Kjeldearkiv:Per Hoel: Minner fra Strømmen under andre verdenskrig
Per Hoel (f. 1938) har skrevet denne minneteksten.
Jeg er født i Lillestrøm 26.09.1938, men flyttet som toåring til Rælingen og som femåring videre til Strømmen, og det var her jeg vokste opp. Som voksen har jeg bodd lenge i Rælingen og Lillestrøm og nå sist i Kristiansand. Men mine minner og røtter i Strømmen er mange og sterke, og Steinar Bunæs ba meg for noen år siden å skrive ned noe av det.
Stubberud
En gren av min familie kommer fra sagmesterboligen Stubberud. Stubberud måtte rives da Jernbanegata, nå Stasjonsveien, skulle bygges i 1910, den lå midt i veitraseen omtrent der Strømmen Park I med Storsenterets parkeringshus ligger nå. Men mine første sju år bodde jeg i et annet av Strømmens eldste hus, Nygård, som lå i Jernbanegata 35 på hjørnet av Nygårdsveien.
Oldemor Matthea Sabine Torgersdatter («Tørjersdatter») Stubberud, f 15.03.1855 i Skedsmo kommune, datter av laugfolk Torger Sørensen og hustru Anne Marie Nielsdatter, gift 1880 med Carl Hansen Hoel, f. i Askim prestegjeld 23.09.1853, foreldre gårdbruker Hans Olsen hustru Oline Lovise Olsdatter fra Spydeberg.
De bosatte seg i Kristiania, og rundt 1910 kjøpte de eiendommen Nygård og brukte den som landsted. Vi har et bilde av eiendommen etter at Hans (snekker) hadde bygd på eiendommen. Den ble overtatt av Karl Hoel, som senere solgte til frisørmester Aage Storm Kristensen. Han drev som frisør på eiendommen. Datter og datterdatter har drevet salongen senere.
Barn: 1. Sigurd Hoel (min farfar) – født i «boligen» i Sagdalsveien 35 (hvor de bodde midlertidig) de fikk 4 barn – Arne, Synnøve, Inger og Per. 2. Hans Hoel med sønnene Karl (ble 96 år) og Toralf (døde 1937 på Strømmen).
Tanntekniker Arne Hoel, f. 05.12.1907 og kone Hulda født i Sverige 12.05.1907 bodde først i Parkalleen 29 i Lillestrøm, så i Rælingen. De flyttet i 1942/43 til Jernbanegata 35, Strømmen, hvor min oldemor bodde.
I 1945 flyttet vi inn i Skjævestadgården i Strømsveien 56.
Oppvekst under krigen
Å vokse opp på Strømmen under og etter andre verdenskrig var slett ikke verst. Det er ikke mye jeg husker fra krigen, men det jeg husker er stort sett positivt.
Et par episoder er f.eks. en gang min bror Jan-Erik og jeg tok toget med våre foreldre fra Strømmen til Oslo. I vogna satt noen tyske soldater. Plutselig reiste min bror seg og sparket en av dem i skinnleggen og sa: "Stigge Tisker!". Heldigvis reagerte tyskeren bare ved å late som ingen ting.
En annen gang var da en del tyskere marsjerte inn i Strømmen. De stanset ved Samfundsbygningen og hvilte. Noen soldater satt og noen sto. Da ble vi barna tilbudt godterier, men jeg takket nei, for jeg hadde fått streng beskjed hjemme om at jeg ikke måtte ta imot noe fra tyskerne. Det må jo ha vært tøft for en tysker å oppleve. Ellers ble det fortalt at tyskerne så lenge det fantes sjokolade å få kunne komme inn i en kolonialforretning og kjøpe sjokolade som de smurte smør på og spiste med stort velbehag.
Under krigen hendte det at vi måtte i bombekjelleren hos en nabo. Vi måtte gå i kjelleren til en slektning i Stubberudslekten, Robert Stubberud, sønn av Julius Stubberud, som var bror av min oldemor. Han og hans kone Borghild bodde to hus lenger nede i Jernbanegata. Vi kunne bli der sammen med andre naboer i kjelleren her i mange timer hver gang flyalarmen gikk. Jeg husker en gang hele himmelen var opplyst av sperreballonger.
Jeg var uheldig en gang. Det brente i et bål på eiendommen hvor vi bodde, og jeg kom bort i bålet og det tok fyr i meg. En voksen trillet meg bortover bakken og fikk slukket meg. Da kom en av naboene, som var ganske "si’ på flaska" som man sier. Han syntes synd på meg og ga meg 50 kroner. Dette var jo fryktelig masse penger den gang, så det endte med at mine foreldre leverte pengene tilbake til mannens kone.
