Rauer (Onsøy)

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Rauer, med Rauerkalven i nord og bostedene sentralt øst på øyen.

Rauer, også kalt Rauøy, er en 3 km² stor øy på som ligger rett vest for Engelsviken i tidligere Onsøy kommune i Østfold. Den har gårdsnummer 106 og er den nest største av øyene på Onsøy-kysten. Rauer er helt uten hytter og har lange, helt inntakte strandsoner, og den tilhører rekken av øyer av lavabergarter langs kysten av Østfold. På øyen finnes også rauker. 16. april 2010 ble fem adskilte naturreservat opprettet. Rauer naturreservat ligger på vestsiden og er det største (994 dekar). Bogenlia er det minste (18 dekar), og ligger på østsiden. I juni 2021 ble Rauerfjorden og et område i Oslofjorden som omslutter Missingene vernet som Rauerfjorden marine verneområde.

Rauer lå, akkurat som Hankø, under Elingaard på 1600-tallet og var da i bruk som havn, og det ble dessuten dyrket en del korn der. I årenes løp har det vært bosetting på Rauer, Elingaard leide bort jord og beiterett. I 1914 opprettet lokale interessenter en sølvrevfarm nord på øyen, og denne ble drevet til annen verdenskrig begynte. Fra 1913 benyttet forsvaret seg av øyen, og Rauer fort ble lagt der. Det er et av fortene som utgjør Oslofjord festning, og 9. april 1940 ble fem kanonskudd fyrt av mot de tyske skipene som seilte inn Oslofjorden, uten virkning. På slutten av annen verdenskrig opprettet de tyske styrkene en fangeleir for russere her, og etter krigen overtok det norske forsvaret øyen. Rauer var det siste stedet i Onsøy som fikk elektrisitet fra kommunen, den kom først i 1954.

Etymologi

I årenes løp har navnet vært skrevet på mange måter, fra Rugøy eller Rugey i Håkon Håkonssons saga[1], til Rauer og Rauøy etter 1950. Fra 1991 er Rauer den anbefalte formen i motsetning til Rauøy.[2]

Oluf Rygh viste i Norske Gaardnavne til at navnet kunne ha sin opprinnelse i rugr eller rug[3], mens Gustav Indrebø i 1929 mener det kan komme av en sammenblanding eller nyere innvirkning fra øygruppen på vestsiden av Oslofjorden sør for Bolærne. Der har han antatt at navnet kommer av det norrøne rauðr – rødt[4], mens Kåre Hoel tilføyer at en annen rimelig forklaring kan være det norrøne rauf – revne eller kløft[5]. Hoel nevner også en annen mulighet, nemlig hrúga som betyr liten dynge eller klatt, men henviser til øyens langstrakte form og mener at dette ikke kan komme på tale.

Tidlig korndyrking på øyen er en tanke som både Rygh og Terje Schou gjør seg. Rygh spurte seg i et notat i matrikkelen fra 1886 «Har her engang været Rugbraate?», og antydet dermed at det kunne være en forklaring på navnet.[6] Schou støtter indirekte denne tanken da han ser navnet som et bevis på tidlig korndyrking, noe landskylden på 14 tønner havre i 1661 støtter.[7]

Den eldste tiden

Rauøen på et kvadratmilkart fra 1775.
Johan Jacob Rieck (1775)

Den første gangen Rauer nevnes er som «Rugøy» i Haakon Haakonsons saga, og det er en viss mulighet for at det kan ha ligget noen bosteder på Hankø og Rauer med bosetning helt tilbake til første halvdel av 1300-tallet.[8] I sagaen fortelles det at da kong Haakon var øst i Viken lå ribbungene på østsiden av fjorden ved Varna med mange skip og mye folk. I bolk 62 står det blant annet at kong Haakons folk [...] rodde da ind til Jarlsøy og laa der om natten. I begyndelsen av natten kom det en skute østenfra over fjorden; paa den var mænd av Hallvard Brattes sveit. De sa, at ribbungene hadde jaget dem. «De rodde østenfra mot Rugøy,[9] da vi skiltes,» sa de. Ifølge fotnotene het Jarlsøy i 1914 Jersø og lå ved Tønsberg.[10]

