Inger Johanne Strømme Finch (1915–1990)

Fra lokalhistoriewiki.no
(Omdirigert fra «Inger Johanne Strømme»)
Hopp til navigering Hopp til søk

Inger Johanne Strømme Finch f. Strømme (født 3. april 1915, død 14. april 1990 i Oslo) var en sentral person i den illegale postkontrollen under andre verdenskrig, kjent som Mikkeltjenesten. Dette nettverket, der hun gikk under dekknavnet «Vera», var en viktig del av motstandsbevegelsens etterretningsarbeid. Inger Johanne Strømme ble arrestert mot slutten av krigen, men ble redda av den tyske kapitulasjonen.

Mikkeltjenesten ble bygd opp av Sigurd Andreas Rasmussen, «Onkel Andreas», fra 1941. Det ble forbedra da Koordinasjonskomiteen kom inn i arbeidet, og sørga for bedre kanaler ut til andre deler av motstandsbevegelsen. Det norske postmannslag var også involvert i nettverket. Da han i 1943 måtte rømme landet overtok Strømme ledelsen. Arbeidet besto i å overvåke hvem som fikk sin post kontrollert av okkupasjonsmyndighetene, slik at de kunne advares om at tyskerne var på sporet av dem, og å selv overvåke post mellom tyske og norske nazimyndigheter.

Strømme utførte selv kontroll av post, som hun fikk levert til seg av postbud de kunne stole på. For å gjøre det vanskeligere for tyskerne å spore henne skaffa hun en dekkleilighet i Uelands gate. En kveld da hun kom dit satt folk fra Statspolitiet og venta på henne. Hun ble klar over det før hun fikk åpna døra, og klarte å komme seg inna. Trolig var det vaktmesteren som advarte henne. Politiet fant en del dokumenter i leiligheten, blant annet en kode som ble brukt i korrespondanse med Sverige. I stedet for å skaffe en ny leilighet skifta hun postkontor, og resten av tida satt hun der Postmuseet senere fikk lokaler. Etter en tid ble det litt for hett der, og hun fikk tak i et lokale et annet sted i byen. For at postkontrollen skulle ta minst mulig tid var det to fotografer som henta posten, avfotograferte den og så sendte brevene videre. Strømme fikk så fotografiene. Kofferter med brev som skulle de ene eller andre veien i dette systemet ble overlevert i en trappeoppgang på Oslo hovedpostkontor. De som åpna brevene ble mestere i å dampe opp konvolutter eller åpne dem på annet vis uten å sette spor.

I tillegg til Mikkeltjenesten var hun også involvert i å organisere postruter mellom Norge og Sverige. Ved å opprette fiktive adresser sørga hun for at post kom fram, men uten at tyskerne fikk spor de klarte å følge dersom de fikk fatt i brevene. Vinteren 1943/1944 var hun også involvert i flyktningtransport ut av Norge via Hedmark. Dette fikk hun beskjed om å kutte ut; av sikkerhetsgrunner var det viktig at ikke én arrestasjon kunne føre til opprulling av flere nettverk. Hun fokuserte etter dette kun på Mikkeltjenesten.

I mars 1945 kom Gestapo på sporet. Et postbud som hadde fungert som kurer for henne ble tatt i en helt annen sammenheng. Under tortur sprakk han, og fortalte mer enn tyskerne hadde spurt om. Dermed fatta de på ny interessse for Strømme. De fant hennes assistent Eva Schøtt, og skygga henne. Dermed kunne de arrestere Strømme, Schøtt og fotografen Kåre Bergstrøm.

Strømme ble utsatt for tortur. Ei vaskekone som så henne mellom to avhør kunne fortelle at hun ikke trodde at Strømme kunne overleve en slik behandling. For motstandsbevegelsen var opprullinga av Mikkeltjenesten et stort tap. Tyskernes jakt på motstandsbevegelsen fortsatte for fullt, og uten postkontrollen var det vanskeligere å vite hvem som måtte advares. i tillegg til Strømme ble omkring 25 andre tatt, blant dem tre personer som var plassert i Statspolitiet. I tillegg fant de igjen en del dokumenter, som blant annet førte til at de rulla opp ei postrute mellom Kragerø og Sverige.

Den 7. eller 8. mai 1945 skal en av Stapo-betjentene som hadde deltatt i torturen ha kommet inn på cella hennes på Bredtveit fengsel, der han ba om unnskyldning – han skjønte at oppgjørets time nærma seg med stormskritt. Etter krigen ble hun hedra ved at et område i Antarktis, Strømmebakken, ble oppkalt etter henne.

I 1953 ble hun gift med politikonstabel Johan Fredrik Kure Finch fra Oslo. De fikk sønnen Jan Anders i 1954.

I kjølvannet av Koreakrigen engasjerte hun seg sterkt i Norsk Koreaforening/Verdens barn, der hun gjorde en stor innsats for koreanskfødte barn som kom til Norge. Hun begynte som frivillig medhjelper, og kom etter hvert inn i styret. Fra 1961 til 1968 var hun sekretær, og fra 1968 til hun gikk av med pensjon i 1982 var hun generalsekratær. Da foreninga i 1969 ble godjent som adopsjonsformidler ble dette arbeidet hennes viktigste oppgave.

Hun døde på påskeaften 1990. Hun ble bisatt fra Bakkehaugen kirke i Oslo, og gravlagt på Vestre Aker kirkegård.

Litteratur og kilder