Matmangel
Under krigen var det ofte matmangel. Verst var det visstnok i 1943. Far forsøkte alt for å skaffe mat. Vi fikk av myndighetene en liten parsell på Måsan i Lillestrøm til å dyrke bl.a. poteter. Far fortalte at han hadde fått tak i noen settepoteter, hvorpå han bare løftet på torva, som han sa, kastet potetene under og la torva oppå. Da høsten kom hadde han 20 fold, dvs. 20 ganger så mye poteter som han hadde satt. Ellers gikk det i kålrabi. Kålrabibiff, kålrabistuing osv. "Biffen" ble stekt i tran. Fisken i Nitelva og omegn ble også brukt til matauk. En venn fortalte meg om en lærer i Dammensvika i Rælingen, som hadde spurt et par gutter om de kunne skaffe noe fisk. Disse fikk senere den dagen se en havørn eller en annen fugl komme med en stor brasme i nebbet. Fuglen mister plutselig denne, og guttene løp og fant fisken, og denne ble stolt levert på døren til mannen. Han jublet og sa at dette var nok «en gave fra Gud»! Jeg husker vi som barn badet i Nitelva. Der fløt både kloakk og toalettpapir, men sånn var det bare, så vi ga ikke opp badingen for det. Men fisken i elva ble brukt som mat den gang.
Vi hadde noen slektninger i Nannestad som hadde gård. Far syklet dit en gang for å skaffe mat, men kom tomhendt hjem igjen. Så bestemte han seg for å sykle helt til Gudbrandsdalen, til Frya, hvor en slektning hadde pensjonat og landhandel. Han kom opprinnelig fra Nannestad. Frya ligger ca. 25 mil hjemmefra. Her fikk han tak i noe mat. På hjemturen tok han sjansen og dro med tog. Dette var jo livsfarlig, for om han ble tatt med mat av tyskerne kunne det gå riktig ille. Men det gikk bra.
Ellers var det om å gjøre å plukke bær og sopp osv. og bruke fantasien. Tobakk var ikke lett å få tak i, men noen dyrket til og med sin egen tobakk i blomsterpotter og tørket bladene på loftet. Ellers manglet det ikke på oppfinnsomhet. Man brukte fiskeskinn å lage gjenstander med, fiskeskinnsvesker, slirer til kniver osv. En gutt fikk uventet alene i huset besøk av tyskere på døra. Han åpnet døra og sa:"Niks høne”!
Det var også vanlig å ha kaniner. Der vi bodde – Jernbanegata 35 – hadde vi også gris. Min fars onkel snekret grisehuset og vi spleiset på materialene. Da vi skulle slakte grisen ble vi uvenner med ham om delingen. Vi var uvenner helt til jeg skulle gifte meg i 1967. Da ble han buden i bryllupet vårt. Det ble holdt i Bergen. Onkel Hans var da 87 år. Min far kjørte folkevogn over og han satt på. Da han vel framme satte beina ut av bilen, sa han:" Det var lenge siden jeg var her. Siste gang var i 1905. Da var jeg på nøytralitetsvakt her."
Flyangrep 1943
En hendelse jeg husker fra krigen er da det var Amerikansk bombeangrep på Kjeller 1943. Det jeg husker er at vi hørte og så flyene komme durende og vi så bombene falle, og vi måtte legge oss ned på gulvet og at rutene klirret. Og vi opplevde dette fra stuevinduet i Jernbanegata 35 på Strømmen. En annen som også husker dette var Jan Rørstrøm, for han var hjemme hos oss akkurat da. Det er ikke lenge siden han fortalte meg dette.
Rakkerunger
Nede ved Samfundsbygningen var det den gang et dalsøkk, en ravine, der Shellstasjonen sto før den ble flyttet. Nede i denne gropa hadde vaktmesteren slått gress og raket det fint i en haug. Så kom vi, noen små rakkerunger, og begynte å base i høyet og dra det utover. Vaktmesteren overrasket oss og ville ta oss fatt, men vi stakk fra ham. Men han ga seg ikke og løp etter. Jeg husker at jeg løp opp Lærdalsgata og mellom husene og havnet til slutt hos gamle fru Fjelstad som bodde i en liten hytte like i nærheten av der jeg bodde. Jeg løp og gjemte meg under senga hennes. Da mor etter hvert kom og spurte etter meg måtte hun love å ikke gi meg juling, for jeg var jo "en snill gutt", mente fru Fjelstad. Vaktmesteren fikk aldri tak i oss rakkerungene, men jeg gikk lange omveier hver gang jeg så ham i alle år etter dette.
