Kjeldearkiv:Oppvekst på Sinsen - Lesing, radio og TV (Erik Skaudal)

Oppvekst på Sinsen - Lesing, radio og TV

av Erik Skaudal.

Jeg leste mye fra jeg var liten. Familien holdt tre blader: Hjemmet, Norsk Dameblad (som sammen med tidsånden det representerte forsvant fra på midten av sekstitallet) og barnas favoritt Donald Duck. Sistnevnte bidro også til at jeg lærte å lese i en alder av fire år. Fortsatt sitter følelsen fra da jeg plutselig fikk en aha-opplevelse av hvordan enkeltbokstavene formet ord og sammenhengen mellom ordene. Også hvilken litterær skatt det handlet om, det var et Donaldhefte med historien med de tre bjørnene med en allegori til eventyret om Gullhår. Da Vill Vest med kaptein Miki dukket opp i 1953 (?) og ble en favoritt hos de fleste av gutta, ble den også innlemmet. Miki var en ung ener i Texas Rangers på 18xx-tallet, og ble på grunn av både mot og dyktighet først løytnant og så kaptein i meget ung alder. Miki var gjennomført edel og de svakes og undertryktes talsmann. Ett av hans minneverdige utsagn var at ”en mann som slår en kvinne er en tølper”. Miki var avholdsmann og stakk seg definitivt ut blant andre westernhelter hver gang han kom inn i en saloon, gikk til disken og ba om et glass melk. Avholdsbudskapet var imidlertid noe dobbelt, på grunn av de stadige rangler Mikis stefar, Windy, hadde med svirebroren dr. Salasso, og som de så ut til å ha mye moro med og udelt glede av. Miki hadde et slags overdydig kjærlighetsforhold til oberstens datter, Susan – jeg vet ikke om de noen gang rørte hverandre, i så fall var det for sterkt til at tegneren tok det med. Vill Vest hadde en slags konkurrent – også i formatet - i ”Jukan”, hvor helten var en jungelgutt med samme navn. Det fenget ikke meg spesielt, og jeg fant det uforståelig at noen kunne foretrekke det for Vill Vest.

Det andre store westernbladet var Texas med forskjellige helter, i første rekke sheriffen Buck Jones og speideren Kit Carson. Sistnevnte utmerket seg i hvert fall ved en anledning ved å kunne sette grunnleggende fysiske lover ut av spill når det var påkrevet for å overleve i en farlig situasjon: I det en grum attentatmann fyrer av et skudd fra bakhold mot Kit, ser vi vår helt kaste seg mot jorden til den forklarende teksten: ”Kit hører skuddet og dukker lynsnart”. Vi lot oss imponere av snarrådigheten – det var vel først i fysikktimene mange år senere vi lærte at en kule holder noe sånt som åtte ganger lydens hastighet og skjønte at selv en superhelt som Kit neppe i den grad kunne sette fysikkens lover til side. Enda mer fantastisk var ”Lasso-Laurie”, som navnet tilsier en trollmann med lassoen. Hans topprestasjon var da han sto på et lokomotiv i fart, og oppdaget at hans bror lå bundet til skinnene foran toget. Han presterte da å løse opp knutene med lassoen mens toget raste mot den ulykkelige, og i siste liten slenge lassoen rundt ham og dra ham av skinnene.

Et bladinitiativ med større pedagogisk formål var Illustrerte klassikere, som navnet antyder kjente klassiske litteraturverker transponert til tegneserier. De ble populære blant gutta, men det er mer usikkert hvor mange de ledet inn på litteraturens vei. Detektivmagasinet med Knut Gribb var en personlig favoritt, særlig når jeg etter hvert kom over gamle utgaver fra 1930-tallet, spesielt de som var skrevet av Sverre Vegenor. Det var åndeløst spennende og et gufs fra en fjern fortid å lese om Gribbs meritter blant skumle fremtoninger og banditter i lyssky strøk som Piperviken og Vaterland, møte med sjefsskurken over alle skurker Thomas Ryer, og helvedesmaskiner. 1918-rettskrivningen satte en egen og tidsriktig spiss på det hele. Det var schwung og tidsånd over en person som ”Opdagelseschefen”.

