Moelven Brug
Moelven Brug AS var en bedrift innen treindustrien som ble stiftet 24. juli 1899. Bak stiftelsen sto en gruppe investorer fra Ringsaker. Moelven Brug drev fra starten en allsidig produksjon av trevarer, men spesialiserte seg på tilvirkning av oljekokte hjul av ulike dimensjoner, særlig til landbruksredskaper, men også til andre typer av transportformål. Etter 1950 ble produksjonen sterkt lagt om, og bedriften spesialiserte seg på bygg- og boligproduksjon. I 1987 ble selskapet omorganisert og Moelven Brug ble morselskap i et større konsern, Moelven Industrier AS.
Bedriftshistorisk bakgrunn
Bedriften Moelven Brug AS utviklet seg på basis av en del av virksomhetene til oppfinneren og industripioneren Theodor Krogvig (1847-1898). Krogvig var født på garden Krokvik i Ringsaker. Etter å ha gjennomført Ringsaker Høyere Almueskole, fikk han ansettelse som lensmannsbetjent hos Christen Andersen, som var fogd i Hedemarken fogderi og Krogvigs svoger. Andersen var far til fylkeslege Einar Andersen og forfatteren Tryggve Andersen. I en periode var Theodor Krogvig også konstituert som lensmann, men måtte slutte da Martin G. Halvorsen fikk stillingen i 1876.
Strømmen Brug AS
Theodor Krogvig var en teknisk naturbegavelse. I 1877 kjøpte han en slette langs Moelva, der elva gjorde en stor bue. Her startet han et sagbruk, Strømmen Brug AS, som fra starten produserte trefat med maskiner som Krogvig selv hadde konstruert. Senere utvidet han produktspekteret. I 1884 etablerte han et frørenseri, også det basert på egne maskiner. Senere utviklet Krogvig også en høyrive, som ble selskapets viktigste produkt rent salgsmessig. «Krogvigs bakkerive» gikk på meier og var spesialkonstruert for bratt terreng. Men det produktet som virkelig skulle ha framtida for seg rent industrielt, var kjerrehjulet. Det var mange produsenter av kjerrehjul i distriktene rundt Mjøsa. Men Krogvigs komparative fortrinn var at han konstruerte en maskin som automatiserte framstillingen av eikene til hjulene. Dermed ble produksjonene betydelig effektivisert. På begynnelsen av 1890-åra hadde Strømmen Brug omtrent 20 ansatte. Produksjonen var på denne tiden svært differensiert og lite sammenhengende. Produktspekteret omfattet for eksempel frørenseri, hjulfabrikasjon, gardsredskaper, treboller, ski og kjelker. Kanskje var denne mangelen på industrielt fokus en av årsakene til at selskapet på begynnelsen av 1890-åra fikk store økonomiske problemer. I 1893 ble boet satt under administrasjon. Etter hvert ble alle eiendelene solgt og kreditorene fikk full dekning for sine fordringer.
Anderkværn Brug AS
Theodor Krogvig var uten midler etter tvangssalget i 1893, men en gruppe investorer – for øvrig de samme fire personene som noen år senere stiftet Moelven Brug – hadde fortsatt tro på ham, og med deres hjelp fikk han kjøpt garden Anderkvern som lå et stykke lengre opp i Modalen. På garden var det et vannfall og en mølle, og snart var Krogvig i gang igjen med industriell virksomhet. Denne gangen satset han mer konsentrert på treindustri og særlig på hjulproduksjon. Bedriften bygde seg sakte og hadde snart 4-5 mann i arbeid. Krogvig ble imidlertid rammet av alvorlig sykdom høsten 1897 og døde på sommeren året etter.