Guldalsjordet
Det å vokse opp i nærheten av Guldalsjordet var fantastisk. Det var trygt å være barn den gang, mye tryggere enn i dag. For det første var det nesten ingen biltrafikk. Derimot fantes det masse hester. Til og med øverst i Jernbanegata var det en som het Veiby som hadde hest. Han bodde i ei lita stue øverst i bakken. Jeg husker en gang jeg fikk lov å ri på hesten hans. Vi ungene lekte gjemsel rundt i hagene og vi var ikke få barn. Bang blekkboks var en annen lek. Nede ved Strømsveien der Saga Kro og Apoteket flyttet, var det et jorde og et lite rødt hus. William postbud Johansen påsto engang at han var født i dette huset. Her var det et stort jorde og en bakke hvor vi lekte, og om vinteren akte vi på papplater og alt vi fant å ake på, kjelker osv. Apropos kjelker, så hadde vi sparkstøttinger og rattkjelker og det gikk så det suste nedover Guldalsgata og alle veier hvor det var litt bratt.
Når man ville ha de siste nyheter om alt som skjedde i Strømmen, så gikk man bare en tur til matbutikkene Olaussen eller Mathiesen, så fikk man av ekspeditrisene vite alt man ønsket.
Presten vår i konsentrasjonsleir
Det sosiale samholdet i Strømmen under og etter krigen var fantastisk – alle kjente alle. Pastor Scheie og kone Elida var mennesker som alle var glade i, og da Peder Scheie ble tatt av tyskerne og til slutt sendt til konsentrasjonsleir i Tyskland, hjalp alle til og skaffet klær og mat til prestefamilien.
Damer i familien Hoel samlet 1925. Fra v. Alvhilde Olsen Granholt, Mathea Sabine Torgersdatter Stubberud, Marie Stubberud, Agnes Granholt, Marie Frogner, barn, Borghild Frogner.
Karl Hoel med familie.
Sigurd og Julie Hoel med Arne.
Hagen Stubberud 50 år rundt 1895.
Arne Hoel og moren Julie og sønnen til Mikalsen.
Tegning av Sigurd Hoel, kunstneren i familien.
Arne Hoel som liten.
Per Hoel.
Festeavgift for Nygård i Stasjonsveien betalt til Stalsberg gaard for 1902: Kr 12,-.
Oldefar Carl H. Hoels nekrolog.
Freden
Så kom freden. Jeg kan huske fredsdagen, 8. mai 1945. Rett overfor butikken til Hoberg husker jeg en fru Pettersen i Nygårdsveien rope at ”nå er det slutt på krigen”. En kamerat og jeg fikk beskjed om å komme hjem til henne og få flagg. Hun hadde masse flagg som hun hadde gjemt på loftet under hele krigen. Nå skulle vi gå i tog. Noen av flaggene var falmet, men det spilte ingen rolle. Vi gikk i tog alle ungene i nabolaget. men der vi var da hun kom, sto en kommunearbeider og gravde i en grøft. Han het Ola Holm (visstnok en fjern slektning av min far). Han satte fra seg spaden og gikk hjem. Han bodde ikke så langt ovenfor oss.
Det kom beskjed en av dagene om at det skulle være innsamling av blendingsgardiner på idrettsplassen, hvor disse skulle brennes. Vi hadde jo under hele krigen hatt blendingsordre om natten. Det ikke mange tenkte på den gang, var jo at vi trengte rullgardiner siden også. Jeg husker at en tysk offiser satt i veigrøften og gråt. Men ingen enset ham. Det var jo fred!
Så kom det som vi nå etterpå ser var grusomme ting. De såkalte "tyskertøsene", som fløy med tyskerne under krigen, ble tatt og offentlig hengt ut ved å bli snauklipte. Hårduskene ble hengt opp på plakattavlen ved stasjonen og ble hengende der noen dager.
Fredsmarsjen 1945
De som hadde levd i landflyktighet i Sverige begynte å komme tilbake. Etter hvert ble den såkalte "fredsmarsjen" arrangert over hele landet. Det var Sverige som utfordret Norge til verdens største landskamp – Fredsmarsjen 1945. På Strømmen gikk den fra Samfundsbygningen, langs Strømsveien til grensen mot Lørenskog, så vidt jeg husker.
Nordstrands Blad skrev: "Vi retter en inntrengende henstilling til alle Nordstrandsbeboere om å ta denne spaserturen innenfor rammen av den fastsatte tid. Vi må nemlig vinne over Sverige denne gang". Det hadde nok vært forsmedelig at fotballandslaget som feiret store triumfer før krigen, nylig hadde tapt 0-10 for Sverige. Distansen var 10 kilometer for menn med en maksimaltid på 90 minutter, 5 kilometer for kvinner, eldre menn og gutter fra 14 til 17 år med 45 minutter som maksimaltid, 2,5 kilometer for barn med en maksimaltid på 25 minutter.
Hvordan gikk det så med konkurransen med Sverige? Det ble norsk seier med 554.507 deltagere mot svenskenes 162.494 deltagere. Det var stor stas.
