Krigshistorie Hemnes i Nordland/07: En strøm av flyktninger

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk

Det er umulig å si tilnærma nøyaktig hvor mange flyktninger som i løpet av okkupasjonstida kryssa riksgrensen til Sverige fra Hemnes. Men det er trolig snakk om fleire hundre mennesker, rømte krigsfanger, lokalbefolkning som flykta og folk fra andre steder i landet som av ulike grunner dro over til Sverige akkurat på denne grensestrekninga. Hvis man tar med i reknestykket at de fleste flyktningene dro om sommeren og tidlig på høsten, og at flyktningestrømmen økte jo lenger krigen varte, aner man at strømmen med mennesker på flukt må ha vært ganske sterk i perioder med "høysesong" for grensetrafikken.

Flukten ble ofte organisert slik at en los fulgte flyktningene et stykke på veg, til en ny gard hvor kjentfolk overtok "stafettpinnen" og fulgte rømlingene videre.

Skjult i bølingen

Det å hjelpe flyktninger ble en del av krigs-hverdagen for mange. Et eksempel på dette er en krigsfange på flukt som kom til Melandshaugen i Leirskardalen. Kona på garden, Hanna Sande, ba ham gjemme seg blant kyrne og holde seg skjult midt mellom dyra da hun sanka bølingen til skogs om morgenen. Ingen så ham. Han kom seg velberga over fjellene og til Sverige. Flyktningeruter

De viktigste fluktrutene var: fra Røsvassbukta langs Nord-Røsvatnet, videre over Tengvasskaret til Rönes i Sverige. Fra Fjellaven, over Fjellavlia, til Bleikvatnet, videre over skaret til Røsvatnet, Tengvassdalen. Fra Herringbotn i Vefsn, via Storneset ved Tustervatn, over Røsvatnet, gjennom Favnvassdalen til Sverige. Opp Brygfjelldalen, forbi Nilsskog, gjennom Slegda og Grøndalen, Bleikvatn, forbi Røsvatnet. Opp Bjerkadalen til Målvatnet, og videre til Gressvatn og Sverige. Ei rute gikk opp Leirskardalen, forbi Tverå til Gressvatnet og Høgstadby.

Fra Hemnes med polakker

I Bedehuset på Hemnesberget var det installert en fangeleir for polske krigsfanger. Noen ungjenter på stedet ble etterhvert svært engasjert i å hjelpe fangene.

- Vi var en gjeng med jenter som hadde kontakt med fangene og sendte brev og pakker til dem. Fleire av dem ønska å komme seg ut av fangenskapet, forteller Aud Valla (født 1922), med pikenavn Seljelid. Planla flukt

- Ei jente, Edith Nordeng, hadde lyst å dra til Sverige og samtidig få med seg den fangen som hun sendte brev og pakker til. Det resulterte i at venninna hennes, Agnes Fjeldavli (seinere Valåmo), henvendte seg til meg, om jeg kunne hjelpe henne. Hun visste nemlig at far min hadde forbindelse med Johan Målvatn og var kjent i de traktene.

Vi bestemte oss for å sette i gang. Fangene fikk tak i ei knipetang. Tanga ble faktisk lagt på en høvelig plass av en tysker som arbeidde i en stall i nærheten.

Gjennom piggtråd

Polakken klipte seg ut gjennom piggtråden, men i det samme var det en annen fange som hadde fått snusen i det, og som tvang seg med. Dette var en strek i regninga for oss, for vi hadde bare rekna med én flyktning.

Rømlingen skulle møte oss på Åsen, hvor vi skulle få han inn i ei løe. Vi hørte klampinga da de to kom løpende, og trodde at fangen hadde soldater etter seg. Vi ble heilt skrekkslagne da vi så det var to stykker. Men vi heiv dem på sparken, og det bar i vill fart ned gjennom Prestengsbakken.

Vi dro til Atterbranna, hvor vi tenkte vi skulle få de to, Jan og Alfons, inn i ei løe. Men det passa ikke. Leif Atterbrand ble i stedet med oss for å vise oss ei anna løe i Grønnvika.

Offiser på sparken

Fordi turen ble lenger enn planlagt, dro nå Agnes Fjeldavli tilbake til Hemnesberget for å si ifra om at de to andre jentene ville komme seint heim. Da det led på seinkvelden, ble mor til Aud redd for dem. Jentene møtte henne på Sund.

- Da vi kom opp i Præstengsbakken, dukka en feststemt tysk feldwebel opp. Vi kjente ham. Han slo følge med oss, satte seg på sparken og holdt mor på fanget. Med det samme vi kom til tettbebyggelsen, møtte vi den tyske streifvakta som kommanderte stopp. Men da de fikk se offiseren, fekta de oss alle av gårde. Det er ikke godt å si hvordan det hadde gått hvis ikke hadde hatt feldwebelen sammen med oss.

Til Målvatnet

De neste dagene dro vi med mat til flyktningene i løa. Nøyaktig hvor lenge de var der, husker jeg ikke.

Jeg hadde en avtale med Kåre Kristiansen på Mo om at hvis jeg trengte alibi for en tur til Målvatnet, skulle han bli med. Vi starta den 5. februar 1943. Kåre og jeg gikk fremst. Bakerst gikk Edith. Hun skulle få fangene av vegen hvis det ble påkrevet. Vi kom oss opp Bjerkadalen og til Litjmålvatnet. Kåre og jeg gikk inn, og jeg ga tegn til Edith om at de andre skulle komme etter. Flyktningene fikk varme seg. De fikk mat og noe varmt å drikke.

Vi dro videre til Målvatnet. De måtte stå nede ved vatnet til jeg hadde vært til gards for å høre om det var tyske streifvakter i traktene. I mens kom Johan Målvatn kjørende med hest, og de fikk skyss med ham opp til husene. De fikk varme seg, spise, og de fikk ligge på låven.

Laga truger

Johan Målvatn laga truger til flyktningene av noen bord, og på dem satte han hesjestreng for å binde dem fast med.

Johan kjørte flyktningene med hest heilt til skoggrensen sin, men lenger turde han ikke å kjøre. Han sendte drengen sin, Jon Grane, sammen med oss, for at vi ikke skulle ta feil av vegen. Jeg hadde kart, men det var ikke det samme som å få en kjentmann med.

Vi var inne i Lifjell-hytta ved Kjensvatnet, for Jon Grane visste hvor nøkkelen var. Her fikk vi i oss litt varmt før vi dro videre. En bymann på tur

Det var en fæl tur. En av flyktningene, han som hadde tvunget seg med, var nok en typisk bymann. Han hang over nakken på meg, ble dratt av gårde, la seg ned og nekta å dra videre. Men vi jaga bare på ham. Vi kunne ikke forlate ham, med sjansen for at han ble tatt og at dette gikk ut over oss alle sammen.

Jeg var bestemt på at jeg skulle heim igjen. Jeg skremte ham såpass at jeg fikk ham med meg.

Vi fulgte dem heilt til Svenskhytta ved østenden av Gressvatnet. Vi var heilt ferdige og la oss til å sove, alle sammen.

Gikk feil

De andre for videre. Jeg er fullstendig klar over at Edith må ha hatt en forferdelig tur, særlig med den ene flyktningen. Hun fikk kartet med seg, og jeg varskudde om at hun måtte holde seg til høyre heile tida for å holde klar av Umbukta. Men hun hadde vel hatt nok med å få med seg de to andre.

Seinere hadde Johan Målvatn møtt bonden i Högstaby. Han kunne fortelle at han hadde tatt rede på to krigsfanger og ei dame - som hadde vært på tur til Umbukta. Hadde de ikke blitt redda, ville det vel blitt ei sørgelig mølje. Ny flukt

Den andre turen jeg gikk var sist i februar. Da hjalp jeg Jan Mroczeck, den fangen som jeg sjøl hadde korrespondert med og sendt pakker til. Det høres kanskje rart ut, men de tyske vaktene var humane og vant til at vi lurte pakker og gjorde tegn til fangene. Vi hadde hatt to polakker heime hos oss og drukket kaffe, sammen med ei vakt. Jan var den ene av dem, og jeg fikk et brev fra ham om at han hadde lyst til å treffe meg.

Det ble ordna slik at jeg skulle komme nedover til et visst klokkeslett, og gå inn i skilderhuset. Så ble Jan sluppet ut, og jeg fikk prate med ham.

Vi ble enige om at sjøl om det var blitt strengere i leiren, skulle han på noen bestemte dager prøve å komme seg ut.

Sammen med tøyet

Etter den første flukten var det blitt slik at fangene hver kveld måtte bære yttertøyet sitt ut i en garasje som stod utafor leirområdet. Jan hadde en stor kamerat, og han bar ham ut sammen med klærne sine. Det var nok helst slik at vakta overså dette. Det var en åpning ut under telet, hvor Jan kom seg ut.

Han for opp Bankbakken og heiv snø på vinduet mitt. Jeg slokka lyset og så en kar som stod og vinka.

Jeg sa til ho mor: "Det e han Jan", og da så jeg for meg Gressvatnet. Jeg hadde litt mareritt etter den forrige Gressvass-turen. Siden har jeg ikke vært glad i flat mark.

I potetkjelleren

Jeg fikk Jan inn i potetkjelleren. Det var tysk telefon heime hos oss. Vi mente de ikke ville begynne å leite i et hus hvor det var tyskere fra før av.

Jeg tok på meg ytterklærne, og vi gikk ut. Jeg syntes Jan så ut som en tysker som prøvde å kamuflere seg som sivil. Vi var ganske frekke, for vi rekna med at flukten ikke ville bli oppdaga med det første. Garasjen med klærne ville ikke bli åpna før om morgenen. Vi småsprang bortover Lapphella, men der møtte vi den tyske vakta.

Da lot vi som det var en tysker som var ute og flørta med jenta si, og vi stakk hodene våre sammen. Vakta kremta bare litt, for de hadde jo ikke lov til å snakke.

Nesten på Åsen møtte vi vakter igjen. Her bad jeg Jan gå bak et hus, til vi var sikre på at det gikk bra. Vi for videre til bestefaren min i Geitvika, hvor jeg fikk Jan opp på låven. Jeg husker ikke hvor mange døgn han var der.

Med sykkel og ski

Onkel Olav Gabrielsen ble med videre, for han pleide å være i Bjurbekkdalen. Jan kunne både sykle og renne på ski, så vi heiv oss alle tre på sykkel og tok med oss ski. Dette var om kvelden.

Mens onkel gikk til Bjurbekkdalen, for vi til Litjmålvatnet, hvor vi tok inn på låven. Etter å ha vært inne og varma oss og spist, dro vi om morgenen til Målvatnet, hvor vi også lå på låven. Dit kom Åsmund Dalan. Han var på tur til Sverige, så vi slo følge. Da sendte Johan drengen sammen med meg på nytt. Det var fint vær og fint skiføre, så den turen var ingen sak. Vi behøvde ikke å gå lenger enn til Gressvasshøvet, og det var jeg jammen takknemlig for.

Jeg hadde litt korrespondanse med Jan Mroczeck seinere under krigen, og fikk brev og bilde. Etter krigen har han vært på besøk her hos meg, og jeg har besøkt dem.