Moelven Brug etableres
Etter Krogvigs død var det lensmann Martin G. Halvorsen og de tre storbøndene Anton Fjelstad, Ole Løken og Christian Ulven som overtok boet etter bedriften Anderkværn Brug, som ble omorganisert og etablert som «Aktieselskabet Moelven Brug». Hver av de fire investorene tegnet aksjeposter på 5000 kroner. Investorgruppen representerte betydelige økonomiske ressurser. Samlet sett hadde de en formue på nesten 200 000 kroner ved overtakelsen. Til sammenligning hadde en tjenestekar omkring 1900 en årslønn på 218 kroner. Anton Fjelstad påtok seg ansvaret for den daglige driften med tittel av disponent. Det meldte seg imidlertid raskt et behov for en utvidelse av administrasjonen. Våren 1900 ble den unge telegrafisten Otto Minken, som arbeidet ved jernbanestasjonen i Moelv, engasjert som kontorist. Minken var meget dyktig, og allerede ett år senere avløste han Fjelstad som disponent. Disponent Minken utvidet også raskt staben med to personer, en kontorist og en kasserer og regnskapsfører. Minken var dynamisk og i ettertid er han særlig blitt berømmet for sitt utpregede markedsføringstalent. Etter regnskapsmessig rot forlot han imidlertid stillingen i 1911, og bokholder Severin Myrbakken overtok.
Industriell strategi og utvikling 1899-1920
Det framstår som om investorgruppen hadde en langsiktig, men noe utydelig industriell strategi. Gruppens leder og talsmann, Anton Fjelstad, uttalte til Hamar Stiftstidende at «Det er ikke sikkert at vi som går i gang med dette vil få noe særlig utbytte av det – men det kan kanskje bli utbytte for mange siden.» Moelven Brug overtok produksjonsutstyret og produktspekteret til Andrekværn Brug, og det virker som om Fjelstad og gruppen han representerte var innstilt på å videreføre dette. Etter at Minken overtok i 1901, ser det imidlertid ut til at stategien ble tydeligere og mer spisset inn mot nettopp hjulproduksjon, som selskapets styre i 1904 besluttet å gjøre til det sentrale produksjonsgrunnlaget. For å sikre tilgangen til råstoffer kjøpte selskapet i 1902 Velt-Ringsakmarka, et større skogsareal som tilhørte garden ved samme navn. Det ble også anlagt et sagbruk i Buvika ved sørenden av Næra, like ved Moelvas utspring. Tilgangen på kreditt var problematisk de første årene. Selskapet ble refinansiert i 1907. I perioden som fulgte steg imidlertid omsetningen jevnt og sikkert. Selskapet erobret en sterk innenlandsk markedsposisjon og var blant de 2-3 største bedriftene i sitt slag i Norge. Landbruket var inne i store omstillingsprosesser, som gjorde at etterspørselen etter hestedrevne kjøreredskaper var økende. Den jevne omsetningsveksten fortsatte fram til 1915, til tross for selskapet gjennomlevde et midlertidig tilbakeslag 25. januar 1914 da hele fabrikkanlegget brant ned til grunnen. Etter et halvt års driftsstans, startet imidlertid virksomheten igjen, og selskapet fikk noen gode år. I denne perioden ble aksjekapitalen betydelig utvidet, og for å gjøre emisjonen attraktiv besluttet selskapet å betale 30 prosent utbytte til eierne i 1918. Det virker som administrasjonen var uenig i beslutningen. Disponent Severin Myrbakken sa i alle fall opp sin stilling, etter sigende fordi han mente styret «slo for stort på.»
Arbeidsprosesser og arbeidere
Allerede fra starten i 1899 hadde Moelven Brug omkring 30 ansatte. I takt med oppgangskonjunkturene fram mot og under første verdenskrig økte arbeidsstokken til over 70 sysselsatte. Flere håndverkerfag var representert; produksjonen fordret både hjulmakere, snekkere, smeder og malere. Den sentrale produksjonsenheten i bedriften var hjulmakeriet. Produksjonen av hjul i hjulmakeriet var inndelt i fire forskjellige faser:
- Først ble navet, eikene og felgen framstilt i snekkerverkstedet.
- Hjulmakerne satte så eikene på plass i navet og banket de enkelte felgstykkene på plass. Moelven Brug framstilte hjul i 13 forskjellige diametre. Hver enkelt dimensjon kunne fåes med 4 forskjellige felgbredder og med ringer i 3 ulike tykkelser. I tillegg kom mange typer av speisalhjul for karjoler, håndkjerrer og trillebårer.
- Fra hjulmakerne gikk det ferdig monterte hjulet videre til smia, der smedene påsatte hjulet en stålring.
- Til slutt ble hjulet senket ned i oljekokeren. I løpet av ca. 10 minutters tid trakk det til seg omtrent 900 g linolje. Denne prosessen sikret at trevirket i hjulet ble stabilisert, slik at det verken trutnet i fuktig vær eller gisnet når det var tørt.
