Kongevei
Betegnelsen Kongevej ble i Danmark brukt om veier som var forbeholdt kongens folk. Den første kongeveien ble anlagt i 1584 og gikk fra København over Rudersdal til Frederiksborg. Ferdselen ble frigitt på veiene i etapper fra 1737.
Kongeveiene i Norge var basert på de første ferdselsveiene mellom byer og landsdeler. Det første offentlige veianlegg i Norge var Kongeveien som ble utbygd fra sølvverket i Kongsberg (Sandsvær) fra omkring 1630, i retning av nærmeste sted for utskiping i Hokksund. Siden ble norske kongeveier en felles betegnelse for gjennomgående hovedveier, i offentlige dokumenter og lokalt betegnet som Kongeveien, unntaksvis Festningsveien, der veien hadde strategisk karakter (nærmest festningene).
Norske kongeveier
Den Fredrikshaldske kongevei gikk mellom Christiania (Oslo) og Fredrikshald (Halden) og var en videreføring av de eldre tråkk, dels Oldtidsveier, som ble forsøkt gjort farbare med hjuldoninger rundt 1660. Den Fredrikshaldske var en del av Norges første utenriks ferdselsesvei, Københavnske Kongevei, som ved hjelp av fergeforbindelse ved Helsingborg førte helt til København. Her gikk Norges postvei fra 1647 til 1814, og her vandret norske bønder med sine supplikker (klagesaker) til Kongen i København i århundrer. Opprøreren Christian Lofthus vandret her 3 ganger, den siste våget han seg ikke over sundet. Satirikeren Johan Herman Wessel og predikanten Hans Nielsen Hauge vandret også her, og enkelte av gjestgiveriene er ennå i behold, som Tanum gjästgifveri ved Tanumshede, med anetavle i skjenkestua helt tilbake til ca 1680.
Den Bergenske kongevei bandt sammen Oslo og Bergen, blant annet over Krokkleiva i Buskerud og Harestua i Oppland. Andre norske kongeveier var Den Wingerske kongevei, Den Østerdalske kongevei og Den Trondheimske kongevei. Øvre Fredrikshaldske Kongevei var en indre forbindelse mellom Oslo og Fredrikstad. Den gamle kjerreveien som går fra Kristiansand til Jæren og Stavanger er også en kongevei. En gammel kongevei gikk dessuten gjennom den dype Vidalen i Oppland og en annen fra Ringerike til Valdres.
I Steinkjer i Nord-Trøndelag tar den 765 meter lange Gamle kongeveg av fra den opprinnelige E-6 (Riksveg 50) som var den egentlige kongevegen gjennom Norge. Vegen går gjennom den del av bydelen Nordsia som på folkemunne kalles Finnmarka, og nærmest klatret opp bakken man kalte «Brattvammen» før den endte «på toppen av Vammen», der den kom inn på Riksveg 50 igjen. Navnet indikerer at det var her den opprinnelige hovedferdselsåra (Kongevegen) nordover gikk.
Kulturminner
I relasjon til kulturminnelovgivning, kan bevarte etapper av Kongeveier oppfattes som fragmenter av en historisk helhet, som grunnet seg på landets eldste landskapslover. Bevarte deler av Kongeveien er fragmenter med særlig verdi for dagens kulturmiljøer. I 1272 under Magnus Lagabøte ble eldre lover sammefattet til Europas første landsomfattende lovverk, men de eldre landskapslover kjenner ingen starten på. Sedvanen ved at bøndene ble pålagt ansvar for å holde veien ryddet var i realiteten landets eneste "veimester". Alle endringer av innarbeidet veiløp ble straffet, og disse rettsforhold var sammenlagt grunnlaget for veiholdet fra urminnes tider. I tråd med dagens Kulturminnelov må derfor alle bevarte etapper av Kongeveier betraktes som automatisk fredet, og om de står inntegnet på kart fra 1600-tallet eller på annen måte er dokumentert. Kongeveiene hadde stor betydning for utvikling av kunst og landskapsbeskrivelser, langs Den københavnske Kongevei kom de første kunstmalere og reisende skribenter sist på 1700-tallet til Norge. Langs veien spredte gjestgivertradisjonen og Kurbadinstitusjonen seg først i Norden, og dermed den første turismen. Veien mellom Oslo og København, på svensk kalt Kungsvägen, fulgte kysten og sammenfaller i stort med den nåværende E6. I Halland i Vest-Sverige blir Kungsvägen ofte kalt Via Regia, eller mer daglig oftest betegnet Kustvägen (en parallellvei til E6 med mange gamle veiminner).
Veiløpene for kongeveiene fulgte oppgåtte stier og Oldtidsveier, og er ofte beholdt som traseer for våre dagers riksveier eller fylkesveier. Deler av kongeveier i dag blitt turstier og vandringsruter i terreng og natur. På begynnelsen av 1800-tallet hadde Norge et relativt godt utbygd veinett. Da Norge fikk ny veilov i 1824, ble kongeveier og landeveier slått sammen under fellesbetegnelsen hovedveier, mens de mindre delene av veinettet ble kalt bygdeveier.
Litteratur
- Finn Lønnå: Langs Kongevei og gammel Drammensvei i Asker og Bærum. Asker og Bærum Historielag 1992.
Artikler på lokalhistoriewikien
Denne artikkelen er helt eller delvis basert på artikkelen «Kongevei» fra Wikipedia på bokmål og riksmål og kan kopieres, distribueres og/eller endres slik det er angitt i lisenstekst for cc-by-sa 3.0. For en liste over bidragsytere til den opprinnelige artikkelen, se endringshistorikk knyttet til den opprinnelige artikkelen. For en liste over bidragsytere til denne versjonen, se endringshistorikk knyttet til denne siden. Artikkelen bør gjennomgås med tanke på tilpasninger til lokalhistoriewiki.no. Se Hjelp:Forskjeller fra Wikipedia for mer informasjon. |