Peter Ulrik Magnus Hount
Peter Ulrik Magnus Hount (født 1769 på Als i Danmark, død 17. juli 1815 i Christiania) var prost, eidsvollsmann og stortingsrepresentant. Han regnes med blant de radikale opplysningsprestene.
Han var sønn av sokneprest Jacob Nielsen Hount (1731–1793) og Anna Elisabeth Bøyesen (d. 1776). Han ble født på øya Als i Danmark, men vokste opp i Søgne i Vest-Agder. Etter skolegang på Katedralskolen i Kristiansand begynte han på Københavns universitet i 1786. Han ble der en sentral person i studentmiljøet. I 1791 avla han teologisk embetseksamen med utmerkelse.
Hount ble i 1793 residerende kapellan på Voss, en stilling han hadde til 1800. Som prest tok han med seg den radikale opplysningsteologien han hadde kommet i kontakt med i studietida inn i embetet. Noen av hans prekener ble trykt, og de viser tydelige spor etter dette tankegodset. Hans oppfatninger ble også styrka gjennom kontakt med prestefamilien Jersin på Voss. I 1795 gifta han seg med Øllegaard Margrethe Jersin (1769–1829)[1], som var datter av sokneprest Jacob Christian Jersin (1736–1807) og Elsebe Lem (1748–1778), og søster av Georg Burchard Jersin (1767–1827). Paret fikk fem barn og har etterslekt særlig i Østfold og Telemark, men også i andre deler av landet.
Blant saker han særlig engasjerte seg i var fattigvesenet, skole og allmennopplysning. Han fremma et forslag om skolereform overfor Danske kanselli i 1797, og i 1800 ble dette et av premissene for endringene i allmueskolen i Bergenhus stiftamt. Arbeidsforholdene på Voss var ikke alltid like enkle, for det var ikke noe godt forhold mellom Hount og biskop Johan Nordal Brun.
I 1800 hadde Hount søkt seg til andre embeter på grunn av dårlig helse og svak økonomi, og han fikk sokneprestembetet i Moss prestegjeld. Ved folketellinga 1801 bodde han, kona og tre barn i Storgaden 7[2]. Allerede året etter fikk han bytte til Berg prestegjeld ved Fredrikshald. I 1811 ble han så prost i Nedre Borgesyssel prosti. Ogås i Østfold drev han opplysningsarbeid. Han forsøkte å få oppretta et lærerseminar for prostiet, men kanselliet godkjente ikke planene. I 1810 lyktes han med å opprette Berg sokneselskap.
Lenge før hendelsene i 1814 hadde Hount begynt å tenke på mulighetene for et uavhengig Norge. I 1790-åra sto han fram som tilhenger av borgerlig og religiøs frihet, og i årene som fulgte begynte han også å ta inn tanker om indre selvstendighet for Norge i dette. I 1809 publiserte han en artikkel der han fremma ønsker om et norsk universitet, egen nasjonalbank, orlogsflåte og kornmagasiner. Alle disse tingene trakk i retning av uavhengighet fra Danmark, og kanselliet utba seg en forklaring fra Hount.
Ved valget i Berg til Riksforsamlinga i 1814 ble Hount og bonden John Hansen Sørbrøden valgt som prestegjeldets valgmenn. På amtsforsamlinga ble så begge disse valgt som henholdsvis andre og tredje deputerte fra amtet. Under forhandlingene stemte Hount med selvstendighetspartiet, men han var også opptatt av å sikre et fredelig forhold til Sverige. Han jobba også for å få en liberal lovgivning rundt religion, blant annet ved å argumentere mot jødeparagrafen[3]. Hount var en av de deputerte som overleverte Grunnloven til kongen[4].
Krigen mot Sverige brøt ut sommeren 1814, og Nedre Borgesyssel prosti ble raskt okkupert av svenske styrker. Hount ble den 7. august 1814 sendt til Spydeberg prestegård sammen med Carsten Tank for å fremme et fredstilbud fra kronprins Karl Johan til Christian Frederik. Kongen gikk med på å forhandle med den svenske kronprinsen. I 1815 utnevnte Karl Johan prost Hount til ridder av Nordstjärneorden for sitt virke under fredsforhandlingene. Hount så på sin rolle som et vesentlig bidrag til at Karl Johan aksepterte å legge Grunnloven av 1814 til grunn i forhandlingene, og at det dermed ble bevart en betydelig grad av indre selvstyre i personalunionen med Sverige.
Hount ble valgt inn på det overordentlige storting høsten 1814 og han ble valgt som stortingsrepresentant for perioden 1815–1816. Han merka raskt at han ikke hadde sine kollegers tillit. Mens han selv mente at han hadde gjort en viktig og nødvendig jobb for å bevare så mye som mulig av norsk selvstendighet, mente andre at han hadde vært i svensk tjeneste. Det ble til og med hevda at han hadde leda svensk spionasje under krigen. Dette gjorde det umulig for ham å få en statsrådstilling. Han døde sommeren 1815, og i samtida ble det sagt at ergrelsen over at hans handlinger i 1814 ble tolka slik førte til en for tidlig død.
Hount er gravlagt på Vår Frelsers gravlund i Oslo. I 2014 ble det reist en minnestein her til erstatning for det opprinnelige gravminnet.
På en bauta ved Berg kirke blir både Hount og Sørbrøden minnet. Minnesmerket ble avduka 17. mai 1914.
Referanser
- ↑ Viede 1780-1810 Protokollnr. A 9 i Ministerialbok for Voss prestegjeld 1780-1810 fra Digitalarkivet
- ↑ Peter Hount i folketelling 1801 for Moss prestegjeld fra Digitalarkivet
- ↑ Sibbern: 1870. s. 16 og 23.
- ↑ Sibbern: 1870. s. 66.
Kilder / litteratur
- Amundsen, Arne Bugge: Peter Hount i Norsk biografisk leksikon
- Hount, Peter: Menneskets Bestemmelse for Tiden og Evigheden : en Tale paa Christi Himmelfarts Dag. Bergen. 1799. Digital versjon på Nettbiblioteket
- Hount, Peter: Prædiken holden for Moss Menighed paa Taksigelsesfesten Nytaarsdag 1802. København. 1802. Digital versjon på Nettbiblioteket
- Sibbern, Valentin Christian Wilhelm: V.C.W. Sibberns dagbog paa Eidsvold fra 10de april til 17de mai 1814. Kristiania. 1870. Digital versjon på Nettbiblioteket
- Riksforsamlingens forhandlinger. 2 : Adresser og fuldmagter. Grøndahl & Søns Boktrykkeri. Kristiania. 1914. Digital versjon på Nettbiblioteket
- Peter Ulrik Magnus Hount på Eidsvollsmennenes etterkommere.