Fagorganisering og konflikter
Arbeiderne ved Moelven Brug organiserte seg og dannet fagforening 15. desember 1913. Den 17. januar 1914 meldte foreningen seg inn i Norsk Jern- og Metallarbeiderforbund. Ole Egeberg ble første formann. Lønns- og arbeidsvilkårene ved bedriften ble ikke oppfattet som gode av arbeiderne ved bruket. Det sto strid om arbeidstidens lengde og om lønnsforholdene for fagarbeidere og hjelpearbeidere. Da krigskonjunkturene og dyrtiden satte inn omkring 1915, ble det framsatt krav om lønnsforhandlinger. Forhandlingene ble brutt på spørsmålet om minstelønnstariff. Det gikk mot streik, men streiken ble avverget etter hjelp fra forbundet sentralt, som maktet å få på plass en muntlig avtale om reduksjon i arbeidstidens lengde til 10 timer, som Stortinget også innført ved lov i 1915. En voldgiftsdom året etter fastsatte også minstelønn for jern- og metallarbeiderne. Og en ny lov i 1919 innførte 8-timers arbeidsdag for arbeidere i industriell virksomhet. Fram til sommeren 1920 var forholdene mellom arbeidere og arbeidsgivere ved bedriften preget av ro og stabilitet. Da fallet i pris og etterspørsel satte inn etter krigen, ble imidlertid situasjonen endret. Vinteren 1921 sa bedriften opp tariffavtalen. Det ble forhandlinger mellom partene, men de førte ikke fram: Arbeiderne ved bruket tilbød 5 prosent lønnsreduksjon. Bedriftsledelsen krevde 20 prosent. Uroen ved Moelven Brug var del av et større bilde. Samme vår ble det storstreik i landet. Det ble arbeidsstans ved bedriften, og selv etter at streiken var avblåst fortsatte konflikten ved Moelven Brug. Først i juli – etter 54 dagers arbeidsstans – kom det til ny overenskomst mellom partene.
1920-1933: Omskiftelig ledelse – finansielle problemer
Etter at Severin Myrbakken trakk seg fra stillingen som disponent i 1917, gjennomlevde administrasjonen noen urolige år med mange og hyppige utskiftninger i ledelsen. I 1923 ble Hans Bøhmer ansatt i stillingen og innledet en mer stabil periode. Bøhmer hadde tidligere vært disponent ved Strand Brænderi. Han hadde også ett års fartstid i styret. Samtidig ble Reidar Windju Halvorsen styreformann, et verv han kom til å ha helt fram til 1964. Halvorsen var sønn av tidligere styreformann Martin G. Halvorsen, og som sin far var også han lensmann i Ringsaker. Lensmann Halvorsen representerte en stabiliserende og kontinuitetsskapende kraft i selskapets drift. Han spilte en vesentlig rolle i arbeidet med å få selskapet på fote igjen etter arbeidsstansen i 1921. Bedriften ble refinansiert, men virksomheten innskrenket. Etter refinansieringen innrømmet Christiania Bank- og Kreditkasse bedriften kassakreditt, men selskapet hadde problemer med nedbetalingen. I 1931 ville banken avvikle sitt engasjement. Det var igjen påkrevd med refinansiering av selskapet. To forskjellige interessent-grupper med ulike finansieringsløsninger kjempet om kontroll over selskapet i 1931 og 1932. Den ene var Oslobasert, den andre hadde lokal forankring og ble ledet av styreformann Reidar W. Halvorsen. Etter en emosjonelt ladet konflikt klarte Halvorsens gruppe å gjenvinne kontrollen over Moelven Brug på selskapets ekstraordinære generalforsamling i 1932.