Tyskerdrap med gjenlyd

16. juli 1942 fant ei dramatisk rømning sted fra den jugoslaviske krigsfangeleiren i Korgen. To fanger, Radovan Dimovic og Vladislav Miler var denne dagen i arbeid på vegen i Korgfjellet, sammen med en tysk fangevokter. Om det som nå skjedde forteller Cveja Jovanvic i boka "Flukt til friheten":

"Dimovic: Miodrag Jerinic, Vladislav Miler og jeg hadde avtalt å benytte første høve til å rømme, og det kunne skje når vi hentet kaffe til vaktpostene på arbeidsplassen. Vi kunne avvæpne vaktposten som fulgte oss, og stikke av. Ja, vi hadde ofte snakket om flukt, og vi hadde avtalt at jeg skulle ta et fast tak i vaktposten, og de andre to skulle slå ham i hodet med en stein så han besvimte. Vi hadde ikke til hensikt å drepe ham, bare slå ham i svime for å avvæpne ham. Ellers ville kameratene våre som ble tilbake i leiren, bli straffet. Imidlertid skjedde det at leirtolken ikke tillot Jerinic å bli med oss for å hente kaffe, så det ble bare Miler og meg, men vi besluttet oss for å gjennomføre planen likevel.

Vi gikk langs veianlegget og leverte kaffe til vaktpostene. På et sted hvor veien gjorde en stor sving, befalte politimannen som fulgte oss å ta en snarvei gjennom skogen. Et sted halvveis fikk vi lov til å hvile. Vi satte fra oss kaffekannen, og jeg spurte vaktposten om lov til å rulle meg en sigarett av avispapir og noe tobakksrusk jeg hadde i lommen. Mens jeg holdt på å rulle sigaretten, fortalte Miler meg at denne vaktposten ikke røykte, og vi hadde avtalt at jeg skulle be vaktposten om å tenne sigaretten for meg - for å komme nærmere ham... Jeg forsøkte selv å tenne ved hjelp av et primitivt fyrtøy som bestod i et stykke jern, flintstein og tørr mose, i håp om at vaktposten ville komme nærmere for å se på hvordan jeg kunne tenne en sigarett på så gammeldags og primitiv måte.

Idet han kom bort til meg, grep jeg ham i halsen og ropte til Miler at han skulle slå ham i hodet med en stein. Miler kom til, fikk tak i bajonetten hans og snudde seg for å slå, men politimannen sparket ham så kraftig at han falt. Miler reiste seg og løp bort med bajonetten. Jeg ble alene med politimannen og sloss på liv og død. Til tross for at jeg var mye svakere enn tyskeren, klarte jeg å slå ham ned. Så løp jeg, men tyskeren reiste seg og kom etter. Han tok pistolen og skjøt to skudd. Et skudd gikk gjennom det høyre benet mitt, over kneet. Det andre skuddet traff meg i venstre skulderblad, stanset i ryggraden - det sitter der den dag i dag. Det neste skuddet kilte seg fast i pistolløpet så han ikke kunne skyte mer. Tyskeren nådde meg igjen, og på ny begynte en kamp på liv og død. Det lyktes meg på ny å rive ham overende - og drepe ham med en liten sløv kniv som jeg i hemmelighet hadde laget av et stykke metall. Jeg tok hans dokumenter, våpen og ammunisjon og stakk av"

Til Baklandet

Miler rømte først til Baklandet, fikk låne båt på Hellbekkmoen og rodde over Røssåga. Derfra dro han opp Leirskardalen til Skresletten, hvor Anders Skreslett fulgte ham til den øverste garden i bygda, Tverå. Her overtok Tverå-brødrene rømlingen, og viste ham vegen videre til Sverige. Men Miler gikk feil og havna ved Målvatnet. Arne Målvatn tegna et kart til ham, men enda en gang gikk jugoslaven feil. Denne gangen havna han i Steikvasselva ved Nord-Røssvatnet. Etter å ha tatt feil enda en gang kom Miler fram til garden Bjørkmoen ved Røsvatnet, hvor de viste ham vegen til grensen. Enda en gang gikk han i feil retning, havna enda en gang på Bjørkmoen, men denne gangen fulgte Birger Bjørkmo ham heilt inn i Sverige, via fjellgarden Skog.

Til Storskogen

Den andre rømlingen, Radovan Dimovic som var såra, kom først løpende til Storskogen. Petter Storskog viste ham vegen videre, og Olav Stabbfors rodde den kraftige jugoslaven over Røssåga ved Stabbforsen. Her ble rømlingen vist retninga til garden Fjeldavlia. Ednar Fagermo sier at far hans, Einar Fagermo, mente han denne dagen traff på Radovan i Elvgreina, omtrent der hvor gammalvegen nå ender i Aven. Mannen kom fram unna ei gran. Han hadde et belte og en pistol. Fagermo ga fangen litt mat. Han gikk til Korgen, og da han kom tilbake, var fangen fremdeles på samme sted. Einar Fagermo viste ham vegen til Fjeldavlia.

Til Fjeldavlia

Oddmund Fjeldavli (født 1922) husker godt denne julidagen i 1942 da den velvoksne mannen som kom til gards.

- Vi holdt på å arbeide ute da han kom. Det var en kjempesvær mann. Han så nokså trasig ut. Klærne var sundrevne. Han fekta med en kniv foran halsen på seg, for å vise at han hadde stukket tyskeren med kniven. Han var såra. Han hadde ei kule som satt i skuldra, og to sår i høgerfoten. Han var opphovna i skuldra hvor det satt ei kule. Han blødde noe fra sårene i foten, men kula var gått ut igjen, minnes Oddmund Fjeldavli.

Han forteller også at Dimovic hadde skader på hender og fingre, etter at han hadde verga seg mot bajonetten til den tyske fangevokteren.

Fikk mat

- Vi våga ikke å ha ham inne, for det var tyskere nede på vegen. Vi tok ham med oss bort i skogen og lot ham få mat der. Det var en hard kar. Den kniven han hadde brukt på tyskeren var jo blodete, men han skar brødskivene med den. Han viste meg alt han hadde tatt fra tyskeren: han hadde tatt klokka. Han hadde tatt også pengeboka, og viste meg bilde av den tyskeren som han hadde drept.

Tyskerne var da 500 meter unna oss på leiting. Men de rekna vel ikke med at flyktningen var passert elva og kommet seg til Fjeldavlia. Vi lot ham få ei skjorte, men det var ikke godt å finne ei som var stor nok. Underskjorta hans grov jeg ned i skogen.

Til Bleikvatnet

Jeg fulgte ham et stykke på vegen, og viste ham hvor han kom til å havne hen - hos folk som vi kjente godt. Han kom til Bleikvatnet, og ifra Lenningene fulgte Ragnar ham til Finneset. Der lå han om natta, hos Jørgen Finnes. Han dro videre over Bessedørskaret.

Ivar Finnes (født 1927) bodde den gang på Skaret, en kilometer vest om Bleikvatnet. Dit kom Radovan Dimovic:

- Han kunne vel være omkring femogtredve år, og han hadde utrolig god smak på mat, husker Ivar Finnes.

- Det var Oddmund Fjeldvali som kom oppover til oss med ham. Da hadde de skifta klær på ham. Fangestøvlene var forsåvidt bra. Han hadde tatt med seg både passet og revolveren til tyskeren. Han sa: "Deutsche Soldat kaputt!", og demonstrerte at han skar halsen over.

Vi prøvde å fjerne sporene etter ham, så ingen kunne rekke sporene hans. Vi fulgte ham til Jørgen Finnes. Serberen var jo såra. Den kula som satt i skuldra greide han Jørgen i Finneset å plukke ut om kvelden, mener Ivar.

- De sa han var stiv om morran, da de skulle til å dra videre, men det gikk bra. Jørgen var vel heilt oppe på Bleikvasskaret og fikk satt ham på tur.

"Soldat kaputt"

- "Deutsche Soldat kaputt", sa han, forteller brødrene Olav og Mikael Heggmo på Heggmoen ved Røsvatnet.

Dit kom den storvokste serberen, etter at han hadde kommet ned Skarelvdalen. Og enda en gang forklarte Dimovic, delvis med et talende fingerspråk, hvilket drama som hadde utspunnet seg ved vegen oppe i Vesterfjellet dagen før. Han åt, og viste Heggmokarene bilder av tyskeren som var blitt drept.

Båtskyss

Herfra fikk Dimovic båtskyss videre hos Olav og Gudrun Fjeldavli, som nettopp hadde kommet roende til Heggmoen. Gudrun fikk litt av et sjokk da hun så klærne serberen hadde på seg. Dressen tilhørte bestefaren hennes! I Korgen hadde nemlig Radovan vært innom på Seljebakkneset. Plassen tilhørte bestefar til Gudrun, Rasmus Korgen. Han hadde en dress hengende der, og den tok serberen på seg, forteller Jakob Fagereng. Fra Seljebakkneset hadde rømlingen svømt over elva før han dro videre.

Til Sverige

Fra Nymoen ved Nord-Røsvatnet fikk serberflyktningen følge over grensen med Karl Erikson fra Rönes. Han var kommet over for å hente med seg dattera si og svigersønnen, lærer Dahl fra Hattfjelldal. I følge Cveja Jovanovic ble Radovan Dimovic mottatt på sjukestua i Tärnaby 19. juli 1942. Av journalen framgår det at han var såra i ryggen og i en fot.

Det var ei plikt

Ivar Finnes fra garden Skaret ved Bleikvatnet var fleire ganger av gårde og fulgte flyktninger heimefra til Bleikvasskaret, til tross for at han bare var 13 år gammel da krigen brøt ut.

- Det føltes som en plikt, sier Ivar Finnes.

- Jeg kan ikke huske at jeg noen gang var redd. Kanskje hadde jeg ikke vett nok til det. Men det er klart det var en farlig sport. For eksempel risikerte man å komme borti det tyske grensepolitiet. De overnatta på nabogardene, Smalsundmoen og Oksfjellelva. De kom uanmeldt, oftest på ettersommeren og høsten. Dette var ei kritisk tid på året, den tida de fleste flyktningene prøvde å komme seg over grensen.

- Det ble en slags "stafett" med å følge flyktningene over fjellene og mellom gardene, slik at dere hadde på et vis hver deres "rode"?

- Ja, det kan man godt si, men det var ikke avtalt noe slikt, sier han.

Det var nok fleire flyktninger som kom til Finneset og Oksfjellelva enn til oss, fordi det var en del som kom opp Brygfjelldalen, mener Ivar.

Solid samhold

- Det var et kjempegodt samhold mellom folk på gardene. Man leit jo blindt på hverandre. Det var ingen risiko, sånn sett. Jeg minnes den første rømlingen jeg så. Det var i 1941, på skolen i Bleikvasslia. En polakk kom dit. Han var på tur til Sverige. Jeg kan tenke meg til at det var i 43 jeg fulgte den første flyktningen, sier Ivar.

- Jeg husker spesielt en gang vi var på tur med en kroater. Far min hadde svart hår, og det falt ikke riktig i smak, det hadde han dårlig tru på. Han likte folk bedre når de var lyshåra, trur jeg.

Vi kom til Rabliåsen, og far var gått til gards for å høre om de trengte båten. Da ble kroateren redd og tenkte å rømme fra oss, men jeg greide heldigvis å roe ham ned. Vi fulgte ham opp på Bleikvasskaret, minnes han.

