Krigshistorie Hemnes i Nordland/06: Krigsfanger i Korgen

Av strategiske grunner forserte tyskerne planene om riksvegforbindelse over Vesterfjellet (som i dag stort sett bare kalles "Korgfjellet"). Arbeidet kom for alvor i gang hausten 1941. I september 1941 skal 70-100 mann ha vært i arbeid på korgsida av fjellet.

Tyskerne planla nå å benytte krigsfanger på veganlegget. Bygginga av leirer for jugoslaviske fanger i Knutlia og i Korgen ble starta i januar 1942, og var ferdig samme vår. I hver leir ble det innkvartert om lag 400 fanger og 50 vaktposter.

Til å begynne med hadde de frykta tyske SS-styrkene vaktholdet i leirene. De for ekstra brutalt fram. I mars 1943 overtok Wehrmacht vaktholdet, som da ble noe mildere. Dette hadde en klar sammenheng med at fangene først nå fikk krigsfangestatus. Norsk NS-folk verva seg også som voktere i fangeleirene. I Korgen-leiren skal det ha vært 40-50 norske voktere.

30. juni 1942 starta de første vegarbeider "med assistanse av krigsfanger", som det het i byråkratiet sine dokumenter. Da de store tyske styrkene trakk seg tilbake fra Finland seinhaustes 1944, var vegen over Vesterfjellet kjørbar. 500 fanger til Korgen

Cveja Jovanovic fra Jugoslavia, sjøl krigsfange i Korgen, skriver i boka "Flukt til friheten" at leiren stod ferdig den 23. juni 1942. Da kom "396 deporterte jugoslaviske fanger med den andre sjøtransporten. Leirkommandoen var, som i Osen-leiren, tysk SS-mannskap med tyske politimenn og norske hirdvaktposter.

Fra Beisfjord-leiren kom 70 mann den 2. oktober, og den 4. oktober samme året kom det 70 mann med den tredje sjøtransporten fra Tyskland. Alt i alt ble det sendt 536 deporterte til Korgen-leiren.

I begynnelsen av 1943, den 2. januar, ble 149 mann flyttet til Osen-leiren - det var nå 234 mann i Korgen-leiren, etter at 156 til den tid var omkommet av sult, kulde, sykdom, eller ble drept i leiren eller på arbeidsplassen. Tre rømte.

Til den 6. mars 1943, da den tyske vernemakten overtok de jugoslaviske fangeleirene og de deporterte ble anerkjent som krigsfanger, hadde SS-bødlene tilintetgjort 181 mann av de "opprinnelige" Korgen-deporterte, og 212 mann ble overlatt til vernemakten av de "opprinnelige" 396 (i Korgen-leiren og av dem som i begynnelsen av januar 1943 ble flyttet til Osen-leiren). I begynnelsen av april 1943 ble det sendt 85 mann til Korgen-leiren (en del av den fjerde transporten som kom til Drammen i begynnelsen av mars). Etter noen få dager kom det 80 fanger fra en leir i Bjøllånes, og 115 mann ble sendt til sykeleiren i Øysand. Den 19. jule ble det fra Osen til Korgen sendt 144 fanger. I løpet av de neste 11 måneder forandret antallet seg stadig på grunn av dødsfall, overflytting til andre arbeidsleirer eller til Falstad-straffeleiren, men også på grunn av flukt. Den 6. mai 1944 ble det fra Korgen-leiren overført 309 fanger til leiren Potthus i Salten. På leirkirkegården i Korgen ble 200 fanger igjen for evig tid".

Barbari

Bak denne nøkterne skildringa skjuler det seg ufattelige lidelser og barbarisk tysk behandling av krigsfanger, hvor vilkårlige drap hørte til dagens orden. Fanger ble lemlesta, ihjelslått og skutt, andre døde av sult, sjukdom og frost. Av de rundt 10.000 jugoslaviske krigsfangene som ble deportert til Norge overlevde om lag 1 900 stk.

