SS-Vaktbataljon 6

SS-Vaktbataljon 6, også kalt SS-Vaktbataljon Oslo eller bare SS-Vaktbataljon, var en enhet underlagt det tyske SS (tysk navn: SS-Wachbataillon Norwegen). Den ble etablert i januar 1943, og det ser ut til at den ble operativ rundt mars/april samme år. De fleste av medlemmene ved oppstarten kom fra Hirdvaktbataljonen, en enhet under Nasjonal Samling som i sine siste måneder hadde het SS-Vaktbataljon Norge.

Selv om SS-Vaktbataljon 6 var en del av SS, var de norske frivillige her ikke frontkjempere som soldatene i Waffen-SS. Tjeneste innebar ikke operative militære oppdrag, men var mer et hjelpepoliti som uytførte vakthold over forsvarsløse fanger.

SS-Sturmbannführer Hans Benno Huttig ble utnevnt til kommandant for bataljonen. Da enheten ble operativ ble nesten alle de omkring 150 som hadde kommet fra Hirdvaktbataljonen satt inn som vakter ved Beisfjord fangeleir eller i andre krigsfangeleirer. Fanger som klarte å flykte fra leirene kunne fortelle om grusom behandling fra de norske frivillige, og etter en tid tok Wehrmacht over vaktholdet.

Etter at det var slutt på vakthold i krigsfangeleirene utførte SS-Vaktbataljon først og fremst vakttjeneste ved krigsviktig industri. Blant steder de var aktive er Gummivarefabrikken i Askim, Knaben molybdengruver i Kvinesdal kommune og Norsk Hydros anlegg på Vemork. De hadde også vakttjeneste ved Frognerleiren og på Mysen.

Bataljonen hadde treningssted på Grefsrudleiren i Botne kommune, sørvest for Holmestrand, tidligere blant annet rekruttskole for Den norske legion og opplæringssted for Hirdvaktbataljonen. Etter hvert som nye frivillige hadde fått trening der, ble de sendt til blant annet Grini fangeleir som vakter.

Under rettsoppgjøret ble minst fire medlemmer av SS-Vaktbataljon seks dømt til døden, hvorav to ble henretta: Eilif Rye Pisani fra Bergen og Johnny Alf Larsen fra Svolvær. Begge disse dødsdommene hadde deres oppførsel i serberleirene som hovedårsak.

Rettsoppgjøret ble vanskeliggjort ved at de arresterte var lite samarbeidsvillige, og også den senere historieskrivingen om denne gruppen har vært vanskelig. De deltakende har ikke som frontkjemperne kunbne hevde at de deltok i aktive kamper som elitesoldater for å bekjempe kommunismen eller beskytte Finland. Selv om denne tjenesten kan sies å være bistand til krigsmakten, var den verken glamorøs, ærerik eller spennende, for dem som måtte søke det.

Litteratur

• Sigurd Bakke Styrvold: Heil og Sæl. Jeg er utdannet morder! - Den norske SS Vaktbataljon 1942 – 45, Masteroppgave i historie, Universitetet i Oslo, våren 2009
• SS-Vaktbataljon på Wikipedia på bokmål og riksmål.
• Veum, Eirik: Nådeløse nordmenn. [2] : Hirden : 1933-1945. Utg. Kagge. 2014. Digital versjon på Nettbiblioteket.