Også nordmenn

- Det var det heilt sikkert også nordmenn som rømte den vegen. Men vi var langt mer skeptiske til norske, fordi man ikke kunne vite hva slags folk det var. En høst kom tre stykker som ga seg ut for å komme fra Majavatn, men det var jo fryktelig utrolig. Det som kanskje virka ennå mer utrolig var at de strødde om seg med penger. Men de fikk ingen hjelp.

Oddmund Fjeldavli sier at han kan huske å ha hjulpet to norske flyktninger. Den ene av dem var fra Grane, og dette var etter opprullinga i forbindelse med Majavatn-affæren, våpensmulglinga over Visten og de tyske aksjonene etter disse begivenhetene.

- Han hadde fått lov til å følge søstera si som skulle på sykehuset på Mo, og så hoppa han av på Bjerka.

Den andre norske er jeg ikke sikker på hvor var ifra. Han fulgte jeg også opp til Bleikvatnet.

Olav Heggmo forteller om en tysker som rømte til Sverige sammen med ei jente fra Drevja. De traff på dem da de var på juletreleiting, antakelig i 1944.

To polakker

- En gang kom det åtte flyktninger, folk som var utskrevet på arbeid. De var fra Belgia og Frankrike. De skreiv navnene sine på et papir som jeg har ennå, sier Olav Heggmo.

- Ho mor fortalte at det kom to polske offiserer en gang ho var bare aleine heime. De tok opp et kart, og ba henne vise seg leia til grensen, minnes Olav Heggmo.

En gang Kristian Heggmo kom heim fra Korgen, fortalte han at han hadde hørt at en russerfange var rømt fra fangeleiren.

- Og ganske snart kom han hit. Han forstod ikke norsk, og tok oss i handa, alle i hop. Han ble her om natta.

Om morgenen skyssa Kristian og Telmar Kongsdal han til Nymoen, hvor de skulle følge ham til grensen.

Det var en som hette Sarko. Han kom inn og spurte "Hvem er Johan Heggmo? Jeg har hørt at Johan Heggmo skal være en ærlig nordmann?" Han hadde et papir hvor navnet stod skrevet. Det var akkurat som om han ikke hadde tru på noen andre enn Johan. Det var løylig å se på: det samme hvor Johan gikk hen, så gikk flyktningen sammen med ham. Han hadde ikke noen tru på oss andre. Johan skyssa ham til Sundslia, minnes Olav Heggmo.

Fra gard til gard

- Fangene ble fulgt fra gard til gard. Det var ingen nazister her. Man kunne bare spørre i telefonen om det var tyskere her. Det var ikke så stor en risiko, forteller Olav Heggmo.

- Kristian fulgte en gang en til Steikvasselva, og Martin skulle følge ham videre. De fikk høre om at en nazist var i Rølia. Da sa han Martin at hvis vi treffer nazisten, blir det ikke anna råd enn å slå ham i hjel. Da sa de til han: "Nei, du må no kje va tåpen". "Jau", sa han Martin, "det blir ikkje anna råd!"

Dramatikk

Arne Tortenli husker mange episoder fra Røsvatnet under krigen. Ikke sjelden oppstod det dramatikk omkring den stadige flyktningestrømmen som dro forbi.

- Da stor-razziaen var i Eiterådalen, da Sjøberg ble skutt, kom seks-sju stykker. Blant dem var Borghild Sjøfors. De for i fleire veker oppe i Eiteråfjella, og kom seg over Herringbotnfjellet og til Tortenlia. De fikk skyss derfra til Tolkmoen. De kom seg til Sverige, minnes han.

- En gang var to russere innom Sundsåsen. De kom over Herringbotnfjellet og for videre over Tengvassdalen.

Fredsvåren kom 50 russere på skaraføret over Straumen, fortalte Nils Nilsen. De brukte ikke ski.

Noen heimefrontkarer hadde rute fra Sverige bak Hjartfjelltinden, over Skjettresken, ned på Hjartfjellnesodden til Sundsåsen, og videre over Lifjellet. De pleide å holde hus i ei utengsløe på Sundsåsen. Farsgubben ble var at det var folk som hadde ligget der i løa, for han bar hesthøy derifra i en tynnsekk hver dag.

En gang kom motstandsfolkene og lå over, etter at de hadde vært ute ved kysten. Men dette var like før krigen var over. Hitler var allerede død da. De hadde radio, og vi hørte på London og fikk vite siste nytt, sier Arne Tortenli.

Med en russer til fjells

Oddmund Fjeldavli forteller om da han fulgte en russer som hadde rømt fra skogsarbeid ved Fjellaven.

- Vi hogg i skogen ved Fjeldavlia, og var akkurat inne og hadde mat. Da kom en tysker inn i gangen og ropte "Halt!". Han forklarte at en russisk fange var rømt.Dette var på haustsommeren, og da det ble mørkt, kom russeren dit. Vi kjente disse russerne, fordi vi var nesten hver dag og ga dem mat.

Fulgt av tyskerne

Akkurat i det fangen kom til gards, kom det også en bil oppover med tyskere som skulle og leite etter ham. Jeg fikk bare noe brød med meg, og så la vi i veg mot Bleikvatnet. Og da vi for der, så haurl vi tyskeran ke di kauka åt kvaranner. De var ikke langt ifra, men de var ikke kommet så langt at vi var i kontakt med dem.

Den gangen var jeg litt usikker på hvordan det kunne gå. Vi gikk langs stien til Bleikvatnet, og jeg tenkte at det kanskje kunne være tyskere foran oss. Men det gikk bra.

Til Smalsundmoen

Jeg fulgte russeren til Kåre Smalsundmo og spurte om han kunne få overnatte der. Det var køl mørkt, slik at vi kunne ikke fare lenger. De fulgte ham videre neste dag. Den tyskeren som kom til Fjeldavlia den gangen da russeren flyktet, rømte siden sjøl, sammen med noen polakker. Han var grei. Det var ikke vanskelig å la russerne få mat når han var vakt. Andre tyskere var ikke så enkle. De ville ikke at russerne skulle få mat, forteller Oddmund Fjeldavli.

- Hva slags mat ga dere fangene?

- Vi fiska mye den gang, fiska til fangene når vi hadde anledning til det, lot dem få fisk og litt brød. Hvis vi lot en få, delte de med de andre, uansett hvor lite det var. Russerne var ikke nøye på det. De hadde kokekar med seg, og koka fisken med innvollene i, minnes han.

To polakker

En gang kom to polakker til gards i Fjeldavlia.

- Det var et voldsomt regnvær. De var fryktelig våte, men vi hadde ikke noe klær til dem, så vi måtte bare prøve å få dem videre. Det var samme ruta, til Bleikvatnet. Jeg husker en gang, vinters tid. Bror min, Bjarne Fjeldavli skulle til fjøsen og gi kyrne mat. Da han kom på høylåven og skulle ta etter høy, fikk han tak i en fot. Han ble skremt. Det var russerfanger som hadde gjømt seg der. Jeg fikk dem med til ei utengsløe et stykke derifra. Dette var tre russere som hadde rømt fra Mo. De hadde gått over fjellet. De sa de til å begynne med hadde vært fire, men "en kaputt". Så han ligger vel oppi fjellet der. De måtte ha brukt veldig lang tid. Det er rart at de ikke ble tatt, men folk må ha hjulpet dem.

En fryktelig tur

- Det ble ingen kort veg for dem?

- Nei, det var fryktelig, og på vinters tid. De hadde ikke ski. De hadde grynt i snøen. De var veldig sultne, og vi prøvde å samle i hop all den mat vi fant, både det de skulle ete der, og det de trengte på turen videre. De gjorde opp en liten varme der i utengsløa, og da det begynte å mørkne, fulgte vi dem et stykke på veg. Det gikk bare greit med dem. De kom seg fram til Sverige. Alle jeg veit om som rømte, kom fram.

- Det må ha vært mange flyktninger som tok seg fram langs disse rutene?

- Det var sikkert mange norske som for over der. En kunne jo prate med dem, men vi spurte ikke og de fortalte ikke hva de skulle.

- Var dere klar over hvilken risiko denne trafikken innebar?

- Ja. Derfor gjorde vi på den måten at vi ikke gikk fram til dem som skulle følge flyktningene videre. I tilfelle de ble tatt, skulle de ikke kunne bli tvunget til å oppgi hvem som hadde fulgt flyktningen, sier Oddmund Fjeldavli.

På rømmen over Røsvatnet

I løpet av okkupasjonsårene var det svært mange, både utenlandske krigsfanger og nordmenn som rømte forbi Røsvatnet og videre til Sverige gjennom Tengvassdalen. Oppsitterne ved Nord-Røsvatnet var under heile krigstida engasjert i å hjelpe flyktninger. Kåre Sundsli (81 år) var en av dem. Han forteller:

- Jeg minnes spesielt en gang. Det var om vinteren. Jeg så tre mann som gikk langs etter andre sida av vatnet, og jeg så det ble lys der om kvelden. Om morgenen tok jeg skiene på føttene og mat i sekken. På Bjørkmoen fikk jeg folk med meg.

Gikk feil

Flyktningene hadde tatt opp Tjederskaret. Det var feil veg. Da de så oss, ble de redde og trudde det var tyskerne. Vi kom så nær dem at vi kunne rope at vi var "kameraten", og da stoppa de med en gang. Vi tok dem med ned til garden.

En av dem ville låne kniven min. Da spretta han opp bukselinningen, hvor han hadde tredve kroner som han ville gi oss. Vi fikk dem til Sverige om kvelden, gjennom Tengvassdalen, så de kom seg i sikkerhet. Jeg trur de var polakker. En gang kom Johan Heggmo hit med tre stykker, og vi skyssa dem over vatnet. Dette var om sommeren, og de gikk sjøl innover. Det var serberfanger som hadde rømt ifra Korgen. Det var mange vi skyssa i båt, både innenlandske og utenlandske flyktninger. Mange norske, minnes Kåre.

"Potetopptaking"

- Hausten 1944 ringte Bjarne Paulsen fra Hemnesberget og sa han skulle komme og hjelpe meg å ta opp poteten. Jeg trudde nå sånn passelig på den potetopptakinga. Det var han, kona og dattera som skulle rømme til Sverige. Jeg rodde dem over vatnet og fulgte dem til grensen. Vi holdt på heile natta, husker Kåre Sundsli.

Egil Axelsen skyssa Paulsen-familien til Røsvassbukta, og ble etterpå arrestert for dette. Axelsen visste ikke at familien skulle til Sverige. Paulsen hadde sagt at han skulle til Røsvatnet og kjøpe potet. Egil Axelsen ble sendt til Trondheim, hvor han satt i fangenskap fram til frigjøringa.

Skulle arresteres

- Siste krigsåret skulle vi arresteres. Vi følte oss utrygge. Den tida gikk dampbåten, "Kolbein". Vi var alliert med dem. Avtalen var at hvis de måtte ut på en ekstratur, skulle de ringe oss. Så ringte de en kveld og fortalte at de skulle ut dagen etter. Vi visste det var en patrulje som lå på Rølia, så det var ikke paruljetur de skulle på. Det ble gjort kjent på gardene at folk måtte holde seg på avstand, og vi for beint til skogs om morgenen. Vi holdt på å hogge ved i Granheim austom Spjeltfjelldalen, og derifra hadde vi utsikt. Vi så da "Kolbein" kom. Far var sjuk og lå til sengs. De ville ta ham med seg, men en dekksgutt sa til dem at de ikke måtte være så gale at de tok med seg en sjuk mann. De hadde etterlyst oss og sagt til mor mi at det var bare et lite forhør vi skulle på i Hattfjelldalen.

