lokalhistoriewiki.no

Olaf Ditlev-Simonsen (1865–1960)

Olaf Ditlev-Simonsen (født 15.desember 1865 i Sarpsborg, død 15. januar 1960 i Oslo) var skipsreder og politiker. Han dro til sjøs allerede i 1881, tok styrmannseksamen i 1883 og ble skipsfører i 1883, 23 år gammel. I 1898 ble han medinnehaver av svigerfarens rederifirma John P. Pedersen & Søn i Oslo, senere også av andre rederier.

Olaf Ditlev-Simonsen.
Foto: Ernest Rude/Oslo Museum (ant. 1912).

Han satt også i bystyret i Kristiania i årene 1911 til 1919, hvorav 1914–1915 som varaordfører.

Bakgrunn

 
Ditlev-Simonsen hadde sin oppvekst på Putten ved Bølingshavn på Kirkøy, og bodde også der under krigen. Hovedhuset oppført i 1897.
Foto: Hvaler bygdebok, s. 494

Han var sønn av skipsfører Ole Christian Simonsen (1820–1882) og Christiane Dorthea Christiansen (1832–1918), og hadde fire søsken. I slekten hans, herunder begge bestefedrene, faren og flere onkler var seilskipsførere i perioder.

Putten

Da han var liten, flyttet familien til Kirkøy i Hvaler, hvor morfaren, skipsfører og reder Hans Lorentz Christiansen Barfod (1785–1860), selv fra Hvaler, hadde kjøpt halvparten av gården Sandbrekke (Vestre Sandbrekke) ved Bølingshavn som hadde en lang tilknytning til morens familie. Da unge Olaf flyttet dit med sin familie, var gården eid av morens bror Thomas Christiansen Barfod (1822–1913).

Denne delen ble kalt Putten etter en annen gård morfaren hadde eid med dette navnet. Denne ble med tiden stadig utvidet ved oppkjøp av andre gårder og eiendommer. Han kjøpte eiendommen av sin kusine Tomine Amalie og hennes ektemann Conrad Stangebye (1857–1936) i skjøte 8. juli 1918 og den er fortsatt i hans etterslekts eie.

Ekteskap

Han ble 22. juni 1892 gift med Magdalene «Maggi» Pedersen (1873–1920), datter av skipsreder John Peder Pedersen (1830–1900) og Birgitte Nielsen (1837–1896).

Etter at hans kone døde 1. mai 1920, giftet han seg igjen 2. juni 1921 med hennes søster Dagny Pedersen (1875–1946) som selv var enke.

Han fikk hele ni barn med sin første hustru, fire døtre og fem sønner.

Navn

Da han ble født fikk han navnet Olaf Ditlev Simonsen, men rundt århundreskiftet la han mellomnavnet til etternavnet med bindestrek og fikk slik det nye familienavnet Ditlev-Simonsen.

Gyldenløves gate

 
Gyldenløves gate 51.
Foto: Roy Olsen (2004).

Utdypende artikkel: Gyldenløves gate 51 Oslo

I 1907 fikk han oppført byvillaen i Gyldenløves gate 51, på hjørnet mot Kirkeveien, arkitekt Karl Høie, i pusset tegl over to fulle etasjer og har et uvanlig italiensk klassisistisk preg med elementer av nybarokk.

Han bodde her med familien fram til den ble rekvirert av NS-myndighetene under krigen. Han flyttet da til Putten og bodde der resten av krigen.

Villaen er idag den nederlandske ambassadøren residens.

Virke

Sjømann

Han dro til sjøs i 1881 etter konfirmasjonen med barken «Hanna» av Fredrikstad og lærte tidlig sjømannslivets realiteter. Han begynte i 1883 på sjømannsskolen i Fredrikshald og tok samme høst tok styrmannseksamen som privatist.

Han fikk da, 17 år gammel, hyre som annenstyrmann på barken «Botvid» av Fredrikshald. Den tilhørte Jens Ingebrigt Amundsen, faren til Roald Amundsen, en slektning på morssiden og som bodde på den andre halvparten av Sandbrekke.

Tre år senere avanserte han til førstestyrmann, og i 1888 ble han 23 år gammel skipsfører av barken «Norseman» av Fredrikstad.