Etter hvert ble det mest bøker, som jeg må ha konsumert i store mengder og ofte hatt vanskeligheter med å legge fra meg. Det førte til at jeg tok med bøker når jeg la meg, leste på senga, og gjorde all verden for å strekke ut tida når jeg fikk beskjed om å slukke lyset. Ble jeg likevel nødt til å kutte ut når det var på det mest spennende, var dog en mulighet å fortsette lesingen med lommelykt under dyna. De bøkene jeg husker fra de tidligste årene er særlig de som knyttet seg til barnetimen for de minste: Ole Alexander og Ole Brumm, og engelske serier som Fembøkene og andre av Enid Blyton. Favorittboka over alle var likevel ”Tom og lykkeguden”, om en amerikansk misjonærsønn i Kina, en lykkegudfigur som var hans mest dyrebare eie, og jakten rundt i en fremmed kinesisk hverdag for å få den igjen etter at den ble stjålet. Populære var også GGB (Gyldendals Gode Barnebøker), som var for mindre barn. For større barn var markedet og målgruppene kjønnssegregrert, med hhv. GGG (i rødt) og GGP (i blått) for gutter og jenter. Og det var selvfølgelig ikke akseptert å ha jentebøker i hylla. Nå var det vel likevel slik at det var jentebøker som var leseverdige, men de måtte definitivt leses i smug.

Fa en viss alder var Hardyguttene en klar ener. Andre serier ble også slukt, som Biggles (den engelske flyverhelten, selvfølgelig uttalt rett frem), Jet-serien (med teknologisk islett, i det helten Rick Brant var sønn av en fremtredende amerikansk romforsker og rakettkonstruktør), X-bar-X-guttene med motiv fra en ranch i cowboytiden og Hjortefotserien. Fra en eller annen kilde hadde vi også fått norske guttebøker fra 20/30-årene, hvor påfallende mange var med høy moral og klare pedagogiske siktemål – gjerne om tapere som ble vinnere, og/eller om gutter som pga dårlige kamerater sto i fare for å bli småkriminelle, men som fant den rette veien og den smale stien. Typiske titler jeg husker er ”Høiere op og lengre frem” og ”Med feil kurs”. En favoritt blant gamle bøker, uten moralske motiver, var ”Krig og fred i Tostrups gate”, som skildret oppvekst (herunder gatekamper) på Skarpsno i 20-årene.

Etter hvert ble det også voksne bøker, spesielt krigsbøker. Vi hadde begge bøkene til Max Manus, som jeg må jeg ha lest ti ganger, og det samme gjaldt ”Flukten fra Stalag Luft III” (om allierte krigsfangers flukt fra en tysk fangeleir – også den senere filmet, tidlig på 60-tallet med Steve McQuinn og Richard Attenborough). Det var litt status da vi så filmen å være den eneste som kjente basishistorien og kunne avsløre friheter filmskaperne hadde tatt seg for å kvikke opp realitetene.) Også en del klassisk spenningslitteratur, særlig oppdagelsen og besettelsen av Øvre Richter Frich og bøkene om den nordiske helten dr. Jonas Fjeld. De ble slukt i tur og orden, uten at jeg kan huske hverken å ha registrert eller reagert på den lumre og til dels klart rasistiske og fascistiske grunntonen i bøkene.