Det tok noen år før vi fikk et ordinært utvalg av matvarer i butikkene, blant annet fantes det lite frukt i butikkene. Skuespilleren Roy Bjørnstad fortalte at han hadde fått en kamerat som var til sjøs til å samle bananskall i en eske og ta med hjem når han kom i land. Roy og et par kamerater strødde disse skallene langs noen fortau i Oslos gater. Deretter gikk de i forretningene og spurte om de hadde bananer. Betjeningen svarte at det denne dagen hadde vært mange innom og spurt om bananer, men at de ikke hadde noe, og at de ikke regnet med å få det på lenge heller. På Chat Noir kom visen som het: "For når det kommer en båt med bananer, da blir det sommer og solskinn igjen!"
Lekekamerater under krigen. Arild Ekra, Leif Holst, Per Hoel.
Fredsmarsjen i 1945. Alle fikk nål.
Det var stor glede over å kunne feire friheten, og det ble laget flere fredsmerker i 1945.
Typisk foto fra Fredsmarsjene 1945, tilfeldig sted i Norge.
I 1985 ble det mange steder arrangert et 40-årsjubileum med egen nål. Foto Stig Rune Pedersen.
Skoleår
Sommeren 1945 skjedde det noe viktig i familien. En dag kom overrettssakfører Roar Melstrøm hjem til oss i Jernbanegt. 35. Han var den gang bestyrer for Skjævestadgården i Strømsveien 56, og kom for å si at vi hadde fått leilighet i gården. Dette var som om en ”Oslo-gård” var flyttet til Strømmen, med en standard som lå langt høyere enn det som var vanlig på den tiden i Strømmentraktene. Vi hadde til og med sentralfyring med vedfyring, med radiatorer i alle rom, og i bakgården var det et vedskur hvor det var plass til mengder av ved. Leiligheten var stor, med peisestue, en kjempelang entré, bad med badekar, spisestue, pikerom, soverom, kjøkken, grovkjøkken med kjøleskap, og callingsystem på alle rom med ringesystem fra hvert rom, med display for hvilket nummer (rom) det ringte fra. Leiligheten hadde visstnok tidligere tilhørt en legefamilie som hadde hushjelp. Apropos hushjelp, så hadde man rett før krigen ofte hushjelp. Jeg tror til og med min mor, en kort tid etter jeg ble født, før krigen, hadde hushjelp. I første etasje hadde Thorleif Imbsen en skobutikk, som hans kone hadde arvet etter sin far. Denne butikken ble senere til konfeksjons- og klesbutikk. (Det var der de hadde gris i kjelleren, slik Kjell Jacobsen forteller om i Strømmen I-boken. Kjell var sønn av vaktmesteren i gården).
Jeg begynte samme høst på folkeskolen på Sagdalen skole, og kom da i samme klasse som Kjell. Vi begynte i den gamle skolebygningen fra 1901 og hadde frøken Huser som klasseforstander. Hun kom fra Sørum, og vi var en gang på skoletur på besøk hjemme hos henne i Sørum. Senere flyttet vi til det nyere skolebygget fra 1919, og der var vi ut 7. klasse. Da hadde vi lærer Kristensen. Han var av den gamle skolen, streng, men vi hadde veldig respekt for ham. Om han ikke brukte spanskrør, så kunne han klype oss i ørene. En gang kløp han en med sår i øret så blodet rant. Da ble han litt forskrekket selv. Da han døde, ble han funnet på gulvet på kjøkkenet. Han var ganske svak, men greide å hviske: "Hent Fjellvang!". Dette har lærer Fjellvang fortalt meg. Da Fjellvang bøyde seg ned for å høre hva han ville si, så sa han bare: "Ja, du Fjellvang, du Fjellvang!". Og så døde han.
Jeg husker at vi flere år etter krigen fikk svenskesuppe med kjøttslintrer og grønnsaker. Og tranflaska sto i vindusposten på en trekloss. Vi hadde alle hver vår spiseskje til dette formål, gjerne i en tøypose. Da klassen 25 år etter skolen hadde en sammenkomst, hadde arrangørene ordnet det slik at skolebestyrer Sverre Rotnes, som var hedersgjest, kom inn i samme klasserom som vi hadde den gang, gikk bort i vinduet, tok "tranflaska" og serverte hver av oss tran. Selvsagt var det noe bedre enn tran på flaska, likør av et eller annet slag. Det som imponerte oss den gang var at Rotnes husket oss alle med fornavn etter alle disse årene. Vi spurte hvordan han greide dette? Forklaringen var at han begynte i 1945, og at vi var noen av de første elevene han hadde befatning med. Men han imponerte stort!
