Utvandring til Sør-Afrika
Utvandringa til Sør-Afrika var av langt mer begrensa omfang enn utvandringa til Nord-Amerika og andre deler av verden, men hadde allikevel et visst omfang. Det ble bare gjennomført én større, vellykka fellesutvandring til Sør-Afrika. Det var også en del nordmenn som bosatte seg der på egen hånd. De fleste av disse var enten sjømenn som valgte å bli i landet, eller forretningsfolk som så muligheter i det mineralrike landet.
Hvor mange og hvorfra?
Hovedperioden for norsk utvandring til Sør-Afrika var fra omkring 1882 til 1914. Disse årstallene er ikke tilfeldige. I 1880–1881 ble Transvaalkrigen, senere også kjent som den første boerkrigen, utkjempa mellom briter og boere, det vil si etterkommere av de nederlandske kolonistene. Etter denne krigen ble området noe mer stabilt en periode, og det ble også en del oppmerksomhet omkring det.
Lars Aase dokumenterte i sin masteroppgave fra 2010 at det var 1460 nordmenn som emigrerte til Sør-Afrika i perioden 1886 til 1914. Han viste også at med omkring 200 fra Lister og Mandals amt var det dette området som hadde høyeste utvandring til Sør-Afrika sett i forhold til folketallet. Vi skal også se i denne artikkelen at det før perioden Lars Aase tok for seg var en fellesemigrasjon fra Sunnmøre i 1882. Tallene er for lave til å kunne gi helt sikre mønstre, men de antyder at utvandring til Sør-Afrika, i stedet for til Nord-Amerika eller Australia som langt flere valgte som mål, kan ha hengt sammen med lokal bevissthet om mulighetene der, mens det i befolkninga generelt var et langt større fokus på de mer kjente utvandringsmålene.
Marburg-settlementet
Allerede året etter Transvaalkrigen, i 1882, ble et gjennomført en norsk kolonisering i Natal. 229 personer fordelt på 34 familier reiste ut med D/S «Tasso» fra Ålesund til England. Derfra dro de videre, med ankomst ved munningen av elva Umzimkulu den 29. august 1882. Stedet hvor de bosatte seg fikk navnet Marburg-settlementet etter den tyske misjonsstasjonen Marburg like ved. I dag heter småbyen Port Shepstone, og den ligger i KwaZulu-provinsen.
Britene hadde et ønske om å få flere hvite nybyggere til området, og reisa fra England ble finansiert av britiske kolonimyndigheter. Hver familie fikk 400 dekar jord, store beiteområder og ferdige hus, mot 50 pund i egenkapital. De fleste av nordmennene kom fra Sunnmøre, og hadde et håp om bedre kår. Men om det kan være utfordrende å være gårdbruker på Sunnmøre, var det ikke bedre i Natal. Husene viste seg å være enkle stråhytter, og jorda var skrinn og tørr. Ti av familiene ga opp, og reiste hjem. De hadde ikke penger, så noen av dem henta fram sunnmørske båtbyggertradisjoner og bygde egne båter. En av dem, enmasteren «Homeward Bound», ble utstilt i Crystal Palace - britene var imponert over at nordmennene hadde bygd den selv og seilt helt fra sørenden av Afrika. Noen reiste også videre til Australia. Samtidig kom det også påfyll av andre nordmenn, slik at Marburg-settlementet en tid var et noenlunde fungerende norsk samfunn.
Jordbruket var det som nevnt ikke lett å leve av, men gullgruvene i Witwatersrand ga jobbmuligheter fra 1886, og flere av de norske kolonistene fikk seg arbeid der.
Durban
Mens Marburg-settlementet var en norsk koloni, var det i Durban man kunne finne den største norske bosetningen. At nordmenn slo seg ned i en kystby er ikke så merkelig - og spesielt ikke at migranter fra sørlandskysten gjorde det. Flere ble involvert i hvalfangst, og tjente gode penger på det.
Også i Durban satte nordmenn et visst preg på samfunnet. I 1884 kom en notis i norske aviser (se bilde) om at det var oppretta en skandinavisk menighet i byen, og at den hadde gudstjenester på norsk.[1] Dette skjedde åtte år før Sjømannskirken etablerte seg i Durban i 1892. Det norske miljøet i Durban hadde også et eget blad, Fram.
Fordi det var en norsk tilstedeværelse i Durban ble dette det vanlige stedet å sende norske misjonærbarn som skulle gå på skole. Forholdene på misjonsstasjonene var ofte nokså enkle, og mange foretrakk å få barna inn på en norsk skole i byen. Nordmennene i Sør-Afrika samla inn penger til et internat hvor disse barna kunne bo.