De fleste av oss ble holdt godt unna voksen vovet litteratur. Vi fulgte med i saken rundt Mykle og ”Sangen om den røde rubin”, men hadde vel et noe uklart forhold til innholdet og bakgrunnen for kalamitetene rundt den. Diskusjonene gikk høyt rundt hva som egentlig sto i boka, vi skjønte nok at det hadde noe med sex å gjøre, men uten at noen hadde tilgang på den, og vi var vel noe naive. Da en av gutta triumferende kom og sa at han hadde klart å smuglese boka som foreldrene hadde, og kunne informere oss om at stridens kjerne var en enkelt setning som lød ”og så tok samleiet til”, kjøpte vi den versjonen uten å blunke - og skjønte jo at noe så grovt måtte føre til alvorlige reaksjoner.

Det var enda noen år før man oppdaget at det var noe spesielt interessant både med jenter – og med nakne damer i ”Cocktail” og lignende publikasjoner, og det ble utviklet teknikker for å stjæle dem fra disken i fruktbutikken til Halvorsen. (Hvor en metode var å stå og lese den daværende ukeavisen ”Sportsmanden” på disken, og så betale for den og ta den med seg etter i lønn å ha plassert Cocktail inni). Ellers kunne man allerede i folkeskolealderen både høre rykter om og i enkelte tilfelle komme i kontakt med skumle menner som ble sagt å drive med både det ene og andre. Og som blant annet kunne vise fram og dele ut suspekte bilder av både, nå ja, absolutt det ene og det andre til utvalgte mindre gutter. Radio og TV

Radioens posisjon var en helt annen i en tid uten TV, med bare én nasjonal kanal, og med svært lite lytting på utenlandske stasjoner (det siste med et betydelig unntak for Radio Luxemburg for de aktuelle aldersgrupper).

Barnetimen for de minste. Else Wildhagen er første barnetimetante jeg husker navnet på, men hva hun snakket om aner jeg ikke, enten var jeg for liten eller så har det ikke gjort særlig inntrykk. Med Anne-Cath. Vestly, og Ole Alexander i en setting og situasjoner jeg kunne kjenne meg igjen i, åpnet det seg en helt annen verden. Med Thorbjørn Egner litt senere kom en ny stjerne, en nokså annen person med nokså andre historier, men jeg tror jeg verken da kunne eller nå kan si hvem jeg satte mest pris på. Egner hadde likevel en trang debut for mitt vedkommende. Jeg er blitt fortalt at jeg første gang hans stemme lød i barnetimen kom styrtende ut til mor og vantro og lett sjokkert ropte: ”Mor, mor, det er en mann i barnetimen!”. Etter kort tid favoritt på linje med Anne Cath. Vestly. Hørte også på Alf Prøysen, ristet lydig på sparegrisen og slapp ett- (og med inflasjonen etter hvert to-)øringen ned på kommando. Det var i og for seg greit å høre på, men Prøysen fikk aldri samme status som Vestly og Egner. Han ble kanskje litt for rural? Ole Alexander og bykulturen han var plassert i føltes nok mer kjent enn Grautgramsen og ”mjølkeruta som kom ifra Stomperud på heia”.

Vi begynte tidlig å høre også på lørdagsbarnetimen som egentlig var myntet på større barn. Innledningssangen ”Nå kommer barnetimen, nå kommer barnetimen, hysj, hysj, hysj, vær stille som mus” tror jeg at jeg kan utenat ennå. Stompa den store favoritten når den kom. Tidligere var de store opplevelsene særlig føljetonger om store oppdagere, ”Nansen over polhavet” og Stanleys meritter i Afrika. Den siste med et heltebilde av Stanley som i ettertid er blitt relativt grundig revet ned. Også møte med nynorsken og ”Bergteken i rishola”. Dramatiske hørespill la også grunnlag for å imitere f.eks. de store ekspedisjonene i leken ute, med en evig krangel om hvem som skulle være Nansen når den lokale skøytebanen særlig i vind og snøvær fylte rollen som Grønland.