I første etasje i Strømsveien 56 hadde fruene Lillebø og Tveter frisørsalong etter krigen. Mennene deres spilte begge fotball på A-laget på Strømmen. Frisørmester Aage Storm Kristensen hadde herresalong her også. Han, som Imbsen, kom fra Eidsvoll. Kristensen leide i begynnelsen soverommet til mine foreldre som hybel, men flyttet senere til Blåkollen på Fjellhamar. I nyere tid kjøpte han Hoel-familiens sted Nygård i det som i dag heter Stasjonsveien. Etter dette bodde tannlege Aase på hybel hos oss. Han bygde senere hus i Stasjonsveien. Mange år senere hadde vi en friserdame som hybelboer hos oss. En gang mine foreldre var bortreist en helg, hadde hun bedt inn masse unge mennesker i leiligheten vår og hadde fest. Da ble jeg plutselig offer for denne frisørdamen. De tok meg med makt ned i frisersalongen, satte på meg krølltenger og lagde krøller på hele hodet mitt. Jeg var jo selvsagt nokså fortvilet etterpå, og jeg var veldig glad da foreldrene mine kom hjem.
På Sagdalen skole hadde jeg sju gode skoleår. Da jeg begynte på skolen, var jeg en av de minste i klassen, men da jeg kom i 7. klasse var jeg en av de lengste. Det var ikke alltid like greit å være liten, særlig ikke i gymtimene, når vi spilte fotball. Jeg ble alltid back i forsvaret og rent ned hver gang, så gymtimene var ikke det morsomste jeg visste. Men i 7. klasse snudde det. Lærer Odd Gulbrandsen, som var ny og ganske ung gymlærer den gang, fikk organisert så vi fikk skiskole i gymtimene. Vi lærte stavgang og fremdrift og langrenn, og i skoleskirennet kom jeg på tredjeplass. Da steg jo selvsagt selvtilliten noen hakk. Jeg begynte å være med på hopptrening i Strømmen & Lillestrøm Skiklubb, men her ble det vel ikke akkurat noen topp resultater. I et klubbrenn ble jeg nr. 3. Det var visst 10 stykker som var med, og de beste hopperne falt!
Jeg ble rett som det var kalt opp til skolebestyrer Rotnes for å gå ærend, bl.a. i Strømmen Sparebank. Hvorfor jeg ble sendt, vet jeg ikke den dag i dag, men jeg var vel en betrodd person, antagelig.
En vårdag i 7. klasse ble jeg med et par kamerater på båttur på Nitelva. Jeg tror det var Truls Nilsen (senere innehaver av Nils Nilsen Elektriske A/S) som stilte med robåten. De andre som var med var Bjørn Wiborg og Tore Haug. Vi rodde fra Skjærvagapet og oppover mot Kjeller flyplass. Der gikk vi i land. Vi ville se på flyene når de tok av og når de landet. For å kunne se bedre, gikk vi over et gjerde og over et myrlendt terreng, og plutselig sto vi helt inntil flystripa. Plutselig kom en bil i full fart mot oss. Vi begynte å løpe tilbake over det myrlendte området. Da steg en offiser (kaptein Slotten) ut av bilen og ropte oss tilbake. Han hadde en finger i frakkelommen, som skulle se ut som en pistol, og vi torde ikke annet enn å gå tilbake. Vi ble beordret inn i bilen og kjørt til vakten i hovedporten til flyplassen. Jeg glemmer aldri det han sa: "Gjør klar 4 eneceller til disse karene!". Vi var jo vettskremte og tryglet og ba om å få slippe. Til slutt måtte vi love aldri å gjøre noe sånt en annen gang, og så ble vi sendt ut hovedporten. Vi måtte gå lange veier for å komme til båten igjen. Neste dag var vi helter på skolen. Vi hadde jo opplevd rene thrilleren. Da husket jeg også at Bjørn Wiborg foreslo at vi skulle gå til et fjell vi så i det fjerne fra skolegården, etter skoletid. Det ble med tanken.
Bjørn døde for en del år siden. Men rett før han døde ringte han meg for å prate om oppveksten vår. En ting han husket var telefonnummeret vårt. Det var 71. Senere ble dette til 1171, så 71 11 71 og senere ble det 63 71 11 71. Min far hadde 69. Det var ikke så mange som hadde telefon rett etter krigen. Det var jo vanlig med telefonkiosker den gang, disse røde boksene som var spredt rundt omkring i Strømmen.
Strømveien 56 Skjævestadgården til høyre, Veatomta til venstre. Per bodde i hjørneleiligheten hitover i annen etasje.
