Politi

Politi- og lensmannsetatens emblem, riksvåpenet flankert av to fascis.

Foto: Politiet

Politiet i Norge er i dag organisert som Politi- og lensmannsetaten og er underlagt Politidirektoratet. Lensmennene, politiet på landsbygda, har en historie som går tilbake til middelalderen, mens bypolitiet er av langt senere dato.

Lensmennene

Utdypende artikkel: Lensmann

De første bondelensmennene er dokumentert fra 1270-åra. De ble valgt blant bøndene i lokalsamfunnet, og hadde ansvar blant annet for å sørge for at lover og tingvedtak ble fulgt.

Lensmannstittelen ble videreført i dansketida. Etter innføring av eneveldet i 1660 var det amtmannen som utnevnte lensmann, etter anbefaling fra allmuen. På 1800-tallet ble det kommunene som utnevnte lensmann, og etter hvert ble det stilt et absolutt krav om at lensmannen måtte ha politiutdanning. Denne ordninga fortsatte nokså uforandra fram til 1994, da lensmennene ble tettere integrert i politietaten. De ble da plassert inn under politimesteren i politidistriktet. Samtidig ble de fleste sivile gjøremål, bortsett fra funksjonen som namsmann, overført til andre etater. Med dette var det lite forskjell mellom politiet og lensmennene; man fortsatte å kalle politiets leder på landsbygda lensmann, selv om alle praktiske forskjeller mellom by- og herredskommuner var fjerna.

I 2021 ble lensmannstittelen avskaffa, og de som hadde den fikk tittelen politistasjonssjef. Dermed var det ikke lenger noen forskjell på by og land. Politi- og lensmannsetaten er allikevel fortsatt det offisielle navnet på etaten per 2024.

Bypolitiet

Det første embetet som var tillagt politioppgaver i kjøpstadene var gjaldkeren. I senmiddelalderen kom så byfogdembetet, og på 1600-tallet fikk man de første politimestrene. Trondheim var først ute, med politimester fra 1686. Så fulgte Bergen i 1692, Christiania i 1744 og Christiansand i 1776. Det var i første omgang stiftsbyene som opprettet et slikt embete, mens de andre holdt seg med byfogd.

Den første politiembetet i Trondheim ble altså etablert i 1686 da de tolv eligerte menn skrev til kongen og ba om at kjøpmann Peder Povelsen (Morsing) som bodde i byen (i alle fall fra 1678) skulle bli landets første politimester. Han ble beskikket i november 1686 og stod i tjeneste fram til 1702 da embetet for en periode ble nedlagt. Hans oppgaver var og etterforske og påtale forseelser mot byens privilegier og kongelige forordninger. Helt fornøyde med sin politimester var nok ikke kjøpmennene da de i 1694 klagde over at han ikke var tilstede når de trengte han. (Ikke helt ulikt i dag). Rådmann Jan Wessel fikk overdratt ansvar for politiembetet etter at det ble lagt ned i 1702 men funksjonen ble etterhvert lagt til Byfogden før det igjen ble ansatt en ny politimester i 1750. Denne gangen en herre ved navn Paul Rogert. I 1761 ble Søren Madsen Næbell politimester. I starten hadde de ikke uniform og ble i Trondheim gjenkjent ved at de hadde en hvit stokk med kommunevåpenet på som polititegn. Polititegn kunne være flere ting og var en måte og legitimere seg på.

Noe politikorps av moderne type hadde man ikke. Lensmannen hadde sine hjelpere, mens man i byene hadde vekterkorps som holdt orden i gatene på natta og holdt brannvakt. Konstabelkorpsene kom først på 1800-tallet, i Christiania fra 1859 og etter hvert i stadig flere byer. En del steder ansatte man politibetjenter som hjalp byfogden, uten at man innførte politimesterembetetet.

I 1894 ble det bestemt at byfogdembetene skulle nedlegges, og alle byer skulle ha politimestere. Dette ble gjennomført ved naturlig avgang, og den siste byfogden satt derfor helt til 1919. Politimesteren ble overordnet i et område, et politidistrikt, som kunne dekke både byen og omegnen, slik at lensmennene i rene politisaker ble underlagt politimesteren.

Bare embetsmennene i politiet ble lønnet av staten, mens de andre var underlagt kommunens ansvar. Dette medførte at det kunne være store forskjeller på hvor store politistyrkene var i de enkelte byer. I 1927 kom politiloven, som lot staten bestemme størrelsen på hver kommunes politistyrke. Det var dog fortsatt kommunen som var arbeidsgiver.

I 1937 kom en ny politilov, og alt politi ble da statens ansvar og ble underlagt Justisdepartementet. Da dette skjedde hadde man siden 1933 hadde Statspolitiet, en styrke underlagt departementet; denne ble nedlagt da staten overtok ansvaret for alt politi.

Okkupasjonen 1940–1945

Okkupasjonen 1940–1945 ble en spesiell tid for politiet. Nasjonal Samling hadde som målsetting å nazifisere politiet, hvilket førte til store omrokkeringer.

Et betydelig antall polititjenestemenn og lensmenn meldte seg inn i NS, noen av ideologiske grunner og andre for å beholde jobben. Det var også noen som gikk inn for å kunne virke som agenter for Hjemmefronten innenfor politiet. Høsten 1943 ble kravet om NS-medlemskap skjerpet, og den 16. august 1943 ble mer enn 400 polititjenestemenn og lensmenn arrestert.

I 1941 ble Statspolitiet oppretta som en væpna styrke som assisterte okkupasjonsmakten.

Etter krigens slutt ble de aller fleste av de som hadde vært medlem av NS fjernet fra offentlige stillinger, og mange av de som hadde blitt fjernet under krigen fikk tilbake sine stillinger. For å fylle opp rekkene måtte man også ta inn mange som ikke hadde utdanningen i orden, men som i stedet fikk anledning til å etterutdanne seg og dermed få fast ansettelse.

Nyere organisering

Politidistriktene slik de er inndelt siden 2016.

Det har gjennom åra blitt gjennomført en rekke reformer og justeringer av organisasjonen. Per 2024 består etaten av:

• Politidirektoratet - øverste ledelse, underlagt Justis- og beredskapsdepartementet.
• Politiets sikkerhetstjeneste - nasjonal ansvar for forebygging og etterforskning av forbrytelser mot rikets sikkerhet.
• Politidistriktene - 12 regioner.
• Nasjonale særorganer:
  • Utrykningspolitiet - nasjonalt ansvar for trafikksikkerhet; bistands- og beredskapsressurs for distriktene.
  • Kripos - nasjonalt ansvar for organisert og annen alvorlig kriminalitet, etterforskningsbistand til distriktene.
  • Økokrim - nasjonalt ansvar for økonomiske kriminialitet og miljøkriminalitet, etterforskningsbistand til distriktene. Har eget statsadvokatembete.
  • Politiets utlendingsenhet - nasjonalt ansvar for asyl- og utlendingssaker.
  • Politihøgskolen - ansvar for utdanning, videreutdanning og forskning innen politifag.
• Politiets fellestjenester - leverer forskjellige tjenester, som utstyr, logistikk, lønn- og regnskapstjenester osv. til hele etaten.
• Politiets IT-enhet - drifter og utvikler IKT for hele etaten.

Kilder og litteratur

• Politihistorie på tidligere Politiets hjemmeside.
• Politiet (Norge) på Wikipedia på bokmål og riksmål.