Kontrafaktisk historieskriving

Kontrafaktisk historieskriving er både en metode i historiefaget og et skjønnlitterært virkemiddel. Ordet kontrafaktisk viser til at det dreier seg om historieskriving som er i strid med de faktiske forhold. Som historiefaglig metode kan dette brukes for å drøfte hvordan en historisk hendelse ville ha utvikla seg dersom man endrer noen av forutsetningene. Dette kan bidra til å avsløre om enkeltelementer ved en hendelse har stor betydning eller ikke, og om det hadde vært mulig å få et annet utfall. Kontrafaktisk historieskriving er en spekulativ metode, som ikke kan si noe sikkert om historia, men som kan bidra til at man endrer fokus og ser nye sider ved den faktiske historia.

Typisk for skillet mellom historiefaglig og skjønnlitterærer kontrafaktisk skriving er at man i historiefaget gjerne tar for seg små elementer for å se om historia da kan utvikle seg i en spesiell retning, mens man i skjønnlitteratur ofte gjør mye større inngrep i historia. For eksempel har historikere tatt for seg hva som kunne skjedd dersom Adolf Hitler hadde blitt drept i attentatet 20. juli 1944, eller dersom «Blücher» ikke hadde blitt senka 9. april 1940. I skjønnlitteratur finner man flere eksempler på romaner der en forutsetning er at aksemaktene vant andre verdenskrig. Ofte er det lagt inn mindre kontrafaktiske elementer for å forklare dette, for eksempel at Tyskland utvikla atomvåpen før USA og dermed ble i stand til å vinne krigen.

Som metode i historiefaget

Innen historiefaget ble det særlig etter at Niall Ferguson i 1997 var redaktør for essaysamlinga Virtual History en del oppmerksomhet omkring metoden. I Norge har blant annet Øystein Sørensen brukt metoden i sin bok Historien om det som ikke skjedde : kontrafaktisk historie fra 2004. I sitt forord sier han: Kontrafaktisk historieskrivning – gjerne presisert til kontrafaktiske hypoteser – er en nødvendig del av enhver seriøs historieskrivning.» Et av eksemplene han bruker på hvorfor det er nødvendig er senkninga av «Blücher». Det blir gjerne forutsatt i historieskriving at dette førte til at konge og regjering rakk å komme seg ut av Oslo 9. april 1940, og at dette var en forutsetning for at Norge kunne kjempe videre i stedet for å overgi seg slik det gikk i Danmark. Egentlig har det vært et kontrafaktisk element i historieskrivinga hele tida, men først ved å forsøke å sette opp et scenario der tyske krigsskip ankom Oslo havn på morgenen 9. april kan man kontrollere hypotesen. Man vil ikke kunne trekke sikre slutninger – i teorien kunne noe annet gått galt for tyskerne – men man kan foreta en viss testing av hypotesene, og ikke minst klargjør man alternativene som man ellers nokså ukritisk forutsetter.

Sørensen var i sin bok svært tydelig, men han siterer også Ottar Dahl: «Mange historikere vil, med sin sterke sans for det konkrete og faktiske, avvise slike tankeeksperimenter som ufruktbare. Konsekvensen ville være en avvisning av enhver årsaksproblematikk i historien.» Dahl beskrev det han kaller «tankeksperimenter» som «historiske resonnementer omkring å[rsaks]forhold, først og fremst manifestert i «kontrafaktiske» hypoteser.» Går vi lenger tilbake finner vi også kontrafaktisk historieskriving hos Ludvig Ludvigsen Daae, som brukte metoden for å analysere politiske forhold på 1400-tallet.

Et krav til bruk av kontrafaktiske hypoteser i historiefaget er at de må være realistiske og kompatible med generelle teorier. Ser vi på de to eksemplene over, attentatet mot Hitler og senkninga av «Blücher», kunne utfallet vært det motsatte i begge tilfeller. Hitler ble såra og fire andre i rommet ble drept; bare en tilfeldighet førte til at hovedmålet for bomba overlevde. Og selv om Drøbaksundet er smalt og torpedobatteriet var godt plassert, ville litt nøling fra kommandanten vært nok til at de tyske skipene kunne seilt videre. Her er vi altså innafor det realistiske og det kompatible.

Eksempler på kontrafaktiske problemstillinger

Den nevnte boka til Øystein Sørensen har flere konkrete eksempler fra både verdenshistorie og norsk historie. Vi skal her se litt på de norske eksemplene, og si litt om hvorfor de er interessante å drøfte.

Vinden i september 1066. Harald Hardråde falt ved Stamford Bridge i 1066, et skjebneår i Englands historie. To dager senere snudde vinden i Den engelske kanal, og Vilhelm av Normandie kunne sende en invasjonsstyrke som klarte å slå den utslitte og svekka engelske hæren. Sørensen stiller så spørsmålet om hva som kunne skjedd dersom vinden hadde snudd tidligere. Da kunne det ha vært Vilhelm som ble slått tilbake av en fulltallig engelsk hær, og Harald Hardråde kunne ha vunnet over en svekka hær. Et norsk-engelsk imperium med full kontroll over Nordsjøen kunne blitt resultatet. Det interessante med dette er at det sier noe om Harald Hardrådes realitetsorientering – han kunne ha vunnet, og dermed tatt kontroll over England – og om hans ambisjoner. Et slikt mulig scenario styrker oppfatningen av at han faktisk forsøkte å erobre England, og at det ikke bare dreide seg om et vikingtokt som var litt større enn vanlig.