Per og Jan Erik Hoel
Klasse 1C på Sagdalen skole 1945. Øverste rekke fra venstre: Per Hoel, Brynulf Martinsen, Bjørn Wiborg, Truls Nilsen, Trygve Normann (Karlsen) Foss, Kjell Jacobsen, Kjell Karlsen, Tore Rønning. Midterste rekke: Bjørn Midthus, Finn Akselsen, Berit Larsen (Amundsen), Aud Bergersen (Sørensen), Marit ??, Ruth Lund, Astri Haugan. Første rekke fra venstre: Erling Fjerdingby, Bjørg Aronsen, Aud Ihlhagen, Bjørg Gulbransen, frøken Åshild Huser, Liv Lundberg, Astrid Sjølli, Kari Johansen, (Finn) Åsmund Johnsbråten.
Klasse 7 C 1952 Sagdalen skole. Første rekke fra venstre: Åge Larsen “Kilroy”, Trygve Foss (Karlsen), (Finn) Åsmund Johnsbråten, Per Hoel, Kjell Jacobsen, Finn Akselsen. Bakre rekke: Kjell Karlsen, Bjørn Midthus, Bjørn Viborg, Tore Haug, Poul Kristensen (klasseforstander), Kari Johansen, fru Kristensen, Karin Westerlund (Næss), Aud Ilhagen, Aud Bergersen, Liv Lundberg. Foto Truls Nilsen som også gikk i klassen.
I 1950 brukte Sølvguttene sølvglinsende drakter i silke. Per står her like til høyre for dirigenten Torstein Grythe.
Sølvguttene
Arne Ruud var en gutt som gikk i parallellklassen min og bodde i Lærdalsgata. Han var veldig god til å synge og sang solo på skolen 17. mai. Min far foreslo at han burde prøvesynge i Sølvguttene, som akkurat på den tiden søkte aspiranter til koret. Min far skulle være med i siste liten før de skulle reise, så ble jeg spurt om jeg ville være med. Jeg vasket meg, skiftet og ble med inn til byen. Vi møtte på Uranienborg skole. Arne prøvesang og ble godtatt. Så, når alle var ferdige å prøvesynge, så sier Totto (Torstein Gryte): "Er det flere som vil prøvesynge?". Plutselig fikk jeg en dult i ryggen, og der sto jeg og måtte prøvesynge jeg også. Jeg ble godtatt og hadde en fantastisk periode med Sølvguttene. Først hadde vi noen måneder med noteskole før vi fikk være med i koret, men det hendte at noen få av oss elevene fikk synge i brylluper. Vi fikk betalig for slike oppdrag. Det var ikke mye, men 10-15 kroner i lommepenger, og det var jo flott den gang.
Da lærer Kristensen fikk høre at jeg var med i Sølvguttene, ble jeg spurt om jeg ville synge for klassen. Men jeg var veldig sjenert den gangen. Rødmet for det minste! Jeg skulle få lov å stå bak en tavle og synge. Jeg sang en svensk drikkevise, som jeg hadde lært på ferie i Sverige. "Tycker Ni som jag, så nubbar vi." Ei jente bakerst i klassen sa at bestefaren hennes brukte å synge denne sangen hver gang han var full. Etter denne gangen ba aldri læreren meg om å synge i klassen mer.
Vi var med på skolekonserter og fikk fri fra skolen for å synge i bl a. Folketeateret. Vi sang julen inn i Trefoldighetskirken osv.
Etter folkeskolen
Etter folkeskolen ble det realskole, som det het den gang, på Den Interkommunale Høgre Almenskolen i Lillestrøm. Fra Strømmen var vi en gjeng som tok toget til Lillestrøm hver morgen. Alltid var vi i siste liten og måtte løpe for å rekke toget. Der var det elever som kom fra Aurskog, Bjørkelangen og Sørum, som ikke hadde lært engelsk på folkeskolen og som måtte ha ekstratimer ved siden av den ordinære undervisningen. I tillegg hadde de jo lang reise til skolen. På denne tiden fantes bare denne videregående skolen for disse. Den gang gikk man tre år på realskolen eller man gikk to år og over i 3. gym. som vi sa, for så å fullføre fjerde- og femte-gym og Eksamen Artium. Og da ble vi rødruss eller på økonomisk gymnas, blåruss, som i dag.