Vi hørte jo på mye annet enn barnetimen også, og i minnet sitter programmer som for lengst er forsvunnet. Programtilbudet magert i kvantum, det var sendestopp og to lange pauser i løpet av dagen. Husker ikke nøyaktig hvor lenge, men noe sånt som, fra ca. 9.30 til 11.30 og fra 14-16. Programskaperne tenkte også på de hjemmeværende lytterne, det var en fast post med ”fem minutter for husmødre” og ”husmortimen” som dog var rundt 20 og ikke 60 minutter. Til den siste knyttet det seg for meg et mysterium, ved at den som regel ble opplyst å være ved ”Solveig og Bær”. For det første var det underlige med dette mennesket som het Bær, for det andre hørte jeg bare en stemme og uten da å vite om den tilhørte Solveig eller den mystiske Bær. Det tok mange år før jeg skjønte at det jeg oppfattet som en duo, må ha vært én person ved navn Solveig Albert.

En fast post på ukedagene var ”Musikk til arbeidet”, antagelig et typisk femtitalls tiltak for å fremme trivsel og derigjennom produktiviteten i arbeidet. Det var noe som alltid sto på hjemme, men jeg er usikker på hvor mange arbeidsplasser som egentlig la opp til eller tillot å ha den på. Den forsvant vel på sekstitallet en gang.

Det var fascinerende personligheter knyttet til faste poster, som i stor grad er forsvunnet. Særlig mannen fra Oslo Børs som leste aksje- og valutakurser med en særegen og nasal stemme – svært nær den som Trond Kirkvaag senere la an i ”Montebellonytt”. (”Det eer i daæææg fem forrrandrrringer, fraææænske frrraæng ned fem øåååøre til hundreåsyyuuvåførrrr trææædve, kænæædiske dollar, telegraææfisk å brrrevlig opp ti øøåååre…”). En som også fremstår som kultperson i ettertid er mannen (en utpreget bergenser) med den daglige ”Melding om fisket”, med mystiske begreper som fire skjepper mussa på stampen. Morgengymnastikken var et fast innslag i alle år, også før Reidar Morset.

Nyhetssendingene var få, kortfattede, og begrenset til korte faktaopplysninger uten utdypinger av typen man i dag har for eksempel gjennom ”Dagsnytt 18”. Jeg mener på den annen side å huske at det var utenrikskronikker, og i alle fall en fast post som het ”Storting og styringsverk”. Den siste var vel ikke av de mest spirituelle, og som alt på den tid var de også mest refererende, og kritiske spørsmål til journalister og revolverintervjuer tror jeg var totalt fraværende. Det var faste nyheter klokka 8, 13, 19 og 22. De begynte alltid med en generell kildehenvisning i form av en lang frase som er rasjonalisert bort i de senere år, og som lød (i hvert fall omtrent): ”Her er Dagsnytt, i det vesentlige fra Norsk telegrambyrå, utenlandsstoff også fra Associated Press, United Press International, og fra andre kilder”.

Nyhetene klokka 19 på lørdag var alltid på nynorsk. Da var de engelske ligakampene, som utgjorde tippekupongen størsteparten av året, ferdigspilt, og den ferdige kupongen ble lest opp. Det var der jeg ble kjent med det mystiske ordet ”tippeteiken”, henholdsvis én, kryss og to (det var først senere man gikk over til H, U og B som alternative tilsvarende betegnelser). Det tok mange år før jeg fant ut at ”teiken” var nynorsk for et mer kjent bokmålsord, og hadde noe med ”tegn” å gjøre. Værmeldinger var det i forkant av de to siste nyhetssendingene (og muligens også kl.8?). De var tredelte: Først kom værmannen på Blindern som ga været for det østenfjelske, kollegaen i Bergen hadde ansvaret for Vestlandet, mens værvarslinga i Tromsø tok seg av Nord-Norge. En indikator på at det ikke var så veldig lenge siden krigen var at værmeldingen kl. 22 het Vær- og minemeldinger, og ble benyttet også til å varsle mineryddere om observerte miner som skulle fjernes. Det var herrene i Tromsø (værdamer var nok et ukjent fenomen i mange år enda) som hadde ansvaret på det feltet, og det var faktisk ganske ofte at disse sendingene ble innledet med at en drivende mine i posisjon så og så var observert. Nesten regelmessig ble det kommentert at ”mina ligger tungt i sjøen og kan være farlig for skipsfarten”, og gitt beskjed om at ”Bror 1”, evt. ”Bror 2” skulle ta seg av mina. Dette ga naturligvis også støtet til festlige vitser overfor alle sakesløse jenter som var døpt Mina, og var kanskje også medvirkende til at Mina først kunne bli et in-navn noen år etter at minemeldingene tok slutt.