Nære på

Jeg begynte å ro heim, men da jeg kom til Steikvasselva, rodde jeg på land for å ringe heim. Da jeg gikk inn, kom også en tysker inn gjennom døra med en stor skjæferhund. Jeg for ut gjennom kjøkkendøra og smeit beint til skogs. Jeg var redd hunden, og det ble fortalt etterpå at de prøvde på sette den på sporet av meg. Nå tok vi til fjells, og tyskerne etter, heilt til der hvor vi hadde arbeidd. De tok med seg redskapene tilbake til foreldrene mine, og sa: "Dine sønner er rømt til Sverige, det var dumt gjort". Vi var i fjellet til det ble mørkt. Da vi så at det ble tent mye lys heime, rekna vi det som et signal om at det var trygt, og vi for heim.

Klar til å dra

Vi ha så frøktele gjev ei hund-tik. Vi visste at det kom ikke folk i nærheten uten at hunden varskudde. Skiene hadde vi i beredskap, så de skulle være lette å finne. Vi var inne den første natta, men lå på fjøsloftet etterpå, så vi følte oss temmelig utrygg den første tida etter at tyskerne hadde vært her. Men vi varsla alle i nærheten som hadde telefon, om at vi måtte få beskjed hvis de så tyskere som var undervegs.

De arresterte Harald Nilssen i Steikvasselva og Anton Larsen på Skog. Harald var i vedskogen. Han skulle i veg og gjømme huda av en elg han hadde skutt om høsten. Da ble han tatt. Dette var hausten 1944, og de to slapp ut da freden kom i 45. Det var flyktningetrafikken de hadde på dem. Særlig Anton Larsen kjørte mange flyktninger over til Sverige.

På skøyter

En gang skulle jeg og Kristian til Røsvassbukta, hausten 44. Det var is på vatnet, så vi skeisa innover bukta. Da vi skulle tilbake igjen, var det en ungdom som ville være med oss. Det var en av Rinnan-karene, fikk vi høre siden. Ja, mente vi, han skulle bare være med, det var god sort. Du veit, da han fikk skeisene på seg, var det det siste vi så han.... Han hadde vel grynt til han kom åt Bessedøren, men da hadde han snudd.

Ho Helga i Steikvasselva, som nå bor i Lycksele, dreiv mye med kurervirksomhet. Ho fikk etterretningsrapporter som ho brakte til Sverige. Ho var turer til Mo, og de var her og ga henne opplysninger. Det var også svensker som var her og fikk opplysninger hos henne.

Uforsiktig

Det var en annen mann, en ranværing som dreiv og skaffa etterretninger. En gang vi for ifra Røssvassbukta var han litt på galeien, litt beskjenkt. Da dro han opp et kart med nøyaktige tegninger over alle militærforlegningene på Mo. Vi nevnte det sjølsagt ikke for noen, men det var fryktelig ubetenkt, for han kjente jo ikke oss, sier Kåre Sundsli.

- Svenskene fikk mange norske å fø på. De rømte, både de som ikke hadde grunn til å rømme og de som hadde det. Alle hadde neppe behov for det.

Det var ikke så greit for svenskene heller. Det var de som rapporterte dem også, hvis de hjalp flyktninger. Det var et kvinnfolk med Tengvatnet som de var dødelig redd.

- Var hun nazist?

- Nei, det trur eg ikkje. Ho va berre ondskapsfull.

Da var det verre med grensepolitiet, for de kunne komme uforberedt. Tyskerne var fleire ganger på ransaking, blant annet i en jordkjeller vi hadde, forteller Kåre Sundsli.

Rute fra Mo

Motstandsbevegelsen på Mo sendte en del flyktninger til Røsvassbukta. Dette var helst folk som man mente var dårlig skikka til å dra over fjellene fra Rana til Sverige. En av de som dro den vegen var redaktør Magne Jønsson fra Harstad. Han var på kurer-tur til Sverige høsten 1944. Kikky Norrman fulgte ham til Røsvassbukta. Jønsson kom tilbake igjen over Linnerud og Steikvasselva, og dro heile vegen videre til Harstad med offentlige transportmidler. I sekken hadde han mange kilo illegale skrifter og en større pengeforsendelse.

Rinnanmann til Røsvatnet

I 1942 kom et medlem av den berykta Rinnanbanden til Røsvatnet for å forsøke å rulle opp flyktningerutene i området. Gulle Røsvassbukt (født 1932) bodde den gang hos onkelen sin, Johan Røsvassbukt, i Røsvassbukta. Johan var djupt involvert i flyktningetrafikken.

- De første krigsåra var det stasjonert fem tyske politifolk i Røsvassbukta, så vi hadde dem på nært hold. Tyskerne hadde egen båt her oppe, også, sier Gulle Røsvassbukt.

Falsk flyktning

- Onkel var ivrig til å hjelpe flyktninger. Men i november 1942 kom en mann som ga seg ut for å være flyktning. Det viste seg seinere å være en av toppfigurene i Rinnanbanden, Bjarne Jenshus. Han ble for øvrig skutt etter krigen. Jenshus ville vite vegen til Sverige. Han klaga over tidene og tyskerne, og ga seg attpåtil ut for å være religiøs. Han opptrådte også på en måte som man godt kunne tro han var en "preikar".

Den fremmede snakka blant annet om at han kanskje måtte ta rutebåten "Kolbein" for å komme til Steikvasselv, så han visste navn på garder her. Jeg skjønner den dag i dag ikke hvordan onkel klarte å gjennomskue ham, når man tenker på hvor mange flyktninger som for her, sier Gulle.

Lensmannen ringte

- Mens denne mannen var i Bukta, begynte lensmann Selseth på Hemnesberget å ringe. Trolig var han og Jenshus samsnakka om hva som skulle skje.

Jeg gikk ut sammen med Johan. Onkel sa da til meg at om fremmedkaren spurte meg etter noe, måtte jeg si at jeg visste ikke. Like etterpå kom den fremmede ut og stilte seg opp sammen med oss i petromakslyset. Det var nordvest og et forferdelig vær. Plutselig sier mannen at han har hørt at lensmannen er under vegs, og om han ikke kan få lov til å grave seg ned i høyet på låven. Da svarer Johan at hvis han ikke har gjort noe galt, skal han bare gå inn og sette seg. Mannen gikk inn, men etterpå hadde han lura seg ut på nedsida av huset og satt sekken ifra seg i gangen. Så hadde han sprunget nedover vegen, slik at han hadde møtt lensmannen et sted mellom Svartvatnet og Bukta. Da lensmann Selseth kom inn og skulle arrestere Johan, sa han at han hadde arrestert en flyktning der på garden, og at han hadde funnet flyktningen sin sekk i gangen.

Arrestert

Johan ble arrestert og ført til Trondheim, men han var borte bare halvanna veke.

Fleire ble arrestert samtidig. På toget til Trondheim ble Johan og "flyktningen" i samme kupe, men Jenshus dro trøya over hodet og forestilte at han skulle sove. Det var nok for å høre hva de arresterte snakka sammen om.

De fikk ingenting på Johan. Han fikk ingen straff, uten det at de raka barten av ham!

Da Harald Nilssen i Steikvasselva og Anton Larsen på Skog seinere ble arrestert for flyktningetransport, stod Johan Røsvassbukt også på lista over folk som skulle arresteres. Harald og Anton ble tatt om bord i "Kolbein", og over telefon hadde Johan fått vite at båten trolig skulle videre til Røsvassbukta for å hente ham, forteller Gulle.

- Da hadde han pakka sekken. Han skulle ikke i klørne på de der mer. Men de kom ikke og arresterte ham, likevel.

Fikk støvler

Gulle Røsvassbukt husker en polsk flyktning som kom til gards en vinterdag.

- Han kunne ikke renne på ski, han gikk bare på skiene. Men han hadde berga seg oppover fra Korgen. Han kom hit og spurte etter vegen til Sverige. Vi tok ham med inn. Føttene var bare sår, og skoene var elendige. Emil Røsvassbukt, sønn til Johan, tok av seg de nye beksømstøvlene sine og kledde dem på flyktningen. Polakken ble fulgt til Valberg, og fikk hjelp til å komme seg videre derifra.

Jeg fikk "stygga" med tyskerne under krigen. De festa og tura mye, tyskerne som bodde i Røsvassbukta. De drakk seg fulle og skaut opp gjennom loftet.

Disiplin

Men de hadde streng disiplin. Ei av døtrene i huset hadde revet ned et Hitler-bilde som tyskerne hadde hengt opp på veggen, og hun forestilte å tørke seg bak med bildet. Dette ble anmeldt, og det kom en tysk major med tolk hit. Det ble et voldsomt oppstyr, og Johan var den som måtte svare for "forbrytelsen". Majoren kom med trusler, og Johan svarte at tidligere hadde en av tyskerne sikta på dattera hans med gevær. Johan sa han nesten angra på at han hadde fortalt dette, for den tyske soldaten fikk en fryktelig kjeft av majoren.

Tysk flukt

En gang kom 40 tyske soldater syklende hit fra Mosjøen. De skulle videre til Nordvatnet, kanskje på manøver. To av disse hadde vært her før. En av dem, en riktig spilloppmaker, kunne litt norsk. I det de skal gå, snur denne tyskeren, kommer inn og lukker opp døra og sier: "Jeg skal kjøpe en liter melk i morgen middag!" Så rista han på hodet og storflira. Vi syntes jo dette virka rart.

De for i veg. De to tyskerne som vi kjente hadde bydd seg til å ta nattevakta i leiren. De stjal med seg obersten sin revolver og kryssbandolær, og rømte til Sverige.

Han var en slagen mann da han kom oppfor bakken i Bukta, uten bandolær og uten revolver. Det var én tysker jeg syntes synd på. Han fikk beskjed om at heimen hans, med kona og fire unger, var bomba. Han tenkte å springe utfor kaia her og drepe seg, men de andre tyskerne hindra ham i det.

Fyktninger fra Vefsn

Arthur Stornes (født 1922), bodde under krigen heime på garden Storneset ved Tustervatnet. Garden, slik den framstoden gang, ble neddemt på 50-tallet. Storneset er det litt runde nesset på vestsida av Tustervasstraumen, det området hvor vegbrua i dag kommer over.

Over fjellet

Det var mange som kom den vegen, mange kom fra Mosjøen, over Herringbotnet og videre over fjellet. Vi loset flyktninger, satte dem over vatnet og viste dem vegen videre, blant annet tegna vi kart til dem. Bror min loset en over, en fra Mosjøen som flykta sammen med kona og en unge. Bror min ble med til Sverige og ble igjen der, forteller Arthur Stornes.

Fra Eiterådalen

- Det kom mye folk forbi der som skulle rømme til Sverige. Etter at det hadde vært kamper mellom motstandsfolk og tyskere i Eiterådalen kom det flyktninger denne vegen. Jeg tror de var fem eller seks stykker. Borghild Sjøfors var en av dem. De lå i høyløa. De hadde våpen med seg, blant annet et amerikansk maskingevær som de forlot der, og som jeg gjemte til krigen var slutt.

