Krigshistorie Hemnes i Nordland/03: Kvinner under ild

Da krigshandlingene tok til for fullt på Sund 10. mai 1940, befant tre unge kvinner seg midt i skuddlinja. Som ved et under unngikk de å bli truffet.

- Før hendelsene i pinsen 1940 hadde vi fått beskjed om at det kunne bli kamphandlinger, forteller Elisabeth Bech (født 1907), som i 1940 bodde hos Gunnbjørn Mortensen på Sund sammen med ektemannen Øyvind og den vesle sønnen deres.

- 10. mai sykla søstera mi, tannlege Lydia Skodvin, og jeg til Hemnesberget for å hente forskjellige saker fra huset hennes. Mannen min var da på Bjerka for å hjelpe til med våronna.

I Prestenget bodde noen slektninger av sjølfolket. De var evakuert fra Bodø. Sønnen deres hadde tannverk, og søstera mi skulle undersøke ham.

Ild fra fly

Mens søstera mi gikk inn, stod jeg ute og venta. Da kom to fly og begynte å kretse over oss, og tre fly gikk ned på Sund. Søstera mi var i mellomtida kommet ut igjen, men hun løp tilbake til huset. Jeg la meg ned bak en stein, mens flyene kretsa over og skaut. Jeg så kulene spratt i berget.

Jeg trudde min siste time var kommet, og var heilt sikker på at dette kom jeg ikke ifra i livet. Jeg tenkte på mannen min og ungen på nesten to år, og syntes det var grufullt om jeg skulle forlate dem. Jeg var heilt sjokkert. Men plutselig kom ei slags ro over meg, og jeg tenkte at er det min siste dag, får jeg gi meg Herren i vold og ta det som kommer.

De skaut fleire ganger, visstnok mot noen engelskmenn som var oppe på bakken. Jeg var virkelig i skuddlinja. Men så stilna det av med skytinga. Jeg sprang ned til huset og ned i kjelleren sammen med de andre.

Jeg trur engelske og norske soldater på dette tidspunktet trakk seg tilbake innover i båt fra Juvika.

Men flyene fortsatte heile tida å kretse over her. På Sundsbukta ble ett fly skutt i senk. Igjen under ild

Vi visste ikke om vi skulle tore å gå heim. Ei jente fra Sund som arbeidde på Samvirkelaget kom syklende fra Hemnesberget. Hun fortalte at hun hadde gjemt seg under ei gran for hver gang flyene kretsa over henne.

Vi tre starta nå av gårde mot Sund.

Men vi kom ikke lenger enn bort i Langneset, før det tok til å knitre fra maskingevær igjen på vegen. Nå begynte de å skyte på oss fra sjøen. Det hadde regna, slik at vi så det spruta når kulene traff vegen, bare om lag fem meter ifra oss.

Vi var vettskremte, ramla av syklene og la oss i veggrøfta. Vi kraup i dekning, men visste ikke hvilken side av vegen vi skulle legge oss på. De skaut jo fra begge kanter. Vi trudde ikke at vi var liv laga.

Men så ble det stille, for da hadde de visst satt ut vakt på vegen for å stoppe trafikken.

Vi fortsatte da mot Sund. Vi møtte en tyske offiser som stoppa oss og ville ta oss i arrest. Han snakka engelsk, og søstera mi svara ham på engelsk og fikk forklart ham at vi hadde småbarn og gjerne ville heim. Så lot han oss gå. Vettskremt

Da kvinne kom syklende tilbake til Mortensen etter skytinga, var de andre gått i kjelleren. De hadde på forhånd tømte potetbingene og båret ned matter og sengeklær, i tilfelle noe skulle komme på.

- Alle var vettskremte. Vi ble i kjelleren om kvelden og natta, 14 mennesker. Merkelig nok var det ingen som var hysteriske. Folk var rolige, og gråt de, gjorde de det i stillhet. Men redde var vi - forferdelig.

Husverten, Gunnbjørn Mortensen, er av og til ute for å observere. Når det lir på natta, får han se en styrke på 2-300 mann som kommer ned Præstengsbakken. Dette var de som hadde vært med "Nordnorge".

Skjøt sine egne

På Sund var det heist et flagg. Jeg veit ikke om det var norsk. Da begynner de som kommer ned Præstengsbakken å skyte mot Sund. Tyskerne på Sund svarte, og Mortensen kunne se at det i hvertfall ble drept en tysker. De skjøt med granatkaster mot huset der hvor vi bodde. Huset ble truffet i begge endene. Det var en skrøpelig kjeller, og vi hørte småstein og grus rasle. De kunne ha ødelagt oss.

Da tyskerne oppdaga at de skjøt på sine egne, ble det mye skrik og skrål, fortalte Gunnbjørn. De sprang og skreik og vifta med hvite plagg, og skytinga holdt opp øyeblikkelig. Ilden opphørte.

Skutt i brann

Tyskerne tok nå inn i husene på Sund.

Men så kom et engelsk og et fransk krigsskip innover og skjøt i brann hus på Sund, blant annet fjøset i Prestenget og et hus på Gløsen.

Om morgenen gikk vi opp for å få oss noe varmt, men det lå fullt av tyskere utover stuegolvet. Det var bare å snu i døra. Vi måtte snart i kjelleren igjen, for det var kommet allierte tropper på innersida, og vi fikk skytinga fra en annen kant. I to døgn var vi i kjelleren. Av og til hadde vi en utsending oppe som leita litt mat til oss.

Så fikk vi beskjed fra lensmannen om at alle sivile måtte komme seg fra Sund. De frykta for at det kunne bli ei stor-trefning der.

Evakuering

Vi fikk være med en båt til Høyneset. Da for fly og kretsa over oss. Vi visste ikke hva som kunne hende. Det var ei som satt i båten med et kvitt plagg på ei stang. I Høyneset var vi i to netter. Da så vi at engelske krigsskip kom og skaut Hemnesberget i brann. Vi så hvordan ilden gikk fra hus til hus.

I Høyneset var det ikke plass for oss, men vi fikk beskjed om at vi kunne få hus i Bardal. Vi ble rodd til Leirvika. Det var ikke veg til Bardal, og veldig mye snø den våren. Det var en tung marsj. Vi grynte i snøen med guttungen på ryggen. Vi hadde ikke stort med oss, bare litt sengeklær.

Vi tre søstrene og ungene våre fikk være hos Wollert Jøsevold.

Jeg var engstelig for mannen min. Det viste seg at han hadde begynt å gå utover mot Sund, og hadde fått sitte på med en tysk bil dit. Der hadde han fått vite at vi var i Bardal, og dit kom han 17. mai, på fødselsdagen min.

Kilder og litteratur

Finnbakk, Torstein. Hemnes i krig 1940-1945. Utg. Hemnes kommune. Korgen. 1995. Digital versjon på Nettbiblioteket.