Et eksempel på redselsregimet i leirene: Da to fanger i Korgen drepte en tysk vokter og rømte, ble det som hevn skutt 39 fanger i Korgen og 20 i Osen. Dette var den 17. juli 1942. De nærmeste dagene ble det på Reichskommissar Terbovens personlige ordre skutt om lag 400 krigsfanger i forskjellige leirer - som hevn for én død tysker.

Unntakstilstand

Det ble straks innført unntakstilstand og portforbud i Korgen. Det sies at allerede før denne flukten og drapet på den tyske fangevokteren hadde tyskerne satt opp ei liste med navnet på 10 korgværinger som skulle tas som gisler i slike tilfeller,

Dette var personer som skulle arresteres, sendes i konsentrasjonsleir og i verste fall skytes som hevn. Etter at de hadde foretatt massehenrettelsene i juli 1942, skal tyskerne ha vært meget innstilt på å ta de 10 gislene. Dette skjedde ikke, og det var ei utbredt oppfatning i Korgen at det var lensmann Johs. Selseth som greip inn og hindra at de 10 ble utsatt for noe. Lensmannen skal ha godt god for at ingen i bygda var delaktig i drapet på fangevokteren.

Arrestert

I juli 1942 ble Ivar Hellbekkmo arrestert. En fange var rømt fra leiren i Korgen, og hadde lånt Ivar sin båt for å ro over Røssåga. Båten ble liggende på andre sida av elva, og på grunn av ubetenksomt folkesnakk kom dette tyskerne for øre. Ivar ble arrestert og ført til leiren. Han sa han trudde Bjarne Olsen hadde lånt båten. Hirdmannen som henta Bjarne Olsen til forhør, fortalte Olsen hva Hellbekkmo hadde sagt. Bjarne fortalte da at han hadde lånt Hellbekkmo sin båt. Dette trodde tyskerne, og dermed ble Hellbekkmo sluppet fri.

Så heldig var ikke Benoni Monsen. Han arbeidde på veganlegget og var ivrig til å hjelpe krigsfangene. Ei anleggskokke, Åsta Storheil fra Bindalen, brevveksla i 1943 med en av fangene som hun hadde blitt godt kjent med. Benoni var "postbud" mellom dem. Ved en razzia i fangeleiren ble brev funnet. Både Benoni Monsen og Åsta Storheil ble arrestert 11. august 1943 og sendt til Falstad leir. Benoni Monsen ble sittende i fangenskap til 3. februar 1944.

Så fanger bli myrda

Mange fra Korgen ble utskrevet av tyskerne til å arbeide på riksveg 50 over Vesterfjellet. De var arbeidsledere for fangene fra leirene i Knutlia og Fagerlimoen. De norske vegarbeiderne ble øyenvitner til vokterne si brutale framferd mot fangene, også drap. Korgværingene på vegen ble viktige hjelpere for fangene ved å smugle mat og klær til dem.

Et varig vennskap oppstod mellom krigsfanger og lokalbefolkning, et vennskap som har bestått heilt fram til i dag. Fleire av lokalbefolkninga ble på grunn av hjelpen til de jugoslaviske fangene seinere hedra med høge offisielle jugoslaviske utmerkelser.

Bygde fangeleiren

- Jeg begynte på brakkeoppsetting i Jeskhåjen i 1942. Vi satte opp to brakker der, forteller Asbjørn Bjerkmo som i fleire år arbeidde på veganlegget over Vesterfjellet.

- Det hadde vært snakk om at det skulle komme jugoslaviske fanger. På Fagerlimoen var det satt opp to brakker. I påskehelga kom ordren om at fangeleiren skulle bygges. Det var tett med granskog der, som vi rydda i all hast. De to brakkene som stod der, ble revet og flytta lenger inn på moen. Vi reiv ei av brakkene i Jeskhåjen, og flytta den til leiren. I tillegg satte vi opp fleire nye brakker, og reiv og flytta noen.

Vegvesenet bygde leiren, men tyskerne stod for planlegginga. Oppsynsmann John Johnsen var daglig leder for arbeidet.

De kom ved Sankthans

Ved sankthans kom fangene, men leiren var ikke heilt ferdig ennå. Arne Espervik og jeg ble satt til å flytte vaktbrakka ut av leirområdet. Vi hadde fanger sammen med oss i arbeidet.