Jeg husker at de første av disse motstandsfolkene som kom til gards hadde kledt seg så fint, med slips. Slik kom han spaserende etter vegen for å se om det var noe farlig. Vi undret på hva det var slags kar, for det var nå ikke vanlig der oppe at folk gikk i slips.

15 km å ro

De lå over om natta og heile neste dag. Seint på kvelden rusta vi oss med båt og rodde dem til Sørdalen, far og jeg. Vi rodde heile natte. Det er femten kilometer. De skulle gå videre til Sverige om natta. De for rett opp gjennom Favnvassdalen, forbi Varnvatnet. Jeg forklarte hvor de skulle fare, for jeg var litt kjent der.

Fulgte 30-40 til Sverige

Tverå er den øverste garden i Leirskardalen, knappe 20 kilometer fra Svenskegrensa. Tveråga ligger 250 meter over havet, og er siste utpost mot Okstindan-områdene, Kjensvatnet og Gressvatnet. Fra gammelt av var det fra Tveråga folk dro når de skulle til Okstindbreen, eller på jakt og fiske ved Kjensvatnet og Gressvatnet. Det var to veger man brukte, over Tveråskaret sommers tid og gjennom Leirbotnet om vinteren. Fram til etter krigen var garden uten vegforbindelse. Bygdevegen gikk til Austigarden i Skaret, to-tre kilometer nedenfor Tverå. Svært mange benytta denne vegen da de rømte til Sverige. Trolig ble ingen av alle de flyktningene som dro til Sverige over Tverå tatt av tyskerne.

Over breen

Ole Tverå (født 1912) var sterkt involvert i flyktningetransport, sammen med brørne sine, Ivar (1923-81) og Nils (født 1925). Ole bodde på den nest øverste garden i Leirskardalen, mens brødrene bodde heime i Tveråga.

Ole forteller:

- Jeg fulgte i hvert fall over 30 stykker. Det var mange som for over, både natt og dag. Det var greit når de kom på ski om vinteren. Da kunne de fare om dagen. Vinters tid gikk vi opp Leirbotnet, videre over Okstindbreen og kom ned mot Spjeltfjelldalen ved Gressvatnet. Tyskerne var ikke på breen noen gang. Jeg trur ikke de torde. Om sommeren for vi Tveråskaret, og helst om natta. Jeg pleide å følge dem et stykke innpå Gressvatnet. Da var en mer sikker, for derifra til grensen hadde de bare å holde langs vatnet.

Tente bål

Svensk-vakta ble jeg godt kjent med, slik at de var klar over at det kom noen. Vi hadde en avtale med Adolf i Högstaby. Når det ble tent bål på den andre sida, var han snar til å hente flyktningene.

Jeg fikk nylig helsing fra en som jeg fulgte over, Marton Leine. Han har sagt at jeg redda livet hans. Marton Leine rømte fra Arbeidstjenesten i Korgen, sammen med tre andre. Leine var så sjuk at jeg turde ikke å legge i veg. Vi måtte grave ham ned i høyet på låven, for jeg frykta at noen skulle komme og leite etter dem. De andre tre fikk jeg inn i skogen, hvor de venta til det ble mørkt. Leine var så sjuk at vi delvis bar ham med oss.

Disse fulgte jeg til Svein Lifjell, som lå aleine i hytta ved Kjensvatnet. Han fulgte dem videre på veg, og de kom velberga over.

Tyske patruljer

- Traff dere noen gang på tyske patruljer?

- Nei, heldigvis. Vi la merke til at de kom til Kjensvatnet torsdag ettermiddag og dro til Umbukta igjen fredag morgen. Dette var ei fast rute som de hadde. Men tyskerne var klar over at det var mye folk som rømte her i omegn, og at flyktningene måtte få hjelp fra noen. Kristen Meland jobba på et tysk kontor i Mosjøen. I 1944 fikk jeg beskjed fra ham om at nå var jeg kommet på tyskernes svarteliste, slik at jeg måtte holde meg klar til å rømme.

Tre serbere

Fleire ganger kom tyske patruljer på razzia til Tverå.

- En gang da tre serbere var tyskerne her i tre døgn. De lå og gjette. De hadde vakt på andre sida av elva.

De tre serberne hadde tatt feil av vegen i Korgen. Først hadde de svømt over elva ved Langforsen. Derifra for de på Kløbben, hvor de hadde vært i tre døgn, før de kom ned på Skresletten. Arnljot og Odd Mediå kom hit med dem om natta. Vi fikk dem til å legge seg i fjøsen.

De kunne ikke dra videre, utsulta og i tresko som de var. Jeg ble fri for både kommager og sko, for de kunne jo ikke dra over fjellet bare i treskoene.

"Godt organisert"

Ivar, bror min, gikk foran og signaliserte når det var klart. Da vi kom på Kjensvasslia, skulle han sette opp flagg i bukta sør for Turisthytta, hvis det ikke var tyskere der. Vi var akkurat kommet frampå Nordskaret, da var flagga kommet. Da Sivota Piric fikk se flagget, sa han: "Godt organisert!"

Da de skulle over Tverrelva, skulle vi bære dem, så de slapp å væte seg. Piric var en alminnelig høg mann. Men det var ingen sak for meg å ta han på armene og bære ham over. Så mager var han.

Piric har jeg hvert år fått julekort fra. Han var student, og fortsatte på universitetet i Uppsala. Han snakker reint svensk. For noen år siden sendte han meg ei flaske heimebrent.

En lensmannsbetjent

Ivar Tverå fulgte blant annet en lensmannsbetjent som rømte fra Hemnesberget. Han fulgte ham forbi turisthytta ved Kjensvatnet og et stykke på veg videre.

- Dette var om vinteren. Vi rekna med at det ble leiting etter denne flyktningen, og dro i veg for å renne igjen løypa. Ved Gressvatnet så vi at tyskerne hadde kommet fra Umbukta og funnet løypa hans, men vi hørte ingen ting om dette seinere. Forsiktig

Det hendte mange ganger at jeg ikke turde å gå heilt fram til husene heim med det samme, når jeg hadde vært i veg og fulgt flyktninger. Da lå jeg oppe i lia ei stund, for å se om det var trygt. Det kunne jo ha blitt husundersøkelse mens jeg var borte, forteller Ole.

- Jeg hadde ikke villet gjort dette opp igjen i dag. Men det ville ha vært fryktelig å tenke på hvis vi ikke hadde hjulpet flyktningene, og de hadde tullet seg bort og blitt tatt av tyskerne, sier Ole Tverå.

Leirskar-ruta

Svært mange leirskarværinger var involvert i flyktningetransport. Brødrene Arnljot, Odd og Brynjar Mediå var blant dem, og Anders Skreslett.

Einar Skreslett hjalp en gang en jugoslav som etterpå gikk fleire kilometer langs bygdavegen og la seg til i ei løe i Trettbakken. Her bar man mat til ham, og Skreslett losa ham videre til Sverige. Etter opprulling av ulovlige radioer og våpen i Drevvatn sommeren 1943 flykta fleire derifra til Sverige over Leirskardalen. De fleste av dem kom over Korgfjellet og videre til Finnbakken, og i løpet av ei drøy uke losa en av sønnene på garden, Einar Finnbakk, fleire drevvassværinger over fjellet til Sverige.

Mislykket felle

Nils Tverrå (født 1925) var den yngste av de tre brødrene som bodde i Tverå i Leirskardalen. En nazispion prøvde å legge ei felle for ham, men unggutten lot seg ikke lure.

- Dette var om vinteren. Jeg var på veg til Fjelldal for å hente posten. Da møtte jeg en mann som spurte om jeg var Nils Tverrå. Han da han skulle ha gjemt gevær, og at han var interessert i å få plassert en radiosender et sted.

Han var så brå til å spørre om dette at jeg ante uråd med en gang. Jeg svarte at det var nesten håpløst å gjøre noe slikt, fordi tyskerne for over alt. Og sporsnø var det også, så tyskerne ville nok finne det uansett, mente jeg. Ville til Sverige

Han ga seg på dette, men sa i stedet at han var på tur til Sverige, og om jeg ikke ville hjelpe ham over. Nei, svarte jeg, jeg kunne ikke hjelpe ham. Igjen minnet jeg ham om at det var tyskere over alt i fjellene. Da heller ikke dette nytta, ville han vite om jeg ikke visste av noen som hadde melk, for han var så tørst. Jeg bad ham da om å bli med ned på garden, så fikk han sikkert et glass. Men da fikk han det travelt. Han hadde en avtale på Bjerka, sa han. Men før han dro, fikk jeg noen illegale skrifter hos ham.

I avhør

Morgenen etter dro far og jeg til Korgen og fikk rapportert hendelsen. Neste dag kom lensmannsbetjenten, og jeg ble sittende en time i avhør. Jeg hørte ikke mer før etter krigen. Da ble jeg innkalt som vitne i ei landssviksak i Mosjøen mot den samme karen, sier Nils.

- Det viste seg nemlig at det hadde vært en av Rinnan-banden. Trolig hadde han ment å prøve seg på meg, siden jeg var den yngste av oss brødrene, og følgelig den han trodde hadde lettest for å forsnakke seg.

"Bare guttungen"

- Nesten dagligdags skjedde det noe som minnet oss om at det var krig. Det hang over hodet på oss. Jeg var med og hjalp flyktninger på veg til Sverige. Det var helst nordmenn jeg fulgte, forteller Nils Tverrå.

- Jeg var nærmest bare guttungen, og var ikke redd noen ting.En gang fulgte jeg fire-fem som var fra Hemnesberget. Jeg fulgte dem bare opp på Kjensvasslia, hvor jeg peika ut ruta til dem. Det var om å gjøre å få dem opp i fjellet og rundt Turisthytta ved Kjensvatnet, i fall det var tyskere der.

Sjøskvett

Sammen med brødrene mine, Ole og Ivar, var jeg med og fulgte samene Anna og Lars Fjellner over til Sverige. Dette var seint på hausten. Austervatnet (Austre Kjensvatn red. anm.) var islagt, men Gressvatnet var åpent. Innover Gressvatnet var det sterk vind. Ole og Ivar rodde, mens vi gikk på ski langs vatnet. Da vi kom til bukta som går inn i Sverige, var isen lagt. Jeg husker at Ivar var gjennomvåt og isete av sjøskvett. De andre for direkte mot turisthytta ved Gressvatnet, mens Lars Fjellner, Ole og jeg lasta på kjelken og begynte å gå etter. Da kom den svenske grensevakta mot oss, en fra hver side. De trudde de første to i følget var flyktninger, og at vi tre var tyskere som var ute etter dem.

Jeg husker jeg syntes det var nifst da vi seinere gikk over Uma. Det var mørkt da vi kom dit. Isen var flekkvis bar, slik at det så ut som åpent vatn. Men Lars Fjellner sprang foran og freista isen.