I 1658 fikk riksadmiral Henrik Bjelke på Elingaard overdratt Rauer og Rauerkalven fra kronen, han hadde arvet herregården etter faren, rikskansler Jens Bjelke. Øyene hadde en samlet skyld på nesten 94 lispund.[11] Fra 1661 ble en landskyld på 14 tønner havre lagt på Rauer, og midt på 1700-tallet var det to husmannsplasser der. Matrikkelutkastet 1723 forteller at det stod to fiskerhytter på Rauer og Rauerkalven. Om sommeren fisket beboerne med krok og tjente på den måten til livets opphold, mens de om vinteren måtte gå på tiggerferd i bygda. Selv om de ble tvunget til å tigge, hadde de i det minste et sted å bo.[12] I 1730-årene lå det et bosted på Rauer, men ikke noen plassbosetting i vanlig forstand. Jorden ble brukt som havnegang, og dette ga Elingaard noen titalls riksdaler per år i ekstra inntekter. Kan hende bodde kvinnen som ble begravet fra Onsøy kirke 4. april 1734 her. I Onsøys ministerialbok beskrives hun nøkternt bare som «En gl.qv.» på 89 1/2 år.[13]

I amtmann B.S. Fleischer og J. Colds Beskrivelse over det Smaalehnsche Amt. 1744-1745 beskrives Rauer slik: «Vestenfor denne Ø ligger Rug-Øen og Rug-Ø-kalven, l fierding fra Landet en mil i sin Omkredz, overalt begroed med Gran og furre skoug, og beboet af 4 Huusmænd, som har tilsiun med Skougen, og qvæget, som Ellinggaards Ejere græsser der om Sommeren»[14]

Det var først på slutten av 1750-årene at folk kan ha bosatt seg der og fått tilvist litt jord og engslått, mot leie. Onsøys sogneprest i 1762, Peter Debes, registrerte en storhusstand på plassen Rauøy. Husstanden bestod av to familier og et fattiglem som delte hus og jordområdene, så det kan sies at det i praksis var to husmannsplasser der. Den samme ordningen ble beskrevet under en besiktigelse av Elingaard i 1775.[15] Plassene på Rauer er plassert ved det flate området med dyrkbar jord på sydsiden av øyen på kart fra 1775–76 og 1822. På det samme stedet lå en rydningsplass fra før 1350 til den ble nedlagt i senmiddelalderen.[16]

1. Cathrine Rasmusdatter (d 1796) og Lars Botolvsøn med barna:

Anders (f 1764),
Sophia (1767–1812) og
Baard (f 1771).
Etter at Lars døde ca 38 år gammel i 1774 forble Cathrine på Rauer og giftet seg på nytt med Jens Jacobsøn 23. oktober 1775. De fikk barna:
Lars (1775-1776)
Martha (f 1777).

2. Christian Jonsøn (d 1785) og Anna Christensdatter hadde barna:

Elen Christiansdatter (f 1759)
Dorthe Christiansdatter (1762–1788)
Birthe Christiansdatter (1774–1774)

Forlis ved Rauer

Nils E. Øy nevner to skipshavarier i Onsøy leksikon, det eldste skal i følge tradisjonen ha funnet sted i 1620 da en fregatt som var underveis med kronskatter fra Frederikshald til København gikk ned her. Bare to av mannskapet skal ha blitt reddet. 18. november 1808 gikk kanonjollen «Tønsberg No. 2» ned og hele mannskapet på 10 personer omkom.

