Johan Nordahl Brun (1745–1816)

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk

Johan Nordahl Brun (født 21. mars 1745 på Byneset, død 26. juli 1816 i Bergen) var biskop av Bergen fra 1804 til sin død. Han var allerede som student medlem i Det Kongelige Norske Videnskapers Selskab, der han også ble sekretær. Brun var også forfatter, salmedikter og dramatiker.

Slekt og familie

Han var sønn av handelsmann og senere gårdbruker Svend Busch Brun (1703–1784) og Mette Catharina Nordal (1721–1790). Faren tilhørte slekta Brun.

Moras pikenavn var Nordal, og Johan Nordahl Brun fikk dette som mellomnavn. Senere har det blitt brukt også som fornavn, og derfor er det mange som har oppfatta det som et fornavn også hos biskopen. I samtida ble det skrevet både med og uten H, men i bokutgivelsene ble det skrevet Nordahl, og dette har derfor blitt valgt som hovedform her.

Den 2. september 1773 ble han gift med Ingeborg Lind (1746–1827), som var datter av Christer Erichsen Lind og Elen Svendsdatter Myhre.

Liv og virke

Sine første år hadde han i enkle kår på Byneset. Da han var fire flytta de til en gård i Klæbu. Som tolvåring ble han innskrevet som underoffiser i Nordenfjeldske Skiløperkorps. Det kunne blitt starten på en militær karriere, men fordi det viste seg at han hadde boklige evner ble han sendt til Katedralskolen i Trondheim i 1760. Der hadde han blant annet rektor Gerhard Schøning som historielærer. Han avla examen artium og anneneksamen ved skolen og dimitterte fra skolen i 1763 som 18-åring. Han dro så til København i ett år og tok 2 eksamener før han returnerte og ble huslærer i Trondheim de neste 3 årene. Han studerte teologi på egen hånd ved siden av. I 1767 avla han teologisk embetseksamen ved Københavns Universitet.

De første årene etter at han var ferdig utdanna teolog fortsatte han som lærer, og prøvde seg samtidig som forfatter. Han eksperimenterte med stiler og sjangre. I 1768 ha han ut komedien Jomfrue Pecunia, og året etter kom lærediktet Religionens Reyse gjennom Forfængeligheds Land. Det ble lest opp i Det Kongelige Norske Videnskapers Selskab. Da biskop Johan Ernst Gunnerus kom tilbake fra en reise i Nord-Norge i 1760 ble han møt med diktet Naturens Navnedag. Brun ga også ut et dikt anonymt: En øm Faders Betragtninger ved sin dødfødde Søns Liig-Sten.

Biskop Gunnerus ansatte Brun som sekretær i vitenskapsselskapet. I 1771 ble han med Gunnerus til København som han personlige sekretær. Gunnerus var der for å reformere det danske universitetssystemet. Han hadde også planer for et eget norsk universitet, noe Brun også engasjerte seg sterkt i. Han patriotisme fikk utløp gjennom sangen «For Norge Kiempers Fødeland», som Brun skrev 1771–1772. Den ble ikke godt mottatt av makthaverne, men i det norske miljøet i København ble den raskt antatt som fedrelandssang.

Stillingen som sekretær holdt ikke så lenge. Brun hadde ikke gode nok kunnskaper i tysk, et språk som var svært mye brukt i Danmark. I stedet forsøkte han seg, med hell, som dramatiker. Han vant i 1772 en kappestrid om den første danske originaltragedie med sitt skuespill Zarine. Det var tilegna Gunnerus. De norske studente i København samla seg til feiring, og dette skal ha gitt støtet til opprettelsen av Det Norske Selskab et par måneder senere. Fire måneder etter av Zarine ble så godt mottatt ga han ut Einer Tameskielver, altså et stykke om Einar Tambarskjelve. De danske kritikerne mente det var krigersk og særnorsk, og det ble ikke antatt ved teateret. Brun tilbakeviste deres påstander i pamfletten Til Nordmænd om Troeskab mod Kongen og Kierlighed til Fædrenelandet. I Anledning Einer Tambeskiælver fra 1773. Stoffet fra dette stykket ble tatt opp igjen i 1791, da han kom med syngespillet Endres og Sigrids Brøllop, der de forholdet mellom Endre og Sigrid symboliserer forholdet mellom Danmark og Norge. I 1793 kom Republikken på Øen, der han angriper de republikanske likhetsidealene som hadde kommet så sterkt fram i kjølvannet av den franske revolusjon.