Postbud
Etter hvert begynte man å tenke på hvordan man skulle tjene til litt lommepenger. Jeg begynte å gå med aviser. Fikk jobb med å levere aviser på Strømmen, men for å bli fort ferdig, dro noen av oss med sykkel ned til Lillestrøm og hentet avisene i Akershus Arbeiderblads hus i Vollgata, og syklet tilbake til Strømmen med nytrykte aviser. Etter en tid var man ganske godt kjent i Strømmen. Så en sommer søkte man etter sommervikarer som postbud på Strømmen Postkontor. Svein Gulliksen og jeg søkte og fikk jobb. Vi fikk faste ruter og ble lært opp. "William Postbud" (Johansen) var budformann. Han var bror av "Barber-Johan" og "Pølse-Bjarne", som hadde pølsebu ved den gamle Shell-stasjonen rett overfor kinoen. William skulle forklare oss sentrumsruten på Strømmen en gang. Han forklarte litt om hvor lang tid det tok og hvordan man gikk frem. Han var jo litt av en skøyer. Han hadde ingen spesiell utdannelse, men jobben som postbud den kunne han. Han var kommet til ruten ved Hoberg og Olaussen. Så sa han: "Men pass dere for det kritiske punkt!" Det var visstnok når man kom til en frisør Kristiansen, rett etter butikken til Arthur Olaussen. Der kunne man få hårvann. Det var sikkert noen som drakk hårvann av mangel på noe annet som var å få den gang. Hjemmebrent var jo også vanlig på den tiden. William sa at der kunne man få både Aqva Velva og Keratin. Keratin hadde både rød og blå farge. "Jeg tok alltid den blå, for den var det ikke fett i", sa William. Og han kunne snakke "engelsk": "Kål for mornings, farnings tsjolotait!". Dette var hans måte å hilse på, når han kom inn i en butikk. Og det hendte at han sa, siden Svein og jeg gikk på realskolen, at "det er bare Holer`n og Gullik og jeg som kan kinesisk!". Og så kunne han lire av seg lange remser med "kinesisk". Kjig tjong. Hotten tott!".
Postmesteren var en spesiell person. Han het Jakobsen og gikk under navnet "Poppen". Han hadde mye rare ideer. Vi måtte forsegle verdipost med lakk, som man lakket ved å tenne på en lakkstang. Men for at fyrstikkesken ikke skulle bli borte, bandt han en snor til esken med en lapp hvor det sto: "Tilhører Staten". De førte dagene i måneden, når folk kom for å hente pensjonen, kunne det være nokså hektisk i skranken. Da hendte det "Poppen" ropte høyt: "Til helvete med fru Karlsen og fru Olsen! Til helvete med Gerhardsen og hele regjeringa. Nei, vi skulle hatt Krustsjov her!". En sommer var hans kone, som var fra Øst-Tyskland, på ferie i hjemlandet. Da kunne det hende at Poppen ropte høyt, så det ljomet i lokalet: "Ella, hvorfor skriver du ikke!". En sommerdag det var temmelig varmt, sto han og "hekket" post i reolene. Ytterdøren sto på fullt gap, og der kommer fru Kjustad forbi med søppelposen i bakgården. "God dag fru Kjustad!". Det han ikke tenkte på, var at han sto i bare underbuksene, lys blå silke boksershorts. Vi hadde kveldsvakt en eller to ganger i uken. Da skulle postbilen komme og hente post og bl.a. verdiposten (som var forseglet). Rett før bilen kom, ble verdipostsekken slengt ut på trappa. Der lå den til bilen kom. Dette hadde ikke gått an i dag, men den gang var det lite kriminalitet.
De andre postbudene hadde også sine særegenheter. Frode Johnsbråten var en veldig ordknapp mann. Han var landpostbud, og det han ikke kunne av Norgeshistorie, var det ikke verd å vite. Han kunne svare på alt i dette emnet. Men selv om han vanligvis var ordknapp, kunne han prate så fort når han først skulle si noe, at man knapt kunne følge med. Noen ganger når han sto der og sorterte, kunne han plutselig begynne å humre og le høyt, uten at vi andre forsto hva han lo av. Et annet postbud var Dagfinn Edvardsen, som hadde kuttet de fleste fingertuppene på høyre hånd i en sagulykke. Men han greide å holde posten med en spesiell teknikk ved hjelp av tommelballen som han knep med. Et annet postbud, som het Walter Kvistnes, byttet navn fra Kvistnes til Skau. William fleipet lenge og kalte ham for Skaugen.
Om sommeren kunne det være dager hvor det nesten ikke kom post. Da kunne vi være ferdig med ruta ved 9-10-tiden om morgenen, og da kunne Svein og jeg ta toget til Oslo og båten til Ingierstrand hvor vi badet. Der var det stupebrett og kafé. En gang vi kom dit ganske tidlig, fikk vi se "Poppen". Der satt han i badebukse og koste seg med en halv flaske akevitt. Han hadde med seg kassadagbok og pengeskrinet og satt og gjorde regnskaper. Da han fikk se oss sa han: "Morn, morn!" og fortsatte med regnskapene.
Rett etter krigen var det lite eller ingen inflasjon. Prisene var veldig stabile, til langt opp i femtiårene. Smørbukk-karamellen fikk man i to versjoner, 2-øres og 5-øres. Jeg husker vi fikk saftis til 20 øre. I fryseboksen brukte man tørr-is. Vanlige frysebokser som vi har i dag fantes ikke den gang, tror jeg.