Tidligere var det satt ut akkorder på vegarbeidet, og arbeidet var begynt. Men da fangene kom, ble det slutt på akkordarbeidet. Da ble to norske plassert sammen med hvert sitt fangelag som var på ca. 20 mann. Tyskerne ville ikke ha fangene spredt. De måtte plasseres nokså tett på grunn av vaktholdet.

La ut mat

Det var veldig stor forskjell på vaktpostene. Ikke alle var like ille. Noen var håpløse, og lot oss ikke verken snakke med eller gi fangene noe. Noen var rimeligere. Fangene pleide å si ifra til oss: "I dag god post!" Det hendte vi kunne snakke med vaktpostene om å gi fangene ting.

Noen ganger ble det lagt ut mat og annet de hadde bruk for, slik at de skulle finne det når de kom om morgenen. Det kunne være votter og småting, som for eksempel fyrstikker. Jeg fikk brev fra dem om et og annet de ville ha: tysk-norske lommeparlører, skrivepapir og blyanter. Blagoje Marenkovic skreiv en gang til meg via en annen fange. Han var da i leiren og hadde fått brannkopper. Jeg måtte skaffe medisin, og jeg hadde ei krukke med slik salve som han skulle ha. Den dagen var det en satans vaktpost. Jeg snakka med fangen som skulle bringe medisinen, og slapp ned den lille medisinkrukka. Posten ensa dette, fant krukka og kjefta meg opp. Men fangen fikk ta med seg medisinen likevel, og den kom fram.

God kontakt

Vi fikk god kontakt med de fangene som lærte seg å snakke norsk, og snakka mye med dem.

Asbjørn Bjerkmo kjente godt Vladislav Miler og Radovan Dimovic, som rømte etter at de hadde drept en tysk vaktpost.

- Det var veldig godt vær den dagen. Einar Hansen og jeg satt og hadde middagspause borte i skogen. Da kom de to fangene forbi, etter setervegen, bærende på en stor dunk med kaffeerstatning, som vi fikk smake litt av. Det var akkurat like før de drepte tyskeren, men dette skjedde såpass langt ifra oss, nede i skogen, at vi ikke hørte noe. Men det tok ei tid før tyskerne oppdaga det. Det kom beskjed om at de tok fangene ned til leiren, og at vi måtte fare heim. Da vi gikk forbi leiren, lå fangene med nesen nede i marka, mens tyskerne gikk og slo på dem med staver. Vi stansa opp, men ble jaga derifra.

Hørte skuddene

Da henrettelsene begynte, hørte vi salvene heilt heim.

Jeg så mange ganger at fanger ble mishandla, men aldri at de ble skutt. Men jeg så blodpølene. På det verste var dette et uhyggelig arbeid, men forholdene ble betraktelig bedre etter at Wehrmacht overtok, sier Asbjørn Bjerkmo. Han mottok etter krigen en offisiell æresbevisning fra den jugoslaviske stat for sin hjelpsomhet overfor krigsfangene.

- Jeg gikk mye på snekkerarbeid, og var på vegen heilt til freden kom. Men en periode, da tyskerne trakk seg tilbake fra Finland, ble jeg og fleire tvangssendt til Saksenvik i Salten på vegarbeid, sier Asbjørn.

Så fanger bli skutt

Gunvald Villmones (født 1908) er en annen av de få gjenlevende blant de norske vegarbeiderne som var med på slavearbeidet over Vesterfjellet.

- Jeg begynte på vegarbeidet i 1942, etter at jeg hadde arbeidd på jernbanen. Vi begynte arbeidet ved Brennmoen i 1942. Det var ei trasig tid. Jeg hadde tyve serbere sammen med meg, og to tyske vakter. Vi var bare en eller to norske sammen med tyve fanger.

Vegarbeidet gikk med handmakt. Ingen ting var mekanisert. Dette arbeidet pågikk både vinter og sommer, forteller Gunvald. I tresko

- Om vinteren hadde fangene bare tresko på føttene. De var nødt til å arbeide litt for å holde varmen. Det var serbiske vegingeniører blant fangene, men de ville ikke gjøre kjent at de var ingeniører. De stod i vanlig arbeid som de andre. Fangene hogg bjerk langt opp i Vesterfjellet, oppom setra. De måtte bære med seg hver si bjerk når de gikk heim til leiren om kveldene - i tresko.