Riktig å si at radioen bandt både familier og Norge sammen, én kanal, felles opplevelser. Familieprogrammer – og det som var ment å være voksenprogrammer og ble familieprogrammer. Kriminalhørespillet (i føljetonger) på lørdag i en særstilling. Jeg husker Paul Temple som en kultserie jeg antagelig ble vurdert som for liten til å høre fast på. Den første jeg, og de fleste kameratene hørte var det norske ”Mord for åpen mikrofon”, hvor settingen var at en norsk sangerinne ble kvalt mens hun sang ”Eg ser deg utfor gluggjin” på direktesending fra studioet på Marienlyst. Vi hadde mye moro i gata av å etterligne de avsluttende tonene og den påfølgende gurglende dødsrallen da morderen slo til. ”Suril, suril, suril, suril, lei.. AHHÅHHHGGRRRRRRRFFF!”. Deretter ”Mord på hurtigruta”, basert på at lytterne sendte inn episoder, og med en søkt løsning som uunngåelige konsekvens, før ”Godaften, mitt navn er Cox” invaderte Norge. Det må ha vært en lyttersuksess uten sidestykke, byens gater lå øde og restaurantene var folketomme, og serien og mysteriene var også et stort samtaletema blant kameratene. Kjenningsmelodien ble en slager i seg selv, og det ble i folkedypet (særlig blant oss yngre) utarbeidet diverse tekstversjoner hvor to alternative begynnelser var hhv.: ”Cox lå i badet, det ringte på døra, inn kom ei dame i høyhælte sko”, og ”Cox det er navnet og Peacock er morderen” – den siste må rimeligvis være laget etter at første serie var avsluttet og misdederen avslørt.

Det har vært interessant å høre biter av serien igjen siden, den er nok ganske tidstypisk, og det er tydelig at kravene var annerledes og mindre. Og noe annerledes blant annet i kvinnesynet, damene i serien er gjennomgående blonde, mystiske, forførende, uten annen jobb enn å gå rundt og være gåtefulle og fatale - og til dels også ganske morderiske.

Radioen hadde også andre kultprogram, dels knyttet til personer som ble landskjente og blant den tids førende kjendiser. Det gjaldt særlig Rolf Kirkvaag og i første rekke og omgang spørreprogrammet ”Det spørs”, hvor folk med store generelle og dels spesielle kunnskaper kunne vandre ut av lokalet med svimlende kr. 80,- hvis de svarte riktig på samtlige fire spørsmål, med god bistand fra programlederen. Til dels kunne de bli rikskjendiser selv for en stakket stund. Særlig gjaldt dette et damemenneske som allerede i innledningen vakte oppsikt ved å presentere seg som ”Maja fra Nesbru”, og som skapte en ufattelig furore landet over da hun til siste spørsmål som hun ikke visste svaret på, utbrøt ”Der røyk pokalen!”. Det var definitivt en annen tid… Det andre store flerårige underholdningsprogrammet jeg husker var ”Lørdagskveld i store studio”, også med Kirkvaag og en Leif Rustad som også var et stort navn, eller som i alle fall hadde vært det før Kirkvaag slo gjennom.

