Taubane
En taubane er et transportmiddel der en kabin, gondol, stol eller liknende kjøretøy forflyttes ved hjelp av tau eller kabel. De brukes særlig til transport i vanskelig terreng, blant annet i forbindelse med bergverksdrift og turisme.
Det finnes tre hovedtyper av taubaner:
- Svevebaner, der kjøretøyet henger i tau eller kabel over bakken.
- Kabelbaner, der kjøretøyet trekkes på skinner på bakken. Kalles også funicular.
- Skitrekk eller skitau, der personen som trekkes står på ski.
Svevebanene kan deles i totausbaner og omløpsbaner. På totausbanene henger kjøretøyet i et bæretau og trekkes av et separat trekktau. Disse er gjerne pendelbaner, hvilket vil si at kjøretøyet trekkes fram og tilbake på samme bæretau. På omløpsbaner er det kun ett tau som både bærer og trekker. Som navnet tilsier passerer dette rundt endestasjonene, slik at tauet alltid går i samme retning. De fleste stolheiser på skianlegg er omløpsbaner.
I Norge er det et krav om at stolheiser normalt ikke skal gå høyere enn femten meter over bakken, med mulighet for opp til atten meter på korte strekninger. På svevebaner med lukka kabin er det ingen slike krav. Taubaner er i utgangspunktet konsesjonspliktige, noe som ble innført med taubaneloven av 1912. Per 1998 var det omkring 800 konsesjonsbelagte taubaner i Norge.
De aller fleste norske taubaner finnes i tilknytning til skianlegg. Bare fire av dem er kabelbaner: Fløibanen i Bergen samt banene i Mågeli, ved Bjølvefossen og i Høyanger. De tre sistnevte ble opprinnelig bygd i forbindelse med kraftutbygging, og har senere blitt tatt i brukt til turisttransport. Av de 23 registrerte pendelbanene er fem åpne for offentlig persontransport. Dette er Ulriksbanen i Bergen, Krossobanen på Rjukan, Hangursbanen på Voss, Fjellheisen til Storsteinen i Tromsø og en bane i Fykandalen i Glomfjord. Den eneste omløpsbanen med kabiner finnes i Narvik, og i tillegg er det omkring femti stolheiser på forskjellige anlegg. Ellers er det omkring 400 skitrekk, 300 skitau og 17 godstaubaner, samt noen taubaner for andre formål. Det finnes også en del mindre taubaner som ikke er konsesjonspliktige, for eksempel baner for privat varetransport på avsidesliggende gårder.
Galleri
Fjellheisen til Storsteinen i Tromsø er en av fem norske pendelbaner som er åpne for persontransport. Banen har som man ser lukka kabiner, og dermed ikke noen regulert makshøyde.Foto: Ukjent / Nasjonalbiblioteket (1961).
Krossobanen på Rjukan er også en pendelbane med lukka kabiner.Foto: Ukjent / Nasjonalbiblioteket (1961).
Taubane i tettstedet Glomfjord med Litlglomvatnet og Glomfjorden i bakgrunnen. Glomfjord kraftverk kan skimtes innerst i fjorden til venstre. Dette er det også en pendelbane for offentlig persontransport, her bygd som stolheis. Åpne stolheiser skal normalt ikke være mer enn femten meter over bakken.
Fløibanen i Bergen er en av fire kabelbaner i Norge som er i drift.Foto: Kristian Hunskaar (2008).
Karl Dahl, Egge kommunes mangeårige ordfører, i arbeid på Helge-Rein-By Brug sin taubane Byafossen - Eggebogen. Her har to korger lastet med tremasseballer kollidert i en av bukkene på NordsileiraFoto: Martin Knoph/Egge Historielag (ca. 1950).
Litteratur
- Taubaner i Store norske leksikon.