Boerkrigen
Den andre boerkrigen – den som gjerne bare kalles boerkrigen – brøt ut omkring 1898. Når man sier omkring, er det fordi dette ikke starta som en formell krig, men som en geriljakampanje som etter hvert fikk omfang av full krig. Den varte til 1902, og i denne perioden deltok flere nordmenn i kamphandlinger. Nordmennene i Marburg-settlementet satte opp en avdeling som støtta de britiske styrkene, mens det i Transvaal ble satt opp et skandinavisk korps som deltok på boernes side. Vi vet om tretten nordmenn som var i kamp med dette korpset, og i tillegg hadde de en norsk lege. Det var også noen nordmenn i den britiske Kapp-kolonien som deltok på britisk side.
I Norge, som i blant annet Nederland, Tyskland og Sverige, var det mest sympati for boerne. Blant de som ga offentlig støtte til boerne var Rasmus Steinsvik i Den 17de Mai, Halvdan Koht, Bjørnstjerne Bjørnson, partiet Venstre og Jacob S. Worm-Müller. Morgenbladet stilte seg på britenes side, og også Henrik Ibsen kom med pro-britiske uttalelser. De som støtta boerne så på krigen som en frihetskamp mot den britiske kolonimakta.
Andre verdenskrig
Også i andre verdenskrig ble nordmenn involvert. Man kjenner til omkring femten norskætta soldater i de britiske styrkene som inntok Tysk Sørvest-Afrika, (Namibia), og omkrign ti som deltok i angrepet på Tysk Øst-Afrika (Tanzania unntatt Zanzibar, Rwanda og Burundi). Den eneste falne man kjenner er Oluf Dahle, som var sønn av to norskfødte innvandrere.
Kolonisering og apartheid
Man kan ikke omtale sør-afrikansk historie uten å snakke om elefanten i rommet, apartheid. Ordet er afrikaans og betyr adskillelse, det vil si rasebasert segregering. Dette var offisiell politikk i Sør-Afrika i perioden 1948 til 1994. Befolkninga ble delt inn i fire grupper: Hvite, svarte, fargede og indere. Kun de som var definert som hvite hadde politiske rettigheter, rett til å ha eiendom og så videre. Alt i samfunnet var delt, med egne fasiliteter for gruppene og et forbud mot seksuell kontakt mellom dem. På det tidspunktet da apartheid ble offisiell politikk var det lite norsk emigrasjon til Sør-Afrika, men nordskætta sørafrikanere levde under og med dette systemet.
Det er gjort lite forskning på norskætta sørafrikaneres holdninger til aparteid, men det vi vet er at de norske utvandrerne i svært stor grad ble en del av koloniseringsapparatet i Sør-Afrika. Som nevnt over ble Marburg-settlementet til dels finansiert av britiske kolonimyndigheter, mens andre fikk et nært forhold til boerne. Som andre steder hvor nordmenn, og også andre skandinaver, slo seg ned oppsto det sterke bånd mellom kolonistene. Utvandringa til Sør-Afrika hadde også sitt høydepunkt i en tid da teorier om raser og deres forhold til hverandre ble akseptert av de fleste. Apartheid oppsto ikke over natta, men var en formalisering av en segregeringspolitikk som hadde foregått lenge, også under britisk styre. Nordmennenes rolle i det sørafrikanske samfunnet ble ikke å være fredsmeglere mellom svarte og hvite. De ble først og fremst et bindeledd mellom briter og boere; begge parter trengte å handle med hverandre, og nordmenn og andre skandinaver ble ofte brukt som mellomledd. Slik gjorde flere nordmenn gode penger på kolonisystemet, mens den opprinnelige flertallsbefolkninga mista stadig flere rettigheter.
Norske spor i Sør-Afrika
Selv om Marburg-settlementet ikke lenger er rent norsk, eksisterer fremdeles Norwegian Settlers Association of Marburg. Medlemmene feirer den 2. september hvert år «Landingsfest» til minne om dagen utvandrerne ankom selve kolonien. I dagens Port Shepstone finner man en rekke norske gatenavn, som Brauteseth Road, Ørsta Road, Aalesund Avenue, Stranda Road, King Haakon Road, Prince Olaf Road med flere. Med unntak av de kongelige navnene viser de andre til steder på Sunnmøre, der de opprinnelige kolonistene kom fra.
I Cape Town finner man Norskeforeningen, som ble grunnlagt i 1897.
Strømmen Trævarefabrik leverte ferdighus til Natal og Cape Town, muligens til norske utvandrere eller med norske utvandrere som agenter. De kan også ha levert til andre steder i Sør-Afrika.
Referanser
- ↑ Notis i Haugesunds Budstikke 1884-07-26. Digital versjon på Nettbiblioteket
Litteratur og kilder
- Marburg-settlementet på Wikipedia på bokmål og riksmål.
- Norwegian Settlers Association of Marburg, hjemmeside.
- Olsen, Marthe-Berg: «Nordmenn skodde seg på kolonisystemet», forskning.no.
- Aase, Lars: Migrasjon, misjon og mammon : en nærstudie av sørlandsk utvandring til Sør-Afrika i perioden 1849-1920. Masteroppgave i historie. Universitetet i Aghder. 2010. Digital versjon.