Ledelse versus arbeidere – kontinuerlig spenning til 1929
Spenningene mellom bedriftsledelsen og arbeidstakerne fortsatte etter refinansieringen i 1922. Våren 1927 kom det til åpen konfrontasjon i forbindelse med nok en storkonflikt i norsk arbeidsliv. Etter resultatløse forhandlinger om ny tariffavtale inntrådte det arbeidsstans for ca. 60 arbeidere ved Moelven Brug den 25. juni 1927. Konflikten ble ekstra intens fordi bedriften engasjerte såkalte arbeidsvillige (streikebrytere) i de organiserte arbeidernes sted. Ifølge Jern- og metallarbeiderforbundets beretning om konflikten lyktes det bedriften å engasjere 43-44 arbeidsvillige. Dermed kunne driften opprettholdes. Hele lokalsamfunnet ble preget av konflikten, ikke minst fordi bedriften tilkalte politi for å beskytte de såkalte arbeidsvillige. Konflikten ble svært langvarig og først avsluttet gjennom en overenskomst mellom bedriften og Moelven Jern- og Metallarbeiderforening den 15. mars 1929.
Vekst – men ingen endring 1933-1948
Etter at refinansieringen var på plass og styret hadde gjenvunnet kontrollen over selskapet i 1932, fulgte en rekke år med god inntjening for selskapet fram til annen verdenskrig. I 1931 gikk Hans Bøhmer av som disponent, og Severin Myrbakken kom tilbake i stillingen. Myrbakken var administrasjonsleder helt fram til 1948. Myrbakken videreførte i store trekk den industrielle strategien som styret hadde vedtatt allerede på begynnelsen av 1900-tallet. Omsetningen ble mer enn fordoblet, og antall ansatte økte fra ca. 60 til ca. 110. Etter en kortvarig kontraksjon i forbindelse med krigsutbruddet, kom produksjonen i gang igjen i løpet av høsten 1940. Under annen verdenskrig stabiliserte omsetningen seg på litt under 1 million kroner, og arbeidsstokken økte til mellom 120 og 130 personer. Også i de 2-3 første åra etter krigen steg omsetningen, slik at den i 1947 var omkring 1,6 millioner.
1948: Generasjonsskifte i ledelsen
I 1948 gikk Severin Myrbakken av som disponent ved Moelven Brug. Myrbakken var da 72 år gammel. Han ble avløst av den knapt 30 år gamle Johannes Mageli. Overgangen fra Myrbakken til Mageli representerte et generasjonsskifte i mer enn én forstand. Myrbakken var underoffiser av utdannelse. Mageli var siviløkonom, utdannet ved Norges Handelshøyskole i 1940. Myrbakken hadde arbeidet ved Moelven Brug siden 1903, først som bokholder og kasserer, siden var han disponent i to perioder (1912-17, 1931-1948). Mageli kom til Moelven Brug etter å ha vært disponent ved Elverum Møbel og Trevarefabrikk. Han kjente ikke bedriften på forhånd og kunne se på den med nye øyne. Myrbakken hadde fulgt utviklingen av Moelven Brug nærmest fra starten og hadde vært med på å bestemme den industrielle strategien til selskapet, som altså gjennom nesten 5 tiår hadde vært en spesialisert industriell produsent av hestedrevne kjøretøy for jordbruket. Produksjonsteknikken hadde utviklet seg lite i løpet av disse åra. Den nokså ensidige markedsinnretningen hadde gjort selskapet ganske sårbart i forhold til konjunkturutviklingen i jordbruket. Jordbrukets kriser ble nokså umiddelbart reflektert i selskapets inntjening. Krisene i jordbruket på 1920-tallet hadde også gjort at norske bønder i liten grad viste vilje og evne til å investere i moderne landbruksutstyr, som traktorer eller andre typer av motordrevne redskaper. Dermed bestemte selskapets styre og administrasjon seg for å fortsette produksjonen som tidligere. Det ble ikke lagt planer for omstilling. Som vist ovenfor, tok dessuten etterspørselen etter bedriftens tradisjonelle produkter seg opp i løpet av 1930-åra. I åra like etter krigen bidro dessuten oppdemmet etterspørsel gjennom okkupasjonstiden til å forsterke tilliten til de tradisjonelle produktene.
