Herøya (Porsgrunn)
Herøya i Porsgrunn kommune er opprinnelig en halvøy sør for bysenteret i Porsgrunn, mellom Frierfjorden og Gunnekleivfjorden hvor Porsgrunnselva fra Skiensvassdraget munner ut i Frierfjorden.
Navnet kommer trolig av det norrøne ordet herr, i betydningen 'skipsflåte'. Det er imidlertid ikke kjent om eller når dette området faktisk har bltt brukte til å samle noen flåte. Av arkeologiske funn er det bare funnet et gammelt sverd. Dette lå rundt en meter ned i bakken og var antakelig ganske gammelt da det ble lagt ned og er fra årene 950–1000.
Øya var opprinnelig på 1,1 km², men senere planering og utfyllinger i Gunnekleivfjorden har økt dette til 1,8 km² og er et sammenhengende industriområde. Ytterligere utfyllinger i Gunnekleivfjorden er tatt inn i kommunedelplanen, og vil kunne utgjøre samlet utvidelse av halvøya med ytterligere 0,25 km². Første fase på rundt halvparten er godkjent av reguleringsmyndighetene og Miljødirektoratet.
Også boligområdet sør for selve halvøya inngår i strøket Herøya.
Historie
Landbruk
Halvøya var tidligere et landbruksområde, og i middelalderen eide adelsfamilien Bukk, og senere Galle rundt ⅔ av øya. Herøya ble etter hvert også bebodd av en rekke oppsittere. Landbruket på øya ble drevet helt fram til industriutbyggingen kom i gang på slutten av 1920-åra.
Det var tidligere en lite sund, kalt Rolighetssundet, mellom den nordre delen av halvøya hvor den dreier i nord/sør-retning og resten av halvøya. Nord for dette sundet etablerte Nicolai Benjamin Aall (1739–1798) i 1783 lystgården «Roligheden» på den nordlige tippen.
Skipsbygging
På 1700 ble det bygget skip på Herøya, blant andre fullriggeren «Tre Søstre» fra 1765 og galeasen «Patriachen Jacob» fra 1770. Begge disse tilhørte skipperen Lars Rolfsen Herøen med tilhørende konsortium. I årene 1884 til 1903 drev Hans Thorsen et betydelig skipsbyggeri og var da det største i Eidanger. Han bygde i disse årene sju større fartøyer, herav seks skonnerter og et dampskip.
Eidanger kommune
Da kommunene ble opprettet i 1838 som følge av formannskapslovene fra året før, ble Herøya en del av Eidanger kommune.
Herøya fikk tidlig telefonforbindelse, da Porsgrunn Telefonselskap i 1883 fikk konsesjon på å åpne linje mellom byen og Herøya. I 1919 fikk Herøya elektrisitet.
I forbindelse med at noen områder i 1920 ble overført fra Eidanger kommune til Porsgrunn kommune, presset Porsgrunn på at dette også skulle omfatte Herøya. Dette gikk Eidanger sterkt imot, og fikk støtte fra departementet, og til slutt av Stortinget.
Herøya ble en del av Porsgrunn kommune da denne ble slått sammen med Eidanger og Brevik i 1964.
Industriområde
Salpeterfabrikken
I 1917 startet Norsk Hydro oppkjøp av områder med sikte på framtidig industrialisering. Etter forhandlinger med seks grunneiere ble det kjøpt inn rundt 500 dekar av disse. Kjøpesummen var på rundt 480 000 (2021: rundt 17,5 millioner), noe som den gang ble regnet som en god pris. En enstemming herredstyret ga konsesjon til kjøpet og det var store forventninger om mange nye arbeidsplasser. Det kom imidlertid fram at oppkjøpet den gang hovedsakelig var for å ha det i beredskap, og selskapet videreførte de tidligere landbruksvirksomhetene i området.
Først mot slutten av 1920-åra tok Hydro området i brukt til industrireising, da Eidanger Salpeterfabriker ble anlagt i løpet av en periode på 16 måneder fra februar 1928 fram til fabrikken stod klar i juni 1929.
Fabrikken ble stadig utvidet, både når det gjelder kapasitet og produktspekter. Den fikk senere navnet Porsgrunn Fabrikker og hadde en topp i 1960 da Hydro hadde 6 500 ansatte på fabrikken.
Fullgjødsel og magnesium
Utover i mellomkrigstiden ønsket Hydro å få flere bein å stå på og i 1937 startet produksjon av fullgjødsel i en ny fabrikk.
Porsgrund Elektrometallurgiske Aktieselskab (PEA) (i dag Eramet Norway Porsgrunn) ble etablert på Herøya og produserer raffinerte (rensede) manganlegeringer. Mangan blir brukt i stål og andre metallegeringer for å styrke disse.
Økende etterspørsel etter lettmetall gjorde at Hydro også startet i 1937 et forskningsarbeid med å finne en produksjonsprosess for utvikling magnesium. Det var imidlertid først i samarbeid med den tyske okkupasjonsmakten at man fikk istand en produksjon av magnesium, da okkupasjonsmakten skulle etablere en fabrikk for produksjon av aluminium til bruk i produksjonen av tyske krigsfly, særlig bombefly. Hydro fikk gjennom dette samarbeid tilgang til produksjonsteknologien til samarbeidspartnere IG Farben i Tyskland. Denne produksjonen gjorde imidlertid også Herøya til et krigsmål for de allierte.
Bombet
Utdypende artikkel: Bombinga av Herøya 1943
Fabrikkanleggene ble bombet av amerikanske bombefly 24. juli 1943 da 167 fly slapp til sammen 1650 bomber over Herøya, hvor 600 traff mål på halvøya. Den påbegynte aluminiums- og magnesiumfabrikken ble knust og salpeterfabrikken ble sterkt skadet og PEA ble truffet av 38 bomber. De materielle skadene på industrianleggene var enorme.