Vinteren 1922–23 fortalte flere aviser om den ubemannede tremastede motorskonnerten «Gustaf», tidligere «Admiral Keyes», som Rauers beboere fant ilanddrevet sydvest på øyen første juledags ettermiddag 1922. Det som ikke kom frem i de første rapportene var at rutebåten til København, «M.G. Melchior», hadde rent på skipet ved Fuglehuk og nesten delt henne i to. «Gustaf» ble så sterkt skadd at besetningen ble tatt ombord i «M.G. Melchior» og senere satt i land i Horten. 27. desember forsøkte bergingsskipet «Ulabrand» å trekke havaristen flott, men allerede da ytret Nationen at det var tvilsomt at den kunne berges. Det stormet kraftig, og skipet lå å hugget i strandstenene, og en hel del bunnstokker hadde allerede drevet i land. En av de siste rapportene kom på side tre i Morgenbladet, mer enn tre måneder etter sjøforklaringen, torsdag 12. april 1923: Skroget til «Gustaf» stod fremdeles høyt oppe blant stenene på stranden, mens mastene var tatt ned. Hele propslasten hadde blitt berget, og det ble antatt at forsikringsselskapene ville selge skipet til opphugging siden det ikke kunne bringes flott.[17]

To husholdninger, fyrlykt og morgengave

Folketellingen 1801 forteller at seks personer fordelt på to husholdninger var bosatt på Rougøe Plads. Begge parene var i sitt første ekteskap, og i den ene husholdningen er den 52-årige Hans Jonsen husbond. Konen Inger Helgesdatter er ett år yngre, og de har barna Margrethe på 22 år og Kirsti på 13. Som Hans Jonsen er også Didrich Pedersen, den andre husbonden, «Huusmand med jord». Didrich er gift med Sophia Larsdatter på 38 år, datter av Cathrine Rasmusdatter og Lars Botolvsøn som kom til Rauer senest 1764, og de er barnløse.

Rauer fikk sitt eget gårdsnummer 132 i 1836 selv om området fremdeles lå under eiendommen Elingaard,[18] og i folketellingen 1865 ble to separate husholdninger registrert der. På matr.nr/gnr 132 med løpenr/Bnr 209 bodde åtte personer, en familie og en innleid arbeider fra Sverige, og de hadde en hest, fire kuer, fem sauer og en gris:

Ole Gundersen på 38 år, født i Onsøe Prgj. var «husfader, gaardbr leilænding»
Karn Hansdatter på 30 år, født i Onsøe Prgj. var hans Kone
Syver Olsen på 11 år, født i Onsøe Prgj. var deres Søn
Grethe Olsdatter på 9 år, født i Onsøe Prgj. var deres Datter
Berte Olsdatter på 6 år, født i Onsøe Prgj. var deres Datter
Niels Olsen på 4 år, født i Onsøe Prgj. var deres Søn
Marn Olsdatter på 2 år, født i Onsøe Prgj. var deres Datter
Andreas Olsen på 38 år, født i Sverrige var enkemann, «Arbeidsmand Vedhugger»

På bosted nummer 2 bodde en familie på fem, med en hest, fem kuer og tre sauer:

Hans Amunsen på 46 år, født i Onsøe Prgj. var «husfader, gaardbr og leilænding»
Matea Gundersdatter på 48 år, født i Onsøe Prgj. var hans Kone
Hans Martin Hansen på 16 år, født i Onsøe Prgj. var deres Søn
Mina Hansdatter på 12 år, født i Onsøe Prgj. var deres Datter
Edvart Hansen på 4 år, født i Onsøe Prgj. var deres Søn
1875

Neste folketelling fant sted ti år senere, og da bodde fremdeles Ole Gundersen og familien hans på bosted nummer 1:

Ole Gundersen, født i 1827, var «Husfader, Husmand og fisker»
Karen Hansdatter, født i 1836, var hans kone
Niels Olsen, født i 1862, deres «Søn, Hjælper faderen»
Ole Christian Olsen, født i 1869, var deres sønn
Hans Martin Olsen, født i 1874, var deres sønn
Grethe Olsdatter, født i 1857, var deres datter, «Hjælper forældrene»
Berthe Marie Olsdatter, født i 1860, var deres datter, «Hjælper forældrene»
Marie Olsdatter, født i 1864, var deres datter
Hanna Jørgine Olsdatter, født i 1867, var deres datter
Petrine Olsdatter, født i 1872, var deres datter
Syver Olsen, født i 1853, var «Søn af Ole Gundersen og Matros», men ikke tilstede ved tellingen