Den første tida var det SS som hadde vaktholdet. Så overtok den norske hirden, men på slutten kom det vanlige tyske Wehrmacht-soldater. De var de likeste, i hvert fall de fleste av dem. Da fikk vi beskjed om at vi kunne gi fangene mat. Vi koka fisk og potet og tok med til fangene. Men det var noen tyske streifvakter som gikk langs heile linja. Hvis de andre tyskerne så dem komme, måtte de bare feie vekk all maten.

- Før Wehrmacht overtok hadde det ikke vært lov i det heile tatt å gi fangene mat?

- Nei.

- Men det hendte at dere smugla mat til fangene på den tida også?

- Ja, det hendte. Men det var ikke så mye, for det var jo mange som skulle ha. Skjøt tre

Gunvald sier at de verste vaktene var de norske hirdfolkene.

- Jeg så på at tre serbere ble skutt, og det var nordmenn som skjøt dem, riktig nok etter ordre fra tyskerne.

Fangene ble stilt opp og de skjøt dem bakfra, slik at det skulle se ut som om de var skutt i et rømningsforsøk.

Etter frigjøringa var jeg i lagmannsretten og peika ut den nordmannen som hadde skutt de tre fangene. Han fikk 20 års fengsel.

- Hvorfor ble de tre jugoslavene skutt?

- Uten grunn, såvidt jeg vet. De som skulle skytes på arbeid, hadde fått tegna røde strek på buksene før de forlot leiren. Ikke få ble skutt i løpet av de årene. Fangene arbeidet ti timer om dagen, og hadde to timer lengre arbeidsdag enn oss. Vi visste ikke hva som kunne hende når vi ikke var der.

Vi gikk gjennom leiren hver dag når vi for på arbeid.

Den dagen to fanger drepte en tysker og rømte fra leiren, ble vi innkalt. Da viste de oss liket av den drepte. Tyskerne ville vise oss hva fangene hadde gjort med ham.

Etterpå ble det tatt represalier.

Uhyggelig arbeid

- Dette vegarbeidet må ha vært ganske uhyggelig?

- Ja, det var siste sort. Jeg sa til SS da de var her at jeg godt kunne flytte tilbake til jernbanen, for det var ikke noe trivelig å være sammen med krigsfangene. Men jeg hørte ikke noe fra dem.

Gunvald Villmones viser fram ei pipe som en av de jugoslaviske fangene laga til ham. "Til Gunvald fra Peter. 23. V. 1943" står det inngravert på den.

- Dere som jobba på vegen over Vesterfjellet fikk god kontakt med de jugoslaviske fangene?

- Ja. Jeg har fått brev og julegaver. Hver jul har jeg fått kort, men nå er det ei stund siden. Noen av dem som jeg kjente har vært her også. Nesten hver sommer var noen av dem her, men ikke siden de begynte å krige i Jugoslavia, sier Gunvald Villmones. På fange-leiting

- Når fanger rømte, hendte det ikke så sjelden at tyskerne kom på gardene på leiting, husker Molvin Villmo.

- En gang var en fange rømt, og tyskerne kom til oss på husundersøkelse. Jeg måtte følge dem til fjøsen. I fjøsgangen var ei dør inn til stallen. Det var et lite luftehull i denne døra. Vi hadde ei merr som var kvit på nesen. Da ho hørte det kom folk i fjøsgangen, satte ho nesen i hullet på døra. Det så jo ut som et ansikt. Tyskeren inntok skytterstilling med en gang, mens en annen reiv opp døra. De ble litt flaue -.

Skoleveg forbi fangeleiren

- Far min, Inge Jørgensen, arbeidde sammen med serberfangene på vegen over Korgfjellet, heilt fra de kom hit og til krigen var slutt, forteller Jakob Fagereng (født 1928).

- Fangene fikk mye hjelp fra sivilbefolkninga i Korgen, for eksempel fikk de egg og medisinsk tran.

