Oliver H. Langeland (1887–1958)

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Oliver H. Langeland.
Foto: Studentene fra 1910

Oliver H. Langeland (født 30. januar 1887 i Nordfjordeid, død 9. februar 1958) var økonom og offiser. Fra 1942 til 1944 var han leder for Milorgdistrikt 13. Etter krigen ga han ut ei bok som var sterkt kritisk til Johan Nygaardsvolds regjering, og som ble inndratt som følge av krenkende omtaler av en rekke navngitte personer.

Slekt og familie

Han var sønn av gårdbruker Hans Johnsen Langeland (1856–1928) og Kari Antonsdatter Langeland (1847–1939).

I 1915 ble han gift i Bærum med Susanne Augusta Andrea Hartwig (1890–1960). De fikk fire barn.

Før krigen

Langeland-gårdene i Nordfjordeid.
Foto: Widerøes Flyveselskap (1961).

Han vokste opp på gården Langeland i Eid kommune, som nest yngst av åtte søsken. Han dro tidlig ut for å starte på en militær karriere, og tok underoffisersskolen i 1908. I 1912 var han ferdig med offisersutdanning på Krigsskolen, og ble fast ansatt som offiser. I 1915 rykka han opp fra premierløytnant til kaptein. Mens han utførte sine plikter som offiser, tok han også eksamen i statsøkonomi ved Universitetet i Oslo. Han var kompanisjef i 1918, da nedskjæringer i Forsvaret etter slutten på første verdenskrig satte jobben hans i fare.

For å sikre seg inntekt tok han seg i 1919 jobb som sekretær ved Oslo ligningsvesen. Han sto fortsatt i rullene som aktiv offiser i de neste årene, men i 1929 ble han overført til reservene som vernepliktig major. Samme år begynte han å jobbe på Oslo kommunale statistiske kontor og folkeregister, der han var til 1937. Da gikk han tilbake til ligningsvesenet.

I mellomkrigstida interesserte han seg sterkt for demografi, og spesielt for befolkningsutviklinga i Norge, Skandinavia og Vest-Europa generelt. Hans innstilling var prega av samtidas tankegods om rasehygiene og befolkningspolitikk, og han mente at lave fødselstall og en lite gunstig befolkningspolitikk ville føre til den nordiske rases undergang. Mens han ellers var verdikonservativ i sitt syn, førte dette til at han tok kontakt med høyreradikale miljøer. I 1937 ga han ut boka Det er liv eller død det gjelder, samt at han fikk to artikler på trykk i det nazistiske tidsskriftet Ragnarok.

Under krigen

Langeland hadde den første tida etter angrepet på Norge 9. april 1940 er forholdsvis tyskvennlig innstilling. I juli holdt han et foredrag på NRK Radio, som da var under okkupasjonsmaktas kontroll. Der fremma han tysk befolkningspolitikk, og mente at den var et eksempel til etterfølgelse. Men da propagandaavdelinga til Reichskommissariat i september 1940 tilbød ham jobb, avslo han. Han fortsatte å jobbe i ligningsvesenet, der han i 1941 ble kontorsjef.

I 1942 kom han inn i illegalt arbeid. Han ble rekruttert av Jens Christian Hauge for å lede Milorgdistrikt 13, Oslo-distriktet. Han gjorde det under dekknavnet Nordtorp fram til 1944, da han fikk ordre om å komme seg ut av landet og melde seg for Forsvarets Overkommando i London. Sammen med familien rømte han til Sverige, og i september 1944 kom de fram til London. Der ble de værende til frigjøringa.

Etter krigen

Langeland gikk tilbake til jobben i ligningsvesenet, og ble i 1945 avdelingssjef der til 1948. Da sa han opp jobben for å vie sin tid til kritikk av rettsoppgjøret. Særlig kritiserte han at mange passive medlemmer av Nasjonal Samling ble straffedømt, mens mange politikere, næringslivsfolk og andre som hadde samarbeida med tyskerne unngikk tiltale.

I 1948 ga han ut boka Dømmer ikke, der han også uttrykte kraftig kritikk av regjeringa Nygaardsvold, som han mente hadde hovedskylda for at Norge ble trukket inn i krigen. Han mente at regjeringsmedlemmene måtte stilles for riksrett som en del av rettsoppgjøret. Langeland avviste at Norge hadde blitt utsatt for et overraskelsesangrep, og viste til nær 30 tydelige varsler om at en invasjon var på vei. Han kritiserte også at mobilisering ikke var satt i gang før 9. april, og at den da krigen var et faktum ble forsinka helt til 11. april. Han kritiserte også politikere med et pasifistisk syn, og politikere som hadde kutta i forsvarsbudsjettene og dermed etter hans mening hadde lagt landet åpent for invasjon. Kritikken i boka førte til at det ble laget en egen stortingsmelding, og saken fikk særbehandling i statsråd.

Boka inneholdt også omtale av en rekke navngitte personer som han mente skulle vært tiltalt og dømt. Dette førte til at det ble reist injuriesak mot ham. I 1950 ble han frikjent, og fikk rettens medhold i at det lå riktig i kritikken, men han måtte akseptere at enkelte utsagn i boka skulle kjennes døde og maktesløse. Boka ble derfor inndratt. Langelands anke på dette til Høyesterett ble avvist i januar 1952.

I 1951 ga han ut boka Forat I ikke skal dømmes, en videreføring av Dømmer ikke. Han tok der også opp sikkerhetspolitikk, og argumenterte for et sterkt forsvar. Den originale boka ble gitt ut på nytt i 2009, med et ekstra forord fra forlaget og faksimile av dommen, der en blant annet kan lese hvilke avsnitt det var som ble mortifisert.

Ettermæle

Langeland ble en omstridt person – rasehygienikeren som fremma tysk tankegods, men som ble motstandsmann, og som så framsto som noe av en rabulist gjennom sine bøker.

Da han ble bisatt fra Vestre Aker kirke den 13. februar 1958 skjedde det til stor deltakelse. Åtte Milorgveteraner sto æresvakt ved kista, og fjorten dannet espalier i midtgangen. Det ble lagt ned kranser fra flere gruppeforeninger fra forskjellige Milorgavsnitt, fra tidligere arbeidsgivere og organisasjoner.[1]

I 2015 ble det avduka en byste av ham i Nordfjordeid. Forsvaret var invitert til avdukinga, men avslo å delta.[2]

Bibliografi

Referanser

  1. ↑ Nationen 1958.02.14. Digital versjon på Nettbiblioteket.
  2. ↑ Fjordenes Tidende 2015.04.15. Digital versjon på Nettbiblioteket.

Kilder og litteratur

Hentet fra «https://lokalhistoriewiki.no/index.php?title=Oliver_H._Langeland_(1887–1958)&oldid=2397758»