En lensmanns-sønn

Det ble oppstyr den gangen sønnen til lensmann Selseth rømte, sammen med ei jente fra Korgen. Sønnen hadde dratt fra Tverå på nattmorran, og hadde fått rikelig med mat med seg hos oss. Det ble ikke ettersøkning før lensmannen sjøl kom på leiting om ettermiddagen, i lag med tyskere. Han dro heilt på grensen, uten mat, for å få tak i sønnen sin. Men han var for seint ute. Lensmannen var heilt utslitt da han kom tilbake fra grensen. Aslaug, søstera mi, var forbanna på ham, og ga ham ikke annet enn melk og brød. Men han sa det var det beste måltid han hadde spist.

Med bajonett

En gang kom tyskerne til Tverå på leiting etter flyktninger. De for husene rundt, til og med på låven og stakk i høyet med bajonettene. De var sikre på at det var flyktninger der, men på det tidspunktet hadde Ole og Ivar allerede fått dem trygt over til Sverige.

En gang hjalp Ivar en fange over, en polakk. Han hadde fått skiene mine. Ivar hadde fulgt ham til midten av Gressvatnet. Men da flyktningen kom til grensen, trodde han at den svenske vakta var tyskere. Han dro derfor ned Leirskaret igjen, og forlot skiene nederst i dalen. Siden fikk vi vite at i Korgen hadde han truffet en tysker som han kjente, og som hadde hjulpet ham til Røsvatnet.

Et kraggevær

Tyskerne ville ha den ene stua vår til vaktrom. Men i en sengebenk der hadde vi et kraggevær liggende. Nå var gode råd dyre for å få fjerna våpenet. Ane, søstera mi, skulle gå inn og ta det, mens en stod vakt på trappa for å se om det kom noen. I det samme Ane tok opp geværet, stod en østerriker i vinduet og så på. Vi tok geværet og sprang opp med det, og på trappa møtte hun tyskeren. Men han rista bare på hodet - sa ingen ting. Han var heldigvis aleine, ellers ville det ha gått galt.

Tyske "rømlinger"

På slutten av krigen begynte tyskere å rømme, og vi hadde fått skarp ordre om å rapportere hver eneste tysker som kom til Tverå. Da kom det noen høgtstående offiserer oppover, men det var noe mystisk med dem. De satte seg på trappa og begynte å plukke av seg distinksjonene sine. De ga seg ut for å ville til Sverige. Vi lot de få godt forsprang før vi dro til Jamtjorda for å ringe, i tilfelle at de virkelig skulle rømme.

Men det kom ingen og spurte etter dem. Etterpå viste det seg at de nok hadde overnatta ved Kjensvatnet. Men så hadde de tatt ned til Bleikingan, hvor de hadde møtt Svein Lifjell. Nå hadde tyskerne fått distinksjonene på seg igjen, og bedt ham om å vise pass. "Nei", sa Svein, "No e det fred. No e det dåkk så ska leit opp passet!" Dette var nemlig 8. mai 1945, men tyskerne hadde trolig gått glipp av hva som var skjedd, siden de ikke hadde radio med seg. Nils Tverrå forteller at han var i god form under krigen. En morgen starta han fra Tverå til Kjensvatnet for å hente brødrene sine som dreiv snarefangst der. Han gikk sammen med dem rundt vatna og så etter snarene. Etterpå rente han innom heime og videre til Valla for å selge ryper - og heim igjen til kvelds.

Jøder på flukt fra Korgen

Skuespilleren Kåre Wicklund, oppvokst på Hemnesberget, var gift med den tyskfødte jøden Annie Sachs. I 1942 flytta ekteparet Wicklund og mor til Annie til Korgen. Familien ville være nærmest mulig svenskegrensen i tilfelle flukt ble nødvendig. Seinhøstes 1942 bodde familien Wicklund hos Rasmus Korgen i Korgsjøen, like ved Eitran-butikken.

Meldeplikt

Dette var under opptakten til deporteringa av jødene i Norge i november 1942, en aksjon hvor det alminnelige norske politiet hadde ei sentral rolle. Familien Wicklund fikk nå meldeplikt. To ganger om dagen måtte de melde seg for lensmannen, og de skjønte at de når som helst kunne bli tatt.

- Da skjønte vi at nå var det bare en utvei for å redde livet, og det var å flykte over til Sverige, forteller Annie Sachs Wicklund. Hun er blant annet blitt intervjuet i Radio Korgen om dette.

- Den 5. november 1942 flyktet vi over fjellet, over Røsvatnet, og kom oss da til slutt, etter store viderverdigheter, til den svenske grensen og tok inn i en kåte, forteller hun.

Flukten prøvde man å holde så hemmelig som mulig. Rasmus Korgens dattersønn, Harald Johansen, har opplyst at ikke en gang bestefaren, husverten, ble informert om planene. Dette for at han ikke skulle vite noe i tilfelle han ble utsatt for tysk forhør etterpå.

Et drivstoff-problem

For å komme seg over Røsvatnet, måtte de ha tak i motorbåt. Men først måtte det skaffes drivstoff til båten.

- Det var det store problemet, for alle motorbåtene lå jo i land. Folk hadde ikke lov å bruke dem. Men Kåre betrodde seg til en fangevokter som var østerriker, og kom i snakk med ham. Østerrikeren sa "flykt så fort dere kan - det blir verre!" "Ja, men vi har ikke noen bensin." "Har du en tom kanne?" spurte han. Jo, det hadde Kåre. "Sett den på brua her. I morgen tidlig skal den stå på samme sted. Jeg skal tømme min lastebil". Og riktig: neste morgen stod kanna der med bensin, og da var jo flukten alt nesten vellykket, forteller Annie Wicklund.

Utsatt flukt

Olav Fjeldavli hadde urmakerverksted og -forretning i Korgen. Annie Wicklund arbeidde ei tid hos ham.

- Kåre var en gammel venn av meg, og vi var mye sammen. Ho Annie var mye hos meg i de dagene ho gikk og meldte seg for lensmannen. Vi var enige med Kåre om at han skulle reise opp til Røsvatnet og få leid båt. Men det viste seg at han fikk ikke tak i båten. De turde ikke å kjøre. Da var gode råd dyre, for på det tidspunktet var Annie og mora gått opp på Sjøforsen, hvor de stod og venta på bussen. Kåre ringte til meg fra Røsvatnet, og sa at jeg måtte forte meg å ta sykkelen og hente dem før bussen gikk. Jeg fikk varskudd dem, og de ble helt ute av det. De måtte melde seg for lensmannen igjen. Reisa måtte utsettes til neste dag, har Olav Fjeldavli fortalt.

Til Røsvatnet

Neste dag flyktet de, etter at Kåre hadde klart å skaffe en mann med motorbåt. Til Røsvassbukta kom Annie Wicklund og mor hennes med bilskyss om kvelden. Noen kilder mener de kom med bussen, andre mener de fikk lastebilskyss fra Korgen.

Annie Wicklund husker ikke dette, men hun husker at de kom fram til Røsvatnet:

- Det var veldig kaldt den kvelden. For å komme til båten, måtte Kåre bære sin gamle 75 kg tunge gamle svigermor ned en bratt bakke. Ute på vatnet fikk vi motorstopp, og da var gode råd dyre. Kåre sa at han skulle prøve å få tak i en annen motorbåt, for dette var en farlig situasjon, har Annie fortalt.

Det var Olaus Sørdal fra Varntresk som skulle skysse flyktningene over vatnet. Men nesten over på andre sida av vatnet, ved Linvika, streika motoren. Kåre Wicklund gikk straks til Linvika, og der fikk han tak i Jon Simonsen som så skyssa flyktningene til Nymoen.

Med hest til Sverige

- Han Kåre Johnsa på Nymoen sprang opp til han Anton Larsa på Skog som tok hesten og kjørte familien opp Tengvassdalen og over grensen. Det ble kjøreveg etter dem. Da politiet kom til Skog dagen etter, så de kjørevegen. Men han Anton Larsa hadde tatt med seg høy som han hadde strødd litt av langs vegen, slik at tyskerne trodde det var en høykjører-veg. Derfor gikk de bare et stykke. Anton hadde lurt dem. Hadde de fulgt sporene lenger, ville de ha sett at det bar mot grensen, og da hadde hundre og ett vært ute, sier Arne Tortenli.

På svensk side av grensen tok flyktningene inn i ei samekåte. Annie Wicklund har fortalt at de nærmest ble røykforgifta, ettersom Kåre glømte å åpne ljoren i taket da han tente opp varme i kåta.

Kåre Johnsen har opplyst at svenske høykjørere tok Wicklund.familien fra kåta og videre til Rönes.

- Vi satt ei stund i køta til høykjørerne kom, har Kåre Johnsen fortalt i et intervju med Radio Korgen.

Lensmannen reagerer

Lensmann Selseth på Hemnesberget fikk trolig ikke vite om flukta før det var gått 14-15 timer. Rasmus Korgen var pålagt å melde ifra hvis jødene forsvant. Men han venta så lenge som mulig før han ringte lensmannen. Det er sannsynlig at lensmannen i tillegg har drøyd i det lengste før han satte i gang med ettersøkning.

- Dagen etter at de hadde rømt, begynte lensmann Selseth å ringe til Røsvassbukta, minnes Gulle Røsvassbukt.

- Lensmannen sa at han hadde vært i Tverå øverst i Leirskardalen, men det var ikke noe spor etter jødene. Han mente at ei gammal kjerring på 80 år ikke kunne være langt ifra vegen. Men da var de jo for lengst over i Sverige.

Selseth tinga onkel, Johan Røsvassbukt, til å gå rundt bukta og se etter flyktningene i utengsløene. Ja, sa Johan, lensmannen kunne være sikker på at han skulle huke dem. Jeg så sporene etter ham seinere. Han hadde vært innom alle løene og han hadde vært inne på Valberg og spurt folk etter flyktningene. Han måtte gjøre dette for å kunne vise at han hadde gjort som lensmannen sa. I fleire dager etterpå dreiv Selseth og ringte og spurte Johan om han hadde sett noen spor etter jødefamilien.

Slå på storgryta

- Da Kåre Wicklund rømte, var grensepolitiet om bord da "Kolbein" kom dagen etter. Båten var full av tyskere, og fløyta for hver gard den passerte, forteller Arne Tortenli.

- De var også i Linvika. Ho Karen i Linvika rodde ut til "Kolbein". Ho visste jo nøye om flyktningene, siden det var de som hadde skyssa dem. Men nei, ho var ikke blitt vis noen, sa ho. Tyskerne sa at hvis de hørte noe, måtte de ringe. Da sier ho Karen: "Jau, då ska vi slå på storgrytæ!" For det var nemlig ikke telefon i Linvika...

Båten savna

- Båten hans Olaus i Sørdalen ble liggende i Meisvika etter motorstoppen, og man ble redd for at dette skulle vekke mistanke. Det var et fryktelig uvær den kvelden de fikk motorhavari, og langt utpå neste dag var Olaus ikke kommet heim. I Varntresk var de redde for at noe skulle ha tilstøtt ham. De ringte til oss på Sundsåsen, om vi hadde sett eller hørt noen motorbåt.

Jeg skulle da gå til Nordenget og spørre om de hadde hørt eller sett noe til båten. Det var seint om kvelden og dårlig vær. Hvis han kom heim i mellomtida, skulle de ringe, og Gunvald, bror min skulle gå ut med ei flaggermuslykt og signalisere til meg.

