Krigshistorie Hemnes i Nordland/05: Noen måtte se etter dyra

Krigshistorie Hemnes i Nordland/05: Noen måtte se etter dyra. Under kampene i maidagene 1940 ble alle som bodde på Finneidfjord evakuert. Alle unntatt ei, samekona Kristine Klemetsdatter. Hun nekta å forlate dyra.

Hjørdis Johansen Valla skreiv dagbok i 1940, og hun forteller om dette og mye mer.

Hjørdis Johansen på Finneidfjord, seinere Valla, var 18 år da krigen braut ut. Hun var datter av handelsmann J. Johansen på Finneidfjord. Butikkgården, hvor familien Johansen bodde, lå sentralt til ved riksveg 50 og ble sentrum for mange begivenheter.

Ungjenta skreiv dagbok i de dramatiske maidagene 1940. På grunnlag av disse opptegnelsene beretter hun om hva hun opplevde: Engelskmenn kommer

- Klokka tre om natta 4. mai kom 70 engelske soldater hit. Av disse tok 40 inn hos oss, i J. Johansens forretningsgård. De hadde vanlig feltutstyr med seg når de kom.

De ble plassert oppe i fjerde etasje, hvor de lå i flatsenger. De andre soldatene tok inn hos Konrad Monsen nede ved sjøen, ved kaianlegget. Monsen hadde vært i Amerika, så han kunne snakke engelsk. Han disponerte en del lagerhus som engelskmennene fikk bo i. Soldatene og befalet hadde med seg mye brennevin som de dessverre benyttet seg av. Det var ikke de mest trivelige karer vi fikk inn i husene, for den første natta tok de seg en virkelig skikkelig fest.

Seinere kom tyskerne og var her resten av krigstida, men de oppførte seg atskillig bedre enn engelskmennene.

De første dagene gikk livet sin gang, men folk var sjølsagt oppskaka av det som skjedde omkring oss, særlig når en fikk det så nært.

Vi var heime på Finni til 10. mai. I denne tida gjorde ikke engelskmennene noe spesielt. De for omkring, var mye innom butikken, og hadde litt øvelse og eksersis. Om dagen var de ute. Det er mulig at de var ute på Sund, men de kom heim da det lakka mot kveld. De hadde visstnok en form for kontor her i huset, hvor befalet var innom.

Til Bjerka

Vi evakuerte om ettermiddagen 10. mai. Jeg har skrevet at det gikk krigsalarm da tyskerne ble landsatt på Hemnesberget. Først etter at det skjedde, ble det bestemt at vi måtte evakuere. Befolkninga på Hemnes fikk dagen før beskjed om å forlate stedet, slik vi nå gjorde på Finni. Jeg tror, men er ikke sikker på, at beskjeden om evakuering kom fra engelskmennene som bodde her i huset.

Heile befolkninga på Finni ble evakuert til de nærliggende områder, hvor de kunne unngå kamphandlinger. Beskjeden gikk ut på at vi måtte ikke evakuere så langt, så derfor reiste vi bare fem kilometer sørover mot Korgen til Fredheim på Bjerka. Mor mi var derifra, og vi tok inn i heimen hennes. Mange fra Finni reiste oppover til Bjerkadalen og noen til Leirskardalen. Forlot ikke dyra

På Finni var her ei samekone som nekta å evakuere. Ho heitte Kristine Klemetsen, eller ho Kristine Klemsdet, som vi sa. Kristine var datter til Klemet Person i Krokan, som bodde under Klemethelleren i Leirskardalen. Ho var budeie på garden Dalen hos bestefar min, som hadde ni-ti kyr og ellers noe småfe. Opptil fleire ganger var folk der og ville ha ho med ut av fjøsen. Men ho nekta. Ho sa at ho ha ein jobb så sku utføres, og meir va der ikkje å sei om det. Kristine stelte fjøsen på Dalen, og ho gikk også på nabogarder og tok seg av kreaturene som folk hadde forlatt mens kamphandlingene pågikk. På Dalen der ho bodde hadde ei kule gått gjennom sengegavlen over hodet på henne. Ho var i fjøsen mens dette skjedde, og ville ikke ha noe prat om dette siden.