Radioen var også det førende medium for å gjøre musikk og nye slagere kjent. Ønskekonserten hadde en enorm lytterskare, jeg har hørt at en av dem på femtitallet en gang ble hørt av to tredjedeler av Norges befolkning. Den var også sammensatt med noe for enhver smak. Først barneplater, deretter en seksjon med salmer og annet gudelig, så gamle gjengangere, deretter norske slagere for et voksent publikum, og så kunne man eventuelt håpe på en eller to skikkelige poplåter på slutten. De kunne også få et skikkelig nasjonalt gjennombrudd ved å bli spilt der. Et sterkt minne var en dag hele skolen i ekstase etter at ”I love you, baby” med Paul Anka for første gang hadde blitt spilt i ønskekonserten og norsk radio dagen før. Det er mange låter i lette og noe tyngre sjangre jeg forbinder med ønskekonserten og som enten må ha vært gjengangere over store deler av femtiårene eller blitt spilt mye i perioder. Monn-Keys (Øllebrød, En glad calypso om våren, Å Marie), Jens Book-Jenssen, Arne Bendiksen (Davy Crockett, Tømmer-John), Bjørg og Per Gunnar (Zansibar), Inger Jacobsen, Jan Høiland (Sjømann), Det lysnet i skogen, Pengegaloppen med Vidar Sandbeck, og ikke minst søstrene Bjørklund (Høyt over fjellet) etc. Det var alltid en eller flere salmer, og ”Det er makt i de foldede hender” må ha vært en av de store gjengangerne. En gammel (også opptaksmessig) og nokså skingrende gjest fra nabolandet, ”Jag har bott vid den landsväg ” tror jeg var med nesten hver eneste uke i årevis. Det var også gjerne en eller to klassiske låter, og kanskje særlig noe vi i alle år ut fra kunngjøringen trodde var ”Intermesso fra Cavalleri” av en for oss ukjent komponist ved navn Rusticana. Det tok vel førti år før misforståelsen ble oppklart – låten var et intermesso fra operaen ”Cavalleria Rusticana” og opphavsmannen en annen (Mascagni).

For å høre poplåter var det mye sikrere å gå til Radio Luxembourg, en reklamefinansiert egentlig engelsk radiokanal som antagelig av skatte- eller reklamestrategiske grunner var plassert i Luxembourg. Den hadde en ufattelig popularitet over hele Europa med høydepunktet Top Twenty på søndager. Av en mystisk grunn var denne bestselgerlisten inntil 1960 basert på notesalget, og populærpianisten Russ Conway derfor en dominerende figur. Det ble mer fart i sakene da man gikk over til å bygge på platesalget, mer spennende å følge med og større innflytelse på salget i Norge. Jeg husker særlig mange topper fra det året, også fordi det var da jeg begynte å følge ordentlig med og kjøpe plater selv. Det var både gamle og nye navn på toppen det året, tror det startet med ”What do you wanna make those eyes at me for” med Emilie Ford, etter hvert også ”Running Bear” og ”Cradle of Love” med Johnny Preston, og ”Cathy’s Clown” med Everly Brothers, som vel lå på topp hele sommeren. Top Twenty ble etter hvert en ren besettelse, i den grad at jeg selv begynte å føre lister og legge sammen poeng fortløpende for å ha oppsummert liste for året til enhver tid.

Siste del av femtitallet var en gjenganger diskusjonen om hvem som var best av de store rockeheltene – først debatt om hvem som var best av Elvis og Tommy Steele, og da sistnevnte trakk seg tilbake for å vie seg til musicals, hvem som var best av Elvis og Cliff Richard. Ukebladet Hjemmet hadde en ungdomsspalte hvor diskusjonen raste på et innsiktsfullt nivå. Et typisk innlegg kunne være: ”Merete skriver at Elvis er bedre enn Cliff Richard. Det er bare tøys. Alle vet at Cliff er mye gemere. Hilsen Leif. ”En del norske rockehelter kom også på banen etter hvert, særlig ”Rocke-Pelle” og Per ”Elvis” Granberg, så vidt jeg husker også med en tilsvarende realisering. På Sinsen var vi også til de grader med – på Schouterrassen hadde vi vår egen rockestjerne Edgar med gitar og Elvissleik.