Etter at han hadde giftet seg i 1892, arbeidet han en periode som skipsfører på svigerfarens skuter, før han i 1894 ble skipsfører på det nybygde dampskipet «Geir» av Kristiania, tilhørende skipsreder Andr. Jacobsen.

Som dampskipsfører visste han at omleggingen fra seil til damp måtte komme, og han klarte etter en tids overtalelse å få svigerfaren til å kontrahere et dampskip. Det var Ditlev-Simonsen som måtte skaffe finansieringen og dampskipet «Daggry» ble levert i 1898 og dette ble svært vellykket.

Reder

Hans virke innen skipsfarten viser næringens utvikling fra den tradisjonsrike seilskutefarten til dampskiprafikken til etterkrigstidens teknologisk avanserte skipsfart. Han var en drvkraft i disse omstillingene, men med en sterk bevissthet rundt de kulturtradisjoner som også var en del av denne virksomheten i Norge.

Leveringen av «Daggry» markerte også en stor endring i hans yrkesaktive liv. Han forlot sjømannslivet og ble partner i familierederiet John P. Pedersen & Søn. Han var da bosatt med familien i Arendal/Tvedestrand-traktene.

Men i 1902, to år etter svigerfarens død, flyttet han og svogeren Christian P. Staubo rederivirksomheten fra Staubø til det stadig mer dynamiske reder- og meglermiljøet i hovedstaden. I 1906 slo de sammen de fleste partrederiene som de to disponerte til ett flerskipsaksjeselskap, A/S Ocean, med familiefirmaet John P. Pedersen & Sønn som disponentselskap.

Med til sammen 21 skip var dette blant hovedstadens største rederier ved utbruddet av første verdenskrig, og denne utviklingen fortsatte i mellomkrigstida da også tankfart ble et nytt satsingsfelt i tillegg til tradisjonell tørrlast. Rederiet hadde omfattende bestilinger både hos svenske og norsk verft. Da Akers mekaniske verksted i 1932 leverte M/T «Dageid» på 9770 dvt var dette det første store motortankskip som var bygget i Norge.

Tre av hans ferm sønner videreførte familiens skipsfartstradisjoner:

Samfunnsvirke

Han var i perioden 1911 til 1919 medlem av Oslo bystyre og var viseordfører fra 1914 til 1915, i tillegg til en rekke andre verv innen- og utenfor skipsfartsnæringen. Han var blant annet i mange år medlem av hovedstyret og sentralstyret i Norges Rederforbund, i Kristiania Rederiforening, Oslo handelskammer og Oslo havnestyre. I perioden 1911–1939 var han styreformann i Norges Handels- og Sjøfartstidende, og i 35 år (1905–1940) satt han i styret for Det Søndenfjelds-Norske Dampskibsselskab, fra 1924 som formann.

Han var formann i Christiania rederiforening fra 1911 til 1915, og satt i Norsk sjøfartsmuseums styre fra 1915 til 1933, de siste ti år som formann. Som varaordfører i 1914 til 1915 hadde han mye med Jubileumsutstillingen på Frogner i 1914 å gjøre, og bidro til å sikre mange av gjenstandene fra utstillingen som dannet et grunnlag for museet.

Deretter sørget han i 1937 for at det ble samlet inn midler blant norske redere til innkjøp av tomt hvor dagens museum ble etablert på Bygdøy.

Han arbeidet også mye i forhold til Norsk Folkemuseum og ble utnevnt til æresmedlem av begge museer. Han bidro dessuten med betydelige beløp til utsmykkingen av Oslo rådhus og til Vigelandsparken.

Ettermæle

Han ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden i 1939, han var også kommandør av den svenske Vasaorden.

Umiddelbart etter andre verdenskrig ga han ut selvbiografien En sjøgutt ser tilbake, manuset avsluttet i 1943 mens han bodde på Putten.

Han er gravlagt på det som etter hvert ble et familiegravsted på Vestre gravlund i Oslo, hvor for øvrig også begge hans ektefeller er gravlagt.

Kilder og litteratur

Hentet fra «https://lokalhistoriewiki.no/index.php?title=Olaf_Ditlev-Simonsen_(1865–1960)&oldid=2854091»