Realskoleklasse 2a, Lillestrøm 1954, tatt i hagen hos Unni Bråthen i Wittenbergveien, Fjellhamar. Første rekke: Åse Kogstad, Turid Rossing Bjørnstad, Elisabeth og Ragnhild Versvik, Astrid Aspestrand, Åse Østby, Liv Snare, Ragnhild Scheie, Unni Bråthen, Ragnfrid Claesson Holm, Jorunn Omsland. Bakre rekke: Tor Johan Bjørnstad, Ivar Henriksen, Truls Nilsen, Trygve (Karlsen) Foss, Tore Almeli. Lærer Hans Drengsrud.
Fra studentlivet i Bergen: Åse Kleveland til venstre, Per Hoel til høyre.
Elina Scheie avisintervju i Romerikes Blad på 90-årsdagen 2. april 1995. Elida er feiltrykk.
Stormyrbakken ga mange strømlinger store øyeblikk.
Giftermål
Vi giftet oss i Landås kirke i Bergen 15.juli 1967. Den helgen var det strålende solskinn. Ellers regnet det nesten hele sommeren i Bergen. Etter bryllupet var vi en hel uke på hytta til mine svigerforeldre i Lysefjorden i Os, hvor Ole Bulls Lysøen ligger, og mine foreldre og onkel Hans var med. Onkel Hans fortalte en masse fra sitt liv og oppvekst. Han dro til Amerika i 1903, til en onkel i Chicago, men kom tilbake til Norge i 1905. Min bestefar Sigurd, Hans’ bror, ville reise over i 1905, men hans far – min oldefar – tilbød ham en fiolin hvis han ikke reiste, og det godtok han. Fiolinen kostet den gang 25 kroner. Den fiolinen har jeg arvet og tatt vare på. Han fortalte også at han hadde sett Henrik Ibsen på Karl Johans gate i oppveksten.
En dag den samme uken hadde vi en fin solskinnsdag bestemt oss for å dra til Edvard Griegs hjem Trollhaugen. Vi var nede ved vannet hvor urnen er i fjellet, og så gikk vi opp i den vakre parken ved huset. Bjerkene hang frodige og det var blomster over alt. Da sier onkel Hans: "Det du ser omkring deg her, det er min Gud. Prester og politikere er de som ødelegger verden". Så plutselig leste han et vers av Henrik Wergeland, Til min Gyldenlak:
Gyllenlak, før du din glans har tapt,
da er jeg det hvorav alt er skapt;
ja, før du mister din krones gull,
da er jeg muld.
Senere den samme uken mens vi var på hytten, var det en dag onkel Hans var veldig taus. Vi spurte hvorfor han var så stille. Da svarte han: "I dag er det 45 år siden Thora døde" – hans kone.
Onkel Hans levde kun et par år etter dette. Men vår sønn Torger ble født mens han levde. Og Hans ville at hvis vi fikk en gutt så skulle han hete Torger som gikk som mellomnavn ledd etter ledd i Stubberudslekten. Til og med oldemor hadde mellomnavet "Torgersdatter". Vi hadde et veddemål om at hvis det ble gutt skyldte jeg ham en flaske konjakk. Det ble gutt. Vi var hjemme hos mine foreldre på Strømmen og ba Hans komme om kvelden. Han ringte på og idet jeg åpnet ga han meg en flaske konjakk og sa: "Gi denne tilbake til meg, så er vi skuls”! Så vår sønn fikk familienavnet Torger.
Strømmen & Lillestrøm Skiklubb
Min far Arne Hoel var materialforvalter i Strømmen_og_Lillestrøm_Skiklubb. Han hadde også ansvar for å innkvartere deltakere i Stormyr-rennene. Vi hadde bl.a. brødrene Gjermundshaug fra Alvdal (Ottar, Olav og Magne) som også vant i Holmenkollen. Simon Slåttvik var en annen som bodde hos oss, han var en kjent kombinertløper med mange seire i Holmenkollen.
Tanntekniker Arne Hoel og tannlege Thomassen vokste opp på Vålerenga i Oslo. De gikk i samme klasse på folkeskolen i 7 år. Senere gikk de sammen på realskolen til de skilte lag. Men etter endt utdannelse møttes de en dag på gaten i Lillestrøm. Da hadde Arne Hoel begynt som tanntekniker i Vollgata og Thomassen hadde kontorer i Storgata 13, Eriksengården. Han hadde tre rom og kunne avse ett til Arne Hoel. Deretter holdt de sammen så lenge begge levde, og spiste matpakken sammen hver dag siden. Torbjørn Thomassen ble for øvrig min gudfar, noe som kanskje var medvirkende til at også jeg ble tannlege.