Femtiårene representerte kanskje ikke noe kvantesprang på lydmediafronten sett med dagens øyne, men for oss var det en rekke små revolusjoner, som da grammofonen og platene kom (spille slev). Det var stas da vi i 1953 fikk radiokabinett med – ikke bare platespiller, men plateskifter. Man kunne stable opptil ti 45- (når de etter hvert kom) eller 78-plater oppå hverandre og få dem avspilt i tur og orden – det må ha vært godt før LP-enes tid. Den første plata vi hadde var ”Vaya con dios”, som var en av de store hitene det året. Det var stort da mitt mas om barneplater resulterte i ” Ola Dekksgutt”. Storebror hadde en mer avansert og ungdommelig smak, og det rant særlig inn med EPer med Frank Sinatra og Ray Coniffs orkester, og ikke så mye pop.

Faren til en klassekamerat var i lyd/bildebransjen, de var desidert de første som fikk grammofon med stereo, allerede på femtitallet, og det tok mange år før andre i kretsen fikk det. Vi var veldig fascinert av den delte lyden. Et annet kvantesprang var de første reiseradioene, kultradioen ”Kurer” som med datidens teknologi hadde batterier som må ha veid 5 kilo eller så. Ytterligere en nyvinning noen år senere var ”Kombi”, i bærbar utforming og vekt, hvor kombinasjonen besto av radio og platespiller. De var nok ganske dyre, det var i alle fall bare en av gutta (med en far med et blomstrende gravørfirma) som hadde en slik. Så kunne han ta den med ut, vi andre ta med plater, og sitt og spille over en cola på benkene i barnehagen nedenfor folkeskolen.

I en verden uten TV sto også sportssendingene høyt. Det gjaldt i det vesentlige landskamper i fotball og særlig skøytemesterskapene. Til de sistnevnte lagde avisene tabelloppsett for notering av rundetider, tider og poengsummer for samtlige par. En årlig must for spesielt interesserte var bladet ”NM-EM-VM” hvor det var noteringssider for alle de tre mesterskapene, og all mulig statistikk med adelskalenderen, de hundre eller så beste personlige rekordene på samtlige distanser etc.

Det kunne være lang tid mellom de viktige skøytestevnene. En kamerat og jeg lagde derfor våre egne fiktive stevner, bestemte hvem som skulle være med, trakk parsammensetningen og refererte i like fiktive mikrofoner de fiktive løpene med fiktive runde- og sluttider. Det var mye meningsfullt å holde på med før TV-ens tidsalder også…

Vi slukte sportssidene, særlig fotball i den lunere, og skøyter i den kaldere årstid. I perioder lagde noen av oss egne ”skøytebøker” med utklipp fra sesongens store begivenheter, og også ”OL-bøker” tilsvarende for vinterolympiaden. Datidens sportsjournalistikk var nokså forskjellig fra dagens. Fra fotballkamper refererte man slavisk det som hadde hendt, i motsetning til dagens tabloide dekning hvor 95 % dreier seg om en eller flere omstridte situasjoner som ikke nødvendigvis har særlig betydning for utfallet. Men i likhet med hva som var tilfelle for de politiske reportasjene, kan man ikke akkurat si at det var mye kritisk i dekningen, og kontroverser fikk liten dekning.