Siden forrige folketelling hadde Hans Amundsen og Elen Mathea Gundersdatters familie vokst

Hans Ammunsen, født 1820, var «husfader, husmand og fisker»
Elen Mathea Gundersdatter, født 1819, var hans kone
Mina Anette Hansdatter, født 1854, var deres datter og hun «Hjælper forældrene»
Sofie Marie Olsdatter, født 1873 i Fr.stad var deres fosterbarn
Hans Martin Hansen, født 1850, var deres sønn og han arbeidet som matros
Karen Torine Olsdatter, født 1848, var Hans Martins kone som «Hjælper svigerforældrene»
Klara Mathilde Hansdatter, født 1874, var datter
Helmin Edvardt Hansen, født 1861, var Hans Ammunsens sønn, som «Hjælper faderen»

I 1890 ble Rauø Fyrlykt bygget på Fjellsbergtangen inn mot Rauerfjorden, og den ble flyttet til Veslekalven nord for Rauerkalven i 1923.[19]

1891

Ved folketellingen 1891 var det fremdeles to bosteder registrert på øyen, som nå kalles «Rauø». I husholdning nummer en bor da

Hans Martin Hansen, født 1840 i Onsø, han er hovedperson og «Forpagter af jord»
Lorentse Marie Hansdatter, født 1866 i Onsø er hans hustru, «Husmoder, har ingen anden bæskjæftigelse end husgjerningen»
Hans Olaus Hansen, født 1876 i Onsø, er deres sønn, han «Sysler med jordbrug»
Nils Hansen, født 1880 i Onsø er deres sønn
Anna Bolette Hansdatter, født 1883 i Onsø er deres datter
Hartvig Marensius Hansen, født 1888 i Onsø er deres sønn
Elen Dorthea Hansdatter, født 00.07.1890 i Onsø er deres datter
Oline Mathilde Hansdatter, født 1862 i Onsø, er «Tjenestepige, sysler med husgjerningen»

Husholdning nummer to har et par fra «Vaaler i Smaalenene» som hovedpersoner:

Kristian Svendsen, født i 1833 i Vaaler i Smaalenene, var hovedperson og «Forpagter (jordbrugeri)»
Olava Hansdatter, født i 1844 i Vaaler i Smaalenene, var hans kone og «Husmoder»
Johannes Kristiansen, født i 1871 i Onsø var deres sønn. Han arbeidet med «Søfart (mattros)»
Hans Emil Kristiansen, født i 1878 i Onsø var deres sønn
Karl Johan Kristiansen, født i 1884 i Onsø var deres sønn
Ole Kristian Kristiansen, født i 1886 i Onsø var deres sønn

Rauer ble kjøpt av grosserer Arthur Mathiesen i 1893 og gitt i morgengave til hustruen Cecilie Marie. Gaven ble flittig brukt sammen med venner når de ønsket å dra på jakt.[20].

Sauefarm, revefarm, krig

Leirområdet på Rauer.
Foto: Tommy Gildseth (2013).

I 1899 tok disponent Otto Chr. Johansen initiativet til å starte Rauø Interessentskab i forbindelse med at bedriften Th. Johnsen i Engelsviken kjøpte øyen, og 18. juli ble det virkelighet. De hadde planer om å operere «til drift og udnyttelse af Eiendommen Rauø i Onsøe, idet virksomheden omfatter kjøb og salg af Faar, eller af Kvæg, drift eller udleie af Fiskegrund, samt enhver anden Bedrift, hvortil Eiendommen eller dens Herligheder kan benyttes». Først tok de sikte på å drive sauefarm, og de kjøpte inn 800 sauer fra Island, men dette slo feil. Sauene trivdes ikke, og det ble jevnlig funnet døde sauer. Det endte med at resten av sauene ble slaktet, selskapet solgt i 1902 – og igjen skiftet Rauer hender.[21]

Ved folketellingen 1900 telles igjen begge husstandene under ett. Eiendommen har nå matr.nr/gnr 106 med løpenr/Bnr 1 og kalles Rauge. Øyen har fått en tilsynsmann med familie fra gården Birkeland i Sveio, Sunnhordland. Familien flyttet trolig tilbake til dit i løpet av 1906, siden datteren Martha[22] døpes der 20. januar 1907.