1532 – et katolsk og selvstendig Norge. Norge ble i 1536 et dansk lydrike, og i 1536–1537 ble reformasjonen gjennomført. Her har flere historikere sett på kontrafaktiske hypoteser, blant annet Kåre Lunden i artikkelen «Dansketida og kontrafaktiske teoriar» fra 1989. Sørensens alternative utvikling tar tak i det faktum at Christian II i 1532 reiste til Danmark etter å ha blitt lovet fritt leide. Han ble allikevel fengsla, og satt innesperra til sin død i 1559. Dersom han i stedet hadde satsa på å få full kontroll over Norge, og hadde alliert seg med de norske biskopene, kunne han kontrollert området helt ned til Båhus festning, og han kunne i teorien også ha tatt tilbake makta i Danmark på et senere tidspunkt. Det var svært lite aktivitet fra reformasjonsvennlige i Norge på det tidspunkt, og det var ingen folkelig støtte for en religiøs omvelting. Christian II hadde dermed, i teorien, hatt en mulighet til å leve resten av sitt liv i et selvstendig og katolsk Norge. Sørensen nevner også at det samme ville vært tilfelle dersom Olav Engelbrektssons opprørsforsøk hadde lyktes i 1536.

Et forsvensket Norge. Hvis Norge ikke hadde blitt et dansk lydrike i 1536, dukker det så opp et nytt spørsmål. Sverige var betydelig sterkere enn Norge militært, og ville trolig ikke ha stoppa etter å ha tatt Jemtland og Herjedalen i 1645 dersom Norge sto alene som selvstendig rike. I Sverige var reformasjonen gjennomført, men Norge var altså katolsk fortsatt. Det er da rimelig å tenke seg en aggressiv innføring av reformasjonen i Norge, at embetsverket ble fylt av svensker og at norske bønders jord ble inndratt og fordelt til svensk adel. Dette fører Sørensen videre over i et scenario med jevnlige opprør og geriljakrigføring. Han trekker veksler på irsk historie, med et mislykka opprør i 1916 og til slutt et folkelig opprør med støtte fra norsk-amerikanere som fører til at Sør-Norge og deler av Nord-Norge blir uavhengig. En slik hypotese er delvis basert på de faktiske forhold i Skåne, der forsvenskingspolitikken var hard og brutal.

Miraklet i 1814 og andre fortellinger. I Sørensens alternative scenario er forutsetninga at Carl Johan under et stort slag i Råde 12. og 13. august 1814 ble for ivrig og red inn i virvaret på slagmarka, der han falt for ei kule. Dette ville skapt kaos i Sverige, der det var sterk politisk rivalisering. Det ville også ført til umiddelbar svensk tilbaketrekking; jamfør det som skjedde i 1718 da Carl XII falt. Avtalene som var inngått med Carl Johan om at Norge skulle underlegges ham var ikke lenger aktuelle, og på kongressen i Wien ble det i stedet beslutta at Norge skulle få sin selvstendighet. Sørensen setter også opp et annet scenario, som også forutsetter et stort slag i Østfold i august 1814. Dette var faktisk noe Christian Frederik ble råda til, men som han ikke ønska. I den forrige hypotesen falt Carl Johan, men i denne vinner svenskene en overveldende seier. Det er et sannsynlig utfall, noe som var årsaken til at det aldri ble noe slikt storslag. Konsekvensene Sørensen ser for seg er at Norge i stedet for å bli et nokså fritt rike i personalunion, med en modifisert versjon av 1814-grunnlova, i stedet kunne blitt del av en union som var styrt fullstendig fra Sverige. Stortinget ville fått mindre myndighet, og det kunne til og med ha blitt avskaffa slik det skjedde i Irland i 1800, da all makt ble lagt til det britiske parlamentet. Han tar også opp et scenario der Norge ikke blir løsrevet fra Danmark og overdratt til svenskekongen i 1814. Han ser da for seg økende norsk nasjonalisme, som blir styrka av revolusjoner på kontinentet i 1830 og 1848. En slik løsriving fra Danmark ville ført til en annen kulturkamp; mens man etter 1814 kjempa for å beholde mye fra dansketida, ikke minst skriftspråket, ville det dersom Danmark var fienden i en frihetskamp være sannsynlig at et norsk landsmål hadde vunnet en total seier i språkstriden.