Sistnevnte fikk store bygningsmessige skader, men produksjonen som snart igang igjen. Den påbegynte aluminiums- og magnesiumfabrikken ble fullstendig ødelagt og måtte oppgis. 55 sivile mistet livet og mer enn 100 ble skadd.
Ødeleggelsene var så omfattende at en måtte gi opp å få bygget lettmetallfabrikken, og denne kom ikke igang før i 1951.
Etter krigen
I årene etter krigen utviklet Hydro flere produktområder, som veisalt, urea og maursyre. Fra 1947 kom Klor-Alkalie-fabrikken i produksjon som en hjelpefabrikk til magnesiumproduksjon. Fra 1950 leverte fabrikken råstoff til PVC-produksjon, og magnesiumfabrikken fra 1951.
Hydro bygget et eget Forskningsenter i 1961 og denne virksomheten har dannet grunnlaget for teknologiutviklingen innenfor produksjon av ammoniakk, salpetersyre, kalksalpeter og fullgjødsel. Framstilling av magnesium med ny elektrolyseteknologi er også utviklet fra Herøya.
Forurensninger
Hydros industrivirksomhet medførte etter hvert betydelige forurensningsproblemer i området, særlig i Gunnekleivfjorden. Denne har bare et trangt naturlig tilsig fra Porsgrunnselva i nord, rett før denne munner ut til Frierfjorden. Rolighetssundet ble fylt igjen under andre verdenskrig og dette bidro nok til at vannkvaliteten i Gunnekleivfjorden stadig ble dårligere.
Utdypende artikkel: Herøyakanalen (Porsgrunn)
For å bedre vannsirkulasjonen, gravde Hydro i 1954 ut den 135 meter lange Herøyakanalen fra det sørvestlige hjørnet av Gunnekleivfjorden i øst til Frierfjorden i vest, og slik adskiller halvøya Herøya fra fastlandet. Kanalen er i dag populær blant småbåtsfolket og den drener vann til og fra Frierfjorden til Gunnekleivfjorden i sør. Etterhvert ble også Frierfjorden svært forurenset, særlig av utslipp av dioksiner fra magnesiumsfabrikken fra 1951 på Herøya fram til denne ble lagt ned 2001, og i 2006 ble også omsmelteanlegget for magnesium stengt ned.
I 1958 ble den første ingeniøren ansatt som hadde som hovedoppgave å måle og vurdere utslipp av støv.
Inngangen til 1970-tallet ble et skille og mange av Hydros tunge forurensingsproblemer på Herøya kom for første gang sterkt i søkelyset og debatten tiltok i styrke. Utover på 1960- og 1970-tallet ble en en økt kunnskap og bevissthet rundt utslipp og miljø- og helseskader. Både Herøya Arbeiderforening og fylkeslegen i Telemark engasjerte seg i miljøproblemene på Herøya, den mest markerte tidlige folkelige motstanden kom i 1970 med en underskriftskampanje i regi av Skien husmorlag som samlet 7 000 underskrifter med krav om økt innsats mot røykplagene fra industrien.
I 1969 opprettet Hydro en egen miljøvernavdeling i Porsgrunn, og Norsk institutt for luftforskning (også stiftet i 1969) opprettet et eget kontrollaboratorium i Grenland, med automatisk overvåking av industriell luftforurensing. Da Statens forurensningstilsyn (SFT) ble opprettet i 1974, ble dette kontrollaboratoriet omdannet til SFTs første operative distriktsenhet.
I 1999, samme år som PEA ble solgt til Eramet, ble bedriften anmeldt for ulovlig utslipp av et av de giftigste tungmetallene, kvikksølv. Det viste seg at det hadde foregått ulovlige utslipp av kvikksølv fra fabrikkene i både Sauda og Porsgrunn siden 1980-tallet, uten utslippstillatelse.
Herøya Industripark
Hydros samlede industrivirksomhet på Herøya inngikk i Hydro Porsgrunn Industripark. Denne endret navn i 2002 til Herøya Industripark og åpnet for ekstern industrietablering utenfor Hydrokonsernet. Industriparken dekket er areal på 1,5 km² og ble i 2015 solgt til Oslo Pensjonsforsikring AS.
Parken har rundt 80 leietakere med tilsammen rundt 2 500 ansatte (2021). Virksomhetene har en samlet omsetning på rundt 15 milliarder krober (2021), eksportandelen av dette er hele 85 %.
Anlegget har en samlet kaifront på 1,5 km kaifront, fordelt på seks kaier. Disse tar imot rundt 900 årlige båtanløp. Herøya har et eget sidespor fra jernbanen.
Herøya Industripark disponerer rundt 135 000 m² av det samlede bygningsarealet på rundt 600 000 m² på Herøya. Den øvrige bygningsmassen eier av virksimhetene som holder til der. Bygningsmassen består av kontorbygg, produksjonslokaler, verksted, lager, laboratorier og forsøkshaller.
Kilder
- Herøya i Store norske leksikon
- Herøya Industripark
- Hals, Harald: Eidanger bygdehistorie : Eidangers historie til omkring 1845, bind 1. Utg. Kommunen. no. 1968. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Hals, Harald: Eidanger bygdehistorie : Eidangers historie fra omkring 1845 til 1964, bind 2. Utg. Kommunen. no. 1968. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Fjord i Porsgrunn er renere – men tydelige spor av gammel industri, forskning.no, 6. april 2016