Endre Danil Hans., født i 1872 i Birkeland Sveen, Søndhordland er «husfader, Tilsynsmand og Jordbruger»
Thea R Steffensd., født i 1878 i Sørvoge, Søndhordl er «Gaardmandskone, Hustel»
Hanna M Danielsd., født i 1898 i Sørvoge, Søndhordl. deres datter
Sigvart O Danils., født 17.07.1899 i Sørvoge, Søndhordl. deres sønn

Den andre familien er mer lokale, men i 1910 har den reist tilbake til fastlandet og bosatt seg på husmannsplassen Saltnæs under Tomb i Råde

Hartvig Lars., født i 1863 i Onsøy herred* er husfader, han «Fisker og Arbeider ved Hvalfab.»
Emma S Lars., født i 1868 i Onsøy herred* er «Fiskers kone, Husstæl»
Margit K Hartvigsd., født i 1888 i Raade* er deres datter. Hun «Binder fiskegarn»
Ingval M Hartvigs., født i 1891 i Onsøy herred* er deres sønn
Helga S Hartvigsd., født i 1892 i Onsøy herred* er deres datter
Olga E Hartvigsd., født i 1895 i Onsøy herred* er deres datter
Arthur H Hartvigs., født i 1896 i Onsøy herred* er deres sønn
Martha M Hartvigsd., født 07.09.1899 i Raade er deres datter

Så, når neste folketelling finner sted, er det bare en husstand på øyen. Den teller seks personer, inklusive jordarbeideren fra Eidsvold. Faren Anton forpakter jorden, og resten av familien hjelper til på forskjellig vis:

Anton Hansen, født 26.01.1859 i Raade er husfader og «Forpakter av jord»
Jørgine Jørgensdatter, født 05.08.1862 i Onsø er hans kone, og hennes arbeid er «Husgjerning»
Hilda Antonsdatter, født 01.08.1890 i Onsø er deres datter og arbeider med «Kræaturstel»
Laura Antonsdatter, født 24.11.1892 i Onsø er deres datter og arbeider som «Sypike»
Arnt M. Antonsen, født 01.06.1903 i Onsø er deres sønn
Arnt J. Olsen, født 30.01.1890 på Eidsvold er ansatt som «Jordarbeider»

Fire år etter den siste folketellingen, og tolv etter forrige forsøk på forretningsdrift, ble «Sølvræv A/S» anlagt på Rauer av grosserer Christensen fra Fredrikstad. Et revepar fra Canada ble importert som grunnlag for Europas første sølvrevfarm og de ble døpt Amund og Amanda.[23] Den første bestyreren var Ola Torsteinsrud. Fra 1924 overtok Ragnhild Kleppo den rollen, og i 1926 leide bedriften et gårdsbruk nord på Rauer. Bruket var på ca 50 dekar dyrket mark, 1200 dekar skog og noen havnehager som totalt var på rundt 550 dekar.[24] Ved krigens begynnelse i 1940 visste bestyreren å berge en del av bestanden slik at farmen kunne byggees opp på nytt på fastlandet.

Forsvar, fortifikasjoner, krig og kulturminner

Minnesmerket.
Foto: Tommy Gildseth (2013).

På øyen ligger Rauer fort. En smie var den første bygningen Forsvaret satte opp, i 1913. Fire år senere kom de første fire kanonene, de ble overført fra dampfregatten «Kong Sverre», og i 1932–34 fulgte fire Bofors-kanoner. Dermed ble Rauer fort et av landets største og sterkeste. I 1939 var 200 soldater og rundt 20 offiserer stasjonert på Rauer i perioder på tre måneder som nøytralitetsvern. Ironisk nok ble en hel styrke permittert 1. april 1940, bare få dager før fortet kom til å bli det første til å åpne ild mot «Blücher» og «Lutzow» klokken 23.31 den 8. april, etter at vaktskipet «Pol III» hadde varslet om krigsskip. 9. april ble Rauer angrepet av tysk infanteri som inntok fortet.

