Kvekersamfunnet

Fra lokalhistoriewiki.no
(Omdirigert fra Kvekarane)
Hopp til navigering Hopp til søk

Kvekersamfunnet eller Vennenes samfunn er et kirkesamfunn som ble grunnlagt i England rundt 1650, og som har vært aktivt i Norge siden tidlig på 1800-tallet. Det norske Kvekersamfunnet er i dag registrert som et trossamfunn, og er medlem av Norges Frikirkeråd. Det er rundt 150 medlemmer i samfunnet (2016). På verdensbasis er det mellom 350 000 og 600 000 kvekere.

Den første tiden

Bevegelsen ble grunnlagt av George Fox, og spredte seg raskt på De britiske øyer og over til Nord-Amerika. Kvekere var opprinnelig et nedsettende ord som ble brukt om dem. Bakgrunnen skal ha vært at Fox en gang han ble avhørt formante dommeren til å «skjelve for den levende Gud», og dermed fikk de tilnavnet «Quakers». 1600-tallet var en turbulent tid i England, og mer enn 13 000 kvekere ble fengsla. Dette var en viktig årsak til at så mange valgte å emigrere. I 1682 grunnla William Penn kolonien Pennsylvania, nå en en delstat i USA, som en kvekerkoloni med full religionsfrihet.

Første gang en kveker skal ha vært i Norge kan ha vært så tidlig som i 1659, da Thomas Shaw skal ha besøkt landet. Samme år ble det oppfordra til å sende kvekerlitteratur til Norge. I 1666 blåste et engelsk skip med kvekere som skulle deporteres ut av kurs, og ble liggende i Bergen i tjue dager. En av dem fortalte senere at de delte ut sine skrifter til folk i Bergen. Det samme året ble det også gitt ut et kort kvekerskrift på dansk i Nederland.

Det første virkelige misjonsforsøket kom i 1674, da William Bayly besøkte Porsgrunn. Senere samme år ble det rapportert om to norske kvekere som var i London, og i 1683 skal flere fra Norge ha vært med på et årsmøte i kvekersamfunnet i England. I 1687 ble Gert Søfrensen anklaga for å ha spredd oversatte kvekerskrifter i Tønsberg.

Den neste misjonæren var Christopher Gertsen Meidel. Han hadde vært sokneprest i den dansk-norske menigheten i London fra 1687 til 1690. Meidel ble avsatt fordi hans forkynnelse avvek fra den lutherske lære, og slutta seg til ei gruppe kjent som independentistene. I 1699 gikk han så over til kvekerne. Han oversatte flere viktige tekster til dansk, blant annet William Dells traktat om dåpen og Robert Barclays katekisme. I 1702 reiste han så hjem til Telemark for å virke som kvekermisjonær. Han ble nokså raskt arrestert og fratatt geistlige rettigheter, og i 1703 ble han landsforvist og reiste til England. I 1706 ble et av hans skrifter funnet hos den tyske studenten Johann Otto Glüsing i Christiania, og Glüsing ble raskt kasta ut av riket. Han skrev senere et forsvar for sin tro i et forord til en av oversettelsene, og vi vet at dette var kjent i adelige og militære kretser på Østlandet i 1730-åra. I 1771 fikk skredder Eric Meyer i Drammen trykt et traktat som skal ha vært et opptrykk av en av Meidels oversettelser.

I konflikt med myndighetene tidlig på 1800-tallet

Trolig har det vært flere som har kjent til kvekernes lære i Norge gjennom 1700-tallet, men det er først etter 1814 at det kommer et nytt forsøk på å misjonere her. Da var det fremdeles ikke tillatt å danne frikirkelige samfunn i landet. Bakgrunnen for at kvekerne allikevel hadde mulighet til å etablere seg her er at mange nordmenn hadde vært i prisonen i England under Napoleonskrigene. Der drev kvekerne misjon og omsorgsarbeid, og flere hadde latt seg omvende og tok med seg kvekernes tro hjem. Meidels tekster ble tatt fram igjen, og man begynte å organisere seg som et kirkesamfunn. Som i England var det mange som valgte å reise til Amerika for å unngå å bli forfulgt for sin tro. Blant de første norske utvandrerne til Amerika var det blant annet flere medlemmer av kvekermenigheten i Tysvær, der vi finner det eldste bevarte kvekerforsamlingshuset i Skandinavia.

I 1816 kom det norske kvekersamfunnet i konflikt med myndighetene. Knut Halvorsen Revem og Anne Olsdatter gifta seg da i Christiania på kvekervis. Myndighetene nekta å anerkjenne ekteskapet. Det ble nedsatt en stortingskommisjon for å finne ut hvordan man skulle forholde seg til dette. To år tidligere hadde man under arbeidet med Grunnloven hatt et forslag på bordet om religionsfrihet, men det hadde ikke nådd fram til den endelige lovteksten.