Bedriftens utfordringer i 1950-åra
Omtrent samtidig med at Johs. Mageli overtok som disponent, begynte for alvor den tekniske moderniseringen av landbruket. I 1945 var det bare 4500 traktorer i Norge. I 1950 var tallet allerede steget til 14 800, fram til 1960 økte traktortallet til 55 800. Behovet for hester sank nærmest i samme takt. Mellom 1949 og 1955 gikk hestetallet ned med 25 prosent, og det sank med ytterligere 25 prosent i neste 5-årsperiode. Dette var det markedsmessige utgangspunktet for Mageli da han overtok som disponent. De bedriftsinterne forutsetningene var imidlertid ikke de beste for å kunne gjennomføre en omstilling. Moelven var en håndverkspreget bedrift. Arbeidsdeling var i liten grad gjennomført. Produktiviteten var lav etter industriell målestokk. Arbeidet ble utført etter maler som kunne være nesten like gamle som bedriften selv. To formenn ledet en arbeidsstokk som på slutten av 1940-tallet besto av 130-140 mann. Administrasjon og ledelse var en liten gruppe, som til sammen besto av 6 personer. Bedriften hadde ikke ingeniører, økonomer eller andre stillingsgrupper som kunne sørge for teknisk eller merkantilt lederskap. I tillegg var det finansielle fundamentet svakt. Utgangspunktet var følgelig ikke det beste for Johs. Mageli.
Omlegging av produksjonen 1950-1975
En nærliggende produktfornyelse var å erstatte de hestedrevne kjøretøyene med traktordrevne vogner med hydraulisk tipp tilpasset de ofte små norske brukene. Maskinene ble svært enkelt konstruert, ikke minst fordi bedriften manglet mer avansert teknisk kompetanse. Uansett oppnådde man en markedsmessig suksess, som skaffet selskapet et økonomisk pusterom.
Det neste skrittet i produktfornyelsen ble den såkalte Moelvenbrakka, eller «hus på hjul», som Johs. Mageli utviklet i samarbeid med Sønnik Andersen. Fra disse to produktene gikk det ut to linjer i bedriftens produktutviklingsstrategi i etterkrigsåra. En kan si at bedriftens to hovedsektorer utviklet seg på grunnlag av dette. Den ene sektor var Moelvens mekaniske verksted, som i løpet av 1960- og 70-åra utviklet tilhengerhydraulikken i forskjellige varianter. Hovedvekten i produktspekteret forskjøv seg over tid fra traktortilhengere av ulike typer til høyt spesialiserte hydrauliske kraner. Den andre hovedsektoren var treforedlende virksomheter, som etter hvert ble den suverent største omsetningsmessig sett. Fra konseptet «hus på hjul» utviklet det seg containerhus eller bokshus, som bedriften leverte til halvpermanente formål i norsk anleggsvirksomhet, industri og offentlig virksomhet.
Med utgangspunkt i disse produktene utviklet bedriften også et ferdighuskonsept, som i perioden fra slutten av 1960-åra til slutten av 70-åra utviklet seg til å bli bedriftens viktigste virksomhetsgren. Mageli utvidet også den treforedlende sektoren med nye undersektorer, som for eksempel limtreproduksjon, som ble viktig på lang sikt. Den første limtrefabrikken etablerte bedriften allerede i 1958. I løpet av 1980-årene ble virksomheten sterkt utvidet, ved at selskapet satset både i skandinavisk og internasjonal sammenheng. I 1987 ble selskapet omorganisert til Moelven Industrier ASA. Ansvarlig for denne satsingen var administrerende direktør Haakon Bjertnæs.
Bedriftsledere
- Anton Fjelstad 1899-1901
- Otto Minken 1901-1911
- Severin Myrbakken 1911-1917
- L. Grønlund 1918-1921
- Kristian Krogsgaard 1921
- Oskar Zakariassen 1921-1922
- Ditlef Riiber 1922
- Gustav Bakken 1923
- Hans Bøhmer 1923-1931
- Severin Myrbakken 1931-1948
- Johannes Mageli 1948-1979
- Helge B. Andresen 1979-1983
- Haakon Bjertnæs 1983-1987(-1990)
Litteratur og kilder
- Alsvik, Ola: Ringsakboka VI - Storkommunen, Ringsaker 2006.
- Dalseg, Trygve: Med Moelven-hjul på vei gjennom tiden, Moelv 1966
- Dalseg, Trygve: Moelven Brug i forvandling og vekst, Moelv 1974
- Feiring, Trond: Tidskifte. Ny teknologi, Ringsakboka b. IV, Historielagene i Ringsaker 1998.
- Mageli, Johs: AS Moelven Brug. Karakteristika og synspunkter, Kristofer Lehmkuhl Forelesning 1977.
- Moelven 1899-1999. Moelven Industrier ASA, Moelv 1999