Otte Matsson (1430–1512)
Otte Matsson (født ant. 1430, død ant. 1512) var godseier, ridder og riksråd, ogvar høvedsmann på Bergenhus festning mellom 1516 og 1523. på Bergenhus festning på slutten av 1400-tallet. Han var en av Norges ledende stormenn under kong Hans og synliggjør utviklingen av det norske aristokratiet i senmiddelalderen. Gjennom sin datter, fru Ingerd til Austrått, kom han til å bli stamfar til en stor del av den nye norske høyadelen etter reformasjonen. Otte hadde en slektsmessig bakgrunn og et sosialt nettverk som ingen annen norsk adelsmann i samtiden.
Verken Otte Matsson eller noen av hans slekt brukte navnet «Rømer», dette er gitt av slektsforskere i moderne tid.
Familie
Han var sønn av Mats Jakobsson (d.e. 1455), sysselmann og riksråd og Gro Alvsdatter (d.e. 1472), datter av Alv Haraldsson Bolt. Moren var gjennom sin mor av Sudreimsætten og arvet store deler av denne slektens gods i 1490.
Han var gift med Ingeborg Lydersdatter Struds, datter av væpner Lyder van Bergen og Johanne Arnaldsdatter. De fikk barna Olav Ottesson (d. ca 1513), lensherre i Bergenhus len og den siste mann av slekten, og Ingerd Ottesdatter (ca 1475–1555), etter hvert kalt «fru Ingerd til Austrått»/«fru Inger til Austrått». Hun ble gift med Niels Henrikssøn kalt «Gyldenløve» (ca. 1458–1523).
Godseier
Otte Matsson var en betydelig godseier. Gjennom moren arvet han deler av Sudreimsættens store godssamling. Dette omfattet Kvåle med alt gods i Sogn, godset i Åkrafjorden og i Sunnhordland, en gård ved «Næsit», trolig Brunlanes eller Lindesnes, alt gods i Nordfjord, seks gårder i Senja len, en tredjedel av landvarden i Gryllefjord, Torsken og Øyfjord, spekket og landvarden fra Sørøya i Finnmark i to av tre år, samt gods på Shetland.
Otte Matsson hadde også et arvekrav på Austråttgodset gjennom faren. Det sistnevnte godset kom i stedet til slekten gjennom hans datter Ingerds ekteskap i 1494 med rikshovmester Nils Henriksson. Deres datter, Lucie Nilsdatter (d. 1555), ble gift med Jens Tillufssøn Bjelke (d. 1559), og ble slik stamor til adelsslekten Bjelke i Norge, og tok med Austråttgodset inn i denne slekten.
Otte eide også jord på Byneset ved Trondheim og i Rygge, hadde rett i Bergsbadstuen i Bergen og arvet deler av Manvikgodset etter sin mormor. Han fremmet ogsp forjeves en rekke andre eiendomskrav gjennom arv, både i Norge og i Sverige.
Riksråd
Otte Matsson er nevnt første gang i kildene i 1463, men gikk inn i det politiske liv i det interregnum som oppsto etter kong Christian Is død i 1481. Da kom den misnøyen som hadde vært med unionsmonarken til overflaten som gikk på at riksrådet ville ha en politikk hvor den norske kronens interesse var det sentrale, ikke hva som tjente unionsmonarken best. Riksrådet ville sikre seg flest mulig garanier for norsk selvstendighet i en ny, eventuell personalunion med nabolandene under Christians sønn Hans. Jon Svalesson Smør ble valgt som drottsete, her også kalt norsk riksforstander (regni Norvegiæ gubernator) og satt i dette embetet fram til valget av kong Hans i januar/februar 1483.
Otte var med på bergensmøtet august-september 1481, inngåelsen av den norsk-svenske forbundstraktaten i Oslo februar 1482, beleiringen av Bohus festning august-september samme år og unionsforhandlingene i januar 1483, som resulterte i kong Hans' håndfesting, kalt Halmstadrecessen etter møtestedet. Otte ble trolig ridder ved Hans' norske kroning samme år.
De maktpolitiske forholdene etter 1483 presset imidlertid riksrådet på defensiven overfor kongen, og Otte var i 1489 i København med på å vedta at man skulle velge Christian til norsk konge (Christian II) ved kong Hans' død og delvis oppheve Halmstadrecessen. Ottes lojalitet overfor kongen kunne henge sammen med at han satt som høvedsmann i Bergen i lang tid, trolig fra senest 1488 til 1501, muligens med et avbrudd i 1496–1497. I tillegg hadde Otte Lista som len. I 1501 oppfordret han vossingene til motstand mot Knut Alvsson. Hertug Christians egenrådige regime som norsk visekonge kan være grunnen til at Ottes sønn Olav skal ha reist seg mot kongen i 1509–1510 i Bergen.