1818 regnes gjerne som året da det norske Kvekersamfunnet ble organisert. De hadde da hatt en løs organisering i tre-fire år, men så var det på tide å organisere seg skikkelig. Engelske William Allen og fransk-amerikanske Stephen Grellet kom til Norge for å hjelpe til med dette, og satte opp en organisasjon med protokoller og medlemslister. Selv om kvekerne er negative til ytre myndigheter, hadde de den regel at medlemslistene skulle sendes inn til myndighetene hvert år. Hensikten med dette var at Kvekersamfunnet selv skulle ta seg av den listeføring som for andre ble gjort av Den norske kirke.

Selv om norske myndigheter ikke anerkjente Kvekersamfunnet som et kirkesamfunn, ble ekteskapet mellom Knut Halvorsen og Anne Olsdatter anerkjent i 1819. Kvekerne ble også godtatt i Stavanger, der det ble gitt kongelige toleranseforordninger i 1826 og 1828. De måtte melde inn fødsler, dødsfall og ekteskap til myndighetene, og de kunne ikke drive proselyttvirksomhet.

På samme tid kom en annen konflikt opp. I Stavanger ble Elias Eliassen Tastad stilt for retten etter å ha gravlagt sine tvilling og den tidligere prisonfangen Ole Frank i uvigsla jord. Knut Halvorsen Revem havna også i problemer igjen da han gravla et barn og en voksen i uvigsla jord i Christiania. Kvekerne ønsker ikke å legge sine avdøde i vigsla jord, og har derfor kjempa for å få egne områder på kirkegårdene eller egne gravlunder. Den eldste av disse er kvekergravplassen i Stavanger som ble grunnlagt i 1854.

Emigrasjon

I 1825 reiste kvekeren Lars Larsen Geilane sammen med ei gruppe med kvekere og haugianere til Amerika på «Restauration». I årene som fulgte emigrerte omkring en tredjedel av de norske kvekerne. Blant de som ble igjen var det mange som mente at det var viktigere å kjempe for religionsfrihet i Norge. Det var ikke mange igjen. I 1814 var det seksten fanger fra prisonen som kom hjem som kvekere, og noen av disse falt fra. Da Kvekersamfunnet ble organisert i 1818 var det totalt tolv medlemmer. Åtte av dem – fire menn og fire kvinner – i Stavanger og fire – tre menn og ei kvinne – i Christiania. Gruppa vokste sakte, men så kom utvandringa. Etter at «Restauration» hadde seilt var det bare ni medlemmer igjen i Stavanger. Gruppa i Christiania døde ut etter nokså kort tid.

Fra Stavanger spredde kvekernes tro seg til Ryfylke. Det ble også noen medlemmer andre steder på Vestlandet. I 1845 kom dissenterloven, og Kvekersamfunnet kunne dermed organisere seg som et lovlig kirkesamfunn. Det skjedde i 1846, og Kvekersamfunnet skal være det første samfunnet som ble registrert etter den nye loven – Den katolske kirke hadde hatt en særordning siden 1843, men var litt senere ute med å registrere seg. Dermed ble det lettere å få flere medlemmer, og det kom til nye kvekere i Bergen, Tromsø, Røldal, Kvinesdal og på Voss. I løpet av få år fikk Kvekersamfunnet forsamlingshus i Kvinesdal, Sauda, Røldal, Tysvær og Tromsø. Det ble også anlagt gravplasser i Tysvær, Sauda og Stavanger.

Medlemstallet vokste sakte, men sikkert. I 1868 nådde man en topp med 175 medlemmer i listene. I tillegg var det mange som regna som som kvekere, men som av ulike årsaker ikke var registrert. En årsak til det kan være at man ikke kan være medlem av to trossamfunn, og for enkelte kan det ha vært vanskelig å forlate Den norske kirke på grunn av jobb, familie eller andre årsaker. I folketellinga 1865 er det hele 473 som oppga at de var kvekere, altså nær tre ganger så mange som de som sto i listene. I folketellinga 1875 ble det registrert 403 personer som oppga å være kvekere.

Pasifisme og avholdssak

På tross av at kvekerne kunne organisere seg som et lovlig samfunn, var det fortsatt duka for konflikter. Et spesielt vanskelig punkt var deres motstand mot å gjøre militærtjeneste, både som en protest mot at myndighetene krevde en slik råderett over enkeltmenneskers liv og på grunn av deres pasifistiske innstilling. De måtte også betale skatter og avgifter til Den norske kirke. Dette førte til at mange kvekere ble bøtelagt, fengsla og fikk sine eiendeler utpanta og solgt på tvangsauksjon. Det var altså svært krevende å være kveker på 1800-tallet. På tross av dette var det stor aktivitet.