Vi skal litt tilbake i tid for å følge hans kirkelige karriere. Samme år som hans første skuespill kom, altså i 1772, ble han utnevnt til residerende kapellan i Byneset prestegjeld. I 1774 ble han så sokneprest til Korskirken i Bergen. Etter å ha flytta til vestlandsbyen ble han raskt en sentral person i byens kulturliv. Han ble stiftsprost der i 1793, og i 1797 ble han konstituert som biskop. Utnevnelsen som biskop kom i 1804, og han satt i det embetet til sin død i 1816.

Som biskop foretok han mange visitasreiser. Han var blant annet den første biskopen som kom til Jostedal på visitas. Brun ble også viden kjent for sin forkynnelse, som ble omtalt som følelsesmessig uten å være sentimental. Han var kritisk til opplysningskristendommen, og sto i stedet for en kristendom basert på en inderlig, personlig tro. Han var også sterkt negativ til pietismen, og spesielt til den tilbøyelighet til passivitet og selvbeskuelse. I 1785 ga han ut Vore gamle Kirkeskikke forsvarede mod Hr. Confessionarius og Doktor Bastholm til forsvar for den gamle liturgien, og det standpunktet sto han for hele veien. Samtidig må det nevnes at han som biskop viste overbærenhet med Hans Nielsen Hauges sak, til tross for sin skepsis mot pietismen.

Han var kjent som en av sin tids fremste talere, og regna selv prekensamlinga Helllige Taler, utgitt 1797–1798 med ny utgave i 1805, som sitt hovedverk og sitt åndelige testamente. Han skrev et betydelig antall salmer etter 1772. En av de mest kjente er «Jesus lever, Graven brast» fra hans Evangeliske Sange, utgitt 1786. Det kom også flere profane dikt, som ble samla i Mindre Digte fra 1791. En av dem fikk en helt spesiell plass i hans siste hjemby: Jeg tog min nystemte Cithar i Hænde er og forblir Bergenssangen. Det siste større diktverket var Jonathan fra 1796. Det fikk en lunken mottakelse, mens han selv satte det høyt.

Mot slutten av livet kom hendelsene i 1814, med oppløsning av unionen med Danmark. Brun fastholdt med styrke av enevelde var den beste statsformen, og var sterk motstander av en union med Sverige. Han hyllet Christian Frederik som norsk konge. Da Bergen valgte sine representanter til Riksforsamlinga fikk Brun gjennom at de kunne reservere seg i spørsmålet om union med Sverige. Den demokratiske Grunnloven var ikke slik han ønska, men dens budskap om Norges frihet var tettere på hans idealer. Da unionen med Sverige ble et faktum i løpet av sommeren og høsten 1814 aksepterte han det, uten å glede seg over det. I 1815 ble han æresmedlem av det evangeliske selskap i Stockholm - men han var mer opptatt av å arbeide for opprettelsen av et norsk bibelselskap.

Han ble i 1810 ridder av Dannebrogordenen, og i 1815 kommandør av samme orden. I 1813 ble han Dannebrogsmand. Han ble også geistlig medlem av den svenske Nordstjärneorden i 1815. Dagen etter sin død ble han utnevnt til kommandør av samme orden; man kan ikke være medlem av en riddelig orden etter sin død, men dødsbudskapet hadde ikke nådd fram i tide.

Nordahl Bruns gate i Oslo fikk navn etter ham i 1864.

Litteratur og kilder

Hentet fra «https://lokalhistoriewiki.no/index.php?title=Johan_Nordahl_Brun_(1745–1816)&oldid=2112249»