Førevitja

Best som det var, så jeg at han var der med lykta og lyste. Da jeg kom heim, sier de at jeg har nå ikke vært helt i Nordenget allerede. Nei, sier jeg, for Gunvald har jo signalisert til meg. Nei, det hadde han da ikke, for de hadde ikke hørt noe fra Varntresk. Da ringte vi dit, og akkurat i det vi ringte var Olaus kommet heim.

Det var merkelig at jeg hadde sett lyssignalet. Det var nok førevitja, mener Arne Tortenli. Noen annen forklaring har han ikke på lyset han så denne krigskvelden.

Auksjon i Korgen

Etter at familien Wicklund hadde rømt, ble eiendelene deres beslaglagt og auksjonert bort i Korgen. Ingen av lokalbefolkninga var interessert i å by på disse tingene. Men noe ble kjøpt for seinere å bli gitt tilbake til familien Wicklund.

Flyktningepolitikk

Regjeringa Nygaardsvold førte på 30-tallet en flyktninge- og asylpolitikk som ikke var ulik den som føres i Norge i dag.

Jødiske Annie Sachs kom til Norge i 1938 på turistvisum, for å besøke ei søster som var gift her i landet. Da oppholdstillatelsen gikk ut, stod Annie i fare for å bli heimsendt til Tyskland. Norske myndigheter dreiv nemlig og sendte jøder tilbake til Hitler-Tyskland. Begrunnelsen var gjerne den samme som i dag, at man ikke meinte det var noen fare forbundet med å reise tilbake til heimlandet... Ved hjelp av søstera og noen venner fikk imidlertid Annie Wicklund tak i en ung nordmann som var interessert i å inngå et fiktivt, pro forma, ekteskap med henne. Var hun norsk gift, kunne hun ikke deporteres ut av Norge. Det hører med til historia at Kåre Wicklund måtte skaffe kausjonister for å få svigermora si ut av Tyskland. Kausjonistene skulle garantere overfor norske myndigheter at den gamle jødiske damen ikke skulle ligge den norske stat til last.

Forholdet mellom Annie og Kåre Wicklund utvikla seg etter kort tid til varm og ekte kjærlighet. I Sverige fikk de barna Miriam og Erling, og Annie og Kåre fikk et livslangt og godt samliv.

Grensepoliti - Han "M"

De som dreiv med flyktningetransport i grensetraktene lærte tidlig å ta seg i akt for grensepolitiet og de tyske streifvaktene som for i fjellene. En norsk grensepolitimann og nazist fra Hattfjelldalen, "M", hadde de delte erfaringer med. Arthur Stornes forteller:

- Han "M" var nå ikke så streng på det.

En gang hadde alle på en gard i Varntresk rømt til Sverige. Da fikk "M" i oppdrag å dra dit for å se om det var noe der som tyskerne kunne ha nytte av. Men guttene i Kjerringneset batt ham liksom på hendene og føttene, for de greide å kjøpe er våpen fra ham. Da kunne han ikke gjøre dem noe, for hvis det hadde kommet opp at han hadde solgt dem våpen, ville han sjøl ha blitt arrestert. Folk var ikke så begeistret for han "M". Derfor hadde noen gitt beskjed til Sverige, til nordmenn som var der, om at de måtte komme og ta ham. Det var meininga å arrestere ham og ta ham med til Sverige. De visste han skulle til Sørdalen en bestemt dag på registrering. Men de greide ikke å holde ham så lenge. Han dro videre en dag tidligere enn beregna, så han berga seg. De kom dagen etter han var dratt.

Fulgte fange

Arne Tortenli forteller:

- Han "M" var på Rølia, og de visste ikke ordet av det før det kom inn en russefange. Russeren begynte å gråte da han så det var grensepoliti der. Ho Bergliot på Rølien slo da i bordet åt han M, at hvis han var en sånn usling at han tok den der fangen, så skulle de komme han i hug på oppgjørets dag. Og veit du det: han "M" ble med og fulgte russeren til grensen. Han tok en risk der. Hvis det hadde kommet opp at han hadde hjulpet en russefange til å flykte, ville han ha blitt skutt.

"Pakker" med toget

- Av og til kom det intern jernbanepost, brev om visse "pakker" som skulle komme med toget, forteller Trygve Boge. Han jobba på jernbanestasjonen på Bjerka.

- Jeg husker spesielt en gang det kom to stykker fra Orkdal. Da kom det brev til meg om to pakker, og at jeg måtte ta vare på dem. Det kom to personer med toget om kvelden, i mørkret. Det var to ungdommer i 18-20 års-alderen, og de sa at de skulle hente to pakker. Da visste jeg hvem de var. De var tvangsutskrevne til arbeid på Korgfjellet.

Jeg hadde en forbindelse som kjørte slike folk, og han kjørte dem med bil til Røsvatnet. Jeg tror det var seks ganger det kom slike "pakker", minnes Boge.

Tysk rømling

- Jeg bodde i Vallabotn under krigen. I nabohuset bodde tyskeren som var sjef for alle bruvaktene mellom Mo og Mosjøen, og han var jeg mye i snakk med. Jeg trur han het Werner Heckmann, forteller Boge videre.

- En dag i mars/april 1945 kommer han til meg og sier at han skal rømme til Sverige, og om jeg kunne fortelle ham vegen dit. Jeg svarte da at han var kommet til feil mann, for jeg kom fra Bergen og hadde ikke peiling på forholdene. Men han ga seg ikke, og det ble til at jeg tegna opp ruta for ham. Han fikk sivile klær, fikk med seg en ungdom som skulle lose ham over fjellet så han så Målvatnet, og la i veg.

Uniformen hans grov vi ned.

Jeg hadde vært og ekspedert toget, og gikk heim igjen i sju-tida. Og hvem andre enn den samme tyskeren sitter på trappa! Jeg gikk bare opp til huset og sa "Ja, jeg frykta for det der! Du får bare spille videre." Men han forklarte at jeg skulle ta det heilt med ro. Han hadde fått greie på at hvis han kom over til Sverige som sivilist, desertør, ville han bli sendt tilbake øyeblikkelig. Han var kommet for å hente uniformen og pistolen sin, for da ville han bli internert i Sverige. Han kom seg over. Det ble et forferdelig leven etterpå, men jeg kom merkelig nok ikke inn i bildet. Derimot ble både mannen og kona i nabohuset tatt, og de satt i Mosjøen til krigen var slutt.

Over til Sverige

Mange norske rømte til Sverige for å komme seg videre til England for å gjøre norsk krigstjeneste, eller for å innrullere seg i de norske militære styrkene som etterhvert ble organisert i Sverige.

I 1942 rømte Jakob Hjerpbakk til Sverige. Sammen med ham dro Brynjar Mediå. Brynjar hadde like før opplevd å bli sendt tilbake til Norge sammen med folk han skulle lose over grensen. For Hjerpbakk skulle Sveriges-turen resultere i tre års militærinnsats.

- Jeg hadde arbeidd på jernbanen fram til ferien 1942. Da fikk jeg beskjed om at jeg måtte på arbeid i Salten etter ferien. Jeg bestemte meg for å rømme, forteller Jakob Hjerpbakk (født 1918) fra Leirskardalen.

Brynjar Mediå og Jakob Hjerpbakk rømte om høsten over Røsvatnet. Det siste stedet de var i kontakt med folk på norsk side var i Steikvasselva, hvor Harald Nilssen viste dem vegen videre.

Til Tärnaby

De kom velberga fram til Rönes ved Tengvatnet, ble tatt hånd om av svensk militær og ble innkvartert på aldersheimen i Tärnaby. Dit var det kommet enda to norske flyktninger. Her ble de to leirskarværingene forhørt av landsfiskalen, som de mente var nazist. De var litt nervøse for dette. De planla nøye å avgi ens forklaring, for det var den sammen landsfiskalen som bare for kort tid siden hadde sendt Brynjar heim igjen, forteller Jakob.

Reisa videre gikk med buss til Storuman og med tog derifra til Vingåker, like ved flyktningemottaket på Kjesäter slott. Etter nye forhør bar det videre sørover, til et sted like ved Jönköping ved sørenden av Vätteren.

Flyktningeleir

- Leiren hette Öreryd, et trist sted. Vi samlet et arbeidslag på 10 kjenninger, og bad straks om å bli satt i arbeid. Etter et par dager bar det på skogsarbeid i nærheten av Vindelen. Vi ble installert på en liten nedlagt gard, med stue, kjøkken og et lite kammers. I stua var det brisker langs veggene. Der lå vi, elleve mann, to og to på hver brisk, i soveposer. Jeg delte brisk med Brynjar Mediå, minnes Jakob. Vinteren gikk med ved- og tømmerhogst. Da fikk Brynjar og Jakob tilbud om å bære plank, et arbeid som var bedre betalt. De hadde 1,5 for timen, og jobba 10 timers dag.

- Den første tida var vi så såre på skuldrene at det var bare raude kjøttet. Men det gikk bra etterhvert. I neste omgang ble det gardsarbeid på de to fra Leirskardalen og fleire kjenninger med dem: Olav Hognes og Gunnvald Pedersen fra Bjerka var det i samme gjenget.

Innrullert

Høsten 1943 ble nordmennene innrullert og gitt et helsekurs, med tanke på militær trening.

- Om vinteren ble jeg med på kullbrenning. Trekull sto høgt i kurs. Vi lå i jordgammer langt ute i skogen. Vi brente kull av lauv- og barskog i kullmiler. Jeg var hjelpesmann under brenning av seks-sju miler. Blant annet var jeg med og reiste ei stor-mile som hadde en omkrets på 23 favner. Hver stokk i reisverket var 10 fot lang. Den mila ble det to og ei halv jernbanevogn med kull av. Mila måtte passes nøye, med tilsyn en gang i timen.

15. april 1944 ble vi innkalt i militæret. Først til en leir i Medelpad, Jämtland, seinere ble vi flytta til Falun. Vi hadde daglige øvelser.

I januar 1945 ble vi, 1. bataljon, flytta nordover til finskegrensen, Myllimäki, halvanna mil ovenfor Övertorneå. Der mista vi skiinstruktøren. Han rente mot ei gran og slo seg i hjel.

30 mils marsj

Nå gikk den norske 2. bataljon i forvegen inn i Finnmark fra Ivalo i Finland.

For Jakob Hjerpbakk og de andre i 1. bataljon begynte først en 30 mil lang marsj mot Karesuando. Til å begynne med marsjerte de etter vegen. Det ble et fryktelig uvær, og den siste biten fikk de skyss med lastebiler og busser.

Brynjar Mediå var sjåfør på en av bilene i kompaniet. Med i 1. bataljon var også Rolf og Arne Haugli, Kåre Valberg, Tormod Nylund, Ludvig Olsen, Harald Olsen, Olav Hognes, og Bjørnar Roghell fra Hemnes. Kapteinen som var Hjerpbakk sin øverste sjef het Tuster og stammet fra Tustervatnet.

Ingenmannsland

- Vi dro straks videre. Vi kom inn i Finland, og slo leir. Et rikspolitikompani var foran oss. De hadde gått inn i Nord-Finland, hvor tyske tropper hadde bitt seg fast. Her var det et ingenmannsland. Andre dagen så vi en tysk patrulje. Et lag ble sendt ut for å ta dem, men tyskerne kom ned på grensen og ble tatt til fange av svenskene, forteller Jakob.