Det var ikke mange gardsbruk her på den tida, fire-fem. Men i mange av husene ellers hadde de ei ku eller en gris i et uthus eller liknende. Kristine Klemsdet, som var ei lita, spinkel samekvinne, hadde det nok travelt med å ta vare på alle dyra. Men det viste seg at motet var større enn henne sjøl. Krigsskip

14. mai kom det et engelsk krigsskip inn Sørfjorden. Det ble beskutt av tyske fly. Det var fleire av dem. Fra Bjerka så vi at det brant på Finni. Vi trudde først at det var vårt hus, ettersom det var fullt av engelskmenn da vi reiste derifra.

Vi flytta inn i huset vårt i september 1939, og hadde altså bodd der i bare et halvt år. Jeg minnes at det var forferdelig å se røykskyene som valt opp. Det var nabohuset, heldigvis det eineste huset som brant. Det var også et nytt hus, hvor Rolf og Anna Moen dreiv kafé. Varmeutviklinga var så stor at malinga på vårt hus var delvis svidd. Pannekaker

Det ble 17. mai. Det eineste jeg har skrevet i dagboka den dagen, er at vi stekte pannekaker.

Etter kampene på fjorden flytta mange av de som bodde på Bjerka opp til Bjerkadalen. Om nettene lå vi hos en onkel av meg, som var maskinist på Bjerka gamle kraftverk. Dette lå nede i Bjerkaelva, med leilighet over kraftstasjonen. Om dagene syntes vi det var ganske trygt i Fredheim.

Tyskere så vi ingenting til før vi fikk komme heim til Finni 24. mai.

Et trasig syn

Da vi kom heim til Finneidfjord fra Bjerka etter krigshandlingene, så her ikke ut i det heile tatt. Mor var den første som for utover på sykkelen, sjøl om hun egentlig ikke hadde lov til det. Det synet som møtte henne var så trasig at da hun kom tilbake sa hun det hadde vært bedre om huset var brent ned. Vinduene var skutt i stykker. Ei kule hadde gått gjennom bokhylla, og satt seg fast i ei bok. Vi har både boka og kula ennå.

Soldatene hadde kasta sigarettstumper på golvene, og det var heilt rasert. Det hadde vært tyskere der, etter engelskmennene. Det var krig. Alt som het oppførsel og moral var borte.

Varelageret var stjålet. Butikken var heilt tømt. Det de ikke hadde fått med seg, hadde de båret omkring. Store blomsterkrukker fant vi på kvisten. En sekk med rød sagogryn hadde de tømt i ei sinkbalje og hatt vatn oppå. Da vi kom, trudde vi at det var blod. I huset hadde det vært lasarett.

På ettersommeren ble det funnet et lik av en engelsk soldat. Vi ungjenter ble mørkredde etter dette, for det lå like ved vegen bort til ungdomshuset.

"1. juni: I dag flytter vi hjem etter at vi evakuerte 10. mai", står det i dagboka. Vi hadde vært borte i tre uker.

Kasta opp

Vi måtte han mannfolk til å gjøre reint i huset, for det var så fælt. I den tida het det mannfolk- og kvinnfolkarbeid, og det å ta rede på i huset var ikke kvinnfolkarbeid. Vi hadde en stor, sterk mann som brukte spade og måka ut. Det var innebygd klesskap ved hvert soveværelse, og de skapene hadde de brukt til toalett. Dette hadde stått i tre uker, i den varmen... Han som tok rede på dette, var ikke kresen, men han kasta opp.

Utover sommeren fikk han far snekkere til å sette huset i stand. Det var ikke enkelt å få tak i vindusglass.

7. juni hadde tyskerne stor fotballkamp ute på Demma som vi kalte det. De satte opp høgtalere og det var fest.

Tyskere i stua

15. juni var huset fullt av tyskere. Kommandanten var kommet hit. Det ble opprette Ortskommandantur. I begge stuene var det kontorer, og Blockstelle oppe med telefonsentral. De tok heile huset. Vi hadde to soveværelser, og det største va dem ble kombinert kjøkken og stue. I det minste soveværelset lå tjenestejenta og jeg, mens mor og far lå nede i et lagerrom attmed butikken.

Heile sommeren var huset fullt av tyskere. De kom og gikk, og holdt på med et omfattende oppryddingsarbeid ute. Hvor de falne tyske soldatene ble begravd, veit jeg ikke. Kanskje det var på Hemnesberget.

Kilder og litteratur

Finnbakk, Torstein. Hemnes i krig 1940-1945. Utg. Hemnes kommune. Korgen. 1995. Digital versjon på Nettbiblioteket.