1905 - krig og fred. Sørensen setter også opp flere scenarier for unionsoppløsninga. En ting som godt kunne ha skjedd er at oppløsninga hadde trukket ut mer i tid, med det resultat at forholdet mellom Norge og Sverige ville vært betydelig kjøligere. Det andre er at det rett og slett ikke ble noen unionsoppløsning i 1905. Han tar også for seg et scenario der det bryter ut krig, noe som er temaet i romanen Det nye Norge. Krigen 1905 av Odd Munk – et fellespseudonym for Sven Elvestad og Olaf Wilhelm Erichsen. De la krigsutbruddet til september 1905, under Karlstadforhandlingene. Grenseområdene raseres, men de svenske styrkene blir stoppa. Krigen ender nokså raskt etter press fra europeiske stormakter. Dersom man tar for seg denne kontrafaktiske krigen, er det høyst usikkert om svenskene hadde latt seg stoppe. Dersom den svenske «Fälttogplan vest», sist revidert i 1903, hadde vært fulgt ville grensebefestningene i liten grad vært til hinder, og etter noen uker kunne Kristiania ha falt. Trøndelag ville også raskt komme under svensk kontroll, og deretter ville det følge en langvarig geriljakrig mot svenske okkupasjonsstyrker. Sørensen kommer til at en kort krig nok ville vært vest sannsynlig, men at den kanskje ikke ville vært så heldig for Norge som Odd Munk la opp til i romanen. I et annet scenario blir det som nevnt ikke noen unionsoppløsning. Politikerne er mer diplomatiske og sindige, og i stedet for et uavhengighetsvedtak kommer et vedtak om to separate konsulatvesener 7. juni 1905. I dette scenariet blir Norge stående utafor andre verdenskrig, og unionen lever videre.

1940 - alternative norske krigshistorier. De tyske planene for invasjonen av Norge i 1940 gir et godt bilde av hva som kunne ha skjedd dersom «Blücher» ikke hadde blitt senka. Kogne og regjering hadde vært i tysk varetekt, og det kunne endt med Norge som med Danmark; umiddelbar kapitulasjon. Et slikt scenario er svært sannsynlig. Litt mer nøling – en mindre stridsklar kommandant enn Birger Eriksen på Oscarsborg – så ville den tyske flåten ha seilt inn til Oslo etter planen. Et spesielt element som nevnes, og som kanskje ikke blir så tydelig uten at man ser på en kontrafaktisk hypotese, er at Vidkun Quisling ikke hadde fått anledning til å begå statskupp over radio 9. april dersom tyskerne hadde tatt byen tidligere. I Danmark var NSDAP, Nasjonal Samlings søsterparti, marginalisert gjennom krigen, mens Quisling jo fikk betydelig politisk myndighet etter hvert. Det er sannsynlig at andre enn Quisling hadde blitt trukket inn i en marionettregjering; under riksrådsforhandlingene sommeren 1940 var det tyske målet en bredere kollaborasjonsregjering, ikke en NS-regjering. En rask norsk kapitulasjon kunne også ha fært til at den norske handelsflåten mer eller mindre i sin helhet kom under tysk kontroll, med katastrofale følger for de allierte. Sørensen tar også for seg et scenario der Norge ikke blir angrepet, men i stedet forblir nøytralt. I et slikt scenario forutsettes det gjerne en sterkere militær beredskap i Norge, slik at et tysk angrep får betydelig mindre mulighet til å lykkes. En kan også tenke seg at Altmarksaken ikke fant sted, eller ble håndtert annerledes. Et slikt scenario kunen ført til en britisk invasjon senere i 1940, for å sikre britiske herredømme i Nord-Atlanteren. Det ville betydd krigshandlinger på norsk jord, og en okkupasjon, men samtidig en okkupasjon uten Josef Terboven, Gestapo og deportasjonen av jødene. Samtidig ville et nøytralt Norge ha ført til at Tyskland ikke måtte bruke store styrker på å opprettholde okkupasjonen, og at disse i stedet kunne vært satt inn andre steder. Sørensen nevner også muligheten for en sluttkamp på norsk jord våren 1945, noe Terboven og flere i NS ivra for. Til sist tar han for seg et scenario der Storbritannia inngår fredsavtale med Tyskland sommeren 1940. Det var en reell fare for det i forbindelse med evakueringa fra Dunkirk. I en slik situasjon ville Norge trolig fått et riksråd-liknende styre, der NS hadde måttet samarbeide med andre tyskvennlige krefter. Det ville sannsynligvis ha oppstått motstandsgrupper, spesielt blant kommunistene etter angrepet på Sovjetunionen. Norske vernepliktige ville blitt utskrevet til krigstjeneste. Etter krigen ville Norge vært en nasjonalsosialistisk stat, fullstendig dominert av tysk politikk, men med en nominell selvstendighet.

Litteratur og kilder

• Dahl, Ottar: Problemer i historiens teori. Utg. Universitetsforlaget. 1986. Digital versjon på Nettbiblioteket
• Kontrafaktisk historie på Wikipedia på bokmål og riksmål.
• Sørensen, Øystein: Historien om det som ikke skjedde : kontrafaktisk historie. Utg. Aschehoug. 2004. Digital versjon på Nettbiblioteket.