidlig nytid har protestantismen fostret motstand mot kjøpmannskap. Likevel har visse bevegelser innenfor protestantismen vist seg vennligere innstilt til handel, blant annet haugianismen, hvor medlemmer har drevet virksomheter som møller, skipsbygging, tekstilproduksjon, papirproduksjon og boktrykkerier.[11]

1900-tallet plukket sosialdemokratiet opp arven etter føydalstatenes handelsmotstand. Sosialdemokratiets korporative ideal var at handel skulle skje gjennom medlemsstyrte samvirkelag, mens industri skulle eies av staten sammen med utenlandske kapitalinteresser. I et slikt system fantes det lite rom for den private kjøpmannen.

Kritikk mot kjøpmenn har blant annet dreiet seg om at de angivelig utnytter folks avhengighet ved å tilby kreditt, at de angivelig legger opp til folk kjøper mer enn de egentlig trenger og at de angivelig svekker handelsoverskuddet (siden Norge ikke er selvforsynt med de aller fleste handelsvarer). Dette kom blant annet til uttrykk på 1815-Stortinget, hvor flere tok til orde for å forby «udenlandsk Luxus» som angivelig tappet Norge for penger og arbeidsplasser. Videre høstet det kritikk da kjøpmenn på 1900-tallet begynte å tilby varekjøp på avbetaling (jf. bl.a. Bokreditt).

Synonymer

I tillegg til brede betegnelser som kjøpmann, handelsmann og detaljist finnes det betegnelser som enten har mindre utbredelse i dag eller som kun gjelder tids- og stedsavgrensede deler av historien, for eksempel 1700-tallets knaper i Nordland.

Referanser

  1. Aase 2013:106-107.
  2. Aase 2013:107-108.
  3. Aase 2013:107.
  4. Aase 2013:112-113.
  5. Fuglestad 2013:266-267.
  6. Fuglestad 2013:265.
  7. Fuglestad 2013:263.
  8. Aase 2013:112.
  9. Aase 2013:109.
  10. Aase 2013:106.
  11. Store norske leksikon. «haugianere». Besøkt 19. november 2017. https://snl.no/haugianere

Litteratur