Et område hvor kvekerne gjorde seg bemerka var i avholdsbevegelsen. Asbjørn Kloster (1823–1876) kom i kontakt med kvekerne i Stavanger og ble leder for kvekerskolen. Han ble en pionér i norsk avholdshistorie da han i 1859 grunnla Stavanger yngre Afholdenhedsforening, som i 1875 ble til Det Norske Totalavholdsselskap. I 1890-åra var også kvekere sentrale i dannelsen av en norsk fredsbevegelse.

I 1898 førte motstanden mot militærtjeneste til at Kvekersamfunnet leverte inn sine protokoller til amtmannen i Stavanger fordi han nekta vernepliktige menn å bli medlem. Kvekersamfunnet var dermed ikke lenger et registrert trossamfunn, men en privat religiøs organisasjon. Internt fortsatte man som tidligere, men samfunnet kunne ikke lenger være offentlig registerfører.

Fra 1900 fram til i dag

I løpet av de første tiårene på 1900-tallet ble det norske Kvekersamfunnet stadig mer løsrevet fra det engelske. I 1931 tok man opp spørsmålet om å registrere seg som trossamfunn igjen, og i 1936 skjedde det. Bakgrunnen for at det var mulig var militærnekterloven av 1922, som gjorde det mulig å nekte å utføre militærtjeneste av religiøse årsaker. Da samfunnet ble registrert igjen var det 73 voksne medlemmer.

I 1937 begynte samfunnet å utgi bladet Kvekeren, med Ole F. Olden som redaktør. Før dette hadde det blitt gitt ut en rekke mindre traktater og noen større bøker, men man savna et tidsskrift. I de første årene var det et nordisk tidsskrift, men fra 1949 var det et rent norsk blad, mens Nordisk Kväkertidsskrift tok over som fellesorgan. Kvekerforlaget ble oppretta i 1978.

Hjelpearbeid, som er sentralt for kvekerne, ble drevet fra første stund. Men det var først i 1940 at man fikk oppretta Kvekerhjelp. Da hadde norske kvekere i flere år vært aktive i arbeid for flyktninger fra den spanske borgerkrig og andre konflikter, og flyktningarbeidet ble sentralt også under andre verdenskrig. Etter andre verdenskrig deltok kvekerne aktivt under gjenreisinga av Finnmark, da mange internt fordrevne finnmarkinger levde under vanskelige forhold. I 1947 var Kvekerhjelp med på Tysklands-kolonnen, da tredve lastebiler med klær, såpe, tran og andre nødvendige ting ble sendt til Hamburg. Senere har Kvekerhjelp engasjert seg i flere krigssoner og u-land, blant annet i Kabylia og Gaza.

Kvekersamfunnet organiserer seg i andaktsgrupper, tilsvarende menigheter i andre kirkesamfunn. Pr. 2016 finnes det sju andaktsgrupper i Norge: Stavanger, Oslo, Kristiansand/Mandal, Bergen, Trondheim, Bø i Telemark og på Smøla. De tre førstnevnte har andaktsmøter hver søndag (Kristiansand og Mandal har felles andaktagruppe, og arrangerer møtene annenhver gang), i Bergen er det fast andaktsmøte første søndag i måneden og de tre andre stedene organiseres møter mer uregelmessig. Kvekersamfunnets hovedkontor i Norge har adresse Grønland 12 i Oslo.

Troslære

Kvekerne har ikke noe presteskap eller kirkelære. De har heller ikke sakramenter som dåp og nattverd. Alle ytre autoriteter avvises, og kvekerne har blant annet alltid nekta å avlegge ed og å gjøre militærtjeneste. De er tilhengere av full religionsfrihet. Deres vektlegging av at alle mennesker er like mye verd førte til problemer i den første tid, da de nekta å ta av seg hatten for noe menneske og sa du til alle. En slik oppførsel var uhørt på 1600-tallet og like fram til vår egen tid.

Sosialt arbeid står sentralt i kvekernes liv, og spesielt hjelp til fanger og flyktninger har vært viktig. Kvekere var også sentrale i motstanden mot slaveriet i USA på 1800-tallet. I 1947 fikk det internasjonale kvekersamfunnet Nobels fredspris for sitt hjelpearbeid. I Norge er dette hjelpearbeidet organisert gjennom Kvekerhjelp.

Bibelen leses og tolkes av hver enkelt, men vel så viktig er det som kalles «det indre lys», en manifestasjon av Guds vilje i mennesket. Gudstjenestene er i utgangspunktet stille, men dersom noen føler seg kalt av ånden kan de tale.

Litteratur