Arbeidernes leksikon

Annonse for leksikonet i tidsskriftet Mot dag, 1935.

Arbeidernes leksikon er et allmennleksikon i seks bind, utgitt i perioden 1932–1936. Det hadde, som første leksikon i Norge, arbeiderklassen som målgruppe. Initiativet kom fra Arbeidermagasinet, stiftet i 1927 som «et underholdningsblad for det arbeidende folket». Otto Luihn var bladets første redaktør og var en sterk pådriver for leksikonarbeidet.

Jakob Friis ble først engasjert som hovedredaktør for leksikonet, med Viggo Hansteen som redaksjonsmedlem og økonom Dagfin Juel som redaksjonssekretær. Siden Arbeiderpartiet boikottet arbeidet til Friis var det i praksis kretsen rundt den revolusjonære organisasjonen Mot Dag, ledet av Erling Falk og Trond Hegna, som i vesentlig grad fullførte leksikonarbeidet og de senere bindene (3-6).^[1]

I 1974 ga Pax Forlag ut en forkortet nyutgave av leksikonet, som så ble fulgt opp med Pax Leksikon i 1976.

Redaksjonen

Annonse for leksikonet i heftet Felles fiende felles kamp!, 1933.

Ideen var at bidragsytere til leksikonet i stor grad skulle rekrutteres fra arbeiderbevegelsen. Med Arbeiderpartiets boikott, ble arbeidsvilkårene etter hvert svært krevende for Friis. Han så seg nødt til å gå til Erling Falk, som var den eneste som hadde stilt seg positiv til et samarbeid. Siden Falk også var i en vedvarende konflikt med Arbeiderpartiet, er det kun Hegna og Friis som er navngitt som verkets redaktører. Falk står ikke nevnt noe sted. Ifølge både Hegna og Johan Vogt var imidlertid Falk helt sentral i arbeidet, og hadde hånden på nær samtlige artikler i de fire siste bindene.^[2]^[3]

Friis skriver i sine egne memoarer at han i starten kun hadde fått bistand fra Hansteen til å publisere første og andre bind, men at han etter hvert havnet i skyggen av motdagistene. Mot slutten følte han seg mer eller mindre helt tilsidesatt, selv om han fortsatt var redaktør på papiret og mottok lønn for arbeidet. Verdenssituasjonen tynget meget på ham, og han innrømmer selv at han var mer opptatt av andre ting enn leksikonet i disse årene. Han søkte seg på denne tiden ut av NKP og politikken, og ønsket seg tilbake til arkivverket.^[4]

Fra en pause i arbeidet. Arbeidernes Leksikons redaksjon på gården Dorr ved Minnesund, 1933. Avbildet er Trygve Bull, Klaus Sunnanå, J.F. Ording, Viggo Hansteen, Trond Hegna, med flere. Foto: Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek

Mot Dag besto av unge fremadstormende akademikere, og deres støttespillere favnet en videre krets i akademia og norsk kulturliv gjennom deres rolle i Det Norske Studentersamfund og Clarté. Dette nettverket ble aktivt rekruttert til det videre leksikonarbeidet, som i praksis ble gjennomført som sommerleire på et landsted som organisasjonen disponerte, nemlig gården Dorr ved Minnesund. Senere rikskansler i Vest-Tyskland, Willy Brandt, var i dekning i Norge med falskt navn og var en av gjestene. Livet på disse sommerleirene er gjengitt i Nini Haslund Gleditsch sine erindringer Vær utålmodig, menneske!^[5]

Artiklene er skrevet ut fra et subjektivt ståsted, preget av mellomkrigstidas klassekamp og steile fronter, og er et unikt innblikk i den polariserte samfunnsordenen og de steile klassemotsetningene som rådde før det norske sosialdemokratiet vokste fram.

Mange av forfatterne behersket russisk. Flere av artiklene ble derfor oversatt fra sovjetiske oppslagsverk. Temavalget er også gjort ut fra arbeiderinteresser; arbeidsliv, klassekamp, samfunnshistorie og -økonomi er viktige stikkord. Bindenes innledning inneholder forfatterregister og medarbeidere.

Mange personligheter deltok mer eller mindre aktivt i leksikonarbeidet eller leverte artikler til redaksjonen, deriblant senere helsedirektør Karl Evang, Brynjulf Bull, høyesterettsdommer Emil Stang (den yngre), forfatter Odd Eidem, arkitekt og boligaktivist Carsten Boysen, senere kringkastingssjef Torolf Elster, historiker Trygve Bull, senere direktør i NGO Kristian Gleditsch, senere biblioteksjef ved Deichman Henrik Hjartøy, senere fiskeridirektør Klaus Sunnanå, skuespiller Stig Egede Nissen, reformpedagogen Olav Storstein, historiker John Sanness og sentrale Motdagister som Arne Ording og Johan Vogt.

Bakgrunn

Arbeidernes Opplysningsforbund (AOF) ble stiftet i 1931. Haakon Lie var organisasjonens første sekretær. Foto: Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek

Utgivelsen av Arbeidernes leksikon var et ledd i arbeiderbevegelsens intellektuelle kamp for å bryte borgerskapets hegemoni på kunnskapsformidling, og må ses i lys av mellomkrigstidas harde ideologiske kamp mellom det progressive og det konservative, og Europas møte med den nye tids massebevegelser, den fremadstormende nasjonalismen og fascismen på den ene siden og kommunismen, sosialismen og sosialdemokratiet på den andre.

Denne kampen kom til uttrykk i flere former; med opprettelsen av arbeiderpressen, organiseringen av kveldsskoler for arbeidere og arbeidet til Arbeidernes Opplysningsforbund (AOF), som ble etablert i 1931 med Oscar Torp og Haakon Lie i spissen.

Ledende skikkelser i arbeiderbevegelsen målbar tidlig et ønske som mange hadde om å løfte seg selv og egne kunnskaper for å bedre sin posisjon og sine kår. Allerede i 1906 under den store anleggsstreiken på Vestfjorddalbanen (senere Rjukanbanen) fremmet en av streikelederne krav om opprettelsen av et bibliotek på det nye industristedet, slik at arbeiderne kunne ta til seg mer kunnskap. Dette var en tid der allmenn utdanning fortsatt var mangelfull og de formelle kravene for å komme inn på høyere utdanning i realiteten sperret ute store deler av befolkningen. Økonomi var også en viktig grunn til at mange ikke kunne utdanne seg. Statens lånekasse for utdanning ble etablert først i 1947.^[6]

Som et konkret slag i denne kampen kan det nevnes at Henrik Hjartøy ble kastet som formann av Bibliotekforbundet på et opprivende og svært splittet årsmøte i Stavanger samme år, der særlig universitetsbibliotekarene stilte seg kritisk til hans bakgrunn som kommunist fra arbeiderbevegelsen. I 1936 tar han over ledelsen av Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek. Hjartøy er også kjent for opprettelsen av Det røde bibliotek på Rjukan, hvor store deler av kunnskapsgrunnlaget til leksikonet var samlet under ett tak.

Lie og Hjartøy ga i 1935 ut boka Om lesning. Forfatterne argumenterte sterkt for at arbeiderbevegelsen må ha et mer aktivt og kritisk forhold til kunnskap, lesing og kunnskapsformidling. Kunnskap var lys i mørket og sverd i kampen – i møte med næringslivets menn, ved forhandlingsbordet på jobb, i oppdragelsen, i avislesningen, i lokalpolitikken og i Stortinget.^[7]