De hadde ikke mat i det heile tatt. De fikk bare grønnsaksuppe.

Omtrent daglig kom far heim og fortalte om at det var fanger som var blitt skutt. Den norske hirden var de verste til å behandle fangene. Vi var fleire som måtte gå forbi leiren når vi gikk til skolen. Til å begynne med var vi litt redde for å gå forbi leiren, men etter hvert ble vi vant til det, med tyskerne og hirden.

"Bare skyt!"

En gang jeg kom fra skolen var det en hirdmann som ropte til meg. Jeg måtte komme inn, så skulle jeg få låne geværet. Jeg skulle få lov til å skyte noen av de som var innenfor gjerdet!

Det hendte ofte jeg møtte fangene når de kom fra arbeid. De hadde bare lørve på seg og treklomper på føttene. Om vinteren ble det et tjukt lag med klabbe under treskoene, slik at føttene vrikket alle veger, mens fangene bar på store bjerkstokker. Heilt avmagra var de. Det var utrulig at de overlevde.

Ble kjent

Jeg ble kjent med noen av fangene som jobba i smia ovenfor Brennmoen. Vi pleide å lure til dem fyrstikker, brødskiver og forskjellige småting. Noen av fangene arbeidde på sagbruket hans Frans Fordelsen og hogg i skogen. Mange av dem snakka litt norsk, også, så vi ble kjent med mange av dem. Men egentlig var det forbudt å snakke med dem. Enkelte av vaktene var greie, og brød seg ikke om at vi stakk litt til fangene, men andre var verre. Ulovlige egg

En gang holdt det på å gå galt. Korgværingene hadde med seg fleire kilo egg de hadde kokt til fangene. Men det ble oppdaget at en fange spiste på et egg, og dette ble rapportert. Det ble kroppsvisitasjon av alle sammen da de kom til leiren. Arbeiderne hadde hørt nyss om dette, og var litt engstelige da de kom på jobb neste morgen. De spurte da fangene om det hadde blitt funnet egg. Nei, svarte fangene. Men hvor var det blitt av skallene? Da pekte de bare på magene sine. De hadde spist opp alt i hop.

Jeg var mye hos tanta mi på Brennmoen, en gard som ligger like ved der leiren på Fagerlimoen lå, og så at fanger ble mishandla, forteller Jakob Fagereng.

- En gang jobba en del fanger i svingen ved Brennmoen. De hadde trillebårer med jernhjul. Når de smale plankene ble sleipe av gjørme, glei hjulet av. Til straff måtte de ligge strak på tærne og armene og heve seg opp og ned, til de ble så utmatta at de datt med ansiktet ned i leira. Sånn holdt de på med dem og slo dem. Det var ikke likt noen ting.

Massegrav

Jeg så da de grov massegravene, den gangen 40 fanger ble skutt som represalier etter ei rømning. Fangene måtte sjøl grave sine egne graver. Jeg for forbi der da de ble straffa. Alle fangene måtte ligge et heilt døgn med ansiktet ned på marka. De som rørte på seg, ble skutt.

Milenko Milovic

Mange av fangene i Korg-leiren var unge. Bare i tyveårsalderen.

Jeg har hatt kontakt med noen av dem etter krigen. Milenko Milovic er en av dem. Den gang var han en ungdom på bare 16 år. Han arbeidde sammen med faren min.

Jeg fikk tak i en kompass til ham, og faren min hjalp ham med å tegne et kart. Milenko greide å rømme sammen med en annen fra leiren da de skulle hente vatn til leirkommandanten.

De la seg i høyet i løa på setra i Granhatten. Det stod en stige der, og den hiva de ned etter at de hadde klatra opp. Han trudde det var det som berga dem, for tyskerne var nede i fjøsen og leita etter dem. Han sa at da pusta han lett.

Gikk feil

Kart og kompass til tross, i terrenget hadde Milenko tatt feil av retningene. De havna først like ved fangeleiren i Knutlia på sørsida av Vesterfjellet. Harald Knutli fulgte dem videre på veg, på den smale passasjen mellom fangeleiren i Osen og Luktvatnet. Derfra kom serberen til Svartvatnet øverst i Kongsdalen, men han tulla seg derifra og ned til Kjuklingmoen. Derfra tok han seg fram til Storskogen, ble rodd over elva og for over Bleikvatnet og videre til Røsvatnet. Han hadde brukt ei veke på flukten.