TV fikk vi ikke hjemme før i desember 1962, godt og vel to år etter at de offisielle sendingene hadde begynt fra Marienlyst. Jeg tror likevel mange som meg hadde sin første TV-opplevelse i mars 1958, i forbindelse med at det ble overført en rekke kamper fra ishockey-VM som gikk i Oslo, mens få enda hadde TV. (For mitt vedkommende var det en viktig kamp hvor Canada slo Tsjekkoslovakia 6-0.) En del aviser stilte ut TV i vinduene sine med høyttaler ut til allmuen, det samme gjorde en rekke radio/TV-forretninger, vel dels i filantropisk og dels i salgsfremmende øyemed. Det oppsto en spontan og kortvarig kultur hvor en stor ring av mennesker tilbragte hustrige vinterkvelder sto og så på kampene og trampet for å holde varmen. Enda flottere var det når en kamerat hadde bursdag den dagen finalen ble spilt mellom Canada og Sovjet, og hele selskapet ble invitert til jubilantens tante som hadde TV. Teknisk sett var overføringen middels og den aktuelle TVen hadde en svakhet med at bildene var for mørke. Jeg er usikker på om vi i særlig grad så pucken, men det var veldig stas likevel.

Den neste store begivenheten vi delvis fikk fulgt på TV, var EM i friidrett i Gøteborg samme år. Det var dramatisk da TV-bildene kunne avsløre at Audun Boysen urettmessig mistet gullmedalje på 800 meter, da diskvalifikasjonen av Rawson fra England som var først i mål, ble opphevet etter engelsk protest. TV-bildene viste tydelig at Rawson, som ble liggende inneklemt, løste problemet med å hoppe over lista og løpe forbi hele feltet på innsiden. En av de større idrettsskandaler som bare kunne finne sted fordi England var en stormakt også i friidrett – og TV var så lite utbredt.

I disse årene gikk, kjørte eller reiste man gjerne langt for å få med starten på TV-eventyret. En annen kamerat hadde en tante på Bjølsen som vi flere ganger gikk frem og tilbake til for å se underholdningsprogrammet ”På ære og samvittighet”. En onkel av meg jobbet på Phillips og hadde av den grunn TV tidlig. Den høsten NRK startet med ”Kvitt eller dobbelt”, som vel var det første store kultprogammet på TV, på linje med ”Det spørs” og ”Cox” i radioen noen år tidligere. Ikke minst toppremien (da 10 000 kroner) var jo også et ganske markert sprang fra de 80 som var maks.gevinsten i ”Det spørs”. Jeg tror mor, far og jeg tok bussen til Kalbakken strøk) hver lørdag for å få det med oss, i hvert fall den første høsten det gikk.

Noe tvilsomt var en viss praksis med å gi fri fra skolen til begivenheter som for oss hadde vært relativt perifere hvis de ikke hadde blitt sendt i TV. På våren 1960 (?) fikk de som hadde TV hjemme, og de privilegerte som ble tatt ut til å være med dem hjem, fri en halv dag for å se den engelske prinsesse Margarets bryllup med sin fotograf Armstrong-Jones, mens de øvrige måtte ta resten av dagen på skolen. Det reflekterer vel mer den hellige statusen til TV-en enn pedagogiske prinsipper til etterfølgelse.

I den grad vi fulgte med i politikk og samfunn, var det i radio og senere aviser. Noen utenrikspolitiske og innenrikspolitiske personer og begivenheter sitter løsere eller fastere i hukommelsen, i fri oppsummering Eisenhower, 11 amerikanske flygere tatt til fange i Asia, Sputnik, Kong Haakons død, brannen på Bryggen i Bergen, Kirkvaag i flystyrt, markering i skolegården av at det var 10 år siden annen verdenskrigs slutt, lærerstreik, sigøynerne i teltleir i Torshovdalen i desember i minus 20 grader, hvor barnevernet kom og hentet barna.

Veldig politisk interesserte og bevisste var vi ikke i folkeskolealderen. Vi hadde likevel en del politiske diskusjoner, med synspunkter og partisympatier som nok i det vesentlige var en blåkopi av foreldrenes.