Kirkhellaren
| Kirkhellaren | |
|---|---|
| |
| Kirkhellaren i 1990-årene. Som ellers i Sannas utmark vokste det hundkarving der. | |
| Fylke: | 35 Nordland |
| Kommune: | 1835 Træna |
| Gnr.: | 4 |
| Bnr: | 39-52 |
| Postnummer: | 8770 Træna |
Kirkhellaren er en heller på Sanna i Træna kommune, Nordland.
Historikk
Kirkhellaren ble utvasket av havet etter forrige istid. For 9.000 år siden ankom de første menneskene til Sanna. De vekslet trolig mellom å bo på kysten og ute i øyene, og bør ha søkt ly i Kirkhellaren. Da bosetningen på Sanna ble fast, ble Kirkhellaren også fast bosted.
Med landhevingen trakk havet seg langsomt tilbake, og til slutt ble Kirkhellaren helt eller delvis forlatt til fordel for sirkulære hus i Hellarvika. Enda senere ble husenes form rektangulær. Det finnes idag over tretti hustufter i Hellarvika og på nærliggende Røssnesvalen. Skandinavias eldste veianlegg og et av Skandinavias eldste hus ligger i Langhågen sør for Hellarvika.
Ved dråpeskillet er Kirkhellaren 32 meter høy og 20 meter bred. Derfra går Kirkhellaren 45 meter innover i fjellet. Midt i helleren ligger det en stor stenblokk som kalles Alteret. Utkarvet i hellerens høyre vegg har man også Prekestolen, som Prekestolstrappa fører opp til. Av denne grunnen kalles Kirkhellaren naturens katedral.
Etter sagnet skal Kirkhellaren i førkristen tid ha hatt religiøse funksjoner, men det finnes ingen beviser for dette. Det er likevel på det rene at helleren i middelalderen var gravplass, ikke minst da Svartedøden nådde Sanna som et av de første stedene på Helgeland. I senere hundreår var Kirkhellaren sommerfjøs. Småfe stod inngjerdet i helleren, mens storfe befant seg utenfor. Etter 2000 er sauene erstattet med festivaldeltakere, blant annet under Trænafestivalen.
Under arkeolog Gutorm Gjessings ledelse ble Kirkhellaren i 1930-årene utgravet, noe som førte til de verdensberømte trænfunnene. Se kulturminner nr. 17372, 46967 og 60088.
Eierforhold
Kirkhellaren hørte opprinnelig til Sannas utmark. For Tromsø Museum var det ønskelig å sikre seg området, som ble ansett å ha stor samfunnsverdi. Formålet fikk blant annet støtte på 35.000 kroner fra Kulturrådet.[1] I møte av den 5. juni 1973 forhandlet Karl Vibe-Müller og grunneierne seg frem til enighet om salg,[2] og den 21. mars 1974 ble bruk nr. 39-52 utskilt fra bruk nr. 1-12 og 14-15. Grunneierne skal til sammen ha fått rundt 115.000 kroner for 87.700 m² utmark, hvorav 5.100 m² var avstått av godseier K. Gidtske.[3]
| Gnr./bnr. | Utskilt fra | Utmark |
|---|---|---|
| 1835-4/39 | 1835-4/1 | 7.400 m² |
| 1835-4/40 | 1835-4/2 | 6.800 m² |
| 1835-4/41 | 1835-4/3 | 3.400 m² |
| 1835-4/42 | 1835-4/4 | 6.800 m² |
| 1835-4/43 | 1835-4/5 | 6.900 m² |
| 1835-4/44 | 1835-4/6 | 6.900 m² |
| 1835-4/45 | 1835-4/7 | 7.100 m² |
| 1835-4/46 | 1835-4/8 | 5.900 m² |
| 1835-4/47 | 1835-4/9 | 6.900 m² |
| 1835-4/48 | 1835-4/10 | 7.200 m² |
| 1835-4/49 | 1835-4/11 | 5.100 m² |
| 1835-4/50 | 1835-4/12 | 5.400 m² |
| 1835-4/51 | 1835-4/14 | 7.400 m² |
| 1835-4/52 | 1835-4/15 | 3.500 m² |
Referanser
- ↑ Nordlands Avis 1968. «Kirkhelleren på Sanna i Træna overtas gjerne av Tromsø Museum.» Nordlands Avis, 29. mars. Digital versjon på Nettbiblioteket
- ↑ Brev av den 12.10.1973 fra Karl Vibe-Müller, Oslo. «Grunneierne av gård nr 4 bnr 1-15 Sanna Træna». I privat eie.
- ↑ Brev av den 03.12.1973 fra Leif Holmen, 8770 Træna, til Karl Vibe-Müller, Oslo 2. «Fornminnefelt Træna.» I privat eie.
Litteratur
- Næss, Inga E. 1998. «Fangstfolket på Træna». Fotefar mot nord, (26): 1-20.