Han var på besøk her i 1950, sammen med forfatteren Sigurd Evensmo, mens de holdt på med å spille inn filmen "Blodveien." Milenko bor i Beograd. Det er to år siden sist jeg snakka med ham. Da var de begynt å krige i Jugoslavia. Han sa at det blir aldri slutt på den krigen, og det ser ut til å stemme.

Fanger på Bjerka

På Bjerka lå en fangeleir for russiske krigsfanger, i det området hvor Helgeland Kraftlag i dag har bygget sitt.

Både i Korgen, på Hemnesberget og på Bjerka lå det også mindre kirgsfangeleire. Noen russiske fanger var fengslet på Ungdomshuset i Korgen. En del av dem ble utkommandert til skogsarbeid ulike steder, under ledelse av en spesiell hogstkommando som tyskerne hadde forlagt i Korgen. I bedehuset på Hemnesberget var det polske fanger.

Skutt på Bjerka

- Like før krigens slutt fikk jeg beskjed fra Heimefronten om at jeg var utpekt som norsk tillitsmann for leiren på Bjerka etter krigen, forteller Trygve Boge.

- Da var det 83 russere der. Det skulle ha vært 84, men den siste ble skutt bare to-tre dager før krigen var over.

Det skjedde like utenfor stasjonsvinduet. Fangene arbeidet i skogen rett over lina der. Ei kvinne borte i vokterboligen vifta med noe mat til fangene, og tyskeren som var sammen med dem ga russerfangen beskjed om at han kunne gå dit og hente matpakka.

Men uhellet var at bak stasjonen kom et kobbel med offiserer, fem stykker. For å berge seg sjøl ropte tyskeren "Halt!", men i sin iver fortsatte bare fangen. Dermed smalt det.

Fangene fikk mye mat fra bygdefolk her. I tida like før frigjøringa kom det heile transportspann med melk til russerne. Bygdefolket her var fantastiske, sier Boge.

De sang

- Noe av det første jeg fikk beskjed om etter frigjøringa, var å sørge for at fangene fikk vaska seg. Vi gikk over til Vallakaia, og jeg glømmer aldri da de marsjerte rundt Vallabotn og sang. De kunne synge! De hadde også mange musikere. De slo ut vegger oppe i den store tyskerbrakka og laga en svær sal og hadde reint orkester. Det kom også en tropp med russere fra Saltfjellet som var musikere. Det ble en stor konsert.

Fangene var noen enestående folk. Etter fredsslutninga kom det russiske offiserer fra Mo og snakka med fangene. To russere ble sjefer i leiren, med politimyndighet. De sa til kameratene sine at om de nå ble fri, måtte de ikke spille bajas eller foreta hevnaksjoner. Og for all del måtte de være forsiktige med maten.

Dette stod også på de skjemaene som jeg fikk. Det kom mat hit som jeg skulle dele ut, men til å begynne med fikk de en temmelig mager rasjon, fordi de ikke tålte maten så godt.

Jeg kunne gi russerne tillatelse til å reise inntil 100 kilometer for å besøke kjente. Det hendte aldri at noen russere unnlot å komme tilbake.

Fikk sprit

Den eneste gangen det var bråk var en gang det var kommet noe denaturert sprit til leiren, to 20 litersdunker. Da kalte de russiske offiserene de andre fram på geledd, og ba de ansvarlige om å melde seg. Da var det en som måtte fram. Han gikk i giv akt foran offiseren og tilstod at han hadde skaffa spriten til veie.

Med det samme smalt det, rett over kjakan, så han gikk i spinn. Men han var like snart oppe igjen, og stod rett.

Halvanna måned etter at krigen var slutt reiste fangene heim, forteller Trygve Boge.

Kilder og litteratur

Finnbakk, Torstein. Hemnes i krig 1940-1945. Utg. Hemnes kommune. Korgen. 1995. Digital versjon på Nettbiblioteket.