Marie Colban (1814–1884)

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Marie Colban.
Foto: Fredrikke Mørck og Marie Høegh: Norske kvinder : en oversigt over deres stilling og livsvilkaar i hundredeaaret 1814-1914.

Adolphine Marie Colban f. Schmidt (født 18. desember 1814 i Christiania, død 27. mars 1884 i Roma) var forfatter og oversetter. Som enke valgte hun å leve av sitt forfatterskap og av å oversette både til og fra norsk.

Slekt og familie

Hun var datter av prokurator og skattefogd Peter Nicolai Schmidt (1776–1846) og Petronelle Sandberg (1787–1846).

I 1836 ble hun gift med adjunkt Nathanael Angell Colban (1793–1850), som var sønn av prost Erik Andreas Colban og Karen Angell. Han tilhørte slekta Colban på farssida og Angell på morssida. Sammen oversatte de George Sands bok Horace til norsk.

Liv og virke

Hun vokste opp i et embetsmannshjem i Christiania. 22 år gammel ble hun gift med Colban, som var adjunkt ved Christiania katedralskole. De hadde en sterk felles interesse for fransk språk og litteratur, og hun begynte å oversette fra fransk til norsk. Da Eugène Sues roman Mathilde kom ut på norsk i 1844 sto N.A. Colban som oversetter, men det var Marie Colban som faktisk hadde gjort jobben. Etter hans død brukte hun, som så mange andre kvinnelige forfattere og oversettere på denne tida, et pseudonym. Hun valgte da å ta æra for Mathilde ved å bruke navnet «Mathildes Oversætter». Et av hennes største oversettelsesarbeider var Victoru Hugos Les Miserables.

Hun ble enke i 1850, og fikk en nokså liten enkepensjon. Ved hjelp av oversetterarbeidet klarte hun allikevel å få endene til å møtes. Det ble ikke noe luksuriøst liv; i hennes lille leilighet måtte spisebordet dekkes på soverommet, men ved kløktig bruk av draperier skal det ha sett riktig bra ut.

I 1856 reiste hun til Paris, og året etter var hun klar med sin oversettelse til fransk av Christopher Hansteen beretning om hans reise til Sibir. Hun skrev også et betydelig antall reisebrev og artikler til norske aviser mens hun bodde i Paris. Hennes bakgrunn gjorde det mulig å få innpass i aristokratiske kretser. Hjemme i Norge ble reisebrevene hennes trykt, men det ble også harselert over dem, og studentene lagde ei smedevise om henne der hun framstilles som en kvinnelig paralell til Ludvig Holbergs Jean de France.

Hennes første bok, Lærerinden, ble utgitt i 1869. Økonomisk hadde hun det ikke veldig romslig, men boka ble gitt ut til inntekt for Lærerindenes Pensjonskasse. I 1873 kom Tre Noveller, med handling lagt til Monaco, Paris og Finnmark. Finnmarksnovella, I det høie Nord, presenterer ei ung hustru som er fullstendig selvutslettende. Marie Colbans jevnaldrende, Camilla Collett, var kritisk til denne figuren, som hun omtalte som «et Offer til de gamle Guders Ære». De to forfatterne Colban og Collett har mange paralleller i sine liv: Jevngamle, fra det øvre borgerskap, og ble tidlig enker. Men som forfattere var de ulike; Colban ble aldri noen opprører. Hun tok for seg aktuelle konflikter, som striden mellom Wergeland og Welhaven og den tysk-franske krigen, men personene er som oftest stereotype og bidrar med til å forsterke det rådende syn på samfunnet enn å utfordre det. I Jeg lever, utgitt 1877, finner man en del selvbiografiske elementer. Romanen handler om ei ung, norsk enke som bosetter seg hos ei grevinne i Paris. I flere av hennes bøker er reiseskildringene framtredende, og det er her hun virkelig får vist fram et talent som observatør og forfatter.

Marie Colban ble gravlagt på den protestantiske kirkegården i Roma.

Digitaliserte bøker i bokhylla

  • Oversettelse av George Sand, Horace sammen med N. A. Colban. A. D. Wulfsberg & Co. 1845.


Litteratur og kilder

Hentet fra «https://lokalhistoriewiki.no/index.php?title=Marie_Colban_(1814–1884)&oldid=2508609»