9. april 1940 mistet kanonér i kystartilleriet Harald Simon Johansen fra Sandar (f 20. september 1902 i Tønsberg) og Ragnar Kongsgaard (f 13. februar 1918 i Solum) livet her,[25] og et minnesmerke er reist til deres minne.

Tyskerne samlet kanonene på det søndre batteri, og skiftet dem ut med tyske Krupp-kanoner i 1942. Dette skjedde samtidig med at øyen ble skolesenter for det tyske marinekystartilleriet i Norge. De begynte å forberede forsterkning av fortet med fire franske 90mm kanoner i 1944, men arbeidet ble aldri fullført. Samme år etablerte de en fangeleir for opptil 600 russere her.

Fangeleir

På Krigskirkegården i Fredrikstad er en minnesten reist for major Jasnov Pavel Vasiljevitsj (16. mai 1902–21. mai 1945) og oversersjant Nasarov Aleksandr Nikolaevitsj (20. mai 1918–28. mai 1945)
Foto: Siri Johannessen (2008).

De første russiske fangene ankom i april-mai 1944 en leir bestående av to brakker på en slette. Brakkene var bygget av tvangsarbeidere fra mellomeuropa i regi av Organisation Todt. De bestod av prefabrikerte elementer produsert i Finland, så at de fikk navnet «finskebrakkene» var ikke uventet. Totalt 20 russere ble bosatt her, i fem meter brede, ti meter lange og rundt to meter høye brakker, der sengene var satt opp i to etasjer og det var ca 4 meter mellom soveplass og «stuen». I følge en artikkel i WiwaR[26] var disse fangene verdifulle for tyskerne. De fleste var ingeniøroffiserer fra ulike deler av Sovjet som Odessa, Kiev, Stalingrad og Leningrad. I strid med Genevekonvensjonen ble mennene satt i arbeid med befestningene på Rauer. De fikk grove våpenjakker med fangenummeret på armen og bokstavene SU for Sovjetunionen på ryggen som de hadde hvite skjorter under, og selv om uniformene var slitte og bøtte var de alltid rene og skjortene hvite. Det kan ikke ha vært enkelt å få til. Dette sier noe om disiplinen som rådet blant dem. En representant for Sovjets arme av quislinger under general Vlasov som prøvde å verve blant fangene overlevde dette ikke.

Fangevokterne var eldre soldater av «landstormtypen» som etterhvert ble desillusjonert og mistet troen på tysk seier. Dette kan ha bidratt til at forholdet mellom vokterne og fangene skal ha vært brukbart, selv om deres rasjoner var langt dårligere enn tvangsarbeidernes. Det hendte ofte at tvangsarbeiderne delte rasjonene sine med russerne, akkurat som nyheter fra tyskernes radio som de tyvlyttet til. Fritiden benyttet fangene blant annet til å lage leketøy, tegninger, ringer og annet som de, med tvangsarbeiderne som mellommenn, fikk byttet til seg matvarer for. Tvangsarbeiderne tok med seg varene når de dro til Fredrikstad eller hentet varer på landsiden. Andre «fritidsaktiviteter» de organiserte var mannskor, orkester og sjakkspill.

Senere ble flere russiske krigsfanger sendt til Rauer og forholdene ble etterhvert dårligere, men det skulle bli enda verre helt på tampen av krigen. Da ble en stor gruppe russiske krigsfanger overført hit fra en leir på Nord-Fosen. Tyskerne ønsket å få dem så langt unna den fremrykkende Røde Arme i Finnmark som mulig. Da krigen sluttet stod det 20 brakker omgitt av et piggtrådgjerde og bevoktet av et vakttårn på sletten, og sjefen for HS-sanitetsavdelingen som rykket inn i leiren sammen med svenske politisoldater 8. mai 1945 rapporterte blant annet følgende:

«[...] Rayøy[sic!] var forlatt av «Wehrmacht». De eneste innbyggere var 280 [rettet til 381 av Berger] russiske krigsfanger. Russerne var i en slett forfatning- [...] Oppholdsrommene var beregnet til 15-20 mann, måtte ta imot 40-50 mann. [...] På en plass på ca. 20 kvm skulle disse mennesker såvel spise som gjøre sitt fornødne. Når russerne som straff ble holdt innestengt i disse fangehusene, ble hverken vinduer eller dører lukket opp. En kan tenke seg resultatet. Fangehusene var forøvrig utilstrekkelig med tynn elendig bekledning, som gjorde de varme om sommeren og iskalde om vinteren.»[27]

De eneste tilstedeværende i leiren var russerne, tyskerne hadde flyktet. Nordmennene som kom inn i leiren fant språkmektige og høyt skolerte mennesker der, og forholdet mellom de befridde og befrierne ble svært godt.

På krigskirkegården i Fredrikstad er en sten reist til minne om to av dem. De døde etter tre års fangenskap, den ene av sult og sykdom etter 8. mai 1945, den andre i en skyteulykke. Major Jasnov Pavel Vasiljevitsj og oversersjant Aleksandr Nasarov Nikolaevitsj ble begravet under full militær honnør.

7. juni reiste russerne fra Fredrikstad stasjon 13:20, ved avskjeden var flere representanter for det faglige utvalg og andre til stede. Oberst Koschenko, russernes sjef, ga uttrykk for deres takknemlighet for all vennlighet og hjelp de mottok i distriktet. Lokomotivet var pyntet med et norsk og et sovjetrussisk flagg, og flere av russerne hadde små, norske flagg i hendene.

Militært område og kulturminne

En av tyskernes standardbunkere (regelbau).
Foto: Tommy Gildseth (2013).

Etter krigen måtte tyskernes forsvar ryddes bort her, som på så mange andre steder. Avisene advarte mot minelegging i farvannet rundt øyen og 11. august 1945 rapporterte Sarpsborgavisen Sarpen på side tre at det hadde vært en «Stygg ulykke på Rauer». To av 45 tyske militære som var i gang med rydding av landminer ble stygt skadd da de gikk på en mine. Den fikk begge benene splintret og døde ikke lenge etter, den andre fikk stygge skader i ansiktet og en splint i maven.

Eiendommen kalt «Rauer nordre» ble først beslaglagt av norske myndigheter, og senere ekspropriert av Forsvaret – noe som var endelig i 1948.[28] Fra 1947 av er øyen militært område, og det er forbudt å ankre opp eller dykke i hele Rauerfjorden. Fra 1945 til siste halvdel av 1950-årene var Rauer permanent bemannet med 10-12 familier som bodde der. Forsvaret drev rekruttskole her fra 1. juli 1947 til 1958, og 12. juli 2004 rapporterte Fredriksstad Blad at et av kanonbatteriene fremdeles var operativt. Det var da 30 år gammelt. Avisen meldte også at øyen var operativ og da fremdeles i militær bruk. Videre har repetisjonsøvelser blitt avholdt her, befalsskoler, krigsskoler og Heimevernet har brukt det til treningssted. Rauer var også et eget heimevernsområde, nummer 013-04. Her har mer enn 1000 mann tjenestegjort samtidig. Rundt halvparten av bebyggelsen fra krigens dager ble revet i første halvdel av 1990-årene, så i 2001 var det ca 20-25 bygninger igjen på Rauer.[29]

De to moniér-magasinene på Rauer er vernet. De er ikke egnet til noe annet enn lager, nesten uten åpninger mot omverdenen som de er. De ligger bortgjemt i vegetasjonen, usentralt på øyen.

