Krigshistorie Hemnes i Nordland/20: Arbeid og tvang

Folk fra vernepliktsalderen og oppover ble av nazi-myndighetene tvangsutskrevet til ulike typer arbeid. Mange, spesielt fra Korgen, ble utskrevet til skogsarbeid. I en periode var mange derifra sendt på skogsarbeid for tyskerne på Trofors. Folk ble også tvangsutskrevet til veg- og jernbanearbeid og til ulike andre typer arbeid som okkupantene trengte folk til.

Grøftegraving

- I 1944 var jeg med på å grave kabelgrøfter på Hemnesberget, minnes Per Jakobsen.

- Det var tyske brakker heilt fra der Langbakken skole er og inn på Myra. Tyskerne strakk blant annet kabler mellom bunkersene og stillingene de hadde. Når vi gikk på arbeid, leverte vi inn passet på vaktstua om morgenen. Vi fikk utlevert et merke som vi måtte levere tilbake når vi gikk om kvelden. Det ble ført nøyaktige klokkeslett for når vi kom og gikk ut.

På kabelgrøftene tjente jeg godt, over fire kroner timen. Til sammenlikning hadde vi en noenogsytti da vi arbeidde på Ranabygg. Kabelgrøftene vi grov var to meter djupe, 60 centimeter i fjell.

En fenghette...

Den tyske arbeidslederen hadde som regel med seg ei bør med feiselskaft når han kom om morgenen, for når folk ble leie, var det bare å slå av skaftet.

"Dere må ha en fenghette i hver ende for å få den til å sprenge," pleide han å si.

Det var vanlig at man tok en lunteende, stakk den inni ei fenghette, tente på og heiv det oppfor grøftekanten. Da hørtes det ut som om vi var i arbeid.

Tyskeren hadde ei stikke som han målte grøfta med, og kontrollerte at den var to meter djup. Da begynte de å smi av ti centimeter, og det gikk godt. Så smidde de av ti centimeter til, og det gikk også godt. Men til slutt ble stikka så kort at han oppdaga det.

Tok drivhuset

Man hadde lyst å være litt jævlig. Et drivhus som tyskerne hadde ble det ikke mye igjen av. Vi ladda oppe i Høghågen. Leirspruten stod, og vi hørte bare hvordan det klaska i drivbenken. Vi fikk ikke skylda, men det gjorde derimot et arbeidslag som holdt til lenger ned i bakken.

Det gikk bra heilt til vi skaut inn vinduene på skrivestua. Vi skulle ta en liten stein opp av grøfta. Den var ikke stor, men vi fant ut at vi skulle sprenge den. Vi lage til ei ordentlig ladning oppå steinen, og vinduene i heile røstveggen på den tyske skrivestua for.

Å jøsses for et liv! Den stakkars tyskeren som stod ansvarlig, han sto bare og slo sammen hælene: "Jawohl kaptein, jawohl kaptein!"

Heste-utskriving

Utskriving og rekvirering av hester til ulike typer tjeneste for okkupasjonsmakta hørte nærmest til dagens orden. Til dette ble det oppretta egne hestenemnder i kommunene.

Hestenemnda i Korgen førte nøyaktige lister over alle hestene i kommunen. På ei slik liste er i alt 197 hester registrert, oppført med kjønn, størrelse og alder. Noen av dem er merka "tatt var Wehrmacht".

I januar 1945 ble ni hester fra Korgen utskrevet til vegarbeidene over Vesterfjellet, mens seks ble utskrevet til vegen Korgen-Finneidfjord.

8. november 1943 skriver Korgen-ordføreren til Rasmus Korgen, som har solgt hesten sin til en mann fra Sør-Rana, i strid med en lov som var vedtatt samme år: "De pålegges å omgjøre denne handel og selle hesten til Knut Petersen-Øverleir", heter det i brevet. Rasmus har ikke etterkommet dette, for 9. januar melder ordføreren ifra om forholdet til lensmannen, og "ber Dem om å ta denne sak under videre forføining". "Salget er foretatt på tross av at Rasmus Korgen sikkert var kjendt med at salg av hest skulle gå gjennom hestenemnda". Hvordan "prosessen" endte, vites ikke.

Med hest til Rana

I april 1943 ble folk fra Kongsdalen og Bleikvasslia utskrevet for å kjøre hest på jernbaneanlegget i Dunderlandsdalen, sammen med hestekarer fra Susendalen.

- Årsaken til at de skreiv ut folk heilt fra Røsvatnet og Susendalen var nok at vi hadde hester som var vant til å bruke truger, sier Arne Tortenli fra Røsvatnet, en av de tvangsutskrevne.

- Nazilensmannen i Hattfjelldal stod for denne utskrivinga. Han skreiv ut hesten hans Olav Skjellmo med meg som kusk, minnes Arne.

Tre døgns reise

- Jeg kjørte med hesten fra Røsvatnet til Storforshei, og brukte tre døgn på turen. Første etappe var til Korgen, hvor jeg tok inn hos Anders Oldernes. Neste dag kjørte jeg til Mo, og fikk inn hesten på Meyerstallen. Der fikk jeg bo i ei brakke. Tredje dagen kjørte jeg til Storforshei, hvor jeg kjørte i ei uke. Så ble jeg sendt oppover til Nevernes, hvor susendalingene var plassert.

Kjørte lemmer

På Eiteråga ble vi satt til å kjøre brakkelemmer over elva. Harald Kongsdal og Kåre Granskogli fra Kongsdalen var også utskrevet. De kjørte tømmer på Storforshei. To veker ble vi på Eiterå. Dette var om våren, og elva gikk flomstor. Isen var dårlig. Vi la brakkelemmer på den for å tore å kjøre. Vi bodde i brakker.

Da de tre vekene var omme, ville vi heim. De ville holde oss der for å ha oss til å fortsette med å kjøre over elva. Men vi nekta.

Hest på toget

Jernbanen var kommet til Nevernes. Vi fikk tak i ei hestvogn, fikk hestene på toget og for til Mo. I en tunnel like før vi kom til Storforshei sporet hestvogna av. Det ble et voldsomt rabalder. Men vi var utstyrt med et rødt flagg, så vi var snare om å få flagget ut, slik at lokføreren ensa oss og fikk stoppa.

Etter å ha fått hestvogna jekka opp på skinnene igjen, bar det til Mo. Der kopla vi hestvogna ifra, men neste dag ble vi sendt oppover til Nevernes sammen med hestene igjen.

Da var vi sinte.

Men elva var nesten utgått. Det ble ikke meir kjøring, og de måtte slippe oss heim. Nå fikk jeg hesten med toget til Bjerka. Derfra kjørte jeg til Røsvatnet. Vi kjørte med støttinger på de bare grusvegene, men fra Svartvatnet og oppover var det vinterføre, forteller Arne Tortenli.

Kilder og litteratur

Finnbakk, Torstein. Hemnes i krig 1940-1945. Utg. Hemnes kommune. Korgen. 1995. Digital versjon på Nettbiblioteket.