Nå ble det å måke snø og brøyte seg med traktor gjennom vegløst terreng for å få de norske styrkene gjennom finsk territorium til det befridde Finnmark. Den provisoriske vegen gikk langs elveleier og over innsjøer. For å komme over myrer måtte de kavle med stokker som de la snø og vatn oppå, så underlaget skulle fryse. Det var svært kalt, visstnok nede i 50 minusgrader på det meste.

Mot Norge

- Vi fraus. Vi hadde bare teltene som vi grov ned i snøen. I disse teltene var det ovn, forteller Jakob. De hadde fleire patruljer inne på norsk side. Den første måtte gå tjue mil til Kåfjord, og kom i kamp med en tysk patrulje på tilbaketuren.

Langt om lenge kom hovedstyrken fram til Kautokeino. Dette var like før kapitulasjonen. Kompaniet som Jakob Hjerpbakk var i ble værende i Finnmark, mens resten av bataljonen ble sendt til Narvik-området.

- Hver bru og hver stikkrenne var sprengt i Finnmark. Hver enkelt kraft- og telefonstolpe var sprengt ned. I Masi stod to hus igjen.

I Kautokeino hadde vi fanger. Det var angivere og andre som hadde gått tyskernes ærend. Det var to tyskbygde flyplasser i Kautokeino, en stor og en liten. En traktor skulle brøyte den største plassen, men den kjørte på ei mine. Olav Grunnvoll var med i minerydningstroppen som tok opp fleire hundre miner. Vi ble sendt med fly til Lakselv. Vi ble henta med Dakota, DC3-maskiner. Bernt Balchen var sjef for flyginga av forsyninger med Dakota-fly.

"Hamnbukt Bakeri & Conditori"

I Hamnbukt i Porsanger traff vi oberst Dahl, sjefen for Finnmark-avdelinga. Vi traff også det norske Bergkompaniet som var kommet fra Skottland. Inntil da hadde vi fått forsyningene fra Sverige med fly. Nå fikk vi britiske forsyninger, mjøl og sukker. Vi dro til Lakselv og hamstra murstein. Vi hadde murere i kompaniet, og de bygde en flott bakerovn. Over ovnen laga de et skilt: "Hamnbukt Bakeri & Conditori". Vi hadde bakere også, og de baka alt det vi trengte i kompaniet: brød og wienerbrød. Sammen med Ragnar Skaland fra Vefsn hadde jeg ved hjelp av en lommealmanakk rekna ut at vi var 130-150 mil heimefra. Under ei oppstilling hilste jeg på oberst Dahl:

- Korporal Hjerpbakk fra Korgen!

- Ja, men da er jo De straks hjemme!

- Ja, det e no bære 150 mil...

- Ja, men det er jo ikke langt, tatt i betraktning avstandene her oppe i Finnmark!

Det nærma seg tida da vi skulle få reise heim. Vi var lovet å få skyss med tyske landgangsprammer til Tromsø. Men sommeren gikk. De første dagene i august kom ei ålandsk frakteskute med brakkelemmer. Jeg var vaktkommandør, og løp til kapteinen og foreslo at vi skulle få denne båten til å ta oss sørover. Han bifalt dette. Mens noen av oss lossa båten, reiv de andre leiren og pakka ned utstyret vårt og bar om bord.

Mot sør

Tidlig neste morgen gikk vi fra kai. Ute i fjorden møtte vi en stor båt med tyskere og mye utstyr om bord. Dette var mineryddere. Vi rekna med at hvis obersten hadde visst at disse var under vegs, hadde vi aldri fått lov til å reise. Vi passerte Hammerfest som var nedbrent. På Sørøya så vi folk som var i byggeaktivitet. Vi vinka, men ingen svarte. Båten førte nemlig et tysk flagg, antakelig for at skipperen ikke hadde noe annet. Men vi stemte i med "Å eg veit meg eit land", og da vinka folk på land både med hender og laken.

I Tromsø fikk de om lag 100 som var om bord vite at de skulle sendes videre til tjeneste i Trondheim. Her bar det til Festningsleiren på Rosenborg, hvor de ble innlosjert.

Til Trondheim - og Rinnan

Den første permisjonen fikk Jakob Hjerpbakk i Trondheim i midten av august 1945. Etter det fikk jeg vakttjeneste for en leir med "displaced persons". Han havna så i militærpolitiet og som vaktkommandør med sersjants grad i hæren sin millitærarrest i Trondheim.

- Vi bodde innenfor fengselsområdet, og hadde flaggheising og -firing på Kristiansten festning. En dag fikk vi beskjed om at noe var under oppseiling, og vi måtte skrive under på taushetsløfte.

En ettermiddag ringer det på porten, og jeg låser opp. Der står to politimenn med Henry Oliver Rinnan mellom seg. Han skulle sitte i ventecelle og skytes morgenen etter. Litt seinere slapp jeg inn kona til Rinnan. Hun hadde ei pappeske med seg som jeg undersøkte. Jeg syntes hun var svært vakker. Jeg låste henne ut, også. Da hadde hun grått.

I februar 1947 ble Jakob Hjerpbakk dimmittert, nærmere tre år etter at han starta militærtjenesten sin i Sverige i januar 1944.

Flukt over Bjerkadalen

5. november 1941 rømte Rosa (Dyrhaug) Stjernen til Sverige, sammen med sin forlovede, Øystein Stjernen. Rosas søster Nanna og mannen hennes, Odd Kolsvik, var også med. Fra Bjerka ble Øysteins yngre bror Bjarne, som var knapt 16 år, med dem over fjellene. Øystein Stjernen hadde for øvrig blitt såra i en arm under felttoget i 1940. Kolsvik og Stjernen-brødrene kom seinere i norsk militærtjeneste i England og i Sverige.

- Vi hadde ski med, men nede i bygda var det ingen snø. Da vi skulle dra, var det folk i Drevvatnet som sa til meg: "Hvorfor har du ski? Du skal vel gjerne rømme til Sverige!" Jeg sa vi skulle bare på fjelltur, husker Rosa Stjernen (født 1922).

Rømlingene reiste først med tog fra Drevvatn til Elsfjord, og videre med ferje til Hemnesberget. Derfra bar det med buss og bilskyss til Pyttjehåjen på Bjerka, hvor Øystein sine foreldre bodde.

Gjennom Bjerkadalen

- Vi gikk opp Bjerkadalen. Jeg husker vi var redde for en angiver som bodde der, men Øystein meinte at han ikke var farlig. Det var tungt å gå. Vi hadde noen ryggsekker uten meis, noe engelskmennene hadde forlatt etter seg. Første dagen kom vi bare til Litjmålvatnet. Neste morgen fulgte 12 år gamle Andreas Målvatn og den sju år gamle søstera Aud oss oppover kneikene. Vi var innom på Nyrud og kom til Målvassmoen, til Elen og Johan Målvatn. Vi overnatta der.

Johan fulgte oss et stykke innover. Vi gikk ennå på føttene. Vi tok inn i Turisthytta ved Kjensvatnet. Mannfolkene prøvde å fiske på isen, men fikk ingen ting.

Vi hadde lite mat. I Turisthytta fant vi noe mjøl som det var fullt av muselort i. Søstera mi og jeg satt med hver vår tallerken og renska bort hver eneste lort. Vi hadde med tørrmelk og koka graut. Det er den beste graut jeg har spist.

Med brukket ski

Neste morgen bar det innover Gressvatnet. Det var veldig langt over vatnet, syntes jeg. Både Øystein og Bjarne hadde brukket en ski før de kom til grensen, men det gikk bra.

Et sted traff vi på ei skiløype som vi forstod var etter noen samer. Øystein ville ta til venstre, til Högstaby, men vi fulgte løypa. Det var blitt mørkt. Jeg gikk først og lyste med ei lommelykt.

Lå i gamme

Vi kom til ei gamme. Vi hadde ingen mat igjen. Det hang noe tørka fett der. Svogeren min skar av det, og meinte at vi var ikke sultne hvis vi ikke ville ete kjøttet. Vi laga bål og ringa oss rundt det om natta. Vi hadde ikke soveposer, men kledde på oss de klærne vi hadde.

Dagen etter var det bare en ås å gå over, så kom vi ned til Strimasund. To tollere var på isen og fiska, og den fisken fikk vi spise etterpå. Kona til tolleren koka potet og stekte fiskene.

Vi ble avhørt. Landsfiskalen fra Tärnaby virka som om han var nazist, for han lurte på om vi hadde noe imot å fare tilbake igjen. Han kjørte oss til Tärnaby, hvor vi jentene fikk ligge på Laxfjäll Hotel. Mennene måtte ligge på "finkan", i fengslet.

Til Öreryd

Så ble det buss til Storuman, og tog sørover til flyktningeleiren i Öreryd.

Bjarne fikk begynne i snekkerlære. Odd fikk skogsarbeid i Dalarna og Nanna fikk jobb som kokke på skogsbrakka. Øystein ble igjen i leiren. Jeg ble sendt til Stockholm, til en heim for unge jenter. Jeg vantrivdes og var der bare i 14 dager. Da var Øystein kommet sammen med de andre på skogsarbeid, og også jeg fikk kokkejobb der. Brakka var bare en bordsjå. Om natta fraus vatnet i bøttene. På våren fikk vi leie et torp som stod tomt. Mennene skulle hogge skat. Mannfolka hogg bjørkstranger som de laga senger av. De laga også lenestol og et salongbord av de samme materialene.

Høsten 1942 fikk Øystein sveiserjobb på en gard, og vi flytta dit.

Til England

Odd Kolsvik og Bjarne Stjernen reiste i 1943 til England for å gjøre krigstjeneste, og kom tilbake til Nord-Norge omkring frigjøringa. Den yngste av Stjernen-brødrene, Sigbjørn, dro også til Sverige, men ikke før høsten 1944. Han ble med i militærpolitiet.

- Våren 43 ble Øystein innkalt i militæret, til en leir på Stallarholmen ved Mälaren. Ganske snart ble han sendt til Övertorneå. Vi bodde i sommerstua til en godseier som var nazist. Han sa at hvis russerne trakk seg ut av Norge godvillig, skulle han sette fyr på begge sommarstugene sine. Etter frigjøringa skreiv jeg og minna ham på dette, men fikk aldri noe svar...

Stjernen-familien kom tilbake til Norge i juni 1945. I Sverige hadde to unger kommet til verden. Da de kom til Bjerka, sa eldstegutten: "Her vill jag inte vara, för dom talar så konstigt!"


Jernbanearbeidere 1941.jpg Krigshistorie Hemnes i Nordland

00:Kilder01: Det er blitt krig02: Øyenvitne da Hemnes falt03: Kvinner under ild04: Overlatt til sin undergang05: Noen måtte se etter dyra06: Krigsfanger i Korgen07: En strøm av flyktninger08: Kurer for Heimefronten09: Kommunalt krigsstyre10: -Dette er en spade11: «Jernbanen skal fram»12: Terbovenmjøl og papirbukser13: Kirke i krig14: På brakkedans15: Skole i krigstid16: Kontakt med tyskerne17: Friluftsliv18: Bygde radioer19: Avisbrannen20: Arbeid og tvang21: Finnmarks-evakuerte22: «Hitler er død»23: Innsetting av lovlig styre24: De som falt25: Fanger fra Hemnes