Referanser

  1. ↑ Schou 1994b: 44.
  2. ↑ Kartverkets faktaark.
  3. ↑ Rygh 1971: 320.
  4. ↑ Indrebø 1929: 154.
  5. ↑ Hoel 2012: 233-234.
  6. ↑ Hoel 2012: 234.
  7. ↑ Schou 1994b: 27.
  8. ↑ Schou 1994b: 44.
  9. ↑ Note 140: «Rugøy, nu Rauø i Onsø i Smaalenene»
  10. ↑ Bugge, Alexander: overs. 1914.
  11. ↑ Rognhaug 2001, Schou 1996: 111.
  12. ↑ Schou 1996: 76 og 82.
  13. ↑ En gl.qv. i Ministerialbok for Onsøy prestegjeld 1733-1814 fra Digitalarkivet
  14. ↑ Cold & Fleischer 1744-45.
  15. ↑ Schou 1999
  16. ↑ Schou 1999
  17. ↑ Social-Demokraten: 1922, s. 5, Nationen: 1922, s. 2, Morgenbladet: 1923, s. 3 og Aftenposten: 1923, s. 3.
  18. ↑ 1838-matrikkelen: Onsø sogn
  19. ↑ Øy 1990
  20. ↑ Schibsted 2001.
  21. ↑ Øy 1990.
  22. ↑ FT Sveio 1910.
  23. ↑ Øy 1990.
  24. ↑ Rognhaug 2001
  25. ↑ Våre falne: 537, 731
  26. ↑ Berger 1982.
  27. ↑ Berger 1982.
  28. ↑ Rognhaug 2001.
  29. ↑ Rognhaug 2001.

Kilder

  • Berger, Tor Inge: 1982. «De russiske krigsfangene på Rauøy» s. 13-17 i: WiwaR nr. 1.
  • Bugge, Alexander: overs. 1914. Haakon Haakonssøns saga i Norges Kongesagaer, I.M. Stenersens forlag, Kristiania.
  • Cold, J. & Fleischer, B.S: «1744–45. Beskrivelse over det Smaalehnsche Amt». Nyutgivelse i Østfold Historielags Skriftserie nr. 8: 1-85, 1985.
  • Hoel, Kåre: 2012. Bustadnavn i Østfold, bind 11: Onsøy, ved Tom Schmidt. Novus forlag. ISBN 9788270997039.
  • Fredriksstad Blad: «Stort og smått om Rauøy». Publisert 12. juli 2004.
  • Kartverkets faktaark for Rauer. Sett 7. februar 2021.
  • Løfall, B.P.: 2003. Fylkesmannen i Østfold: Rauer i Onsøy – verneverdier og forvaltning, Rapport nr. 2 – 2003. Digital versjon på Nettbiblioteket.
  • Rognhaug, Harald: 2001. «Rauøy 9. april 1940 – historien før og tiden etter» s. 177–212 i: Fredrikstad museum: MindreAlv IX. ISBN 8290301189.
  • Rygh, Oluf: 1971: Norske Gaardnavne, bind 1. Utg. Børsum. Oslo. Digital versjon på Nettbiblioteket.
  • Schibsted, Eirik: 2001. «Plankeadelen i Skolegaten», s. 143-176 i: Fredrikstad museum: MindreAlv IX. ISBN 8290301189.
  • Schou, Terje: 1994b. Onsøys historie, bind 2: Tiden inntil år 1537: Middelalderen. ISBN 8299313236. Digital versjon på Nettbiblioteket.
  • Schou, Terje: 1996. Onsøys historie, bind 3: Tiden fra 1537 til 1700. Utg. Fredrikstad kommune. ISBN 8299313244. Digital versjon på Nettbiblioteket.
  • Schou, Terje: 1999. Onsøys historie, bind 4: Tiden fra 1700 til 1801. Utg. Fredrikstad kommune. ISBN 8299313252. Digital versjon på Nettbiblioteket.
  • Våre falne : 1939-1945, Grøndahl, Oslo 1950, bd. 2 Digital versjon på Nettbiblioteket.
  • Wold, Gry Catinka: «Rauerfjorden og Teineholmen blir vernet» i Demokratens nettutgave, 23. juni 2021. Sett 30. juni 2021.
  • Øy, Nils E.: 1990. Onsøy leksikon, Gressvik: Munin Forlag A/S. ISBN 8291035008. Digital versjon på Nettbiblioteket.
  • M/S «Gustaf»s forlis første juledag 1922:

Primærkilder

Eksterne lenker

Koordinater: 59.231737° N 10.695018° Ø


Hentet fra «https://lokalhistoriewiki.no/index.php?title=Rauer_(Onsøy)&oldid=2465843»